Til ettertanke.

[Halvor89]

Bare de skadene han fikk høres jo helt motbydelig ut. Tenk så usaklig vondt. Håper jeg slipper å oppleve no slik

[336mik]

Dette er vel noe alle oppegående burde klare å tenke seg til uten å lese et stykke som dette.

Selvsagt kjedelig for personen som dette har skjedd og de pårørende,men det er ikke til å stikke under en stol at dette faktisk er grunnen til at det blir statistikker.

[Der Barockengel]

Veldig ofte når man diskuterer slike saker, dukker det opp innlegg der man blir oppfordret til å ta hensyn til de pårørende. Her ble det ikke pårørende - ikke på den måten.

Modig gjort å stå fram og fortelle historien sin på denne måten - og fint at noen også får mulighet til å kunne stå overfor det valget.

[BreitBau]

At jeg er en sensitiv person, er kanskje noe som ikke kommer veldig godt frem her inne der jeg hiver meg inn i både saklige og usaklige diskusjoner..

Når jeg nå sitter her å strigråter, fordi jeg setter meg inn i kjæresten situasjon, sier det kanskje sitt om at artikkelen er sterk..

Her er min historie som jeg ønsker å dele

Da min bror var borti en høyspentledning tidligere i sommer opplevde jeg noe av det samme..

Klokka 19.00 våkner jeg av at telefonen ringer, det er pappa.. Forsåvidt ingenting spesielt med det, for han ringer jo stadig for å lure på ting, og ingenting tilsa noe annet nå heller..

"Hei!"... Det ble stille i andre enden...

"Kevin.... Kenneth har tatt på en høyspentledning"..

Det fryser i meg.. Min far jobbet tidligere i ECO.. Han vet alvoret.. Han har sett så utrolig mange HMS filmer om hva som skjer i en kropp når den kvestes av høyspent.. Selv har jeg bare hørt hva som skjer.. Noen tusedels sekund så er det over..

"Han og Per Helge var å klatret på den gamle kraftstasjonen i Hol.. Kenneth kom borti en strømledning.. Han har noen kraftige brannsår, og er sendt i luftambulanse til Ullevål... Jeg er vet ikke åssen tilstanden hans er og hvordan han ser ut innvendig.." Stemmen er gråtkvalt..

"Jeg reiser jeg å," sier jeg og legger på.. Gråten tar meg.. Jeg er allerede nå på vei ned til bilen.. Lommebok, mobil og nøkkel hadde jeg rivd med i en fei.. Så tenker jeg: "Jeg må spørre om å få låne bilen til tante. I denne bilen kommer jeg til å kjøre meg i hjel. Det kommer til å gå fort.. Jeg må rekke det." Jeg stikker innom jobben til min samboer og drar hun til siden.. "Jeg må dra.. Kenneth har vært i en ulykke." Tårene triller.. Midt inne på en Mix Kiosk med masse mennesker rundt.. "Bare reis!" skriker hennes kollega bak kassen.. "Bare reis!"..

Mens min samboer reiser hjem henter jeg bilen til tante.. De møter meg gråtende i døren.. "Vi har hørt om det!".. Etter 10 sekunders samtale får jeg nøkkelen.. Jeg uttrykker at jeg har dårlig tid.. Vil rekke det!!

Utenfor leiligheten venter samboeren min.. Hun har pakket.. Bare noen småting. Ting for en natt.. Jeg ringer foreldrene mine.. De hadde også reist.. Siden jeg bor 5 mil nedenfor mine foreldre ligger jeg nå ca 20 min foran de.. Jeg orker ikke vente.. Vil rekke det! Orker ikke tanken på å ikke få sagt "Adjø! Takk for alt.."

"Foran meg ligger 22 mil.. "3 timer," tenker jeg.. Alle minutt er viktige nå.. Hvorfor skal det være så langt å reise, når alle minutt blir viktige for deg!? 3 timer er så alt for lenge når du kun ønsker å rekke frem for å si "du var super!".. Jeg hiver meg utpå veien.. Det er ingen hemmelighet at det går fort.. Ofte noen km over lappegrensa.. Når jeg tar igjen biler setter jeg på nødblink og blinker litt med fjernlysene.. De legger seg pent til siden.. "Treffer jeg politiet nå, så får det heller være.. Da ber jeg de ta det på ett kontor i morgen".. Innstillingen min er grei.. 10 000 er ingenting.. 3 mnd uten lappen er svada i forhold til å ikke rekke å si: "du har betydd alt for meg"..

Tiden går.. Kjøreturen føles tung.. Jeg har ikke kraft i armene.. Jeg gråter ikke, men kroppen svikter.. Føttene føles nummene.. Armene er så tunge.. Greier nesten ikke holde de oppe i rattet.. På radioen går jo alle triste sanger som finnes i verden.. Enten triste sanger, eller sanger der teksten uansett inneholder noe som gjør til at jeg tenker på Kenneth.. Ofte tar jeg megselv i å banne.. Skrike ut: "Din forbanna JÆVEL!.. Forbanna idiot! Hvorfor TOK du i den ledningen.. Hva tenkte du pÅ!?" Samboeren min er stille.. Hun tørr ikke ta i meg.. Frykter jeg skal knekke mentalt.. Frykter jeg skal bli sinna.. Hun sitter stille i sin "ende" av bilen.. Prøver å si noe.. Prøver å få meg til å tenke positivt, men hun vet det ikke nytter..

Etter ca 7 mil på veien ringer det i telefonen.. "Folk som vil prate," tenker jeg.. Så ser jeg det er min mor.. Bussholdeplass.. Jeg står på bremsen og svinger inn. Så slår det meg: "Nå ringer hun for å si at det er for sent.. Nå ringer hun for å si at det ikke haster likevel".. Jeg tørr ikke ta den.. Hun gir seg ikke.. Dess lengre det ringer dess lengre blir jeg sikker.. "Det er for sent".. Jeg tar den..

"Hei!.. Vi skulle parkere foran akuttinngangen," sier mamma.. Hun høres rolig ut.. I ettertid har jeg fått vite av pappa, at han ikke ønsket å si noe til min mor om hvor alvorlig slike ting var. Da hun så han bli løftet inn i helikopterer så han fin ut.. Pappa vet at han godt kan være svidd innvendig.. han ønsker ikke å fortelle henne det.. Han ønsker å la henne tro at alt går bra.. Smart.. Turen går videre.. Det går ikke mindre fort nå.. "Parkere rett foran inngangen? Haster det så mye at jeg ikke kan finne en parkeringsplass engang?"

Etter 2 og en halv time nærmer jeg meg.. Det har ikke gått sååå fort.. Jeg er sliten.. Klissvåt av å holde armene mine på rattet.. Klissvåt etter alle tårene.. Jeg går inn akkuttmottaket.. Presenterer meg og får ikke se han uten mine foreldre.. Frustrasjon!.. Hun ønsker heller ikke å si noe om tilstanden da hun ikke vet. Den eneste som kan gi svar er spesialisten.. Han er jo selvfølgelig opptatt med min bror..

Etter alle tekstmeldingene jeg har fått av min mor der hun oppfordrer meg til ikke å kjøre fort, viser det seg at de kommer ett kvarter etter meg.. Pappa også har hatt hastverk.. Jeg informerer de om at vi ikke få vite noe før spesialisten kommer.. Vi blir vist til ett pårørenderom.. Der sitter vi i en evighet. Faktisk bare ett kvarter men pappa rekker å si så mye på den tiden.. Hvordan det skjedde, hvordan det foreløp seg før han kom til stedet.. Hvem som hadde blitt kontaktet.. Hvem som var der..

Spesialisten kommer ut.. Alt blir stille.. Han er positiv.. Sier alt går bra, men at han ikke vet ettervirkningene.. Vi blir sittende å snakke en halvtime.. Kanskje en time.. Han beroliger meg og for første gang på 4 timer føler jeg at jeg har tid igjen.. Masse tid.. At jeg slipper å si "adjø.. Jeg har alltid vært glad i deg".. lettelsen er stor.. Vi får se han en halvtime før vi må reise igjen.. På intensiven ligger andre folk.. Folk som skal dø.. Folk som hoste og harker med slimete lunger.. Folk som gråter.. Midt oppe i det ligger min bror.. Han snorker.. og ser helt fin ut..

På hotellet vi finner svirrer tankene.. Så nært.. Så vondt.. Så ubeskrivelig vondt å være så nær.. SÅ utrolig vondt å få livet sitt snudd på hodet..

Dagen etterpå får vi mye informasjon.. Senskader.. Proteinverdier i blodet.. Skadd vev.. Ingenting er sikkert, men han dør ikke.. Han kan bli lam.. Han kan måtte amputere.. Ingen vet noe.. Det blir noe jævlige dager.. Ingenting er klart før etter en uke.. Heldigvis får jeg stadig oppløftende tekstmeldinger.. Proteinverdier ned.. Har spist i dag.. Er oppe å går.. Skrives ut i morgen..

Jeg glemmer aldri den kvelden.. Jeg glemmer aldri den følelsen.. Det eneste jeg ikke husker mye av, er turen til sykehuset..

Sterkt innlegg fra min side det her.. Følte for å dele det da jeg leste denne historien.. Kanskje det ikke bryr andre, men who cares.. Som trådstarter nevner, det kan skje oss alle..

Kan vel heller ikke avslutte uten å si hva som skjedde..

Takket være gammelt utstyr berget han livet.. Loggen viser at strømmen slo ut etter 2 tusendels sekund.. Nyere utstyr slår gjerne ikke ut før etter noen sekunder.. I dag har han ingen senskader.. Han har ett stygt arr i nakken der strømmen gikk inn, og han har en halv lilletå på ene foten der strømmen gikk ut.. At han overlevde er ubeskrivelig flaks.. Som sjefen for kraftnett sa: "det er som å vinne i lotte, flere lørdager etterhverandre".. Å komme tilnærmet uskadet fra noe sånt er egentlig umulig.. Som regel mister man en arm, en hånd eller en fot.. Å miste hel halv lilletå er ubetydelig..

Hva han gjorde der? Hvem i Hol kommune kjenner ikke en som har vært der oppe... Ingen trodde den kraftstasjonen er i bruk.. 2 meter høyt gjerde og 3 rader med piggtråd er tydeligvis ikke nok for å få folk til så skjønne kraftstasjonen fortsatt opererer som trafostasjon.. De to kameratene diskuterte om det gikk strøm i ledningene.. Men det durer da ikke i de? Dermed kan det ikke gå strøm? Kanskje en dum konklusjon i utgangspunktet, men når man tenker over hvor sikker du skal være for å hoppe opp å ta i den ledningen, så viser det kanskje mer hvor dårlig merket det er på stedet.. Jeg sier ikke at det ikke var idioti, for det var det.. Men hvem har ikke tatt seg selv i å ikke "tenke" en eller annen gang?

Til de av dere som leste innlegget.. Takk for det.. Er godt å dele det med andre selv om dere ikke kjenner meg eller er meg nær.. Jeg kjenner ikke personene nevnt i trådstaters artikkel, men slike historier skjærer i meg.. Noen kan kanskje mene slike ting er for personlig, men sånne ting gjør bare alt værre om man ikke kan fortelle det til andre.. Om ingen vil høre, skjærer sånne historier mer, enn selve episoden..

[D.C.V]

Her er min historie som jeg ønsker å dele

Dette var en gripende historie. Er det lenge siden dette skjedde? Og hvor gammel var broren din?

Håper broren din har det bra i dag

[BreitBau]

Hmm.. Husker det godt.. Var onsdagen, før helga, en uke før Rudskogen Brukte alle pengene jeg hadde spart til Gatebil, men det betydde jo lite..

Bror min er fortsatt 18;) Og han har det helt fint.. Han slet noen måneder med at han fikk vondt av å belaste musklene.. Men ser nå ut til at han er 99,5% igjen.. Da 100% minus den halve lilletåa..

Merkelig egentlig.. At han lurte døden.. Kommer nok alltid til å lure på hvordan han fikk til det

[Der Barockengel]

At jeg er en sensitiv person, er kanskje noe som ikke kommer veldig godt frem her inne

Men stødige, anstendige og solide mennesker kan ofte huse et omtenksomt indre.

Som jeg nevnte over, står det stor respekt av dem som står fram og forteller en slik historie. Kanskje kan den hjelpe om bare en eneste annen person til å innse at han eller hun ikke er udødelig, og at det kan være lurt å tenke seg om litt ekstra akkurat den riktige gangen. Dessuten kan en slik historie nå fram til andre som har opplevd noe lignende, og som minner dem om at de ikke er de eneste som har stått overfor en tilsvarende situasjon, og at andre har opplevd den samme frykten, skuffelsen, usikkerheten, lettelsen eller gleden som de går gjennom.

Og ikke minst kan slike historier få fram hva slike ting gjør med familiene - både biologiske og utvidede - de involverer, hvordan det kan gjøre dem tettere, og sterkere.

[flonoen]

Gripende innlegg BreitBau. Godt det gikk bra med broren din.

Det må ha vært helt forferdelig å komme i den situasjonen der du vet/tror at nå har du mistet broren din, eller en annen person en er glad i som ikke faller fra pga alderdom og andre naturlige årsaker som en tross alt får en forvarsel om. Dette er en situasjon som jeg ikke tror noen kan sette seg inn i uten å ha opplevd det selv.

[EasyL]

Sterk historie Breitbau. Skal ringe broren min etter jobb.

[fosse1]

Det er rart hvor mye en sånn historie, både den i avisen og den til Bretbau, går inn på folk som ikke har noe kjennskap til offeret eller familien... Men det er vel det at som overskriften er.. det kan skje alle !

[BreitBau]

Takk og takk

Ja det er veldig rørende å tenke på det selv når man får det litt på avstand..

Jeg tror de fleste kan leve seg inn i sånne situasjoner.. Er vel det som kalles å være empatisk..

Takk for tilbakemeldinger.. Er godt å vite at folk har lest gjennom det laaaange innlegget..

[E28 TURBO]

Hei fint med med alt sånt. Har selv mistet flere kompisser i trafikken. Men man kan jo ikke slutte å leve av den grunn. De to første gangene tok det ei tid før jeg skulle kjøre noe som helst igjen. Men så kommer lyst, men det gjør fryketn og. Så får meg funker det best å komme opp i salen igjen med en gang. Skal sies at jeg nok er roligere enn når jeg var 18 ,men gleden med å temme hestekrefter er fortsatt der..

Dessuten har jeg hatt 2 r1 ducatier og div suzukier. For å låse bakbremsa så lenge du ikke bruker frambremsa skal mere til enn å komme borti. Tror nå denne saken er litt pyntet på. Tror det var en dum guttunge på en sykkel for viderekommende som gjorde en feil ja, men ikke som forklart her.

[mrmpower]

verste som finnes er og få slike tlf :/ fått noen slike jeg og.. angående mine nermeste.. bra at d jikk bra med broren din da er sikkert veldig godt å få besjed om at det gjikk bra lell, etter forholdene... jeg venter fortsatt på min besjed

[Janka7]

Uff, kan ikke forestille meg hvor fælt det må være å få en sånn telefon...

Jeg fikk høre fra min bror igår at han hadde gått på trynet på sykkelen(ikkemotorisert sykkel) og knukket kragebeinet og pådratt seg hjernerystelse, og bare det er nok til å gi meg sjokk... Noe mer enn det har ikke jeg nerver til!

Håper å slippe å oppleve sånt, og håper å slippe å utsette andre for sånt!

Godt det går bra med broderen din, BreitBau:) Han er en heldig gutt!

[knut_olestad]

et lite hint om hvorfor det går galt til tider:

http://www.andalsnes-avis.no/article/20 ... 85172/1022

Jeg var ikke der da det skjedde, men jeg kjenner til sjåføren, og han er ikke stø bak rattet.

Ikke mer enn et par år siden han dro i fronten på en annen bil i en lokal tunell.

Føreren av den andre bilen sliter ennå med senskadene.