Hvordan er det å flytte fra alt og alle "hjemme" da?
Jeg har jo forsåvidt gjort det samme, og kan ikke si jeg liker det spesielt godt. Alt av kompiser og _min_ slekt på den andre kanten av landet. Greit for en stund, for et par år, men jeg frykter at det kan bli litt kjipt i lengden, spesielt når man får barn og barnas besteforeldre vil være på helt feil kant av landet...
Og jada, jeg vet det er en avsporing, men tror ikke det skader. Temaet tråden startet med blir man neppe enige om uansett. Det vil ta tid (mangfoldige år) å få snudd inntrykkene hver enkelt har, en diskusjon på et forum er nok ikke nok.
Jeg hadde nok ikke klart å flytte fra venner og bekjente da jeg var i 20-årene...da lever man et slags "kollektivt" liv der nesten alt man foretar seg har en eller annen relasjon til venner. Når man kommer opp i 30-årene handler det meste om familien, jobben og kollegaer...og et skifte av jobb og kollegaer kan mange ganger være både givende og sundt. Flere av mine beste venner hadde allerede flyttet til utlandet (USA, England og Tyskland) før meg så et aktivt pleie av vennskap løser vi med mail, telefon og et besøk hos hverandre av og til. I relasjon til diskusjonen...det er når man flytter til et annet land (eller en annen by) helt avgjørende at man selv aktivt forsøker å delta i samfunnet...at man har et arbeide, får nye venner og hurtig lærer hva man gjør/ikke gjør. Her i Danmark bestemmer danskene hvordan ting skal være og jeg er en gjest, men skikker jeg meg vel blir jeg behandlet som om jeg skulle være pære dansk. Det finnes faktisk et ordspråk (amerikansk) for dette..."When in Rome do as The Romans do"...og som innvandrer i et fremmed samfunn er moralen i dette ordspråket meget viktig.