Husker jeg ca overtalte fattern til å handle 5-serien før e28 (e12?). Den var ehh matt gul med 520i emblemtrim. Tror det var en 518. Uansett, bilen var en katastrofe. Fjærene var kappet, et forsøk på å få gromlyd hadde ført til heavy eksoslekkasje, seff kombinert med rusthull i gulv. Jajaja, så jeg måtte faktisk ut og dytte bilen over fartsdumpa der vi bodde når jeg satt på med muttern (seriøst!) og jeg døde sakte men sikkert mens eksosen sivet inn baki bilen der jeg satt. MEN! Det var en bmw!
Pga disse "gode" minnene handla jeg meg en mistenkelig billig e32 730i. Denne var selvfølgelig oppbrukt for lenge siden. Girkassa havarerte mens bilen stod på tomgang utenfor butikken, bytta kasse og rasa igjen. For ikke å snakke om sprekk i topp, defekt varmeregister og diverse elproblemer. Dette iløpet av en måneds tid!
Endte opp med at jeg solgte den billig til en svært optimistisk trønder.
Jeg la bmw på hylla og prøvde glemme hele greia, det funka superfint helt til fattern bytta inn Maximaen sin i en E39 520i stv. Aiai, når jeg fikk prøve den en tur.. Jeg var frelst.. Var innom mye rart, endte opp med en Smart Roadster i vår. Dette var seff ikke veldig lurt, etter ørten problemer og ørten søvnløse netter fikk jeg hevet kjøpet. Etter et lite søk på finn fant jeg tilfeldigvis ut at en bekjent av min far solgte en strøøøken 523i. Ringte fyren og etter 5min sa jeg han kunne anse bilen som solgt.
Bmw er ikke akkurat godt likt i min omgangskrets, men etter endel kjøreturer har jeg/bilen tilogmed frelst fruen! Hun mente nemlig at hun ikke kom til å sette sine ben i en Bmw. Nå vil hun ut og kjøre i tide og utide, bare for å kjøre! Ai, jeg skriver visst en roman her. HYSJ på meg! Konklusjonen er at jeg ble påvirket av min fars bilvalg:)