🔧 Vi fornyer Bimmers.no! Oppgraderinger gjennom november kan medføre periodevis ustabilitet. Takk for tålmodigheten!
Omdømmeaktivitet
-
hermanoo90 ga poeng til awt for a artikkel, BMW har lansert ny 7-serie!Dette kom nok ikke som noe sjokk for de fleste, da det har vært endel skriverier både her på forumet og andre steder på nettet, men nå er altså en ny versjon av BMWs flaggskip lansert.
En av de mest oppsiktsvekkende nyhetene er at man nå får 7-serien med en to-liters rekkefirer(!) (riktignok kombinert med en el-motor), som får navnet 740e. Andre motoralternativer er foreløpig 750i (V8 twinturbo) og 740i (R6 twinturbo), men det er nok ikke lenge til vi får se både 740d og 760i. Det ryktes også om en M770i etterhvert.
Når det gjelder utstyr vil denne få det aller meste, og enda litt til, uten å gå mer innpå det (det hadde blitt en veldig lang artikkel).
Internkodene for kommende 7-serie er G11 (kort versjon) og G12 (lang versjon), og bilen kommer i butikkene senere i år.
Vi ser veldig frem til å få sett noen av disse på veiene.
-
hermanoo90 ga poeng til Fredrik 90 for a artikkel, En klassiker vender tilbakeBMW har opp igjennom historien hatt tradisjoner for å bygge små, men ganske sportslige biler med fire seter. Viktige milepæler i moderne tid er den klassiske "02" modellen fra midten av 60-tallet, den første 3-serien fra midten av 70-tallet (E21) og ikke minst den idag legendariske E30 modellen fra begynnelsen av 80-tallet. Samtlige av disse seriene kunne tilbys med flere interessante motoralternativer som enten innebar potente rekkefirere eller kraftige rekkeseksere under panseret. De var alle bilmodeller som på den tiden tilbød kundene førsteklasses kjøreegenskaper samt en spennende motorkarakteristikk til en relativt anstendig pris. Etter at E30 modellen kom på markedet endret imidlertid BMW fokus og dette førte til at 3-seriene ble vesentlig større og dermed bedre tilpasset den voksende kundegruppen med unge familier som følte at 5-serien var blitt for stor. Mange har siden den gang savnet de mindre, nette og snertne BMWene som man nesten kan putte i lomma. Det er her den nye 2-serien kommer inn i bildet siden den ikke er utviklet for å frakte en liten familie med bagasje og heller ikke tiltenkt å være en slags mini 5-serie. Den skal derimot som coupé være en liten og sportslig bil som er ypperlig for en til to personer og samtidig tilby en smule mer komfort enn rene toseters sportsbiler som f.eks Z4. Den skal rett og slett føre arven etter "02", E21, E30 og E82 videre i en mer moderne form.
Så hvordan fungerer nå dette og kan BMW fortsatt lage små sportslige fireseters alternativer til dagens ganske så store 4-serie (altså coupévarianten av 3-serien). Dette måtte undersøkes og jeg har derfor tatt for meg BMW 220i med internkoden F22 - en bil som absolutt sjarmerer med sin sportslige fremtoning. Bilen jeg kjører er utstyrt med 8-trinns sportsautomat og M-sport understell. Testbilen går riktig nok på piggfrie vinterdekk, men det er ikke nok til å skjule at her har vi en bil med et fantastisk avstemt og bra chassis. Det er litt skumle temperaturer med kun ett par grader over frysepunktet så i de skarpeste svingene tar jeg det litt med ro, men at bilen har en utrolig tight og presis styrefølelse er allikevel lett å merke. Bilen føles kompakt og man får følelsen av at man ”kler på seg” bilen og blir i ett med den i svingene. Ikke så rent ulik den følelsen man gjerne får i mindre og lavere sportbiler som f.eks Z4. Bensinmotoren denne bilen er utstyrt med er en rekkefirer på to liter som yter 184 hestekrefter og 270 Nm. Her kunne jeg begynt å klage om mangel på godlyd og at det derfor skulle ha vært en rekkesekser, men lar det være. For selv om denne bilen kun har en rekkefirer har den faktisk ingenting å skamme seg over. Motoren er svært agil og i god BMW tradisjon elsker den turtall. Tiltross for en egenvekt på 1440 Kg så skal 0-100 Km/t gå unna på 7 sekunder og det kan jeg love for at kjennes godt i denne lille bilen. Toppfarten nås ved respektable 230 Km/t, men dette er ikke så veldig aktuelt her i Norge. Motoren må ikke på noen som helst måte "piskes" for å yte sitt beste, men jo høyere turtallet er jo mer flytter bilen på seg og turbolag er så og si ikke eksisterende. Testbilen er som sagt utstyrt med 8-trinns sportsautomat og den gearkassen er til daglig kjøring helt perfekt. Skal man kjøre litt mer inspirert så har man også hendlene bak rattet som er veldig artige å bruke. Jeg hadde nok foretrukket en god 6-trinns manuell gearkasse i denne bilen i og med at dette hadde passet motorens karakteristikk utmerket samt gitt bedre assosiasjoner til de historiske modellene som har inspirert til bilmodellen.
På landeveien er bilen stabil og fin. M-sport understellet gjør jo selvsagt sitt med kjørekomforten, men bilen er på ingen måter for hard og stumpete slik som enkelte andre bilmodeller med sportsunderstell kan være. I byen kjenner man ujevnhetene godt, men chassiset absorberer allievel disse på en tilfredsstillende måte. Hvis man stadig synes at understelet er for stivt så vil jeg anbefale å droppe M-sport understelet. I god BMW tradisjon blir du som fører tatt godt vare på i interiøret. Det er utformet for å være både funksjonelt og førerorientert. Alt du trenger er der du forventer å finne det og innenfor rekkevidde. Det er litt hardplast her og der, men ikke slik at det går ut over det generelt høye kvalitetsinntrykket. Akkurat selve designet er ikke helt min smak i og med at jeg synes at det blir for mange linjer og ”lag” samt at iDrive skjermen ser litt malplassert ut der den stikker opp av dashbordet som en slags iPad. Den er imidlertid i fin synsrekkevidde samt at touchpaden i midtkonsollen er en fryd å bruke. Selv de skjeveste bokstavene oppfattes stort sett alltid korrekt. Rattet er sikkelig tjukt og godt å holde i samt at det rett og slett er herlig med varme i rattkransen. Multifunksjonstastene på rattet er også lette å betjene under kjøring. Noe annet som er en fryd er M-sportstolene i og med at de gir ypperlig støtte og har nok justeringsmuligheter. Selv etter lengre kjøreturer så blir man ikke trett og sliten i ryggen. Her har BMW vært flinke til å kombinere god støtte og tilstrekkelig komfort. Setene holder deg fint på plass når svingene kommer brått og for en gangs skyld så savnet jeg heller ikke skinntrekk på setene, men å få tak i setebeltet når man har satt seg på plass krever at man nesten må dra skulderen ut av ledd for å nå beltet. Her kunne det ha vært på sin plass med f.eks en liten arm som kommer ut med beltet når man har lukket døren slik det ofte er på litt større coupemodeller. Baksetet har en noe trang inn og utstigning, men jeg med mine beskjedene 1,74 meter på strømpelesten satt akkurat perfekt når jeg hadde satt meg på plass. Så lenge personen i setet foran ikke er noen kjempe så er benplassen om ikke god så i alle fall tilstrekkelig, men er du over 1,75 meter høy så vil du ikke sitte godt i baksetet i og med at takhøyden er begrenset. Trenger man ekstra bagasjeplass så er baksetene nedfellbare og da har man faktisk veldig god plass til f.eks en solid feriebagasje for to personer. Testbilen var ellers utstyrt med et bra hifi-system som ga mer enn god nok lyd. Det finnes anlegg som spiller bedre, men for den vanlige mannen i gata så er dette bra nok. DAB radio er en fryd å ha selv om den mister forbindelsen i tunneler, men dette er ikke noe man kan legge skylden for på bilen. Videre hadde bilen et start/stop system som slår av motoren i f.eks et lyskryss når man står stille og holder inne bremsen. Dette krever litt tilvenning, men etter en stund så blir man vandt til det. Når man kommer kjørende og stopper for å rygge inn i f.eks en parkeringslomme stopper imidlertid motoren. Den starter med en gang man drar spaken ned i revers, men dette er allikevel litt irriterende. Ellers må jeg si at bilen rett og slett er glimrende å leve med på dag til dag basis. Forbruket på blandet kjøring målte jeg til 0,71 liter/mil, noe som er en god del over de 0,57 liter/mil som BMW oppgir. På motorveien ved konstant 120 Km/t så er imidlertid bensinforbruket 0,67 liter/mil og det er bra. På ren landeveiskjøring med flyt i trafikken er forbruket 0,57 liter/mil. I bykjøring må man imidlertid regne med rundt 0,87 liter/mil. Vi snakker tross alt om en bil som veier nesten halvannet tonn og har en bensinmotor på over 180 hestekrefter samt automatgir så alt i alt er bensinforbruket godkjent.
Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha blitt bedre kjent med 220i er svært bra. Det er på det nivået at jeg ikke hadde lyst til å levere fra meg nøklene igjen og for de som kjenner meg så er dette et meget bra tegn. Bilen føles sportslig og lett samt har et fantastisk chassis og en ”spot on” styrefølelse. Designet er friskt og diverse M-sport detaljer pynter som alltid litt ekstra opp. Motoren er kjapp og fin. Den kunne selvsagt hatt enda flere hestekrefter, men jeg synes absolutt at man får mye kjøreglede for de 408 000 kronene bilen starter på. Du skal være relativt kravstor for å legge ytterligere 100 000 kroner på bordet for en 228i. Den modellen har 245 hestekrefter, men etter min mening er den ikke er verdt prisforskjellen. Hadde 228i hatt en rekkesekser så hadde det kanskje forsvart å bruke de ekstra kronene, men ettersom det i bunn og grunn er den samme motoren som 220i bare med litt mer effekt så ville jeg ha spart disse kronene. Diesel er jo et alternativ i form av 220d og 184 HK, men jeg mener en slik motor ikke passer inn i det konseptet denne bilen representerer. Dette er imidlertid selvfølgelig en smaksak. Det eneste som er litt synd med denne bilen er at ikke flere kjøper den. Hadde BMW solgt flere 2-serier så ville det ha blitt flere brukte 2-serier på markedet om noen år og det igjen ville ha passet supert som en leken bil nummer to eller tre for sånne som meg. BMW fører helt klart i beste forstand tradisjonen med å bygge små, men sportslige coupéer med fire seter videre. Konseptet er som det pleide å være bare i en mer moderne fortolkning.
Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
I denne tråden i forumet kan man diskutere bilen...
http://bimmers.no/topic/793033-bimmers-en-klassiker-vender-tilbake-av-fredrik-90/
-
hermanoo90 ga poeng til awt for a artikkel, E46 - et tilbakeblikkMens vi nå skriver 2014, og faceliften av dagens 3-serie er rundt hjørnet, er det rart å tenke på at e46 faktisk nærmer seg hele 16 år gammel. Med tanke på at gjennomsnittsalderen for en bil i Norge er 18 år (tall fra 2013) når den vrakes må en kunne si at e46 har holdt seg veldig godt.
De første modellene av e46 kom på markedet i 1998, som en naturlig arvtager til e36. Først ut var sedankarosseriet, men allerede i 1999 fikk den følge av stasjonsvogn og coupé. Cabriolét-utgaven kom i 2000, mens compact-modellen kom på markedet først i 2001.
Navnemessig ble sedan og stasjonsvogn hetende ”i”, ”d”, ”iX” eller ”dX”, coupè og cabriolét ”Ci” eller ”Cd” (kun coupé) og compact ”ti” eller td”. DAT og lignende navn som ofte blir brukt har aldri vært en offisiell benevnelse fra BMW selv.
Mens stasjonsvognen følgte etter sedanen designmessig, fikk coupé- og cabriolét-modellene et mer sportslig design med bl.a. et lavere karosseri, flatere frontrute, litt andre lykter rundtom og andre småfinesser.
Disse to hadde også noe mer utstyr enn de mer konvensjonelle modellene, og ting som sportsratt og sportsunderstell (senket ca. 15mm) var standard. 323Ci og oppover hadde elektriske seter som standardutstyr, og alle modeller solgt nye i Norge ble levert med xenonlys.
Compact fikk et helt annerledes design igjen, og denne kjennes lett igjen med sine omdiskuterte fire runde lykter i front. Compact ble ”basismodellen” i e46-familien, og har derfor mer til felles med sedanutgaven enn sine 2-dørs søsken. Interiøret i compact er noe simplere enn i de andre modellene, noe man spesielt ser på dørsidene.
Når det gjelder ekstrautstyr fikk man allerede fra produksjonsstart utstyr som på den tiden kun var tilgjengelig på langt dyrere modeller. Ting som innebygget mobiltelefon (ble senere erstattet med bluetooth handsfree), navigasjonssystem, TV-funksjon, xenonlys, aut. avblendbare speil m.m. var bare noe av det man kunne krysse av for.
Motormessig var det 318i og 328i som var alternativene ved lansering, men man fikk relativt fort også 316i, 320i, 323i (2,5l) på bensinsiden, og 320d og 330d på dieselsiden som alternativer.
Både 316i og 318i ble levert med ”samme” M43-motor på 1,9 liter i vår del av verden, men i bl.a. Hellas kunne man få 316i med 1,6-liters motor.
I løpet av 2000 ble det endringer i motorrekken og de sekssylindrede M52-motorene ble faset ut til fordel for M54-serien. Etter dette satt man igjen med 320 (nå 2,2 liter), 325 og 330.
Selv om dette ikke var noen facelift, ble det samtidig også gjort litt andre endringer på hele serien. Man fikk bl.a. et helt nytt ratt, annet airbag-system og litt andre endringer i det elektriske.
Sedan og stasjonsvogn fikk alle motoralternativene, mens coupé ble levert som 318Ci og oppover. Cabriolét fikk man kun som 323Ci i begynnelsen, og denne fikk man først med andre motorer ved innførelsen av M54-motorene. Ingen av disse to ble levert med dieselmotorer med det første. Compact-modellen fikk man som 316ti, 318ti, 320td og 325ti ved produksjonsstart.
325i, 330i og 330d var også tilgjengelig med firehjulstrekk på sedan og stasjonsvogn, da med modellbenevnelsen 325Xi/330Xi/330Xd.
I 2002 var det de firesylindrede motorene sin tur, og 316i og 318i fikk nå N42-motorer, mot tidligere M43. 316i ble nå 1,8 liter, og 318i ble 2,0 liter. I 2004 ble disse igjen faset ut til fordel for N46, men fortsatt med samme motorvolum.
På dieselsiden kom 318d (2,0l) til som en mulighet i 2001, samtidig som 320d og 330d fikk nye motorer, nå med common rail-teknologi.
På 2002-modellene fikk sedan og stasjonsvognkarosseriet en større facelift. Hele frontpartiet med lykter, skjermer, fangere og panser var nytt, i tillegg til mindre detaljer andre steder. Det ble også gjort mindre endringer i styreutveksling og hjuloppheng.
Coupé- og cabriolét-utgavene fikk sin facelift midtveis i 2003-modellåret, og fikk noenlunde samme oppgradering som sine søsken. I tillegg ble de nå også levert med LED-baklykter, istedenfor halogen som tidligere. Compact-modellen fikk også en facelift samtidig, men her var det kun mindre endringer.
Ved innføringen av denne faceliften ble også coupé tilgjengelig som 320Cd og 330Cd, i tillegg til at compact ble tilgengelig som 318td.
M-pakke, som mange mener er et ”must” på BMW var tilgjengelig ganske tidlig på sedan-modellen. Denne bestod av litt andre fangere, og det man ellers normalt kjenner fra en M-pakke. Denne pakken ble allerede i 2000 faset ut for ”M-Tech II”, og det er den de aller fleste i dag kjenner til. M-tech II ser mye mer moderne ut enn forgjengeren, og den var tilgjengelig på alle karosserier (med unntak av compact, som hadde sin egen M-pakke), i motsetning til forgjengeren som kun kom til sedan.
I tillegg til ting som støtfangere, spoiler på bakluken og slikt består M-tech II-pakken av et annet ratt, sportsseter, sportsunderstell, sort taktrekk og en rekke andre smakfulle detaljer.
En annen ”stylingpakke” som tidlig var tilgjengelig var aerodynamikk-pakken. Denne består av et elegant skjørtesett, som hjelper veldig mye på designet, selv i dag. Skjørtesettet var kun tilgjenglig til sedan før faceliften, men man fikk også en aerodynamikk-pakke til coupé og cab. Her var det helt nye fangere og skjørter, med et ganske spesielt design. Denne pakken var tilgjengelig gjennom hele produksjonen, men den er et ganske sjeldent syn dessverre.
I 2001 ble det lansert en spesialutgave av coupé-modellene som fikk tilnavnet Club Sport. Dette innebar mindre lyddemping (for å spare vekt), litt ekstra styling (bl.a. en relativt kjent og omdiskutert bakvinge) og slike detaljer. Disse modellene fikk man i fargene Titanium-sølv, karbon-sort, Estorill-blå og Velvet-blå. Alle modellene kom med et rutete delskinn-interiør som var ekslusivt for disse bilene.
En annen spesialmodell er Edition 33 som kom i 2004. Disse ble produsert som en hyllest til at BMWs første touringmodell (2002 touring) kom på markedet for 33 år siden.
Disse fikk man derfor kun som stasjonsvogn, og da i fargene Silverstone-sølv, Le Mans-blå og Estorill-blå. Hver farge ble produsert i 333 eksemplarer, og bilene ble solgt relativt fort. Modellen skilte seg ikke særlig ut fra en vanlig e46 stasjonsvogn, men den hadde litt mer standardutstyr i tillegg til fargene som er nevnt.
I 2005 ble e46s arvtager, e90 lansert, og e46-modellene forsvant gradvis fra markedet ettersom e90 poppet opp i nye karosserier de påfølgende årene. Unntaket her er igjen compact-modellen som forsvant allerede i 2004, til fordel for e87 1-serie.
Dette er en artikkel i en ny serie der vi kort belyser hovedpunktene når det gjelder litt eldre BMW modeller.
-
hermanoo90 ga poeng til Fredrik 90 for a artikkel, OriginalenDet er noe eget med E34. Det er noe med den modellen som alltid har fascinert og tiltrukket meg. Jeg kan ikke helt sette ord på hva eller hvorfor. Er det de solide linjene eller det kraftfulle utrykket? Er det de klassiske separate hovedlyktene eller rett og slett den tidløse fasongen på bilen? Jeg vet iallfall at noe av det jeg finner fascinerende med modellen er det faktum at den er både gammel og «ny» i den grad man kan si det om en 25 år gammel konstruksjon. For meg som er født to år inn i E34 sin livssyklus så anser jeg modellen som såpass gammel at jeg finner den interessant, men også såpass moderne at den fungerer i dagens trafikk og kan brukes som en daily driver. Den er det beste fra to verdener og den byr på den gode gamle «BMW følelsen». Den er også moderne nok til at den har gode kjøreegenskaper, kollisjonssikkerhet og ikke minst driftsikkerhet. Jeg digger at panseret er hengslet i fronten - hvor mange biler i dag har dette? Jeg liker interiøret, de strenge tyske linjene og at alle funksjoner er akkurat der du forventer å finne dem samt ikke minst det faktumet at uansett hvem det er så ser alle at dette er en BMW og ikke noe annet.
Høy kvalitet på alle nivåer
Lansert i 1988 og designet av Tyskeren Claus Luthe så var E34 en del av en helt ny markedsstrategi fra BMW. Den var virkelig noe helt nytt ifra BMW. Her hadde man kjøreegenskaper bestående av en perfekt blanding av komfort og sportslighet. Man hadde topp byggekvalitet og man hadde et meget tiltalende og tidløst design. Dette kombinert med et vidt spekter av motorer å velge i med alt fra rekkefirere, rekkeseksere til V8ere. Man kunne velge alt fra 518i med 113 hester til M5 med 340 hester. Dette inklusive dieselmotorer både med og uten turbo samt firehjulstrekkeren 525iX gjorde alt i alt konkurrentene ganske sjanseløse i kampen om kundene. Plutselig var BMW der oppe helt ved siden av Mercedes-Benz og der holdt BMW seg godt i årene fremover. Faceliften kom i 1994 og besto i hovedsak av mindre kosmetiske inngrep som bredere nyrer og litt andre fargekombinasjoner, men dette vet de av dere som har kjennskap til BMW. Jeg føler at E34 er en av de beste 5-seriene som er bygget, men jeg forventer ikke at alle er enige i den påstanden da i realiteten alle 5 serier er knallgode biler. Med E34 så har man en høy kvalitet i form av at ting er solid skrudd sammen og materialene som er brukt holder en høy standard. Bilen er enkel mekanisk og man kan faktisk skru på bilen selv, noe som er vanskelig på de nyere modellene i og med at de har mer elektronikk som kan bryte sammen og skape irritasjon. Til sist så har man designet på bilen med stolte og tidløse linjer som helt klart viser hva bilen er og hvilken produsent den kommer ifra. Den har et forholdsvis stramt design som ble myknet opp med E39 og totalt visket bort av E60, men som nå er tilbake med noen små innslag i F10. Det er disse aspektene jeg føler E34 kombinerer på best mulig måte. Joda; E39 kjører mye bedre og E60 får E34 til å se ut som noe fra steinalderen, men tatt bilens alder i betrakting så synes jeg virkelig ikke dette er så galt. Dette er selvfølgelig mest en smakssak.
Pålitelig, kraftfull og økonomisk
Hvor kommer så E34 inn i min tilværelse? Jeg må si at det er litt rart egentlig at jeg ikke kjøpte en E34 på et tidligere tidspunkt i og med at min fascinasjon for modellen alltid har vært der. Helt ifra barneårene da jeg som liten kar beundret disse store luksuriøse ”doningene” som diverse velbemidlede familiemedlemmer kunne smykke seg med i de glade 90 årene. Lyden, lukten av et kvalitetsinteriør og den solide følelsen fascinerte virkelig en liten kar som fikk sitte på og i tillegg så jo bilen så mye tøffere ut en pappas Mazda. Så kom man i 18 års alderen og E34 var allerede blitt en yndet ungdomsbil. De fleste av mine kamerater hadde E34 og det fyrte selvfølgelig opp interessen for modellen ytterligere. Nå fikk jeg også muligheten til å selv erfare modellen og dens egenskaper, men for min egen del så sto så ny og godt utstyrt bil som mulig i hovedfokus. Jeg kjøpte derfor en facelift E39 og slik fortsatte det. Årene gikk og det ble nyere og nyere biler. Til og med en dieselbil ble det på meg, men lysten på en E34 lå der i underbevisstheten hele tiden og ulmet. Jeg ønsket meg ikke noe voldsomt 540i opplegg, men bare en grei og moderat modell i god stand.
Behovet og mulighetene uteble helt til en vakker senvinterdag i 2012. Brått innså vi at vi kom til å trenge en ekstra bil. Det første som poppet opp i hodet mitt var E34; - E34 for alle penga! Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort i og med at det ikke var så mye penger å legge i en bil. Budsjettet ble plutselig svært lite ettersom vi hadde husbygging og ståhei på gang. Det ene lurvete eksemplaret ble etterfulgt av det andre undomsnedkjørte eksemplaret og jeg innså at vi kanskje måtte revurdere planene noe og heller velge noe dødskjedelig japansk. Dette var tross alt det mest brukbare vi fant i vår prisklasse. Men så dukket den opp, helt plutselig på finn.no sto det en E34 som tross dårlige bilder så grei og hel ut. En facelift 1994 modell 520iA med sort skinn og klimaanlegg. Jeg var usikker på om jeg kunne håpe på noe bedre etter alle de nedturene jeg hadde fått ifra de andre bilene jeg kikket på. Bilen var ikke EU godkjent pga ett defekt speedometer og den trengte litt pleie i lakk og interiør for å bli representativ i følge eieren i Stavanger. Jeg var ikke sen om å hive meg i bilen på vei til «oljebyen» full av forventninger og spenning. Det å kjøpe bil har jeg nemmelig alltid synes har vært uhyre spennende. Lukeparkert i ett småshabby strøk i regntunge Stavanger sto E34’en skitten og fæl. Jeg la imidlertid fort merke til de originale 15” BBS felgene, det utrolig hele skinninteriøret og fraværet av rust som begrenset seg til noen små bobler hist og pist. En liten prøvetur avslørte at motoren var frisk og rask, tørr over og under og gikk rent. Bilen var også fast og presis i styringen og hadde ingen ulyder. Denne BMW’en skulle jeg definitivt ha. Det ble handel og bilen ble med hjem til Arendal for ett bedre liv. Det gikk opp for meg på hjemturen hvilken milsluker dette var. Bilen hadde den tunge solide følelsen som en tysk kvalitetssedan fra denne perioden skal ha og automatgearet girte silkemykt. Vel hjemme fikk bilen en solid gjennomgang utvendig og innvendig, den ble EU godkjent, fikk ny gummi på BBS felgene og den fikk generelt godt vedlikehold.
Original, urørt og tidsriktig
Jeg ble kjempefornøyd da det viste seg at det var ett svært bra eksemplar jeg hadde klart å få tak i til mitt stramme budsjett. Jeg angret ikke ett sekund på mitt bilvalg og at jeg endelig hadde kjøpt meg en E34 som jeg alltid har hatt lyst på. «Freude am Farhen» som er BMW sitt etter hvert så kjente slagord gjør seg fortsatt sterkt gjeldene selv 20 år etter at bilen forlot fabrikken i Dingolfing. Det å vri om nøkkelen for så å høre de seks sylindrene våkne til live er rett og lett godt. Bilen er ingen racer, men når den kan cruise rolig med sekseren burende under panseret så koser jeg meg virkelig. Jeg trives bak rattet på en helt annen måte enn jeg gjør i min E90 325d som er en totalt annen bil på de fleste områder. Jeg føler meg privilegert som har to forkjellige kjøreopplevelser og kjøregleder til disposisjon i garasjen. Jeg kan sitte på en kafe og kikke ut på min 20 år gamle billigbil og tenke «for en flott bil». Jeg digger hele stilen på bilen og kanskje spesielt den originale looken som bilen har beholdt helt siden den forlot frabrikken en maidag i 1994. Det er nettopp dette jeg legger stor vekt på med bilen. Den skal være helt original, urørt og tidsriktig - ”just the way it is”.
Jeg lever lenge på de anerkjennende nikkene jeg får fra førere av nyere 5-serier. Folk kommer ofte bort til meg og sier at dette var ett fint avbrekk fra alle de «oppråna» eldre BMWene som går på veiene og ikke minst er det hyggelig med alle de hyggelige og positive tilbakemeldingene fra medentusiaster her på Bimmers og på treff rundt om. Joda; bilen kunne sikkert hatt mer motor, men jeg synes virkelig at den holder for norsk trafikk og norske bøtesatser samt at sekserlyden har den jo uansett og den blir jeg aldri lei av. Bilen har virkelig vist sin styrke og bruksnytte. Til tross for at den er over snittet for gjennomsnittlig vrakingsalder på BMW så har den fortsatt masse nytte og glede å gi. Det være seg fjellturer om vinteren, langturer til treff, biltur til Tyskland, koseturer om sommeren og den daglige runden mellom jobb, butikk og hjem. Trygt, komfortabelt og raskt leverer den stadig og med godt vedlikehold har jeg troen på at jeg skal holde den på veien i mange, mange år til. Biler som dette lages dessverre ikke lenger.
Fredrik 90
Hvis du ønsker din BMW presentert på denne måten i bimmers er det bare å ta tre-fire fornuftige bilder av bilen samt finne frem laptoppen å skrive en historie om din bil. Alle bidrag verdsettes og vil fortløpende bli vurdert i forhold til evt. publisering. Send evt. forespørsel/forslag pr. PM til Fredrik eller MKJ.
-
hermanoo90 ga poeng til Fredrik for a artikkel, BMW Motorsport og kommersiell suksess for BMWBMW som vi kjenner bilprodusenten idag oppsto med den såkalte «Neue Klasse» serien på begynnelsen av 60-tallet. For BMW var denne nye klassen med modeller en slags tilbake til fremtiden visjon der kjernebegreper som kjøreglede, styrepresisjon og agile kjøreegenskaper ble hentet frem fra arkivene igjen. Dette var helt nødvendig etter at et par katastrofale feilsatsinger på 50-tallet mer eller mindre hadde ført BMW mot økonomisk ruin. De økonomiske tapene måtte stoppes og det ble bestemt at firmaets fremtid skulle baseres på tanker fra 30-tallet om hvordan man utviklet en kompakt og sportslig familiebil som appellerte mer til sjåføren enn til passasjerene. Tyskland hadde etter krigen opplevd en formidabel økonomisk vekst i form av det sakalte «Wirtschaftswunder» (økonomisk mirakel) og dette begynte på midten av 60-tallet å smitte av på de fleste andre vesteuropeiske landene også. Det var spesielt middelklassen som fikk bedre økonomiske vilkår og BMW så derfor en mulighet for å utnytte begrepet «Made in Germany» for alt hva det var verdt ved å fokusere på sportslighet fremfor komfort som bl.a Mercedes-Benz var mest kjent for.
Cool Britannia
Denne strategien ble en stor suksess for BMW, men selv om firmaet ble reddet fra økonomisk ruin var det ikke før på midten av 80-tallet at BMW som et sportslig premium bilmerke slo ut i full blomst. Det er flere årsaker til dette, men en viktig underliggende årsak var den markedspossisjonen som spesielt Jaguar, Rover og Triumph hadde helt frem til slutten av 70-tallet, men også andre britiske bilmerker som Mini og MG. Tiltross for store økonomiske tap valgte ulike britiske regjeringer på 70-tallet, av hensyn til arbeidsplassene, å subsidiere driften av bl.a Jaguar og Rover. Resultatet var biler med tildels elendig kvalitet og dermed over tid enda dårligere økonomiske resultater. Dette pågikk helt frem til midten av 80-tallet da statsminister Margaret Thatcher, også kalt «jernladyen», fikk stoppet galskapen. Både Jaguar og Rover hadde imidlertid et relativt sportslig image og markedsmessig utfyldte de hverandre ved å primært selge biler i mellom og luksusklassen. For BMW var det først da disse konkurrentene ble marginalisert at veien til premiummarkedet virkelig åpnet seg. Rover inkl. Mini og Triumph ble sogar kjøpt av BMW i 1994. Fire år senere kjøpte BMW også Rolls-Royce og knapt noen annen bilprodusent representerer i større grad selve symbolet på premiummarkedet. BMW hadde selvfølgelig i nær fortid tidligere prøvd seg på dette markedet med bl.a E9, E23 og E24 modellene samt mer spesielle modeller som 2002 Turbo og M1, men hverken imaget eller motoriseringen var en match for britene når de kunne tilby historiske tradisjoner, klassisk design, nesten like gode rekkeseksere samt sofistikerte V8 og V12 motorer.
BMW Motorsport
For BMW var det derfor viktig å underbygge det sportslige imaget med gode resultater i motorsport. I tillegg var det viktig å etablere egen ledende ekspertise innenfor utvikling av bl.a ekstreme motorer og drivlinjer som skulle brukes i motorsporten. BMW Motorsport GmbH (idag BMW M) ble derfor en realitet allerede i 1972 og resultatene lot ikke vente på seg. Tiltross for hard motstand fra bl.a Ford vant BMW flere og flere viktige løp på ulike baner opp igjennom 70-tallet. BMW’s store genistrek var imidlertid å overføre teknologien fra motorsport til standardbilene. Det første konkrete eksempelet på dette var med E12 M535i modellen i 1979, men flere andre modeller før dette var i relasjon til motorsport utviklet av BMW Motorsport. Neste standardmodell ut var E24 M635CSi i 1984 og denne modellen hadde en variant av M88 rekkesekseren fra den legendariske M1 modellen som ytet hele 286 HK. M635CSi var BMW’s svar på bl.a Porsche 928S som på dette tidspunktet hadde en V8 motor som ytet 300 HK.
Så... i 1985 kom den første egentlige M-modellen med E28 M5. Det er imidlertid ulike ideologier vedrørende denne påstanden iom. at det er et spørsmål om fokus. I teknisk forstand er både E12 M535i og E24 M635CSi ekte M-modeller, men markedsmessig er E28 M5 den første M-modellen hvis vi ser bort fra M1. Den modellen er imidlertid en helt annen historie og ikke relevant i relasjon til standardmodellene. Det ble kun bygget 2191 stk. E28 M5 mellom 1985 og 1988, men i forhold til dette antallet har få bilmodeller hatt en større innflytelse på bilbransjen totalt sett. M5 ble et begrep og den forandret ikke bare premium bilmarkedet, men satte også standarden for fremtiden når det gjelder hvordan slike biler skal være. Det er først nå nesten 30 år senere at deler av det tekniske konseptet blir utfordret av tilsvarende bilmodeller med firehjulstrekk, alternativer fra rene sportsbilprodusenter og kanskje til og med elektriske biler som f.eks Tesla Model S. På den annen side endrer dette ikke på at det overordnede markedskonseptet som ble introdusert med E28 M5 stadig pr. definisjon er målestokken i denne delen av bilmarkedet.
Et genialt markedskonsept
BMW introduserte på den samme tiden også den mer ordinære modellen E28 M535i. Dette er spesielt interessant idag fordi forvirringen den gangen vedrørende hva modellbetegnelsen faktisk sto for var total for folk som ikke var spesielt interessert i BMW. Dette er ikke helt ulikt dagens situasjon når det gjelder modeller med såkalt M Performance utstyr vis a vis de ekte M-modellene. For BMW spiller dette imidlertid ingen rolle iom. at mytedannelsen og uklarheten er en viktig del av markedsføringen når det gjelder selve «M» konseptet. Når dette er nevnt har jeg aldri glemt hvor kult det var å kjøre en helt ny E28 M535iA i 1987. Alle trodde at det var en M5 og slik føltes det også når man kjørte bilen. En kraftig rekkesekser på 3,5 liter som ytet 218 HK var såpass mye mer enn alminnelige biler hadde på den tiden iom. at de typisk hadde en toliters rekkefirer på rundt 110 HK. Det var knapt solgt en eneste M5 i Norge så i praksis var M535iA dermed like overlegen på veiene som M5. For BMW var dette selvfølgelig en vinn-vinn situasjon i all den tid M535i og de andre modellene i 5-serien alltid var tilgjengelige for kundene til en vesentlig mer sympatisk pris og det er nettopp her det geniale i «M» konseptet ligger.
I 1986 kom E30 M3. Den modellen var betydelig mer sportslig orientert enn E28 M5, men BMW’s forsøk på å strekke «M» konseptet til en rimeligere modell var svært vellykket og det tiltross for mangelen på en potent rekkesekser. BMW med motorguruen Poul Rosche i spissen fokuserte mer på vektbalanse enn på mest mulig effekt. Rosche mente at en lettere vekt med en kortere motor i kombinasjon med en høy literytelse på motoren totalt sett ville gi bilen mer potente ytelser enn om man brukte den kraftige, men tunge M88 rekkesekseren fra M5. S14 rekkefireren ytet hele 200 HK fra kun 2,3 liter og det uten pustehjelp. Dette var uten tvil klasseledende på midten av 80-tallet og M3 gikk sin seiersgang fra løp til løp. Så suksessrik og populær var modellen at selv langt ut på 2000 tallet var E30 M3 for mange det fortrukne valget i motorsport. M3 ble benyttet av et utall racinglag og mange spesialister som f.eks Prodrive utviklet modellen videre og tok den til nye høyder.
Ringen sluttes
Mye takket være den geniale imageoppbyggingen rundt M3 og M5 modellene ble E30 og E28 som modellserier svært vellykkete for BMW. Tilsammen bygget BMW litt over 3,1 millioner biler av modellene og av dette sto E30 for godt over 2,3 millioner. Dette var ny rekord for BMW og til sammenligning bygget Mercedes-Benz kun ca. 1,8 millioner av den konkurrerende W201 modellen («190» klassen). BMW var dermed definitivt etablert som en premium bilprodusent, men den virkelig store seieren for BMW kom da den nye 7-serien (E32) i 1987 fikk en fabelaktig V12 motor i form av M70 motoren. Ikke bare var BMW etablert i den ypperste luksusklassen, men M70 motoren var også den første tyske V12 bilmotoren etter den andre verdenskrigen. I dette lå det mye symbolikk iom. at denne motorkonfigurasjonen dermed tradisjonelt hadde vært britenes domene og kanskje mest av alt Jaguars spesialitet. Jaguar hadde imidlertid alt for lenge sovet i timene og dette ble BMW’s store sjanse når det gjaldt å ta steget opp og konkurrere «head to head» mot selveste Mercedes-Benz; som kun hadde V8 motorer i de største modellene. Satsingen på luksusklassen med den elegante, men famøse 501 modellen på 50-tallet (den såkalte «Barockengelen») ruinerte nesten BMW økonomisk. 35 år senere bekreftet introduksjonen av E32 750i at BMW var i første rekke blandt verdens produsenter av luksusbiler. Hvis vi så legger til E34 og E31 modellene overdriver jeg ikke hvis jeg sier at det sannelig var litt av en gullrekke med bilmodeller BMW vartet opp med på 80-tallet.
Lik, del og kommentér gjerne!