bimmers.no sin offisielle samlivstråd

[viplash]

Sa ikke det gjorde noe jeg, men trådstarter har sikkert funnet en løsning. Men for all del, jeg ville bare opplyse om det jeg. Men det kan jo være greit og vite hva andre tenker her og

[MonicaM3]

Nei vet dere ka. Selvfølgelig setter vi jenter pris på en oppmerksomher som f.eks blomster og kort, men det burde også gå mere andre veien...

Egentlig så holder det imassevis at mannfolka er snille og ikkje tar oss for gitt og får oss til å føle oss trygge, så kommer det mer enn nok kjærlighet og lidenskap i retur.

Alt det her gjelder andre veien og vil jeg påstå. Er det noe som er viktig for meg så er det ei jente som er snill og respekter meg. Og det samme burde hun kreve av meg, og jeg ville gjengjeldt det. Når det kommer til oppmerksomheter så blir jeg veldig glad for den minste ting egentlig og sånn tror jeg det er mange andre gutter/menn som er. Hvor går forresten grensa mellom gutt/mann? Er 28 nå , sist jeg sjekket papirene mine ihvertfall:) Er ikke så glad i blomster og kort jeg da, går mer i planter her i gården... Hehe:=

Du kan vel kalle deg mann nå vil jeg tru

Er vel egentlig mann når man blir myndig. Blir det samme for jenter/damer selv om jeg syntes det er veldig feil at jeg som er 25 går som kvinne.. Høres ikke riktig ut

[fosse1]

Gjør som du selv føler. ikke spørre folk her på forumet Jeg har vært utro en gang (ikke stolt av det nei) å damen gikk til min far, som uansett er glad i meg, og hun snakket ut med han hva han syns hun burde gjøre. Vi er nå sammen igjen og etter 1 år nå, så føler jeg ikke det er noe som har ødelagt forholdet.

[850i]

Dette kan jo også være en løsning:

http://www.youtube.com/watch?v=0TLA_f7S0cw

Kommer selvfølgelig litt an på svigermora da

[Fredrik]

Nå skal det jo sies at denne tråden begynner og bli 4 år gammel sånn egentlig.

Men prinsippet er jo det samme uansett, så selv om det er sene svar, kan det være gode svar?

Prinsippene er naturligvis de samme hele tiden og det skulle egentlig ha vært interessant å høre hva f.eks "528i" har å fortelle om saken nå over 4 år senere. Kan han også bekrefte at prinsippene er de samme ?... og kan han kanskje bekrefte at noen av kommentarene fra de med litt livserfaring ikke var/er så dumme når alt kommer til alt ? Det handler om å bry seg og ikke ta hverandre som en stor selvfølgelighet...

[Kobar]

Faen Her er situasjonen:

jeg 20 år gammel, dama 18år, vi har en vennekrets som er jevngammle, og vi bor i ett lita bygd hvor alle kjenner alle og både jeg og dama har bodd her hele livet.

vi har vært ilag i rett over 4år nå, og på valentinsdagen ordnet jeg til med koselig tur osv med en gave(nøkkel til huset mitt)... 2uker etter så ble det slutt! hun har egentlig bodd hos meg innimellom di 2 siste åra, men nøkkelen skulle liksom vise at hun nå kunne flytte hit. men nei..

Greit nok, vi snakka oss igjennom det og hun ville da ikke mer, hadde ikke følelser og slikt..

Jeg går egentlig å tenker masse nå, og grunnen til at jeg nå legger inn denne historien er fordi jeg må få det ut! klarer ikke å få roen i meg...

Det er ca en mnd siden bruddet!

Idag kjørte jeg rundt sammen med ett vennepar(en kamerat og dama hans, som jeg og eks-dama var mye med før), og jeg vet at eks-dama skal på fylla ikveld. Og hun var på forspill sammen med noen venner av meg som allerede var kommet til pubben.

Så ringer tlf til dama(i bilen), og hun snakker litt lavt, og prøver å skjule samtalen, men jeg kan ikke unngå å høre følgende: "Er du oppe hos ham å spiser pizza nå? men alle di andre er jo på pubben" jeg spurte hvem som ringte, og hun ville jo da ikke si det med èn gang, men det kom fram!

Og tror du neimen ikke eks-dama og en fyr kommer gående fra leiligheten hans, mot sentrum idèt vi skulle til å kjøre hjemover ca 20min etter samtalen...

Sitter nå her med så blandede følelser! vet ikke hva jeg føler lenger.. jeg kan jo ikke kontrollere livet hennes! men etter 4 år sammen, så tar det henne 1mnd å finne seg en ny! det føles bare så helt for jævlig, for jeg er enda jævli gla i den jenta

what to do?

er så jævlig mye tenking! blir gal... "NO woman, NO cry" faen så ensomt...

[skillbill]

Faen Her er situasjonen:

jeg 20 år gammel, dama 18år, vi har en vennekrets som er jevngammle, og vi bor i ett lita bygd hvor alle kjenner alle og både jeg og dama har bodd her hele livet.

vi har vært ilag i rett over 4år nå, og på valentinsdagen ordnet jeg til med koselig tur osv med en gave(nøkkel til huset mitt)... 2uker etter så ble det slutt! hun har egentlig bodd hos meg innimellom di 2 siste åra, men nøkkelen skulle liksom vise at hun nå kunne flytte hit. men nei..

Greit nok, vi snakka oss igjennom det og hun ville da ikke mer, hadde ikke følelser og slikt..

Jeg går egentlig å tenker masse nå, og grunnen til at jeg nå legger inn denne historien er fordi jeg må få det ut! klarer ikke å få roen i meg...

Det er ca en mnd siden bruddet!

Idag kjørte jeg rundt sammen med ett vennepar(en kamerat og dama hans, som jeg og eks-dama var mye med før), og jeg vet at eks-dama skal på fylla ikveld. Og hun var på forspill sammen med noen venner av meg som allerede var kommet til pubben.

Så ringer tlf til dama(i bilen), og hun snakker litt lavt, og prøver å skjule samtalen, men jeg kan ikke unngå å høre følgende: "Er du oppe hos ham å spiser pizza nå? men alle di andre er jo på pubben" jeg spurte hvem som ringte, og hun ville jo da ikke si det med èn gang, men det kom fram!

Og tror du neimen ikke eks-dama og en fyr kommer gående fra leiligheten hans, mot sentrum idèt vi skulle til å kjøre hjemover ca 20min etter samtalen...

Sitter nå her med så blandede følelser! vet ikke hva jeg føler lenger.. jeg kan jo ikke kontrollere livet hennes! men etter 4 år sammen, så tar det henne 1mnd å finne seg en ny! det føles bare så helt for jævlig, for jeg er enda jævli gla i den jenta enda

what to do?

er så jævlig mye tenking! blir gal... "NO woman, NO cry" faen så ensomt...

Kom nettopp hjem fra byen, så du får ta mitt innlegg med en klype salt

Et samlivsbrudd er aldri en hyggelig affære uansett hvordan man ser det. Og dessverre finnes det ikke noe fasit-svar på hvordan man best mulig skal komme seg videre i livet

Man får ta en dag av gangen, se hva som skjer, og ta ting som de kommer. Lett å skrive, vanskelig å gjøre

Et brudd vil alltid være en individuell ting mellom de gjeldende parter. Noen vil beholde vennskapet, andre ønsker et totalt brudd.

I de fleste tilfeller tror jeg et totalt brudd vil være det beste, hvertfall i starten. Da får man litt "tid for seg selv", gjerne i samvær med andre/venner/bekjente, kanskje fokusere litt på en hobby man har. Da får man gjerne "det" litt på avstand, samtidig som man får tid til å reflektere over det som har skjedd i stillhet. Kanskje kan man også rådføre seg litt med noen man stoler på.

Slik du nevner, at eks-dama finner seg en ny etter veldig kort tid, dette skjer ganske ofte. Veldig mange tenker slik at ved å finne en ny så kan de "bearbeide sorgen". De bruker altså denne nye personen til hjelp for å komme seg videre.

Slik jeg ser det er det ikke noe særlig lurt, verken for den ene eller den andre.

Selv etter et brudd, der man kanskje er den som valgte å gjøre det slutt, så vil det nok fortsatt være endel følelser i sving, og hvis man da rasker videre på en ny person, så tror jeg ikke man helt har oversikt over hva man føler, og for hvem!?

Jeg syns man burde gi ting litt tid, få selve bruddet litt på avstand, kanskje kan man etter en stund prøve å kontakte eksen for en fortrolig samtale, slik at man får oppklart ting man eventuelt måtte lure på. Ingen ting er verre enn å bli dumpet og ikke vite eksakt hvorfor

[BMWentusiasten]

Jeg syns man burde gi ting litt tid, få selve bruddet litt på avstand, kanskje kan man etter en stund prøve å kontakte eksen for en fortrolig samtale, slik at man får oppklart ting man eventuelt måtte lure på. Ingen ting er verre enn å bli dumpet og ikke vite eksakt hvorfor

Det der er helt sant! Eksen min tok kontakt med meg for noen måneder siden etter en ganske forvirret slutt. Jeg hadde fått det hele på god avstand for dette er 5 år siden og har vært sammen med en annen i 4 nå.

Uansett så fikk jeg oppklart i ting som var usikker på...

Ikke at dette skal ta deg 4 år Kobar, men prøv å få det litt vekk... Du har trossalt brukt 4 av noen viktige år (altså fra 16-20) og da er det ikke like lett som en som har mange forhold og mange år i bagasjen...

[Azeton]

Faen Her er situasjonen:

jeg 20 år gammel, dama 18år, vi har en vennekrets som er jevngammle, og vi bor i ett lita bygd hvor alle kjenner alle og både jeg og dama har bodd her hele livet.

vi har vært ilag i rett over 4år nå, og på valentinsdagen ordnet jeg til med koselig tur osv med en gave(nøkkel til huset mitt)... 2uker etter så ble det slutt! hun har egentlig bodd hos meg innimellom di 2 siste åra, men nøkkelen skulle liksom vise at hun nå kunne flytte hit. men nei..

Greit nok, vi snakka oss igjennom det og hun ville da ikke mer, hadde ikke følelser og slikt..

Jeg går egentlig å tenker masse nå, og grunnen til at jeg nå legger inn denne historien er fordi jeg må få det ut! klarer ikke å få roen i meg...

Det er ca en mnd siden bruddet!

Idag kjørte jeg rundt sammen med ett vennepar(en kamerat og dama hans, som jeg og eks-dama var mye med før), og jeg vet at eks-dama skal på fylla ikveld. Og hun var på forspill sammen med noen venner av meg som allerede var kommet til pubben.

Så ringer tlf til dama(i bilen), og hun snakker litt lavt, og prøver å skjule samtalen, men jeg kan ikke unngå å høre følgende: "Er du oppe hos ham å spiser pizza nå? men alle di andre er jo på pubben" jeg spurte hvem som ringte, og hun ville jo da ikke si det med èn gang, men det kom fram!

Og tror du neimen ikke eks-dama og en fyr kommer gående fra leiligheten hans, mot sentrum idèt vi skulle til å kjøre hjemover ca 20min etter samtalen...

Sitter nå her med så blandede følelser! vet ikke hva jeg føler lenger.. jeg kan jo ikke kontrollere livet hennes! men etter 4 år sammen, så tar det henne 1mnd å finne seg en ny! det føles bare så helt for jævlig, for jeg er enda jævli gla i den jenta

what to do?

er så jævlig mye tenking! blir gal... "NO woman, NO cry" faen så ensomt...

Vet akkurat hvordan det der er.. Du har min støtte! hatt dame etter det skjedde også.. men kommer ikke over. Du får ha lykke til

[hylle]

Kjærlighetssorg tar tid.. Det handler om og gi det tid, så finner du nok lykken senere en gang uansett.

Jeg har enda kjærlighetssorg nå 2år etter bruddet.

Det er utrolig kjipt, og mens man har kjærlighetssorg skal det enda mer til for og finne den rette, ei som betyr mer for deg enn den du var så vanvittig glad i.

Gi det tid, så går det nok over til slutt.

[MonicaM3]

Skal ikke pynte på noe her nå.

Men hun sa hun ikke hadde følelser lengre. Dette er ikke noe man styrer selv, dessverre. Det vil ikke si du har gjort noe galt eller at du kunne endret på deg/ting.

Vil du ikke gi slipp på henne må du gi henne tid. Du må for all del ikke mase og grave! Dette vil bare gjøre at henne blir lei,irritert og drive henne langt bort. La henne få tid til å skjønne at gresset ikke er grønnere på andre siden. Det tar mer enn 4 uker...

Uansett hvor vondt det er nå vil det bli bedre. (lett å si men det er sannheten selv om du ikke ser det nå)

[Azeton]

Nå skal det sies at bruddet mitt ikke var på samme måte.. jeg måtte flytte bort. Så Noe som gjorde det enda vanskligere..

[Andreas1]

Vekker til live en gammel tråd her...

Til ”nye” bimmersere; Denne tråden gjelder ikke bare utroskap, og det er ikke nødvendig å svare på det første innlegget da det er mange år gammelt og sikkert mer eller mindre ute av verden.

I alle fall, vi har diskutert andre emosjonelle ting her og jeg lurer da på et par saker;

Dere som er i et forhold og har barn og/eller babyer, - hvor planlagt var dette? Bare ble det sånn ved et uhell eller planla dere at dere skulle ha barn? Hvor forberedt var dere da dere begynte å lage dem, med tanke på plass i bolig, bil, hverdag og sånn?

Er det mye dere har bommet på under planleggingen i forkant? –evnt hva?

[Simpel]

I alle fall, vi har diskutert andre emosjonelle ting her og jeg lurer da på et par saker;

Dere som er i et forhold og har barn og/eller babyer, - hvor planlagt var dette? Bare ble det sånn ved et uhell eller planla dere at dere skulle ha barn? Hvor forberedt var dere da dere begynte å lage dem, med tanke på plass i bolig, bil, hverdag og sånn?

Er det mye dere har bommet på under planleggingen i forkant? –evnt hva?

Var sånn halvplanlagt her. Det vil si vi ikke akkurat prøvde å få baby men gjorde ingenting for å unngå det heller. (Det gikk faktisk ganske lenge før det ble baby av det:)) Var sånn passe forberedt, hadde jobb, hus og bil. Ting kunne jo selvfølgelig vært bedre timet mtp på diverse støtteordninger, men nå ble det nå engang sånn. Å få en baby i hus passer egentlig aldri, livet blir snudd opp ned. Hvis du venter til det perfekte øyeblikk for å få baby blir det aldri noe av, det er alltid en grunn til å ikke få de akkurat nå (skal bli ferdig med den utdannelsen, skal vente til jeg har fått den og den jobben....).

Begynner å kjenne ganske mange etterhvert som har havnet midt i 30 årene og biologien er ikke med på leken lenger. Et liv fullt av hormonpreparater, fertilitetsklinikker og prøver og mislykkede forsøk og knuste drømmer. Trasig tilværelse virker det som.

[Fredrik]

Vi var 26 år gamle da vi fikk vårt første barn og vi hadde på dette tidspunktet vært sammen og bodd sammen siden vi var 18 år gamle. Min bedre halvdel var klar for å få barn da hun var rundt 23 år gammel, men jeg følte på dette tidspunktet at jeg ikke var moden nok til å bli far. Jeg husker at jeg spurte eldre kjente med barn når de følte at de var klare for å få barn... "du vet når du er klar"... var det typiske svaret, men jeg skjønte naturligvis ingen ting av dette. Så plutselig ble min bedre halvdel gravid og jeg ble vettskremt. Min kjære skjønte dette og hennes måte å løse denne utfordringen på tror jeg er ganske fornuftig. Hun innviet meg i alle praktiske gjøremål og forberedelser. I tillegg fortalte hun løpende hvordan hun hadde det med å være gravid og ikke minst hva hun følte og tenkte på. På denne måten ble graviditeten også "min" graviditet... og på den måten vokste min ansvarsfølelse og modenhet. Vi kom også mye nærmere hverandre som mennesker og det gjorde at vi var et team som skulle ha barn og bli foreldre. Det er viktig å være sammen om tingene... ikke bare økonomisk og praktisk, men også følelsesmessig. Kjærlighet kalles det visst...