Man vet ikke hva man har før man mister det.
Ho var perfekt på alle måte. Både utseende og personlighet hadde hun med seg, og best av alt; hun var en ordentlig bil-jente. Da vi skulle til sommertreff på Mo i Rana ACR (artic circle raceway), så gledet hun seg sååå. Det var rett og slett en fryd og så henne så blid.
Været der var kanskje ikke det beste, og vi måtte stå ute, men det hadde ikke noe å si, vi hadde så artig.
Tur til og fra ACR var ren glede, det er ikke alltid man har en sånn jente, mange har en tendens til å bli litt lei av all kjøringen, tar tros alt 3 timer hver vei. Men uansett, ho koset seg hele veien. Ho er rett og slett steine hakke gal etter akselerasjon og krappe svinger, slike der man virkelig kjenner at man blir presset inn i stolen.
Men så, jeg husker den dagen, det var en mandag, så var det liksom slutt, no more. Jeg vet ikke om jeg har vært meg selv siden. Alt ble på en måte tomt etter den dagen.
En venn av meg var på besøk i kveld for å se en "Eternal Sunshine of the Spotless Mind" (som forresten var en helt ekstremt bra film), og han hadde selvsagt dreget henne med, jeg vet ikke om det var rein tilfeldighet, eller om det var for å plag meg. Men uansett, vi satt der og pratet og hadde det artig. Og det var da de drog at jeg skjønnte hvor mye jeg savnet henne.
Ho hadde kanskje sine feil, men herregud det er ingen som er feilfri. Man kan vel egentlig si at det var en del av sjarmen med henne.
Herregud hvor jeg savner bilen min.
aarrggghh..!! Damn you johjoa!!!