For rundt to måneder siden sa jeg til dama, at jeg begynte å miste følelsene for'a. Og vi snakket en god stund om hva jeg følte og hvorfor og det endte med at hun ble utrolig lei seg og ikke var så kontaktsøkende i en ukes tid. Siden vi har vært sammen siden August 2008, så tenkte jeg at måtte prøve å se om det løste seg for min del, pluss at hun er utrolig grei å ha med å gjøre, blir aldri småfurt og irritert, har et bra sexliv osv...
Men jeg savnet henne bare mindre og mindre i løpet av de to månedene som har gått og det merket hun relativt fort. Vi prøvde å gå på fest sammen (har ikke samme vennekrets i det hele tatt, så er sjeldent på fest sammen), prøvde å gå ut på kino og spise osv.. Men jeg fikk aldri den "gode" følelsen tilbake, og jeg bestemte meg for å prøve å slå opp med henne. Og har vel egentlig tenkt på det siden vi først snakket sammen og har ikke hatt en eneste god natts søvn siden.. Tenkt altfor mye på åssen hun kom til å takle det, siden jeg er den første kjæresten hennes og at hun var jomfru når vi møttes. Den 22. des var sist gang vi var sammen, og det gikk greit helt til vi ble alene da hun spurte om det var noe galt. Og siden jeg har gått såpass lenge med tankene i hodet greide jeg ikke å holde det inne, jeg måtte forklare henne hva jeg tenkte på. Hadde tenkt til å vente til nyttår for å ikke ødelegge jula hennes, men nå har jeg greid det alikevel..
Saken begynte med at jeg startet å bli kjent med ei jente som jeg ser på som en venn, men alikevel noe hun ikke likte. Vi har hatt noen diskusjoner om det, at jeg må da få lov til å ha ei venninne uten at hun tror jeg er forelsket i henne. Siden vi ikke har samme vennekretser, når jeg da har dratt på fest har hun alltid ringt å sagt: Ikke finn på noe dumt da. Senest helga 17-19des da jeg og min vennekrets dro på hyttetur. Da jeg fortalte at vi satt i badstu fikk jeg som svar at hun håpet vi hadde klær på. -Hva skal det bety? svarte jeg, -Hvem vet hva som hadde skjedd hvis dere var nakne, fikk jeg som svar. Da ble jeg så lei meg at jeg valgte å la være å snakke noe mer med henne til jeg kom hjem. At hun fortsatt kan si sånt, selv om jeg utrykkelig har forklart hva jeg mener om folk som er utro. Jeg har dermed følt at hun aldri har stolt helt på meg som person noe jeg mistrives sterkt med. Ikke at det har så mye å si, men hun er 18 og jeg er 20 år.
Så nå har vi en såkalt pause, selv om det egentlig er over for min del. Men jeg føler meg som verdens største drittsekk som greide å si det to dager før jul.. Og trives ikke veldig mye med meg selv akkurat nå. Siden den 22 des har jeg knapt nok fått mer enn 10 timers søvn totalt og begynner å bli rimelig lei alt sammen..