Er det rart folk var rusa på 70 tallet og hørte på Pink Floyd!
Den var ny for meg. Jeg kan ikke huske at Pink Floyd på 70-tallet ble forbundet med spesielt rus... alkohol ja, men ikke nødvendigvis sterkere saker. 60-talls platene hadde derimot ofte et noe syrepreget publikum, men etter at Roger Waters erstattet Syd Barret og stilen ble lagt om i en mer progressiv retning (spesielt tydelig fom. platen "Meddle" i 1971) endret publikumet seg også.
Det store gjennombruddet kom i 1973 med "Dark side of the Moon". På den samme tiden var kvadrofoni det helt store innen lyd (fire kanalers "surround" lyd med en høyttaler plassert i hvert hjørne av et kvadratisk rum). Alan Parson fra The Alan Parsons Project var en av lydingeniørene på "Dark" og med ham ble hele lydbildet på platen løftet opp på et høyere nivå. Parsons kunnskaper kan imidlertid allerede høres på platen "Live at Pompeii" fra 1972. Pink Floyd ble med dette langt mer interessant for lydfreakere og intellektuelle studentmiljøer enn for dophoder.
"Dark" har et fantastisk sammensatt og avansert lydbilde (iallefall med tanke på når albumet kom). Platen er også et av de aller første eksemplene der elektronisk musikk er et bærende element i flere av melodiene. Man kan trygt si at spesielt David Gilmour og Alan Parson var langt foran deres samtid med noe av arbeidet de gjorde på denne platen. Roger Waters fanget også en viktig nerve i samtiden med frustrasjonene over krig, grådighet, tid og mentale forstyrrelser. Dette fikk tilsammen et uttrykk på "Dark" som umiddelbart fanget en hel generasjons interesse (inkludert undertegnede). Jeg husker godt at jeg kjøpte platen en eller annen gang på slutten av 70-tallet og spilte den på familiens Tandberg Huldra 10 forsterker som hadde to linjeutganger for i alt 4 høyttalere... en i hvert hjørne av stuen... fantastisk...