Søk i nettsamfunnet

Hei! Jeg har vært medlem av forumet i et par år nå uten å være så veldig aktiv for å si det mildt, men bilen jeg har kjøpt meg nå syntes jeg fortjener en tråd her inne. Mye pga at forrige eier hadde en meget innholdsrik tråd om denne bilen. Jeg kommer nok ikke til å oppdatere like ofte som han gjorde, men dette skyldes i hovedsak at bilen er "ferdig" i mine øyne. Her er nå uansett en liten historie rundt kjøpet (som ble ganske så lang): Midt i august i år oppdaget jeg denne bilen på finn.no. Jeg hadde da i lengre tid (les 6mnd) vært på utkikk etter ny bil. I all hovedsak var det 5-serie jeg hadde kikket på og spammet Bmw eiere landet over i håp om at de ville ta min 08' 320d i bytte. Uten hell. Men så fikk min førerkortløse samboer det for seg at hun skulle ta lappen på automat og at vi da trengte jo en bil med automat. Det var da klart at hun skulle ha en stasjonsvogn med automat og letingen etter denne begynte. Litt senere stod det en e-46 320d Special Edition med full M-sport på gårdsplassen. Jeg kunne ikke unngå å tenke at jeg virkelig hadde savnet å kjøre e-46. Det var liksom litt mer "sjel" eller gammeldags bmwpreg på den enn min e-91. Og siden vi da satt med to stv slo det meg, jeg trenger jo virkelig ikke å tenke så jævli praktisk når det kommer til bilvalg. Jeg hadde jo tross alt solgt min e-92 til fordel for stasjonsvogn etter at vi hadde fått bekreftet at jeg var kjønnsmoden og forplantningsdyktig så nå måtte jeg vel kunne unne meg en coupe igjen. Jeg kikket på både e-46 coupe (325 og 330) og e-92 (320 og 325d). Fant flere som var interessante, men det var den ene bilen som fikk magen til å knyte seg i en blanding av kjøpslyst og angst. Dere kjenner følelsen? Når dere har mer lyst enn lov. Denne bilen var nemlig Thundecoil sin 330 med kompressor. Jeg falt pladask for felger, farge og egentlig de fleste endringene han hadde gjort. Jeg var innom annonsen daglig over en periode. Jeg sendte ingen forespørsel fordi jeg visste at han skulle kjøpe hus og ikke ville være interessert i et bytte. Ikke før det hadde gått flere dager tok jeg kontakt og vi begynte å diskutere bil. Jeg var på dette stadiet egentlig ikke interessert i å kjøpe bilen pga trimming og at jeg nå var mer over på e-92, men den var såpass tiltalende at jeg, av ren nysgjerrighet, måtte sende en mail. Det viste seg jo fort at dette var en bmw entusiast med et noe usunt syn på bil (ikke negativt ment, tenker rent økonomisk og følelsesmessig) og som tydeligvis hadde behandlet den med aller største respekt og ikke minst så hadde han ikke spart på noe når der gjaldt vedlikehold og oppgraderinger. Jeg spurte han om han ville ha bilen min i bytte siden det var en bil jeg mente var mye lettere å selge og de var jo verdt ca det samme. Svaret var som jeg trodde, forståelig nok. Men han var villig til å holde den av til meg mens jeg prøvde å selge bilen min. Jeg fortsod det sånn at han ikke ville selge bilen til hvem som helst og regnet med at han hadde fått en god følelse når gjaldt meg. Dagen etter la jeg den ut på finn.no og 1 uke senere var den solgt. Jeg hadde nå muligheten, men jeg hadde fortsatt ikke bestemt meg helt. Hva skulle jeg, som har brukt så mye penger på bil og som har barn og full pakke, med en slik "ungdomsbil". Jo, samboeren har stv så da kan jeg ha coupe. Det var ihvertfall det guttungen inni meg (hvis det er lov å si) overbeviste familiefaren om. Jeg satt også 3 timer i strekk og leste Thundercoil sin tråd om bilen. Og dermed var jeg vel solgt. Så da ble det bil! Thundercoil var villig til å møte oss i Voss og vi dro dit for å hente bil. Og det må jeg si, bilen stod til alle forventninger og kjøpsangsten forsvant så fort jeg så den komme rullende inn på bensinstasjonen der vi stod og ventet. Selger var også tydelig litt preget av å kvitte seg med gliset (du sa det ikke var vemodig, Thundercoil, men det tror jeg var en liten løgn, hehe). Noe som er veldig forståelig. Men slapp av, bilen er i gode hender. En liten prøvetur og en bankoverføring senere var bilen min. Turen hjem gikk som en drøm og 4t senere var vi hjemme igjen. Der ble jeg møtt av min bilinteresserte, drøyt 1 1/2 år gamle sønn som ville ut å hilse på pappa. Han løp ut i sokkelesten, men stoppet brått da han fikk øye på den blå coupen som stod foran meg. Han smilte fra øre til øre mens han løp rundt bilen og ropte: Æ bil, bil, bil, bil! Det var tydelig at dette var den rette bilen. Jeg tok han med på en prøvetur og han lo som bare en liten unge kan når jeg dro på litt. Han bablet noe uforstålig på sitt eget språ der han satt. Jeg forstod det ikke, men jeg tror han sa; Jammen er jeg glad du har kjøpt deg en slik bil fattern, dette er jo enda morsommere enn å huske i full fart! Pluss at de andre barna som blir hentet i barnehagen av Passater og Outlandere kommer til å bli bra misunnerlig! Tror jeg da. Hehehe. Her er ihvertfall bildebevis på at han koste seg: