Toppliste


Popular Content

Showing most liked content since 12/24/17 in Artikler

  1. 1 point
    BMW 318i facelift. Strikkmotor? Strikkmotor, symaskinmotor, pinglemotor… Små tresylindrede motorer har mange kallenavn. Felles for de alle er at vi i alle år har forbundet dem med veldig lite effektuttak og små uinteressante biler. Derfor er det med en aldri så liten bombe BMW nå slipper BMW 3-serie facelift med en tresylindret motor på 1,5 liter i sin innstegsmodell på bensinsiden. Det er altså her snakk om en motor på 1499 cm3 som yter 136 hester og 210 nm. Denne tilhører den nye B-serien med modulbaserte motorer fra BMW, som erstatter den gamle firesylindrede 316i som innstegsmodell for bensin. Effekten og ytelsene er så si de samme, mens forbruk og utslipp er lovet å være ytterligere forbedret. Hvordan fungerer så en tresylindret motor på 1,5 liter i en såpass stor og kjørevillig bil som 3-serien? Kan den fortsatt tilby de berømte BMW-kjøreegenskapene som bringer frem smilet? Det har jeg tenkt å finne ut! BMW 3-serie, med internkoden F30, har i år fått sin ansiktsløftning, eller LCI som BMW kaller det. Man skal være kjenner for å se forskjell, men kort forklart så har bilen fått litt mer kromlister, LED-hovedlykter og annet design på baklyktene. F30 er fortsatt en utrolig lekker bil å se på, men M-sport-pakken hjelper også veldig på det gode inntrykket. Den skiller seg fra konkurrentene ved å se aggressiv og moderne ut. Det første man legger merke til når man setter seg inn bak rattet er at man umiddelbart finner seg til rette. Testbilen har som sagt M-Sport som betyr et nydelig og tykt ratt som ligger perfekt i hendene. Faceliften viser seg innvendig i form av litt mer sorte, blanke detaljer og krom her og der, som alt i alt løfter kvalitetsinntrykket noen hakk. Overraskende nok høres motoren ut som hvilken som helst annen firesylindret bensinmotor på tomgang. Ved vanlig kjøring hører man heller ikke noe særlig til motoren, så her har BMW gjort en super jobb med lyddempingen. Når man derimot gir motoren litt mer turtall så kommer den karakteristiske treerlyden frem, noe som er litt uvant da man er vant til den lyden i biler som VW Polo og Ford Ka. Likevel venner man seg raskt til dette, og legger heller merke til hvor iherdig motoren er. I daglig kjøring så savner man faktisk ikke mer effekt. Hverdagskomforten i bilen er veldig god, selv med M-sport. Understellet sluker ujevnheter fint, og bilen er stabil og fin på motorveien, men det er likevel noe vindstøy når man passerer 100 km/t. Start/stop-systemet fungerer tilfredstillende, men noen ganger når man stopper for å rygge så skrur motoren seg av før man rekker å få satt bilen i revers, noe som fort kan bli irriterende, og absolutt noe BMW burde ordnet opp i. Det er ellers ingen tvil om at 3-serien har blitt en stor bil. Den føles og kjører i større grad som en 5-serie. Dette er ikke negativt, men 3-serie er ikke lenger noen liten og nett bil, og den har på en måte blitt voksen. Det er riktignok når veiene blir svingete at F30 viser seg som en ener i klassen. Understellet er nydelig avstemt og styrefølelsen er herlig presis og skarp. Den kunne derimot hatt litt mer feedback om man skal si noe negativt om styringen. Motoren trekker overraskende bra, men for å få frem bilens egenskaper på svingete vei så kreves det aktiv bruk av hele motorens turtallsregister. Her skiller den seg litt fra øvrige BMW motorer som trenger litt turtall, da denne har en forholdsvis flat effektkurve. Om man velger Sport+ blir gassresponsen mer på hugget, og da fungerer faktisk dette ganske bra. Sving på sving bringer frem godfølelsen, og etterhvert smilet. Det at man må ”strekke” motoren såpass gjør faktisk kjøreopplevelsen ganske artig. 8 trinns-automaten girer nydelig og i Sport+ får du regjere ganske mye på egenhånd før bilen tar over. Man sitter støpt og har god oversikt i M-sport-stolene, bremsene biter veldig bra, og er nok i beste BMW-stil dimensjonert for langt mer effekt og fartsressurser enn hva 318i kan prestere. Så på spørsmål om denne motoren holder mål så svarer jeg følgende: Så absolutt! Men den skulle ikke hatt veldig færre hester for å føles uinspirerende og ”dau”. Dette fungerer tilfredsstillende og gjør ikke skam på bilens egenskaper. Testbilen er utstyrt med LED-hovedlys og automatisk fjernlysassistent. Selve LED-lyktene skuffet meg egentlig litt, da jeg ikke syntes de lyste godt nok opp i forhold til hva en bil med effektive bi-xenonlys gjør. Fjernlysassistenten imponerte derimot stort. Ikke bare var den rask og effektiv, men jeg hadde virkelig sansen for hvordan den justerte seg i forhold til øvrig trafikk. Innhenter man en bil så ”maskerer” den ut en firkant med skygge rundt denne bilen og lyser opp på hver side av bilen foran. Møtende biler gjør at venstre fremlykt dimmer ned etterhvert som bilen i mot kommer nærmere. Dette var litt artig å se i aksjon. Videre så er iDrive-systemet en fryd å betjene. Man finner lett frem i menyene ved hjelp av dreiehjulet i midtkonsollen eller hurtigtastene. Testbilen har standard lydanlegg og det fungerer tilstrekkelig. Jeg sier tilstrekkelig da det duger for den vanlige man i gata mens HIFI-entusiasten mest sannsynlig vil oppgradere. Som jeg skrev lengre opp så er bilen et hyggelig sted å være. Den er lettkjørt og med et oversiktlig dashbord. Akkurat designet på dashbordet med iDrive-skjermen er ikke helt min smak, og her er F10 5-serie sitt mer elegant utformet. Baksetet passer fint for to voksne eller tre barn, da sitteplassen i midten er ikke egnet til voksne. Motoren går billig, men jeg hadde trodd at den skulle gått enda litt billigere med kun tre sylindre. På landevei forbruker den 0,53 l per mil, dette er det ikke noe problem å matche med f eks en 320d. I byen kryper det opp i mot literen, selv med start/stop-systemet så ender det på rundt 0,82 l per mil. Likedels på motorvei så havner forbruket på 0,69 l per mil ved konstant 120 km/t. Dette vil selv en 330d med enkelhet kunne klare. Jeg vil nok si at om forbruk er viktig så ville jeg nok heller gått for 318d. Men der går lavt forbruk på bekostning av effekt igjen. Avslutningsvis så vil jeg konkludere med at nye 318i er en ekte BMW som kjører slik en BMW skal. Jeg er ikke helt overbevist om overgangen til tre sylindre har hatt noen stor effekt på forbruk og utslipp, men det viser til omgivelsene at BMW tar grep om miljø. F30 har hatt godt av en liten facelift, og både finish og opplevd kvalitet har tatt ett steg opp. Best av alt er likevel at nye 318i gjør at man ikke trenger å blakke seg om man vil oppleve kjøreglede i en helt ny BMW. Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
  2. 1 point
    Mange forbinder BMW først og fremst med fremragende og høytytende bensinrekkeseksere, men få reflekterer over hvorfor akkurat denne motortypen igjennom flere tiår har vært foretrukket av BMW når det gjelder de mest potente modellene. BMW har selvfølgelig også bygget motorer med andre sylinderkonfigurasjoner, men disse har langt fra fått like mye oppmerksomhet selv om de teknisk og kvalitetsmessig stiller i den samme klassen som rekkesekserne. Det er helt bestemte historiske årsaker til dette fenomenet, men la oss først se litt på fordelene og ulempene ved de mest alminnelige motortypene som finnes og deretter knytte disse opp mot BMW. Jeg holder av praktiske årsaker dieselmotorene utenfor i denne omgangen, men dette betyr ikke at BMW’s dieselmotorer på noen måter er dårligere enn bensinmotorene. Langt derifra, men fokuset her er et annet. BMW’s første bilmodell med en rekkesekser kom i 1933 Den første rekkesekseren for biler ble konstruert så tidlig som i 1903 av den nederlandske bilprodusenten Spyker. BMW’s (eller mer korrekt Rapp Motorenwerke’s) første rekkesekser var flymotoren «IIIa» som fra og med 1917 ble montert i jagerfly som for eksempel Fokker D.VII. Dette flyet ble bl.a fløyet av flygeress som Manfred von Richthofen (bedre kjent som den røde baron) og interessant nok Hermann Göring. BMW’s første rekkesekser for biler kom i 1933 da modellen 303 så dagens lys. På dette tidspunktet var rekkesekseren som motortype blitt alminnelig og spesielt Mercedes-Benz hadde stor suksess med deres store rekkeseksere i modeller som f.eks W06 SS/SSK/SSKL. Da den andre verdenskrigen var over ble bilene mer kompakte og plasshensyn i motorrommet medførte derfor at V6 og rekkefirere ble mer populære enn rekkeseksere. BMW videreutviklet til å begynne med rekkesekseren M78 som var utviklet før krigen, men valgte etterhvert å utvikle en helt ny rekkefirer (M10) for Neue Klasse i forbindelse med at den modellen kom på markedet i 1962. Mye kan tyde på at BMW egentlig ville satse på V8 motorer for de større modellene iom. at 501, 502, 503, 507 og 3200 CS fikk denne motortypen på 50-tallet og første halvdel av 60-tallet. Det var først med M30 motoren i 1968 at rekkesekseren igjen kom til heder og verdighet hos BMW. På 70-tallet hadde BMW stor suksess i motorsport med bl.a E9 3.0 CSL. Denne modellen hadde en M49 rekkesekser som ytet opp mot 440 HK. M88 motoren i M1 er en videreutvikling av M49 og det er først og fremst denne motoren og ikke minst modellen som gjorde BMW og rekkeseksere kjent for folk flest. Selv idag 35 år senere er M1 stadig et begrep som de aller fleste kjenner til og bemerkelsesverdig mange vet også at den har en rekkesekser i motorrommet. Det er imidlertid en hel rekke ulike tekniske og dynamiske krav som ligger til grunn for valg av en motortype. Mest avgjørende når det gjelder BMW’s mest potente modeller er en høy litereffekt og fornuftig holdbarhet samt i de senere årene også miljøvennlighet. Idag er utslipp av avgasser og drivstofforbruk blandt de aller viktigste kravene når BMW skal konstruere høytytende motorer. Allikevel er selve motortypen viktig og det er langt fra tilfeldig hvorvidt BMW velger å konstruere f.eks en rekkesekser fremfor en V8 motor. Helt grunnleggende har BMW valgt at motorene skal være langsliggende (2-serie Active Tourer er så langt unntaket som bekrefter regelen fordi den også er den første BMW’ en med forhjulstrekk) og dette åpner opp for at de fleste alminnelige motortypene kan benyttes i en BMW. Det er normalt ikke plasshensyn i motorrommet som avgjør hvilken motortype som er den mest optimale i en BMW. Motorenes «anatomi» En rekkefirer (R4) er fysisk en kortere motor enn en rekkesekser (R6). Den er normalt også lettere forutsatt at motorblokkene er laget av det samme materialet. En V8 motor er også kortere enn en rekkesekser iom. at den i praksis er to rekkefirere som er satt sammen med en felles veivaksel. En V8 motor er derfor en mer kompakt og effektiv enhet enn en rekkesekser, men den er plasskrevende i bredden og krever eksosmanifolder på hver side av motoren. Den kan heller ikke tiltes som en rekkemotor ved montering og dette kan gi plassmessige utfordringer vis a vis forakselen og panseret. På den annen side kan en V8 motor, fordi den er kort og spesielt hvis den har tørsumpsmøring, monteres dypt i motorrommet med de fordelene dette gir i forhold til lavt tyngdepunkt og fornuftig vektfordeling. V8 motoren i E46 M3 GTR vis a vis rekkesekseren i E46 M3 CSL er et godt eksempel i denne sammenhengen. En V12 motor er ditto i praksis to rekkeseksere som er satt sammen med en felles veivaksel. V10, V6, rekkefemmere (R5) og rekketreere (R3) er normalt varianter av de nevnte motortypene ved at en eller to sylindre er fjernet fra motorblokkene. Boxermotorer er i denne sammenhengen unike konstruksjoner. De ulike motortypene tilbyr imidlertid forskjellige karakterer når det gjelder bl.a motorgange og dynamiske egenskaper knyttet til f.eks turtall og ikke minst evne til hurtig turtallsskift. Uten å gå for dypt i materien er det signifikant forskjell på om et givet sylindervolum er basert på liten/stor boring eller kort/lang slaglengde. Helt generelt vil en lettest mulig bevegelig masse medføre en mest mulig responsiv motor. Det er blandt annet dette fenomenet som gjør at BMW’s små rekkeseksere som f.eks M54B22 motoren oppleves som signifikant mer agil (ikke til å forveksle med sterkere) enn de litt større motorene i den samme motorfamilien. En selvpustende rekkesekser med det samme motorvolumet som en tilsvarende rekkefirer vil av samme årsak normalt ha et litt lavere maksimalt dreiemoment ved et noe høyere turtall. Rekkefirerens kortere veivaksel og lettere svinghjul kan også medføre (ikke alltid) at den er mer villig til turtallsendringer (mindre bevegelig masse i forskjellige retninger) enn en tilsvarende stor rekkesekser. Kort om ulike motorkonfigurasjoner Den bevegelige massen i en motor skapes primært av stemplene og veivakselen. I tillegg kommer svinghjulet (som virker gyroskopisk stabiliserende/opplagrende) samt en rekke andre mindre bevegelige deler. Stemplene er festet til veivakselen som er utformet slik at stemplene beveger seg opp og ned i et bestemt mønster. Dette gjør at kraften fra stemplene blir fordelt mest mulig jevnt mot veivakselen under en rotasjon. Hvert stempel i en firetaktsmotor (innsuging, kompresjon, tenning, utblåsing) har en arbeidssyklus på 720 grader (altså to runder) på veivakselen. Kun tenningstakten genererer positiv kraft på veivakselen i en rotasjon (360 grader). Innsuging og kompresjon krever i tillegg en rotasjon (360 grader) uten å tilføre kraft (kun motstand) på veivakselen. En rekkefirer har derfor en positiv arbeidssyklus for hvert stempel på 180 grader (720/4). En rekkesekser har derimot en positiv arbeidssyklus for hvert stempel på 120 grader (720/6) og resultatet er en motor som går jevnere og mer harmonisk enn en rekkefirer. En V12 motor illustrerer dette poenget enda bedre ved at den positive arbeidssyklusen for hvert stempel kun er 60 grader (720/12). Hvert stempel beveger med andre ord veivakselen kun 1/6 av en rotasjon før et annet stempel tilfører kraft på veivakselen. Stemplenes bevegelse skaper horisontal, vertikal og i noen tilfeller sideveise bevegelser relativt til veivakselen og motorblokken. Dette betyr at både veivakselens utforming og antall sylindre er avgjørende for hvor vibrasjonsfri en motor er. En rekkefirer er tilsynelatende virbrasjonsfri fordi sylinderantallet utligner hverandre (to stempler oppe og to stempler nede), men fordi kun én sylinder tenner av gangen er det en liten forsinkelse vedrørende når den andre sylinderen i stempelparet tenner og dette fører til vertikale vibrasjoner. Det er derfor normalt at større rekkefirere har balanseaksler for å motvirke disse vibrasjonene. En rekkesekser, i likhet med en boxermotor, har derimot hverken horisontale eller vertikale vibrasjoner og oppleves derfor som fullstendig vibrasjonsfri og harmonisk. En V12 motor har naturligvis de samme egenskapene, men den positive opplevelsen av vibrasjonsfri gange forsterkes av det store antall sylindre som også jevner ut lydbildet fra motoren. V8 motoren er litt annerledes iom. at det finnes to forskjellige typer: «crossplane» og «flatplane». Forskjellen er utformingen på veivakselen der crossplane varianten som navnet antyder har en veivaksel som sett rett forfra eller bakfra er utformet som et kryss. Reelt står veivtappene i hver sin retning med 90 graders mellomrom. Dette oppsettet medfører horisontale vibrasjoner fordi den første og siste sylinderen ikke utligner hverandes masse. Det er derfor normalt at crossplane V8 motorene har balanseaksler. Fordelene med denne motortypen er tilnærmet vibrasjonsfri gange samt den karakteristiske buldringen på lavt turtall som mange liker. Flatplane varianten er i prinsippet to rekkefirere som kjører på samme tid med de samme fordelene og ulempene som en enkel rekkefirer har bare i dobbel mengde. Den største fordelen er imidlertid at veivakselen er mer kompakt og tillater høyere turtall. Flatplane V8 motoren brukes derfor mest i motorsport samt i enkelte sportsbiler der vibrasjonsfri gange og komfort ikke er et prioritert mål (f.eks BMW E46 M3 GTR, Ferrari 458 Italia og Porsche 918 Spyder). BMW’s valg av motortyper for M-modellene BMW har benyttet flere av de nevnte motorkonfigurasjonene i de mest potente modellene. E30 M3 fikk en rekkefirer og den primære årsaken til dette var at en lavere vekt og bedre vektbalanse totalt sett var mer effektivt enn en større og kraftigere motor ville ha medført. Her er det viktig å huske på at motorsport og ikke minst rally var det primære fokuset med modellen. E36/E46 M3 og E28/E34 M5 fikk rekkeseksere og den primære årsaken til dette var at den var tilgjengelig for E28 M5 (en arv fra M1) samt at en høyere effekt var ønskelig ikke minst i forhold til å gi modellene en bedre akselerasjon i høyere hastigheter. E39 M5 fikk en V8 motor og den primære årsaken var ønsket om mer komfort og klassisk muskelbil attitude for å tekkes det amerikanske markedet; som var det viktigste markedet for BMW med denne modellen. E60 M5 fikk en V10 motor og den viktigste årsaken var ønsket om å koble modellen til BMW Sauber F1 programmet. Modellen var også en bevisst teknisk kraftanstrengelse for å vise hvor langt fremme BMW var som motorkonstruktør. E31 850CSi fikk en V12 motor fordi modellen endte opp som resultatet av et kanselert M8 prosjekt. Motoren er en sann perle og er kanskje den mest avanserte motoren BMW har bygget igjennom tidene hvis vi ser bort fra den samtidige V12 motoren i McLaren F1. Dagens M-modeller har V8 motorer og rekkeseksere, men iht. Carsten Pries (ansvarlig for produktutvikling hos BMW M) er det ikke utelukket at en fremtidig M-modell vil få en rekkefirer (Autoblog 13.05.14). Argumentet for denne utviklingen er iht. Pries at en reduksjon av antall sylindre vil føre til en lettere motor som vil resultere i en lettere bil med en bedre vektbalanse som ultimativt vil gi bilen signifikant bedre ytelser. Dette vil i så fall være litt av en «tilbake til fremtiden» opplevelse for de av oss som er litt eldre BMW entusiaster. Det er med andre ord først og fremst tekniske og praktiske hensyn som avgjør hvorvidt BMW satser på den ene eller den andre motorkonfigurasjonen. Jeg tror ikke at BMW føler seg direkte forpliktet til å ha rekkeseksere i motorprogrammet, men det er heller ingen tvil om at historiske tradisjoner og markedsføringsmessige hensyn er viktig momenter når man tegner det store bildet av BMW som bilprodusent. Jeg tror derfor at vi også i fremtiden kommer til å få oppleve rekkeseksere i forbindelse med ulike BMW modeller.
This leaderboard is set to Oslo/GMT+01:00