Fredrik

By the way... det ble bare bygget ca. 900 stk. E39 540i Touring med 6-trinns manuelt gear totalt i perioden 1996-2004 (altså pre-facelift + facelift). I Tyskland er det i dag kun ca. 1100-1200 stk. E39 540i Touring registrert (altså både med manuelt gear + automatgear). Jeg vil tro at kun et mindre antall (under tvil så mange som 50 stk.) av disse er med manuelt gear. Det er uten tvil en liten perle du har kjøpt så ta godt vare på den...

Jeg vil ha...

Vel... akkurat E39 540i Touring med 6-trinns manuell gearkasse ble det bygget kun 482 stk. av med M62TU motoren og av disse kun 211 stk. med facelift (193 stk. med rattet på venstre side) - så jo litt sjelden er modellen. De aller fleste gikk for automatgear i kombinasjon med M62 motoren. 6-trinns manuell gearkasse (Getrag S6S 420G) var standard og det som er mest populært i dag...

Ikke alle har like mye erfaring med hvor fort det faktisk går på Autobahn. Hvis man kjører i 230 Km/t tilsvarer dette ca. 64 meter i sekundet eller 500 meter på knapt 8 sekunder. Et lite øyeblikks uoppmerksomhet eller nøling ved veibaneskifte og det kan oppstå en potensielt svært farlig situasjon i relasjon til bilen som kommer bak i høy hastighet. Derfor er det utrolig viktig at man i en hurtig bil setter hastigheten ned når man ser at man kommer til å passere en gruppe med biler på høyre side (spesielt hvis gruppen også inkluderer lastebiler og/eller busser). Jeg passerer ikke biler som ligger relativt tett etter hverandre i slike hastigheter. Noe helt annet er det selvfølgelig hvis bilen/e foran blokkerer veien (dvs. at det er ledig plass på høyre side). Da er det snakk om ren egoisme/tåpligheter.

Jeg husker bilprogrammet "Overhaulin" med Chip Foose. Jeg så noen av episodene der Chris Jacobs var programleder og det jeg merket meg utover Chip's fantastiske designkunnskaper var den utrolig gode stemningen blandt deltagerne i programmet. Det var en ren nytelse å se på og slikt opplever man ikke ofte. Apropos Lotus Europa er det en litt artig relativ forbindelse til Ford GT40. Lotus var engasjert i å få jobben med å utvikle Ford GT40, men tapte oppdraget til Lola. Som en slags erstatning bygget de Lotus Europa. Denne modellen er kul, men trolig bør vi være glade for at Lola fikk utvikle GT40. Det som virkelig er kult med Lotus Europa og de andre Lotus modellene for den saks skyld er den lave vekten. At en street legal bil kun veier 600-700 Kg virker bare merkelig i dag. Med en såpass lav vekt trenger man ikke en stor motor for at ytelsene skal være bra. Lotus Europa hadde originalt små rekkefirere (rundt 1500-1600 cm3) fra Renault og Ford. Ytelsene varierte mellom 70 og 115 HK. Uten sammenligning forøvrig har jeg hatt et tre-fire biler med tilsvarende lav vekt og ytelser. Ford Fiesta Mrk.II, Peugeot 205, Mazda MX-5 Mrk.I og VW Up. Alle bilene hadde glimrende kjøreegenskaper og var temmelig artige å kjøre. Lotus Europa har imidlertid midtmotor og med dette blir både balansen og kjøreegenskapene mye bedre. Selv langt inn på 80-tallet var det ganske vanlig at små sportsbiler som f.eks Porsche 924 og Mazda MX-5 kun hadde en vekt på rundt 1000-1100 Kg. Motorene hadde typisk 115-125 HK og ytelsene var som regel 0-100 Km/t på 8-9 sekunder og en topphastighet på 190-200 Km/t. Tenk hva man kunne gjøre med moderne motorer i tilsvarende nye bilmodeller. Dessverre så er såpass små og lette (og ikke minst billige) biler i dag mer eller mindre en glemt disiplin blandt bilprodusentene (kanskje med et lite unntak for bl.a Mazda MX-5 (ND) som kun veier 1058 Kg)... BMW Z1 bør også nevnes i denne sammenhengen. Riktig nok veide den 1250 Kg, men med en M20B25 motor på 170 HK gikk den relativt bra. Dynamisk var den ikke helt på høyden, men for de aller fleste var kjøreegenskapene mer enn bra nok. Jeg tenker at BMW burde prøve å finne tilbake til de relativt små og lette sportsbilene som nettopp Z1, Z3 og Z4 (E85).

Akkurat overgangen mellom E23 og E32 gikk meg litt hus forbi, men overgangen mellom E28 og E34 samt E30 og E36 husker jeg veldig godt. Du har helt rett i din beskrivelse av disse av disse overgangene. Jeg hadde en god venn (vi har dessverre mistet kontakten i dag) hvis far i 1987 kjøpte en helt ny E28 M535i og det er faktisk litt vanskelig å beskrive hvor imponerende denne bilen var på den tiden. E28 M5 var det knapt noen av i Norge og folk flest hadde ikke dyre og fine biler som i dag. Det å kjøpe en helt ny E28 M535i var derfor noe helt spesielt og det var naturligvis også helt spesielt å kjøre bilen. Stort sett var man hurtigere enn alt annet på veien. Så plutselig kom E34 som var noe helt annet og mye mer moderne. Min venn og hans far (samt de fleste andre med dem) hadde nok aldri regnet med at den nye 5-serien skulle være såpass annerledes. Det er derfor ikke merkelig at mange ble forvirret. 5-serien hadde jo i nesten 15 år sett ut som E28 og slik var 5-serien. E34 var sannelig litt av en revolusjon blandt die hard fansen av 5-serien og BMW. Nesten værre var det da E36 kom på markedet. Jeg var på den norske avdukningen av modellen på den internasjonale bilutstillingen på Sjølyst (på Skøyen i Oslo) i 1991 og jeg ble ikke imponert. Slik skulle en 3-serie definitivt ikke se ut. Vi var etter E21 og E30 vant til et litt "boksete" design og plutselig var 3-serien strømlinjet og lav. Kvaliteten på interiøret var heller ikke hva vi var vant til fra E30. Det var alt for mye billig plastikk og finishen var også relativt dårlig. Dette ble etterhvert bedre og designet på E36 falt også på plass med tiden. I dag fremstår E36, E34 og E32 som virkelig klassiske BMW modeller. Jeg savner tiden da BMW modellene så slik ut og tilsvarende også med Mercedes-Benz W201, W124 og W126. På den annen side har få BMW modeller imponert meg like mye som E28 M535i. Kanskje var det mest tidspunktet som var avgjørende som med min egen Porsche 928 S. Disse bilmodellene var på den tiden helt enestående (spesielt i Norge) og dette var nok en viktig del av av det hele. Man var nærmest alene om å ha slike biler og det var utvilsomt ganske kult...

Terror er grusomt uansett hvem som utfører den. Vår oppgave er å ikke puste til ilden ved å sette folk opp mot hverandre. Jeg tenker at utviklingen vi ser er virkelig skremmende og at hva vi enn gjør må vi fordømme enhver form for vold som virkemiddel mot ting vi ikke liker. Dette handler ikke spesifikt om innvandrere (som du påpeker @Fahad). Vold kan utøves av alle og dette ser vi også dessverre alt for ofte. Som regel utøves volden av hva man på dansk kaller utilpassede mennesker. Folk som lever på kanten/siden av det etablerte samfunnet. Det kan være relativ fattigdom, mangel på utdannelse og/eller jobb, ekstreme tanker og ideologier eller andre problemer, men fellesnevneren er som regel at de ikke ordentlig er en del av det etablerte samfunnet. Er man beskjeftiget med en alminnelig 9-16 jobb, familie og alminnelige hobbyer ender man sjelden opp med å utøve vold mot andre mennesker. Jeg håper virkelig at de ansvarlige myndighetene er deres ansvar bevisst og gjør alt hva de kan for å begrense den både farlige og triste utviklingen vi nå ser. Dette handler ikke om hudfarge eller etnisk tilhørighet (den diskusjonen er totalt et sidespor). Dette handler kun om kriminalitet, voldsutøvere samt om en alvorlig polarisering i samfunnet. De som havner på siden av samfunnet havner mer på siden enn tidligere (godt hjulpet av sosiale medier). Kanskje er tiden med sosiale medier uten et direkte redaksjonelt ansvar forbi. Internettet er helt sikkert modent for en mer opplyst politikk og regler.

Igjen apropos! - og denne gangen vedr. den geniale Mercedes-Benz Geländewagen som vi for kort tid siden diskuterte i tråden. Doug DeMuro har akkurat kjøpt en 20 år gammel W463 G500 Cabrio (altså med kort akselavstand og softtop). Motoren er en V8 på 4966 cm3 som yter 297 HK og 456 Nm. Dette er nok til at G500 Cabrio klarer 0-100 Km/t på 7,7 sekunder og en topphastighet på 190 Km/t. Årsaken til den relativt moderate akselerasjonstiden, tiltross for den store V8 motoren, er den ganske høye vekten på ca. 2300 Kg. Dette er helt klart en bil jeg kunne leve med når den er såpass sær og spesiell. Designet er jo helt på viddene og det er nesten utrolig at en bilprodusent som Mercedes-Benz kunne komme opp med et slikt design (dette er mer en Citroën/Peugeot spesialitet). Den generelle kvaliteten på bilen er det imidlertid intet å utsette på (typisk oldschool Mercedes-Benz) og modellen er ellers like kapabel som enhver annen Geländewagen. Ergo liker jeg G500 Cabrio...

Apropos alminnelige bilprodusenter (altså ikke premium bilprodusenter) som også bygger interessante bilmodeller. Ford er en av disse og Ford GT Mrk.I er en uten tvil en av de mest interessante av disse bilmodellene. Designet er fantastisk og selvfølgelig kraftig inspirert av Ford GT40 som vant 24 timers løpet på Le Mans hele 4 ganger i perioden 1966-1969 (inkl. 1-2-3 plass i 1966). Målet med GT40 var å slå Ferraris langvarige suksess på Le Mans og dette må man sannelig si at Ford gjorde. Såpass at Ferrari aldri har vendt tilbake til 24 timers løpet på Le Mans frem til i dag. Ford fikk imidlertid smake egen medisin i 1970 da Porsche med modellen 917 (forøvrig utviklet av Ferdinand Piëch) hadde som erklært mål å slå GT40 og Porsche gjentok suksessen i 1971. 4038 eksemplarer av Ford GT ble bygget i perioden 2004-2006 og av disse ble ca. 100 stk. originalt eksportert til Europa (Jeremy Clarkson var en av kjøperne). Prisen varierte mellom 140000 og 150000 USD. Motoren er en overladet (kompressor) Ford Modular V8 på 5,4 liter som yter 558 HK og 678 Nm. 0-100 Km/t går løs på 3,5 sekunder (6-trinns manuell gearkasse) og topphastigheten er 330 Km/t. Det som med tanke på ytelsene kanskje er mest imponerende med Ford GT er hvor lettkjørt og sivilisert den er. Motoren er potent, men frem til man virkelig gir på er den som en ganske normal kraftig amerikansk V8 motor. Når man gir på nærmest eksploderer motorens ytelser og bakhjulene mister grepet selv om man allerede har en god hastighet. Motoren krever derfor litt respekt, men du verden for en bil og ikke minst lydbilde...

Her i Danmark ser man nå dessverre sjelden eldre biler (uansett bilmerke og modell) som er i daglig bruk. Årsaken er de såkalte grønne avgiftene (ikke ulikt årsavgiften i Norge) som skal betales uansett kjørelengde to ganger pr. år, men graderes etter alder på bilen, vekt og drivstofforbruk. Eldre dieselbiler har en signifikant høyere avgift samt et fast miljøtillegg. En Citroën CX har derfor en grønn avgift på 8400 DKK (ca. 11500 NOK) pr. år. En BMW E38 har en årlig grønn avgift på 10080 DKK (ca. 13700 NOK). En Chevrolet Suburban GMT400 har en årlig grønn avgift på 14480 DKK (ca. 19700 NOK). Som man forstår er dette i meste laget hvis man bare har en gammel bil i nogenlunde god stand som man ønsker å bruke daglig. Er bilen eldre enn 35 år nedsettes imidlertid avgiften til 25% og den kan selvfølgelig registreres som et historisk kjøretøy med de begrensningene dette medfører.

Vedr. forskjellen på E28 og E34 ser man faktisk den best rett fra siden. E34 har et mye mer moderne design og dette ser man best på måten glasshuset er designet med rette vinkler, tynne stolper og store vinduer på E28. E34 var virkelig en revolusjon i forbindelse med 5-serien etter at E12 og E28 (som overordnet bare var en viderutvikling av E12) tilsammen hadde vært på markedet i 15 år. Designmessig er det virkelig snakk om "før" og "etter" der E34 varslet helt nye tider med et grunnleggende design som bare er mindre endret frem til i dag (altså relativt lav front, høyere sidelinjer og en høy hekk)...

Jeg hadde helt på begynnelsen av 2000 tallet en 1997 E36 323i og selv om jeg aldri fikk målt effekten på rulle gikk den ganske bra. Originalt oppgir BMW 170 HK for M52B25 motoren, men den yter helt sikkert noe mer enn dette. Jeg klarte 230 Km/t på Autobahn og holdt fint følge med bl.a E39 530d (184 HK) 0-100 Km/t (som i likhet med E36 323i skal klare distansen på 8,0 sekunder). E36 323ti fom. februar 2000 har M52B25TU motoren med dobbel Vanos så den puster nok litt bedre enn den eldre utgaven av motoren og går derfor sikkert også litt bedre (spesielt med varierende turtall). Jeg liker virkelig denne motoren og tenker at den er en av de mest harmoniske rekkesekserne BMW har bygget.

Jeg har i mange år kjørt på kontinentale vinterdekk (Michelin, Klebér, Continental etc. - også på fjellet i Norge) og min erfaring er meget god. På holkeføre bør man uansett være litt ekstra forsiktig, men jeg har aldri opplevd at jeg har følt meg direkte utrygg. Bilene har vært BMW E46, VW Up og Citroën C4 Cactus - en med bakhjulstrekk og to med forhjulstrekk. I forbindelse med kjøpet av en Citroën C4 Picasso (forhjulstrekk) valgte jeg å satse på helårsdekk (Michelin CrossClimate+). Erfaringene er OK, men på holkeføre skal man være virkelig forsiktig i spesielt krappe svinger. Vi kjørte på fjellet i Norge med disse dekkene og fast sne takler de fint. I løs sne er de mindre gode, men bilen tar seg frem (det tar bare lenger tid). Vi kjørte også i Frankrike i nesten 40 varmegrader og selv om dekkene ble litt vel myke er erfaringene jevnt over OK. Utfordringen med disse dekkene er at de ikke er ordentlig gode eller dårlige til noen ting. De er OK, men heller ikke mer. Nå etter to år og ca. 40000 Km har jeg valgt å kjøpe nye helårsdekk (de gamle var ca. 2/3 slitt og det tør jeg ikke på norske vinterveier). Denne gangen ble det Nokian WeatherProof (som også er nevnt i den aktuelle testen jeg postet). Jeg har foreløpig ingen erfaring med disse dekkene på vinterføre, men på bar asfalt (våt og tørr) er de klart bedre enn Michelin CrossClimate+ dekkene. Komforten er også bedre med bl.a redusert støy.

Dette er ikke en test som viser det beste vinterdekket (alle dekkene er fra Nokian), men en test som viser de ulike egenskapene for hver av dekktypene. Jeg er mest overrasket over hvor bra europeiske helårsdekk har blitt også i relasjon til piggfrie vinterdekk (både såkalte kontinentale vinterdekk og skandinaviske vinterdekk).

@Fredrik 90 Jeg hang meg opp i dette sitatet fra Adrian Van Hooydonk: As a company, you have to keep moving. The minute you start standing still, you become an easy target". Jeg tenker at dette er veldig riktig iom. at det er selve grunnlaget for den frie konkurransen vi har i den kapitalistiske verden. Alle andre steder står det mer eller mindre stille og ting virker veldig gammeldags. På den annen side er det et spørsmål om hvordan man beveger seg fremover. Man kan lede og definere utviklingen eller følge den på best mulig måte. BMW har tradisjonelt ledet utviklingen ved at de andre bilprodusentene har kopiert f.eks BMW's konsepter og design. Det nye er at BMW ikke riktig leder utviklingen, men dette er ikke nødvendigvis BMW's feil. Også de andre tyske premium bilprodusentene er satt tilbake og årsaken er naturligvis ulike nye bilkonsepter og med disse nye krav til bilenes design. BMW gjør det de alltid har gjort og f.eks 3-serien ser stadig ut som en moderne 3-serie. Spørsmålet er så om dette i dag er innovativt og spennende nok? Jeg tenker at ulike moteretninger trekker kraftig i ulike retninger og at 3-serien blir stående igjen som den med med det gamle designet fra i går. Det vi ser er at spesielt elektriske biler i dag stjeler mye av oppmerksomheten fordi de også har et moderne design (f.eks Tesla Model 3). SUV'ene er stadig veldig populære og de minste tar markedsandeler fra 3-serien. I tillegg utvikles det nye varianter over SUV temaet (f.eks VW T-Roc) og den trenden vil definitivt forsterkes i fremtiden. 3-serien er den trauste og ordinære og i denne sammenhengen er dette ikke en fordel fordi markedet endrer seg. Hva/hvem er så markedet for 3-serien? Demografisk er dette typisk alderen 20-30 år, mann og med en relativt god økonomi. Dette betyr at de som i dag er 17-18 år gamle er det primære markedet for den neste generasjonen av 3-serien og med tanke på de nevnte endringene i markedet ser det faktisk ikke alt for lyst ut for 3-serien som konsept. Ergo må BMW følge med i tiden og i det minste gjøre noe for å holde 3-serien sexy og attraktiv for de unge kommende kjøperne. Hvordan endrer man 3-serien uten å endre hele konseptet? Man kan tilby andre modeller som et supplement for å opprettholde inntjeningen (BMW gjør dette). Man kan utvide 3-serien med nye varianter over samme tema (BMW gjør dette) og/eller man kan gjøre mindre endringer på 3-serien slik at den stadig virker nogenlunde moderne og attraktiv i forhold til de viktigste konkurrentene. Typisk vil disse endringene være fronten og bakenden på bilen. Akkurat nå er det et generelt fokus på grillen fordi dette både er billig og enkelt for bilprodusentene å endre. Relativt effektivt er det også hvis man vil ha litt ekstra oppmerksomhet. Problemet for min del er at jeg ser på dette som mindre interessant og BMW definerer ikke lenger utviklingen. 3-serien er ikke lenger standarden alle ser opp til selv om den selvfølgelig stadig er veldig bra. Utfordringen er selve konseptet 3-serien besetter i relasjon til elektriske biler, SUV'er og div. crossovere. Det hele kan minne litt om Mini som var så cool, men som nå bare virker avlegs og litt "barnslig". 3-serien er mer moden, men den er ikke så cool som den har vært og dette er BMW's utfordring uansett ny grill, nye hovedlys, nye baklys eller en ny diffuser bak. Den samme utviklingen gjelder selvfølgelig også for de andre tradisjonelle BMW seriene som 5 og 7-serien.

For meg virker det som om hele byen har blitt et gissel for en slags avansert studentpolitikk (altså relativt umoden politikk) skissert av MDG folk som ikke ønsker å bli voksne. Oslo AP er redusert til et marionettparti (les: nikkedukker) for MDG i et forsøk på å stadig være politisk relevante. Deler av Oslo er utvilsomt veldig fine områder, men det er også områder som kan tjene som skrekkeksempler på feilslått byutvikling. Jeg besøker i dag sjelden byen selv om jeg er født og oppvokst der. Jeg savner den ikke lenger og tenker at det finnes mange andre bedre steder å bo. Det jeg liker best med Oslo er den korte veien til skog og stille områder. Få storbyer har denne fordelen og dette savner jeg. Her i Danmark er man aldri langt fra andre mennesker og dette er uvant for en nordmann (selv etter 20 år i Danmark)...

Det å gå på utforsking i bilenes verden er utrolig spennende. Det er utvilsomt utviklet mange spennende bilmodeller opp igjennom tidene og noen av dem er i dag glemte perler. Folk flest har naturligvis en hang til å fokusere på dyre bilmodeller eller bilmodeller som er mer eller mindre kjente og gjerne fra de prominente bilprodusentene (- og intet galt med dette), men jeg synes at det nesten er mer spennende hvis bilene er mer alminnelige og/eller fra alminnelige bilprodusenter. Senator B er et godt eksempel på dette, men det finnes mange andre. Det er ulike tilganger til en slik interesse. Noen vil først og fremst ha et fysisk eksemplar, mens andre (inkl. meg selv i dag) nøyer seg med å lese om bilmodellene. Jeg trives også med å skrive litt om bilene i denne tråden for på den måten får interessen et ekstra aspekt ved seg. Det som imidlertid kan være interessant er å spotte uvanlige og dermed interessante biler blandt dagens biler. Dette er ikke like enkelt for man skal kunne se ut av boksen og bryte ned fordommer man evt. har. Jeg kjøpte f.eks en Citroën Cactus (og den bilen er virkelig spesiell) før den offisielt kom ut på markedet. Folk rystet på hodet, men jeg elsker bilmodellen for hva den er nettopp fordi den ikke er som andre biler. Andre ganger handler fascinasjonen for en bilmodell om hvor enestående den er. Citroën DS er en slik bil fordi den designmessig lå minst 10-15 år foran datidens bildesign. NSU Ro 80 og Tesla Model S er andre tilsvarende eksempler. Andre ganger igjen har man bestemte minner knyttet til en bilmodell og dette gjør at enten man vil det eller ei har svake følelser for bilmodellen. For meg er BMW E9 en slik bilmodell. Jeg satt noen ganger på med en E9 som barn og har aldri glemt dette. Tilsvarende også med Rover SD1 3500 Vanden Plas. En fantastisk bilmodell på slutten av 70-tallet i Norge. Min onkel hadde en slik bil på den tiden og jeg er stadig veldig svak for modellen. Så er det biler man har et mer abstrakt forhold til som f.eks Citroën SM i mitt tilfelle. Jeg har aldri sett bilmodellen live (i alle fall ikke det jeg kan huske), men jeg elsker designet og teknikken med Maserati motor og hydraulisk fjæring. Dette inkl. enkelte kjøreturer med modeller som Citroën CX, XM og Xantia førte så til at jeg selv bare måtte eie en C5. Jeg ble ikke skuffet, men den var ikke like karismatisk som de eldre modellene fra Citroën. Xantia var nok objektivt den beste bilmodellen, men min bedre halvdel likte ikke designet så det ble den knapt så spennende halvsøsteren Peugeot 406 istedenfor. Det er mange flere... Land Rover Serie III, Porsche 924, Peugeot 205 med en ilsint liten TU3S motor (ikke til å forveksle med XU5J motoren i første generasjon av 205 GTi) og f.eks Mazda MX-5 Mrk.I (som jeg kjøpte praktisk talt usett da den kom på markedet på bakgrunn av en interessant artikkel i det britiske bilmagasinet CAR - og for en sportsbil som mange år senere betraktes som legendarisk). Andre ganger er det mer sære biler som fanger interessen som f.eks Jay Leno's Doble dampbiler. Teknikken er fantastisk, men det faktum at disse bilene ble bygget relativt lang tid etter at det ble klart at bensinmotoren kom til å ta over er enda mer fantastisk. På slutten ytet motorene ca. 3000 Nm og dette ved 900 rpm så bilene hadde ikke behov for en gearkasse. Allikevel klarte de 0-100 Km/t på ca. 10 sekunder og hadde en topphastighet på 150 Km/t noe som var temmelig imponerende på begynnelsen av 1930-tallet. Motorene hadde også en kondenser så behovet for å etterfylle vann var ikke prekært med en rekkevidde på ca. 2500 Km mellom hver etterfylling. Nesten alle former for drivstoff kunne benyttes så lenge det var flytende og brennbart (dette gjelder forøvrig også for 2,25 liter ADO 23 bensinrekkefireren i f.eks Land Rover Serie II og III)....

Apropos Toyota Supra (A70) så er denne videoen med en slags russisk Ken Block litt artig. Dette er Русская Джимхана - Russisk Gymkhana... Bilen på bildet er en ukrainsk ZAZ Zaporozhets på stylter...

Mmmm... godlyd...

Jeg har egentlig liten praktisk erfaring med Opel (i motsetning til Ford som jeg har en del erfaring med), men jeg er gammel nok til å huske hvordan spesielt Opel og Ford ble oppfattet på 70 og 80-tallet. De var ikke som bilmerker premium slik vi forstår begrepet i dag, men plassert i markedet omtrent der VW er i dag med nogenlunde tilsvarende status og popularitet. Ford og Opel hadde imidlertid enkelte modeller som klart aspirerte til å være premium i kraft av størrelse, motor og utstyrsnivå, men i forhold til de ordentlige premium bilmerkene på den tiden (som f.eks Mercedes-Benz, Jaguar og langt på vei Rover) var de en god del billigere og hadde derfor en god del lavere status. Det er litt vanskelig i dag å fatte at Opel og Ford en gang var blandt Norges mestselgende bilmerker, men dette var tilfellet helt fra bilrestriksjonen opphørte etter krigen (1960) og frem til midten/slutten av 80-tallet da spesielt japanske bilmerker tok over denne posisjonen. Denne trenden ble etterhvert forsterket da de tyske premium bilprodusentene (og nå også med BMW og Audi i spissen) begynte å markedsføre f.eks 3-serien og enklere 5-serier (f.eks E34 518i) mot konsummarkedet (inkl. firmabiler). Selv Mercedes-Benz kastet seg på trenden med f.eks W201 190E 1,8 og W124 200E. Til og begynne med var modellene helt ribbet for utstyr for å holde prisen nede on par med de dyreste Opel og Ford modellene, men etterhvert fikk man litt utstyr som f.eks soltak og/eller enkel manuell AC (aircondition - altså ikke fullt klimaanlegg). Lettmetallfelger og et enkelt stereoanlegg ble etterhvert også standard. Normen var at man ofret motorkraft og dyrere utstyr som f.eks automatgear og klimaanlegg for den prestisjen som følger med et premium bilmerke. Mercedes-Benz, Audi og BMW hadde såpass stor suksess med dette konseptet i Norge at spesielt Ford og Opel mer eller mindre ble presset ut av markedet vedr. litt mer kostbare modeller. Japanerne presset på nedenfra og etterhvert fikk Opel og Ford svært lite spillerom i markedet. Det var naturligvis ikke kun Opel og Ford som led denne skjebnen. De franske bilmerkene som Renault, Peugeot og Citroën gjorde/gjør det ikke stort bedre. Tidligere relativt populære bilmerker som Fiat, Lancia, Rover og sogar Saab falt helt ut av markedet for litt større bilmodeller og noen av bilmerkene døde helt. Vi ser i dag stadig litt av denne overlevelseskampen med modeller som f.eks den nye Toyota Supra. Den er rent teknisk en BMW G29 Z4, men Toyota har såpass desperat bruk for en bilmodell som kan booste imaget at samarbeidet med BMW var til å akseptere tiltross for den enorme statusen tidligere egenutviklede Supra modeller har gitt Toyota. Det er i denne sammenhengen merkelig å tenke på at japanerne nærmest dominerte markedet for sportsbiler på 90 og deler av 2000 tallet og sogar yppet mot selv 5 og 7-serien med modeller som f.eks Lexus LS 400.

Ja... hvorfor gjøre det enkelt med f.eks et alminnelig speedometer når man kan gjøre det komplekst og vanskelig bare fordi man kan og har lyst... Jeg elsker denne tilgangen Citroën's ingeniører hadde til CX (+ mange andre modeller). Holdbarheten var ofte ikke den beste, men du verden så morsomt når alt virker. Dagens Citroën modeller handler dessverre mest om design. Under skallet er de stort sett alminnelige biler (les: basert på Peugeot modeller). Dette inkluderer også Citroën C4 Cactus, men måten spesielt fjæringen er satt opp på er annerledes så kjøreopplevelsen minner litt om eldre Citroën modeller med hydraulisk fjæring. Jeg savner akkurat dette i vår nåværende Citroën C4 Picasso som dessverre har en helt alminnelig fjæring. Hydraulisk fjæring er helt genialt og alle burde prøve hvordan dette er. Komforten er uvertruffen selv i alminnelige familiebiler som f.eks C5. Dessverre for Citroën var systemet for dyrt å produsere så C5/C6 var de siste modellene med denne fjæringen. I dag har enkelte Citroën modeller såkalte progressive hydrauliske støtdempere (et slags semi-hydraulisk fjæringssystem) og min erfaring fra C4 Cactus Mrk.II er at dette virker ganske bra. Relativt store ujevnheter i veien filtreres elegant vekk, men bilen har ikke en direkte myk fjæring som de eldre modellene. Systemet kan heller ikke heve og senke bilen som på de eldre modellene.

Helt klart... og den første generasjonen av CX er også en av mine drømmebiler. Designet er fantastisk og utrolig kult. Hva de hadde røyket hos Citroën før de designet CX er ikke godt å vite, men "spicy" saker var det helt sikkert. Bilen er jo praktisk talt mer et romskip enn en bil. Instrumentpanelet med roterende "cyclops" speedometer og turtellerer er etter min mening noe av de kuleste som noen gang er laget til en bil. En cyclops er forøvrig et enøyet monster i gresk mytologi. Originale CX'er (spesielt den første generasjonen med det spesielle instrumentpanelet) i god stand er i dag både sjeldne og relativt dyre (de fleste har rustet bort for mange år siden). Det er lettere å finne en fin XM (etterfølgeren til CX), men den modellen er ikke like kul selv om den definitivt også er temmelig spesiell i forhold til moderne bilmodeller...

@Ron JeremyJeg er ikke helt enig i denne utlegningen av sammenslåingen mellom PSA og Opel/Vauxhall. Den primære årsaken er først og fremst knyttet til at PSA hadde bruk for Opels forskning og udviklingsavdeling samt oppskalering av produksjonen (economy of scale). Et viktig parameter i denne sammenhengen er som du nevner nettopp behovet for mer kunnskap vedr. elektriske biler. Jeg tror derfor at sammenslåingen er fornuftig for begge parter og at Opel nå kan revitaliseres kraftig med flere nye modeller. Disse modellene er basert på eksisterende PSA modeller (ikke ulikt hvordan VAG opererer i markedet med spesielt VW, Skoda og Seat), men med en egen identitet som så langt har blitt godt mottatt i markedet. Opel er stadig en ganske stor bilprodusent med en årsproduksjon på ca. 1,5 millioner biler så totalt sett gjør sammenslåingen PSA til et av verdens største bilkonserner. VW ID.3 er knapt kommet ut på markedet og det er derfor alt for tidlig å vurdere om modellen blir en suksess eller ikke. Jeg er imidlertid helt enig i at det skal bli spennende å se hvilke bilprodusenter som overlever de aktuelle omveltningene i bilbransjen.

Jeg tenker at den nye helelektriske Peugeot e-208 er en interessant bil i dette segmentet. Den har ganske avansert teknikk og design samt en fornuftig rekkevidde til en pris av kun 256000 NOK. For dette får man 340 Km WLTP rekkevidde (50 kWh batteri), 136 HK, 300 Nm, 0-100 Km/t på 8,1 sekunder og 150 Km/t topphastighet. Det nye er at nå kommer de store europeiske bilprodusentene på banen med glimrende og økonomisk tilgjengelige elektriske bilmodeller som f.eks e-208. Små elektriske biler i denne klassen har frem til nå vært... for å si det forsiktig... direkte mindreverdige (altså ikke verdt pengene), men nå endres dette med bl.a Peugeot e-208 og ikke minst VW ID.3. Vi snakker mest sannsynlig om bilmodeller som totalt vil endre markedet - for med disse modellene vil mange flere ha råd til elektriske biler eller kanskje mest viktig... vurdere å bytte ut bruksbilen/pendlerbilen med en elektrisk bil uten å gå vesentlig på kompromisser med hva de ellers er vant til. Dette er viktig både i relasjon til miljøet og praktisk bruk. Jeg har et ambivalent syn på elektriske biler. De beste er uten tvil et fornuftig alternativ til alminnelige biler, men de skal være økonomisk tilgjengelige for alle motsatt f.eks Tesla Model S (som i relasjon til antall kroner er en kostbar bil) og som frem til nylig vel fortjent har stjålet all oppmerksomhet. Model 3 er definitivt et stort skritt i riktig retning for Tesla, men den er for dyr hvis vi sammenligner med e-208 og ID.3. Med andre ord billige bruksbiler som f.eks nettopp 208 og Polo samt budsjett varianter av Golf (som det selges store mengder av). Jeg synes at Peugeot virkelig har funnet tilbake til et sexy design på deres bilmodeller slik de hadde på 80 og 90-tallet med modeller som 205, 306, 405 og tildels 406. Den nye 508 har et fantastisk design, men opererer dessverre i en vanskelig klasse (les: "brød og melk" firmabilklassen). Jeg tror imidlertid at den nye 208 og spesielt som e-208 vil ha mye bedre sjanser for å lykkes kommersielt (ikke til forkleinelse for 508 for den modellen er uten tvil meget bra også i relasjon til f.eks Passat). Jeg har hatt mange Peugeot modeller (205, 106, 306, 405 og 406) og jeg liker Peugeot. Jeg har også hatt et par Citroën modeller (C5, C4 Cactus og C4 Picasso). Det som imidlertid forstyrrer bildet for min del er det nye PSA bilmerket DS (PSA er morselskapet til Peugeot, Citroën, DS og Opel akkurat som VAG er morselskapet til VW, Audi, Skoda, Porsche m.fl.). Jeg har problemer med å forstå hva som er så spesielt med DS i relasjon til Peugeot (bortsett fra at designet på DS modellene minner litt mer om Audi) og umiddelbart tenker jeg at mange "quirks and features" på DS modellene er hentet fra det som spesielt kjennetegnet Citroën. Dagens Citroën modeller er merkelige og bare en en skygge av seg selv i forhold til hva de var tilbake da spesielt modeller som DS, CX, SM, XM og C6 var på markedet.

Jeg synes at det er ganske imponerende hvordan Mercedes-Benz har bygget en helt ny Geländewagen (W463) uten å endre stort på det originale designet fra 1979. Dette designet er ikonisk og jeg kan forstå hvorfor de ikke ønsket å endre mye, men på en måte - spesielt med tanke på den nye Land Rover Defender - burde Mercedes-Benz kanskje ha vært litt mer modige og innovative. På den annen side er det gamle designet stadig veldig populært og veldig "Geländewagen" eller G-klasse som mange foretrekker å si i dag siden begrepet Geländewagen åpenbart er for vanskelig å uttale i den engelsk språklige delen av verden. Jeg liker spesielt hvordan den nye Geländewagen setter seg kraftig bak under akselerasjon. Dette minner litt om eldre Mercedes-Benz modeller fra 70 og 80-tallet som f.eks W123 og W126 samt forgjengeren W116. Denne knelingen under akselerasjon var den gangen veldig karakteristisk for Mercedes-Benz og et tydelig kjennemerke (spesielt med litt kraftig motor). Jeg satt forøvrig på med en Geländewagen for første gang så tidlig som i 1983. Det var en lang W460 300GD (med en sugediesel rekkefemmer på 3005 cm3 og 88 HK - forøvrig konstruert av Ferdinand Piëch) uten vesentlig utbygging av hjulhusene (altså en helt original Mrk.I). Vi var fire venner fra 1 klasse på videregående som skulle på hyttevandring fra Valdres til Hemsedal. Det siste stykket i Valdres nord for Fagernes var ren off-road for å komme høyt til fjells på det som praktisk talt var et kutråkk, men bilen hadde ingen problemer med å forsere slike utfordringer. Jeg fikk senere ganske mye erfaring med tilsvarende når det gjaldt mine klassiske Land Rovere (Serie III), men det er ingen tvil om at Geländewagen W460 var en mye mer kapabel og moderne firehjulstrekker. Den tok seg frem der Land Roverne måtte ha litt hjelp med understøttelse av hjulene i form av f.eks stener eller annet fast materiale. En Geländewagen W460 og etterfølgeren W461 (og da spesielt "Professional" variantene) er i dag høyt verdsatt som klassikere/veteranbiler. De er dyre hvis de er originale og i god stand. Jeg tenker at f.eks en helt original W460 lang 280GE med twincam rekkesekseren M110 som i denne modellen yter 156 HK er en veldig fin klassiker hvis man først vil ha en Geländewagen. Denne DOHC bensinrekkesekseren på 2746 cm3 har et fantastisk lydbilde (nesten på nivå med BMW's M30 rekkesekser med fri blås uten katalysator og andre restriksjoner). Bensinforbruket er av en annen verden i forhold til i dag (rundt 1,3-1,8 liter/mil), men reelt sett har dette liten betydning hvis man har en gammel klassiker...