bimmers.no sin offisielle samlivstråd

[eriklepe]

haha, trodde tulletråden hadde fått telleverket skrudd tilbake jeg nå.

Passer vel fint å legge inn et bilde av vår nydelige datter da, som er 13 dager gammel!

Foreldrene er forøvrig 23 og 25 år gammel, men føler ikke at vi ikke var klare for dette. Selv om det ikke var planlagt å få barn! Nå var vi godt etablert fra før av så livet er ikke snudd helt på hodet akkurat.

Men for min egen del starter hverdagen igjen på mandag ( har hatt fri 3 uker nå). Så det er vel først da ting begynner å bli litt mer trøblete.

Men vi er blitt velsignet med en liten jente som sover hele natten og skriker bare etter mat, så vi har stor tro på at dette går helt flott!

[Hawkon88]

gratulerer eriklepe!

Syns det er morsomt å telle en smiley for annen hver linje i posten til Mr.Silver..

[Ceylon]

Silver og Simpel, - hvor gamle var dere da krabatene kom?

BreitBau og Ceylon, - dere er vel bare ungfoler enda?

Hvordan vet dere at dere klarer å ordne ting i hverdagen i tillegg til babyen? Har dere foreldre i ryggen som kan hjelpe til eller bare regner dere med at ting går i orden?

Hehe... Neida, jeg gikk fra å være den løken til mere valig mann. Jobber for mine egne penger og har lånt gjerne noen lapper i ny og ne når det har vært trangt med penger. Så neida... er ikke en bortkjemt liten pappagutt. Jeg er 31 år og har en sønn på 5 år..

Folk tror at det alikevel er viktigere med god økonomi og fint hus med hage.... for resten er jo de " verdensmester" i... oppdragelse, forbilde osv er hvertfall noe de skal fint vise etterpå. Vel, skillsmissestatistikken i landet tyder jo helt klart på at ikke alt er helt vell

Der tar de fleste feil og det gjenspeiler produktet av flesteparten av unge folk som vokser idag...: Velstand=penger..

Så da vokser jo driten opp til å ville ha alt mulig man made shitt. Og kariere, jobb, status er sånn som kommer øverst på listen der eg mener kjærlighet er det grunnleggende og bør komme over de andre tingene hvis en virkelig vil lykkes på alle plan

[Ceylon]

haha, trodde tulletråden hadde fått telleverket skrudd tilbake jeg nå.

Passer vel fint å legge inn et bilde av vår nydelige datter da, som er 13 dager gammel!

!

Gratulere... det var en søt liten babyjente.

Lykke til videre med dere aller tre.

[Fredrik]

Jeg tar det som en selvfølge at din datter hjelper til med din sønn, men hvis du klarer å tenke deg hverdagen uten henne (og samtidig tenke deg å være førstegangsforelder), ville du si du har mer overskudd, energi og oppmerksomhet til et barn du fikk i voksen alder enn det du fikk 10 år tidligere?

Joda... vår datter er en flink og god storesøster når det gjelder f.eks husplikter og minstemann, men dette er ikke avgjørende for hvordan vi har det med å være foreldre idag i forhold til for ti år siden. Det handler mest om å være komfortabel med situasjonen enten det dreier seg om ansvaret, økonomi eller evnen til å allokere overskudd, energi og oppmerksomhet. Livet er heldigvis konstruert på den måten at de aller fleste føler at de får det bedre med årene og det er flere årsaker til dette. Viktigst tror jeg er at den mentale balansen kommer mer i likvekt med årene. Livserfaringen man bygger opp medfører øket trygghetsfølelse og ikke minst et mer distansert og harmonisk syn på tingene. For min egen del skal jeg ikke lenger forandre verden... det finnes mer mellom himmel og jord enn jeg har forstand på og dermed aksepterer jeg lettere at folk er forskjellige med forskjellige behov.

Når man er yngre går mange dessverre rundt og er forbannet på alt og alle... forbannet på samfunnet, politikere, politiet, foreldre, lærere, jobben... eller hvem det nå er man kommer i kontakt med. Gjennomgangstonen er at det er alle andre som skaper problemer og at man selv er helt uskyldig. Slik er det naturligvis ikke og i realiteten er en slik holdning mer et yttrykk for at man føler at man ikke strekker til. I frustrasjon over dette retter mange dermed skylden på alle andre og/eller samfunnet generelt. Dette fenomenet avtar heldigvis med årene og når man erkjenner at livet egentlig er ganske bra allikevel får man ofte et overskudd og et fokus som kommer familien til gode. Dessverre når alt for mange å ødelegge både seg selv og familien før de skjønner dette poenget... og noen skjønner det aldri.

[Astri]

Vekker til live en gammel tråd her...

Til ”nye” bimmersere; Denne tråden gjelder ikke bare utroskap, og det er ikke nødvendig å svare på det første innlegget da det er mange år gammelt og sikkert mer eller mindre ute av verden.

I alle fall, vi har diskutert andre emosjonelle ting her og jeg lurer da på et par saker;

Dere som er i et forhold og har barn og/eller babyer, - hvor planlagt var dette? Bare ble det sånn ved et uhell eller planla dere at dere skulle ha barn? Hvor forberedt var dere da dere begynte å lage dem, med tanke på plass i bolig, bil, hverdag og sånn?

Er det mye dere har bommet på under planleggingen i forkant? –evnt hva?

Hmmm, interessant spørsmål.

Eg e ikkje i noe forhold lengre, men e mamma te verdens nydligste jente.

Hu planla barnefaren og eg etter 1.5 års langt forhold og like langt samboerskap. Det tok ikkje mere enn et par mnd fra vi planla til eg var gravid. Begge var i go jobb og vi hadde et stabilt forhold, forlovet, eget hus og det vi følte vi trengte for å kunne ta neste skritt.

Du kan aldri gi noen garanti for at forholdet holder sjøl om dere får barn, det har eg sjøl erfart. Men angrer ikkje et sekund på at me tok det skrittet! Du kan aldri være nok forberedt uansett kor mye du planlegger. Eg liker å si det at eg e alltid under opplæring, hu lærer meg mye, og eg lærer henne mye. Hu e nå 2.5 år og e i ein herlige alder der hu utforsker alt, snakker hele tiå og vil ikkje gå glipp av noen ting. Symes døgnet har for få timer, for hele dagen går i å jobbe, så komme hjem noen timer, underholde snuppa, lage middag og kose meg med henne de få timene eg har før hu legger seg... Er vel havna i den såkaldte tidsklemma.

Koffår lurer du på dette egentlig?

[Astri]

Hvordan vet dere at dere klarer å ordne ting i hverdagen i tillegg til babyen? Har dere foreldre i ryggen som kan hjelpe til eller bare regner dere med at ting går i orden?

Tar meg friheten til å svare på denne og eg.

Eg var 22 da hu blei født og faren 32. Ingen av oss hadde noen foreldre som stilte opp, og det gjelder fortsatt da familien hans desverre er gått bort og eg har ingen kontakt med min familie som nå har flytta te Quatar. Til sammen har vi kun tanten og onkelen min som stiller opp så ofte de kan, og døra deres er alltid åpen om jentungen og eg skulle trenge det. De er mer besteforeldre enn min egen far noensinne kunne vært! Elsker de folka!

Men ikkje bestem dere for barn eller ikkje ut i fra om dere har foreldre/slekt som stiller opp! Det er jo dere som skal være foreldrene og oppdra barnet, ikkje foreldrene deres. De er ferdig med den jobben dei, og får nå stilling som besteforeldre som har lov å skjemme barnebarnet litt bort og bare kose seg.

[D.C.V]

Hehe,jeg ble pappa i en alder av 20år å har nå vært alenepappa med 100% omsorg for henne i 5 av sine 7år (ikke så vanlig det)

Unge kan bare anbefales

Det er nok ikke så vanlig nei, men det er bra at noen gjør det

[Astri]

Hehe,jeg ble pappa i en alder av 20år å har nå vært alenepappa med 100% omsorg for henne i 5 av sine 7år (ikke så vanlig det)

Unge kan bare anbefales

Det er nok ikke så vanlig nei, men det er bra at noen gjør det

det står det respekt av!!!

[Fredrik]

haha, trodde tulletråden hadde fått telleverket skrudd tilbake jeg nå.

Passer vel fint å legge inn et bilde av vår nydelige datter da, som er 13 dager gammel!

Foreldrene er forøvrig 23 og 25 år gammel, men føler ikke at vi ikke var klare for dette. Selv om det ikke var planlagt å få barn! Nå var vi godt etablert fra før av så livet er ikke snudd helt på hodet akkurat.

Men for min egen del starter hverdagen igjen på mandag ( har hatt fri 3 uker nå). Så det er vel først da ting begynner å bli litt mer trøblete.

Men vi er blitt velsignet med en liten jente som sover hele natten og skriker bare etter mat, så vi har stor tro på at dette går helt flott!

Hehehe... gratulerer med smått i huset... bare vent til de "skriker" etter penger til klær og gadgets istedenfor...

[Rico]

haha, trodde tulletråden hadde fått telleverket skrudd tilbake jeg nå.

Passer vel fint å legge inn et bilde av vår nydelige datter da, som er 13 dager gammel!

Foreldrene er forøvrig 23 og 25 år gammel, men føler ikke at vi ikke var klare for dette. Selv om det ikke var planlagt å få barn! Nå var vi godt etablert fra før av så livet er ikke snudd helt på hodet akkurat.

Men for min egen del starter hverdagen igjen på mandag ( har hatt fri 3 uker nå). Så det er vel først da ting begynner å bli litt mer trøblete.

Men vi er blitt velsignet med en liten jente som sover hele natten og skriker bare etter mat, så vi har stor tro på at dette går helt flott!

Hehehe... gratulerer med smått i huset... bare vent til de "skriker" etter penger til klær og gadgets istedenfor...

Gratulerer så masse masse med småttis i hus

Blir selv far i November - Gleder oss sååå masse

Ha en fortsatt fin helg forresten!

[Andreas1]

Takk for at dere ville dele erfaringer folkens

Svært sjelden hører om noen som virkelig angrer, - eller som tør si det høyt, så noe må det jo være i dette. Har veldig stor glede av de vi har rundt oss idag, men de kan vi levere tilbake når det er nok på en måte

[jon///M]

haha, trodde tulletråden hadde fått telleverket skrudd tilbake jeg nå.

Passer vel fint å legge inn et bilde av vår nydelige datter da, som er 13 dager gammel!

Foreldrene er forøvrig 23 og 25 år gammel, men føler ikke at vi ikke var klare for dette. Selv om det ikke var planlagt å få barn! Nå var vi godt etablert fra før av så livet er ikke snudd helt på hodet akkurat.

Men for min egen del starter hverdagen igjen på mandag ( har hatt fri 3 uker nå). Så det er vel først da ting begynner å bli litt mer trøblete.

Men vi er blitt velsignet med en liten jente som sover hele natten og skriker bare etter mat, så vi har stor tro på at dette går helt flott!

grattis

ønsker meg selv barn, men da jeg ikke har noen kjær for tiden så får det vente en stund enda

[MonicaM3]

Må si det var gøy å lese om følelser,meninger og opplevelser ang dette temaet hos dere guttene Man hører stort sett bare om dette hos jentene og at guttene bare "henger " etter...

[Toastjern]

For rundt to måneder siden sa jeg til dama, at jeg begynte å miste følelsene for'a. Og vi snakket en god stund om hva jeg følte og hvorfor og det endte med at hun ble utrolig lei seg og ikke var så kontaktsøkende i en ukes tid. Siden vi har vært sammen siden August 2008, så tenkte jeg at måtte prøve å se om det løste seg for min del, pluss at hun er utrolig grei å ha med å gjøre, blir aldri småfurt og irritert, har et bra sexliv osv...

Men jeg savnet henne bare mindre og mindre i løpet av de to månedene som har gått og det merket hun relativt fort. Vi prøvde å gå på fest sammen (har ikke samme vennekrets i det hele tatt, så er sjeldent på fest sammen), prøvde å gå ut på kino og spise osv.. Men jeg fikk aldri den "gode" følelsen tilbake, og jeg bestemte meg for å prøve å slå opp med henne. Og har vel egentlig tenkt på det siden vi først snakket sammen og har ikke hatt en eneste god natts søvn siden.. Tenkt altfor mye på åssen hun kom til å takle det, siden jeg er den første kjæresten hennes og at hun var jomfru når vi møttes. Den 22. des var sist gang vi var sammen, og det gikk greit helt til vi ble alene da hun spurte om det var noe galt. Og siden jeg har gått såpass lenge med tankene i hodet greide jeg ikke å holde det inne, jeg måtte forklare henne hva jeg tenkte på. Hadde tenkt til å vente til nyttår for å ikke ødelegge jula hennes, men nå har jeg greid det alikevel..

Saken begynte med at jeg startet å bli kjent med ei jente som jeg ser på som en venn, men alikevel noe hun ikke likte. Vi har hatt noen diskusjoner om det, at jeg må da få lov til å ha ei venninne uten at hun tror jeg er forelsket i henne. Siden vi ikke har samme vennekretser, når jeg da har dratt på fest har hun alltid ringt å sagt: Ikke finn på noe dumt da. Senest helga 17-19des da jeg og min vennekrets dro på hyttetur. Da jeg fortalte at vi satt i badstu fikk jeg som svar at hun håpet vi hadde klær på. -Hva skal det bety? svarte jeg, -Hvem vet hva som hadde skjedd hvis dere var nakne, fikk jeg som svar. Da ble jeg så lei meg at jeg valgte å la være å snakke noe mer med henne til jeg kom hjem. At hun fortsatt kan si sånt, selv om jeg utrykkelig har forklart hva jeg mener om folk som er utro. Jeg har dermed følt at hun aldri har stolt helt på meg som person noe jeg mistrives sterkt med. Ikke at det har så mye å si, men hun er 18 og jeg er 20 år.

Så nå har vi en såkalt pause, selv om det egentlig er over for min del. Men jeg føler meg som verdens største drittsekk som greide å si det to dager før jul.. Og trives ikke veldig mye med meg selv akkurat nå. Siden den 22 des har jeg knapt nok fått mer enn 10 timers søvn totalt og begynner å bli rimelig lei alt sammen..