Hei Andreas1
Jeg gifta meg med min kjære for 3 år siden, da var jeg 23 år, ho var 24. Noen synes det er tidlig, men vårt livssyn gjorde det helt naturlig.
Uansett, etter 1 års ekteskap ble ho gravid, og det var absolutt ikke planlagt. Alt lå jo forsåvidt til rette for et barn, men jeg hadde tenkt meg å reise masse sammen med kona, realisere meg selv i øst og vest, og ikke bli pappa før jeg var minst 30. Jeg fikk rett og slett litt panikk, og våkna med svettetokter og rare tanker om natta av og til.
Jeg er onkel til fire herlige unger, men har aldri vært spesielt komfortabel med eller interessert i småunger. Tenkte at det bare var stress og forpliktelser.
Jeg følte litt at kontrollen over livet mitt var tatt fra meg. Dessuten var vi fattige studenter, hadde alt for liten leilighet, helt feil bil osv.
Heldigvis er vi skapt slik at det tar ni måneder før ungen kommer til verden, og i denne tida fikk jeg jo forberedt meg litt.
Kona var noe mer klar for dette enn meg, og det var godt.
Når det nærma seg fødselen var jeg redd for at jeg ikke skulle få noen spesiell følelse for den lille. Trodde ikke pappa-instinktet lå i meg i det hele tatt. Det endra seg radikalt den dagen guttungen kom!
Det er helt merkelig og uventa, men det bare skjer.
Vi fikk kjøpt oss ei stasjonsvogn (E36), og fikk låne litt utstyr her og litt der, kjøpte barnevogn og barneseng og diverse slikt billlig på finn.no, og handla inn klær til den lille. Det var mye vi ikke hadde klart ved fødselen, men alt ordna seg.
Merkelig nok koster det meg svært lite å prioritere guttungen framfor egne interesser og ønsker. Det gir en enorm tilfredsstillelse å se at han har det bra, at han lærer nye ting, og at han har en så ubetinga tillit til pappaen sin! Nå kommer han stormende mot meg når jeg kommer hjem om ettermiddagen, og det gir en liten lykkerus hver eneste gang.
Du kommer aldri til å angre, selv om hverdagen kan bli slitsom av og til, ansvaret kan føles overveldende, og man får lite søvn i perioder. Nå er jeg glad vi fikk barn såpass tidlig, ser at de som får sitt første barn i midten av 30-åra er betraktelig mer slitne enn oss.
Der har du min erfaring!