bimmers.no sin offisielle samlivstråd

[Andreas1]

Men var du/dere forberedt materialistisk også, eller ble det flytting og greier i etterkant? Blir ikke hele settingen litt "større" enn man tror?

[Hawkon88]

Men var du/dere forberedt materialistisk også, eller ble det flytting og greier i etterkant? Blir ikke hele settingen litt "større" enn man tror?

Nå har ikke jeg barn selv, men har søsken som har- så har litt innsikt likevel. Å ha barn er en 12-14timers jobb, hver dag. Noe roligere i begynnelsen når dem ikke klarer å skade seg selv- men min minste niese er 2 1/2år, og må passes på HELE tiden. Villstyring kalles det.. Værdens hærligste jente (delt nr to med den eksemplariske storesøsteren) men hun har ingen form- whatsoever- for konsekvenstenkning. Vil hoppe ut av båten i mars, fordi hun har lyst å bade, klatrer opp å kjøkkenbenken for å strekke seg opp i skapet etter snop.. Farten på dissen kan aldri bli stor nok.. osv. Jeg kan hive så mye jeg vil rundt på henne- og hun ler like mye, og blir aldri redd- bortsett fra hvis det er en flue i rommet..

Min erfaring er at "familieidyllen" er hverdagen. De øyeblikkene man har sammen inni alt rotet (unger rydder aldri forresten, og digger å rote) Men slik jeg ser det, er en stor del av idyllen med å være foreldre- det å være sammen i et stabilt forhold med moren/faren.. En kollega betaler ca 8000 av 18000nettolønn i bidrag, og treffer barna sine annenhver helg. Selvom du kanskje ikke liker barn så godt i dag, vil du likevel at dem skal være rundt deg mest mulig når du har dine egne.. Jeg har forstått at følelsen av at barna kommer løpende mot deg- fortvilt og roper (onkel i mitt tilfelle hvis jeg er alene med dem) er ganske spesiell og hjertesmeltende..

Et barn gjør ikke akkurat familieøkonomien bedre hvis den var trang fra før- så det er jo noe som bør tenkes over.. Kommer forholdet til å vare? Er vi ferdige med utdannelsen?

Så er jeg enig med fredrik:

Ellers så vet jeg også at å ikke klare å få barn, når man virkelig vil- er en temmelig nedtur. Har du fulgt med på "friends" de siste ukene- når monica og chandler skal adoptere, så har du kanskje fått med deg litt av følelsene rundt det.

[Ceylon]

på 10 år har jeg vært singen maks 4 mnd i tre perioder. Fy fan for noe "ugress" som vokser på andre siden, er sammen med samme damen som for 10 år siden og vi har det helt KONGE

Hadde jeg blitt singel igjen er no en ting sikkert, hadde ALDRI gått på byen for å leite etter noen hvertfall, kjenner jo alltid ett par gutter som har lagt med de jentene som en eventuelt syns er interessang..

Hadde flyttet til Brasil f eks, der er jentene 100 ganger så digg. Det kan være verdt det å ta seg en mnd ferie der for å prøve lykken for de som er helt nedenfor og trakker i samme sorgens tanker i to år..

[sveinis]

Vekker til live en gammel tråd her...

Dere som er i et forhold og har barn og/eller babyer, - hvor planlagt var dette? Bare ble det sånn ved et uhell eller planla dere at dere skulle ha barn? Hvor forberedt var dere da dere begynte å lage dem, med tanke på plass i bolig, bil, hverdag og sånn?

Er det mye dere har bommet på under planleggingen i forkant? –evnt hva?

Hei Andreas1

Jeg gifta meg med min kjære for 3 år siden, da var jeg 23 år, ho var 24. Noen synes det er tidlig, men vårt livssyn gjorde det helt naturlig.

Uansett, etter 1 års ekteskap ble ho gravid, og det var absolutt ikke planlagt. Alt lå jo forsåvidt til rette for et barn, men jeg hadde tenkt meg å reise masse sammen med kona, realisere meg selv i øst og vest, og ikke bli pappa før jeg var minst 30. Jeg fikk rett og slett litt panikk, og våkna med svettetokter og rare tanker om natta av og til.

Jeg er onkel til fire herlige unger, men har aldri vært spesielt komfortabel med eller interessert i småunger. Tenkte at det bare var stress og forpliktelser.

Jeg følte litt at kontrollen over livet mitt var tatt fra meg. Dessuten var vi fattige studenter, hadde alt for liten leilighet, helt feil bil osv.

Heldigvis er vi skapt slik at det tar ni måneder før ungen kommer til verden, og i denne tida fikk jeg jo forberedt meg litt.

Kona var noe mer klar for dette enn meg, og det var godt.

Når det nærma seg fødselen var jeg redd for at jeg ikke skulle få noen spesiell følelse for den lille. Trodde ikke pappa-instinktet lå i meg i det hele tatt. Det endra seg radikalt den dagen guttungen kom!

Det er helt merkelig og uventa, men det bare skjer.

Vi fikk kjøpt oss ei stasjonsvogn (E36), og fikk låne litt utstyr her og litt der, kjøpte barnevogn og barneseng og diverse slikt billlig på finn.no, og handla inn klær til den lille. Det var mye vi ikke hadde klart ved fødselen, men alt ordna seg.

Merkelig nok koster det meg svært lite å prioritere guttungen framfor egne interesser og ønsker. Det gir en enorm tilfredsstillelse å se at han har det bra, at han lærer nye ting, og at han har en så ubetinga tillit til pappaen sin! Nå kommer han stormende mot meg når jeg kommer hjem om ettermiddagen, og det gir en liten lykkerus hver eneste gang.

Du kommer aldri til å angre, selv om hverdagen kan bli slitsom av og til, ansvaret kan føles overveldende, og man får lite søvn i perioder. Nå er jeg glad vi fikk barn såpass tidlig, ser at de som får sitt første barn i midten av 30-åra er betraktelig mer slitne enn oss.

Der har du min erfaring!

[Fredrik]

Men var du/dere forberedt materialistisk også, eller ble det flytting og greier i etterkant? Blir ikke hele settingen litt "større" enn man tror?

Vi eide en 4-roms selveier leilighet i Oslo og kjørte på dette tidspunktet en Peugeot 405 2,0 stasjonsvogn som var et par år gammel. Jeg jobbet som softwareutvikler, mens min bedre halvdel var butikkansvarlig og studerte på BI ved siden av. Vi var med andre ord relativt godt etablert både praktisk og økonomisk. Det er viktig å ha orden på økonomien når man får barn, men det er viktigere at man har orden på samboerforholdet/ekteskapet.

[Simpel]

Men er det ikke orden på kronene har det veldig lett for å gå utover samboer og ekteskap. Dårlig økonomi er slitsomt.

Regner med det var du Fredrik som byttet navn på tråden. Genialt navn

[Andreas1]

Vi kjenner begge på oss at vi er biologisk klare i massevis (hun er 40 og jeg er heller ikke så langt ifra), men det som skremmer meg litt er alt oppstyret rundt det. Vi (hun) har ønsket dette i årevis (jeg har ønsket meg det i hemmelighet for ikke å skape falske forhåpninger hos madamen) og vi nærmer oss etterhvert punktet hvor vi har planlagt ihjel hele prosjektet, men problemet er at det alltid dukker opp en unnskyldning for å vente.

Nå er det for eksempel det at jeg skulle ha satt opp en veranda, restaurert andre etasjen og gjort masse annet. Det passer liksom ikke inn å ha en grine-unge i støvet da... Slike unnskyldninger dukker til stadig opp, og hvordan har dere ordnet dere da? Har dere bare gitt gass og latt ting stå til eller har dere gjort klart alt først?

Jeg er for eksempel avhengig av å bygge om leiligheten i byen hvis vi skal ha et barn boende fast her (mine små nieser, nevø og fadderbarn reiser hjem om kvelden eller sovner på sofaen), og huset på landet er det ikke bygget eget barnesoverom i, -enda. Så enten må et evnt barn sove på vårt rom eller jeg må bygge ferdig andre etasjen med soverom etc....

Hvordan i /(&/%!* vet/løser dere slike ting? Har alle det slik eller er det bare vi?

* Gruble-gruble *

[316]

Hva er "øvre" grense på å få et barn, uten at det blir sett på for å være egoistisk å få det? Barnet skal jo vokse opp uten foreldre som er gamle og syke, helst...

[Andreas1]

Vi er veldig klar over at vi er voksne, -som vi helst velger å kalle det , men synes allikevel det er bedre å være voksen nok til å kunne gi barnet det det behøver enn å være så ung at man ikke kan ta ansvar.

Jeg har selv sett flere barn ikke få dekket primærbehovene fordi foreldrene har vært enten for unge (modenhet), for urolige eller bare rett og slett dumme i hodet. Jeg husker at en i min klasse på barneskolen hadde en forferdelig gammel mamma (sikkert ikke såååå gammel, men vi opplevde det slik), men han hadde på den annen side alltid alt han hadde behov uten å være i nærheten av bortskjemt.

Jeg har også et bestemt inntrykk av at snittalderen til foreldre, iallefall i urbane og akademiske miljøer, er vesentlig høyere idag enn da jeg selv ble født.

Synes du foreldre skulle vært så unge som muligl?

[316]

Nei, jeg er så absolutt enig med deg jeg Andreas.

Jeg bare stilte et etisk spørsmål, for jeg vet at det har vært en "problemstilling" i mange år. Jeg har vokst opp med "gamle" foreldre. De er snart pensjonister, og jeg er i starten av 20 årene. Jeg har langt i fra lidd.

[Simpel]

Vi kjenner begge på oss at vi er biologisk klare i massevis (hun er 40 og jeg er heller ikke så langt ifra), men det som skremmer meg litt er alt oppstyret rundt det. Vi (hun) har ønsket dette i årevis (jeg har ønsket meg det i hemmelighet for ikke å skape falske forhåpninger hos madamen) og vi nærmer oss etterhvert punktet hvor vi har planlagt ihjel hele prosjektet, men problemet er at det alltid dukker opp en unnskyldning for å vente.

Nå er det for eksempel det at jeg skulle ha satt opp en veranda, restaurert andre etasjen og gjort masse annet. Det passer liksom ikke inn å ha en grine-unge i støvet da... Slike unnskyldninger dukker til stadig opp, og hvordan har dere ordnet dere da? Har dere bare gitt gass og latt ting stå til eller har dere gjort klart alt først?

Jeg er for eksempel avhengig av å bygge om leiligheten i byen hvis vi skal ha et barn boende fast her (mine små nieser, nevø og fadderbarn reiser hjem om kvelden eller sovner på sofaen), og huset på landet er det ikke bygget eget barnesoverom i, -enda. Så enten må et evnt barn sove på vårt rom eller jeg må bygge ferdig andre etasjen med soverom etc....

Hvordan i /(&/%!* vet/løser dere slike ting? Har alle det slik eller er det bare vi?

* Gruble-gruble *

Som jeg nevnte før, du kan ikke vente til alt er perfekt. Det øyeblikket kommer aldri, det PASSER ALDRI å få barn.

Kjør på, ta problemene etterhvert. Lykke til

Og: Det er et helvetes styr med unger, masse slit og masse mas. Men det er verdt det og jeg har aldri hørt om noen som angrer på at de har fått barn.

[Ceylon]

Vi kjenner begge på oss at vi er biologisk klare i massevis (hun er 40 og jeg er heller ikke så langt ifra), men det som skremmer meg litt er alt oppstyret rundt det. Vi (hun) har ønsket dette i årevis (jeg har ønsket meg det i hemmelighet for ikke å skape falske forhåpninger hos madamen) og vi nærmer oss etterhvert punktet hvor vi har planlagt ihjel hele prosjektet, men problemet er at det alltid dukker opp en unnskyldning for å vente.

Nå er det for eksempel det at jeg skulle ha satt opp en veranda, restaurert andre etasjen og gjort masse annet. Det passer liksom ikke inn å ha en grine-unge i støvet da... Slike unnskyldninger dukker til stadig opp, og hvordan har dere ordnet dere da? Har dere bare gitt gass og latt ting stå til eller har dere gjort klart alt først?

Jeg er for eksempel avhengig av å bygge om leiligheten i byen hvis vi skal ha et barn boende fast her (mine små nieser, nevø og fadderbarn reiser hjem om kvelden eller sovner på sofaen), og huset på landet er det ikke bygget eget barnesoverom i, -enda. Så enten må et evnt barn sove på vårt rom eller jeg må bygge ferdig andre etasjen med soverom etc....

Hvordan i /(&/%!* vet/løser dere slike ting? Har alle det slik eller er det bare vi?

* Gruble-gruble *

Som jeg nevnte før, du kan ikke vente til alt er perfekt. Det øyeblikket kommer aldri, det PASSER ALDRI å få barn.

Kjør på, ta problemene etterhvert. Lykke til

Og: Det er et helvetes styr med unger, masse slit og masse mas. Men det er verdt det og jeg har aldri hørt om noen som angrer på at de har fått barn.

+1

Men absolutt verdt det, planlegger en til. Må bare tilstå til damen at jeg egentlig vil ha det selv om jeg aldri blir helt klar for det. Etter jeg mini me ble livet noe helt ant, var ikke litt klar.... kunne såvidt ta var e på meg selv. 2 uker før han ble født skjedde det en bråvending og siden vil jeg påstå at familien, damen min sønn og vennene lett omtaler meg som en god far.

MÅÅÅ jo ha lært han godt opp.... han har digget bmw siden han var 2 år, nå er han 5 år sier ifra om han merker jeg ikke girer ned eller opp i tide. instruksjonsboken til e39`n har hen ofte med seg i sengen..

Jepp det er verdt det..... angrer ikke på at jeg ikke ventet.

[Fredrik]

Hva er "øvre" grense på å få et barn, uten at det blir sett på for å være egoistisk å få det? Barnet skal jo vokse opp uten foreldre som er gamle og syke, helst...

Som tidligere nevnt fikk vi vårt første barn da vi var 26 år gamle. Vi var rimelig etablerte og hadde en fornuftig økonomi, men allikevel var det en stor overgang å få et barn. Min bedre halvdel var vel egentlig allerede ferdig med fyll & spetakkel, men for meg var det en stor overgang å bli familiefar. Alt trår seg imidlertid til og da vår datter var 5 år gammel var det på tide å finne et hus med en hage. Vi valgte derfor å flytte til Danmark for å realisere drømmen om et helt nytt hus i et fint strøk. Vi hadde eventyrlyst samtidig som husdrømmen kostet det halve i Århus i forhold til i Oslo. Husbygging, nye jobber og etablering i et nytt land var krevende og det gikk derfor 5 år før vår datter fikk en bror... og vi var plutselig blitt 36 år gamle.

Vi er idag begge enige om at det var bedre å få barn som 36 åringer enn som 26 åringer. Modenhet og erfaring gir en selvsikkerhet som man mangler når man er yngre... man føler seg ganske enkelt mer komfortabel med situasjonen og utfordringene.

Når er man for gammel til å få barn?... Tja... den biologiske klokken tikker jo... spesielt for kvinnene, men helt generelt vil jeg mene at man er så gammel som man føler seg. Vi vil være 56 år gamle når minstemann er 20 år gammel. Idag er dette ingen alder så lenge man er frisk og rask, men for 30 år siden var man helt klart eldre når man var nesten 60 år gammel. Slik er det ikke lenger og jeg tror også dette er årsaken til at mange ofte blir 35-40 år gamle før de får deres første barn. Aldersgruppene blir mer og mer utjevnet... 30 åringer er som 20 åringer, 40 åringer er som 30 åringer og 50 åringer er som 40 åringer var tidligere. Selv 70 åringer går idag Birkebeiner´n på ski på en tid mange yngre misunner dem. Jeg er i mye bedre fysisk form nå enn jeg var for ti år siden og slikt smitter naturligvis av på den mentale formen. For min del har jeg det derfor bedre som 42 åring enn som 32 åring... utrolig vil sikkert mange mene her inne, men det er faktisk sant...

[Morty999]

ja,, tråden blei endret ja. hehe idag blei jeg singel igjen! GUD hvor deilig følelse, nå har jeg krangla hver dag i 2 uker så nå blei jeg meeeeget lei.. så hva skjer? drekking i helga? hehe

[Glenno]

ja,, tråden blei endret ja. hehe idag blei jeg singel igjen! GUD hvor deilig følelse, nå har jeg krangla hver dag i 2 uker så nå blei jeg meeeeget lei.. så hva skjer? drekking i helga? hehe

Du må da sende meg nye mob nr ditt da.

Kos deg