Mortil19

Takk igjen for gode innspill. Som nevnt er det nok modenhet som skal til. Forpliktelser som engasjerer helst mer enn bil, men nå er det bil for alle pengene. Dere som spør om forsikring...det burde være en pris i seg selv å droppe denne bilen, men han jobber og betaler den selv (ca 40 i året..) terra skulle ha 70.. Jeg håper og tror at ting roer seg etterhvert. I mellomtiden er vi bare foreldre som kan gi så gode råd som vi kan. Om han velger å følge de velger han selv. Å bli sint, kaste han ut eller annet drastisk kommer aldri på tale. Tror det viktigste vi kan gjøre som foreldre er å vise at vi bryr oss og at vi engasjerer oss. Kjør safe;)

Takk for gode svar og fortsett gjerne å svare på denne tråden. Kameraten som skadet seg alvorlig sist har kommet seg etter lang tids rekonvalesens. Ryggbrudd og flere benbrudd mm. Men, han skyldte på alt og annet som skyld i ulykken. Gutten kjører like ille den dag i dag. Han er også aktiv i den lokale crossbilklubben. Skulle tro det skapte respekt, men for han benytter han sine ferdigheter til å vise seg for kompisgjenen utenfor banen. Min egen sønn har kjørt cross i flere år, men ikke etter at han fikk lappen. Så farten ser ut til å ligge i blodet. Som foreldre føler jeg meg litt skyldig i at jeg ikke oppfordret til golfspilling eller svømming da han var ung..he he. Uansett Sunnaas var et godt tips. Takk for det Kjør forsiktig folkens!

Håper ikke du ikke brydde deg om overskriften, men at den fikk deg til å reflektere litt? Jeg er mor til en 19 år gammel gutt som nettopp har kjøpt sin andre raske bil. Bilen er kjøpt for egne midler og uten foreldrenes samtykke. Det trenger man jo heller ikke etter myndighetsalder. Saken er den at han er i mine øyne umoden for en slik bli. Han bedyrer (selvsagt) at han kjører pent og rolig, men med 300 hk under panseret er ikke mor dummere enn at hun vet hva som foregår. Om natten fartskjøres det.. Jeg unner selvsagt min sønn det aller beste, å leve livet og beholde det. Hans kamerat var nær ved å miste livet i en ulykke for ett år siden, min venninne mistet sin sønn i en fartsulykke og jeg ønsker virkelig ikke å møte presten på døra. Min sønn eier veien og tror han har 100 % kontroll. Som foreldre har vi forsøkt det meste, pratet med han og forklart vår engstelse. Det nytter bare ikke. Vi er kjent via andre foreldre at han setter nye fartsrekorder med den nye bilen. Dere som er unge og kjører fort - kan dere forestille dere for bare et lite øyeblikk hvordan mor eller far vil oppleve å få presten på døren? Eller hvordan det vil være å møte mor/far til den som evt satt på? Hva er så viktig i sekundet at dere pusher bilen til det ytterste. Spenningen er kortvarig, men smerten kan bli livsvarig. Vi elsker vår sønn og alle hans venner, men hva skal vi gjøre for å få han til å lette på gasspedalen? Hvilke tiltak kan gjøres uten at vi må kaste han ut? Svært takknemlig for tilbakemeldinger fra fartsglade der ute. Hilsen mamma