Fredrik

Jeg er ingen stor byentusiast selv om jeg synes at byer som f.eks Berlin og Hamburg er spennende å besøke fordi de er så store og diversifiserte. Jeg bruker tilbudene Århus har som som by lite selv om jeg er i sentrum av byen praktisk talt hver dag (kanskje nettopp derfor) og det var egentlig det samme da jeg bodde i Oslo. Jeg liker å gå gatelangs i Oslo (i den vestlige delen av byen), men dette er nok fordi området er kjent og kjært for meg som er vokst opp der. Jeg er lite glad i større menneskesamlinger og jeg kan ikke fordra alle byfestene, kulturfestivalene, bytorgkonsertene etc. som danskene er så glade i. Jeg besøker heller byen når de fleste andre er på sommerferie eller når det blåser stiv kuling og det regner vannrett for da er gatene rimelige folketomme. Min datter, som er vokst opp i et rolig villakvarter rett utenfor Århus, elsker imidlertid Århus for alt den har å tilby som Danmarks nest største by med ca. 340000 innbyggere. Hun bor midt i byen og jobber midt i byen. Hun er en av de unge moderne kvinnene som jobber med kommunikasjon, er på kafé omtrent hver dag og løper i fritiden for å holde kropsformen samt være sosial (det siste er trolig det viktigste). Hun vil ikke bo andre steder enn i Århus med mindre noen har en billig leilighet å tilby i København eller Oslo. London (Kensington) har hun bodd i 1,5 år og San Francisco er trolig for langt vekk fra venner og familie. Jeg tror at ganske mange unge har det som min datter i relasjon til byer (eller drømmer om å ha det slik). Hun nyter alle tilbudene byene har, at det er mange skoler/universiteter samt at det er lett å få jobb. Hun har et stort nettverk av venner og bekjente rundt seg som hun på alle måter har fordel av i forhold til få mest mulig ut av byene. Hun lever et moderne liv på egne premisser og kan foreløpig ikke drømme om et stille familieliv i utkanten av Århus eller på landet med mann og barn. Jeg tror heller ikke at hun noen gang kommer til å drømme om et slikt liv etter all den positive erfaringen hun har med å bo i store byer og jeg tror at svært mange deler hennes erfaringer. Jeg er ellers helt enig med deg når det gjelder hvor avgjørende gode transportmuligheter er hvis man skal bo utenfor byene eller på landet, men det hadde vært bedre hvis vi kunne få i både pose og sekk. Altså gode transportmuligheter samt få løst boligproblemene i de store byene. På den måten kunne folk velge selv hvor de vil bo og det er trolig det beste.

@Hawkon88Jeg er isolert sett ikke uenig i at et mer spredt bosetningsmønster på mange måter er en fordel, men mange flytter allerede idag til områdene rundt f.eks Oslo. De flytter like langt ut som økonomien er sterk nok til å kjøpe en tilfredsstillende/ønskelig bolig, men heller ikke lenger ut pga. reisetiden til jobben. Skal man endre på dette må det skapes flere attraktive arbeidsplasser utenfor det sentrale osloområdet og dermed handler dette om distriktspolitikk fremfor noe. Jeg tror imidlertid at dette er vanskelig å få til (det har i alle fall blitt med snakken de siste 30 årene) iom. at private firmaer har en tendens til å etablere seg i klynger (især høyteknologiske firmaer). I større skala ser vi imidlertid at dette har skjedd bl.a i Stavanger og Århus (med dertil kraftig stigende boligpriser). Jeg tror derfor at løsningen på problemet må skje lokalt i Oslo. Her i Århus har man nå fokus på å bygge billige boliger (offentlige og private) samt såkalt almenne boliger (utleieboliger der boligforeningene, ofte private, bak boligene ved lov ikke må profitere økonomisk på utleie av boligene). Det er også en prioritering å bygge flere singel-boliger. Dette tror jeg at er en fornuftig strategi. Jeg oppfatter ikke mitt forslag om en gradert rente som å straffe velhavende eldre. Deres belåningsgrad er som regel betydelig lavere enn for yngre boligeiere (som medfører at den totale rentekostnaden ved f.eks 4-5% rente i realiteten ikke er høyere enn for de unge boligeierne) og hvis de har en like høy eller høyere belåningsgrad er pengene gått til hytte, biler, alternative investeringer eller f.eks reiser. Jeg kan ikke se hvorfor eldre boligeiere skal premieres med en nesten like lav boligrente som økonomisk betydelig svakerestilte yngre boligeiere.

@flobben Det er ingen tvil om at boligprisene i Oslo er svært høye og virker ekskluderende for mange, men dette er ikke et spesielt norsk fenomen. Her i Danmark er det nå ikke uvanlig at folk pendler over en time til jobben. Dette representerer mye bortkastet tid og er en stor trafikkmessig utfordring. At folk flytter lenger vekk fra byene er isolert sett ikke direkte negativt, men det er som regel de med en mindre sterk økonomi som flytter (relativt) og dermed får man ikke endret på bosetningsmønsteret i byene (som jo var utgangspunktet for diskusjonen). Jeg er som kjent født og oppvokst i Oslo, men flyttet til Århus som 33 åring. Jeg har en dansk bedre halvdel så dette gjorde valget mer opplagt, men den primære årsaken til at vi flyttet var at boligmarkedet i Århus på den tiden lå langt bak Oslo når det gjaldt priser på boliger. Vår leilighet i Oslo finansierte bygging av et moderne passivhus på over 170 m2 med en tomt på 1 mål i et område som tilsvarer sånn ca. Røa i Oslo. Idag er boligprisene i Århus mangedoblet og vi sitter naturligvis ganske godt i det økonomisk. Jeg hører imidlertid fra min datter (som selv vil håndtere sin egen boligsituasjon) at mange unge (hun er 24) sliter med å både leie og finansiere egen bolig. Det er bl.a på denne bakgrunn at jeg skriver som jeg gjør. Noe må gjøres på dette området og det kan egentlig ikke gå fort nok (rentepolitikk og skattelegging er imidlertid instrumenter som virker hurtig i denne sammenhengen). Nå skal det understrekes at Århus ikke er København eller Oslo i denne sammenhengen, men byen er heller ikke provinsen eller et utkantstrøk iom. at over en million mennesker bor i Århus og i kommunene rundt byen. Det vi imidlertid ser er at Århus nærmest støvsuger resten av Jylland for kvalifisert arbeidskraft og det samme gjør naturligvis København når det gjelder bl.a Sjælland og Fyn. Med danskenes sans for spissfindige karakteristikker er vi i ferd med å få såkalte "råtne bananer" i de ytre landområdene rundt de to store byene i Danmark. Dette henspeiler på at begge byene ligger østvendt mot havet og at fattige områder pga. den nevnte utviklingen geografisk utvikler seg bananformet i de andre himmelretningene rundt byene. Danskene mangler imidlertid en distriktsutbygging som vi kjenner det i Norge og denne utviklingen er derfor mer dramatisk og alvorlig her nede. Historisk har imidlertid alt handlet om en størst mulig sentralisering av både makten og økonomien i København (det kjenner vi godt også i Norge hvis vi kikker på historien før 1814) og danskene har derfor ikke (frem til nå) sett poenget med en aktiv og vital distriktsutbygging. Århus har imidlertid brudt dette mønsteret og er egentlig på vei til å bli en regional hovedstad i Jylland (på godt og vondt når det gjelder bl.a boligprisene og tilveksten av store innovative virksomheter).

Jeg pleier ikke å skrive bevisst useriøst i denne tråden og det gjør jeg heller ikke denne gangen... @Hawkon88Du blander sammen et par forhold, men som imidlertid hver for seg er viktige å ha folkus på. Boligpolitikken i de store byene kontra distriktsutbygging. Folk flytter normalt ikke langt etter bolig, men mange flytter langt etter en jobb som passer til utdannelsesnivået og/eller de jobbmessige utfordringene de ønsker. Ergo tror jeg at vi kan slå fast at prisnivået på boliger i Oslo ikke direkte har betydning for hvor mange mennesker som vil bo i f.eks indre Hedmark eller i Haugesund. Når dette er nevnt har jeg stor sans for norsk distriktsutbygging i alminnelighet (den er blandt verdens beste) og jeg mener at den er utrolig viktig for Norge som helhet. Jeg liker ikke i denne konteksten formuleringen at det ikke er en menneskerett å bo innenfor Ring 3. De høye boligprisene i Oslo er først og fremst et lokalt fenomen, men som enkelte tilhengere av kraftig distriktsutbygging har adoptert for å underbygge deres argumenter for en slik utvikling. De som vil bo innenfor Ring 3 gjør dette helt bevisst iom. at det har store økonomiske og trafikale utfordringer. Alternativet for disse menneskene er helt sikkert ikke f.eks indre Hedmark eller Haugesund. Noen av disse flytter kanskje til Bærum eller andre steder rundt Oslo når de får barn og det hører helt klart til unntakene at de flytter lengere vekk pga. de høye boligprisene (isolert sett). Det er normalt heller et savn av hjemlige lokale forhold som er drivkraften. Selvfølgelig handler egen bolig om vår kultur. Såvidt jeg vet eier rundt 70% deres bolig i Norge (og tilsvarende i Danmark), men vi skal ikke lenger enn til Sverige før denne andelen faller dramatisk. Det er etter min mening helt klart en fordel at folk eier deres bolig i relasjon til bl.a oppsparing og personlig integritet, men ulempen er en mindre fleksibel arbeidsstyrke (folk flytter ikke like villig etter en jobb) og mye kapital er bundet i fast eiendom som heller kunne ha blitt brukt på alternative investeringer. Mitt poeng med å foreslå en kraftigere gradert rentekostnad etter hvor man er i livet (praktisk og økonomisk) er at et øket tilbud av boliger generelt vil påvirke prisene i negativ retning (altså lavere). Boligmarkedet handler tross alt om tilbud og etterspørsel. Et større tilbud pga. en større bevegelse i boligmarkedet vil virke positivt for bosetningsmønsteret i Oslo og det var det denne diskusjonen primært handlet om. Jeg mener forøvrig at det ikke budre være lov å investere i mer enn én bolig alternativt burde bolig nummer to skattelegges spesielt og så hardt at den ikke er økonomisk lønnsom å ha. Hvorvidt den store innvandringen direkte påvirker boligprisene i de store byene er jeg usikker på og under alle omstendigheter er det en annen diskusjon hvorvidt den i alminnelighet er for stor. Gentrifiseringen (både opp og ned) i de store byene (ikke bare i Norge) er et stort problem som egentlig ikke kan betraktes alvorlig nok. Hele nabolag blir rasert enten ved at f.eks etniske nordmenn flytter ut eller overtas av økonomisk likestilte velhavere. Ingen av delene er etter min mening bra for hverken det sosiale miljøet eller områdets fremtid som et godt boligområde.

@awtJeg er klar over at det er en renteforskjell for unge vs. eldre, men den burde være mye større og såpass stor at eldre virkelig blir økonomisk motivert til å bytte ut boligen med en mindre (altså ikke kun av praktiske årsaker). Da jeg kjøpte min første bolig på midten av 80-tallet var alminnelig boligrente rundt 12% og dette la naturligvis en demper på boligmarkedet selv om rentefradraget også var høyt. Forskjellen på en dyr og billig bolig var imidlertid mye mindre enn idag og den demografiske bevegelsen derfor betydelig større. Jeg ser egentlig få problemer med at renten for økonomisk velpolstrede eldre boligeiere kunne ha vært 4-5%.

Jeg tenker at kjøperne av slike dyre boliger er folk som grunnet arv og/eller tidligere heldige bolig/finansinvesteringer har en høy akkumulert egenkapital. Dagens lave rentenivå bidrar i tillegg til betydelig kjøpekraft. Mange tjener også bra og det er ikke uvanlig med en husstandsinntekt på over 1,5 millioner kroner. Boliger til 10-15 millioner kroner er imidlertid ikke tilgjengelige for folk flest så det er nok ikke vanlige lønnmottakere som kjøper hus i denne prisklassen selv om de helt sikkert finnes også. Jeg er helt enig i at utlånspolitikken bankene fører burde snus på hodet ved at rente + omkostninger er lavere for unge mennesker i etableringsfasen uten høy egenkapital og høyere for økonomisk velpolstrede eldre boligeiere. Man kan også filosofere litt over hva slags samfunn vi får når enkelte områder av byene kun består av temmelig velstående mennesker. Jeg gir ikke mye for politiske inngrep i slike saker, men noe kan helt sikkert gjøres når det gjelder bankenes utlånspolitikk og/eller når det gjelder skattepolitikken, som typisk kunne stimulere eldre boligeiere til å bytte ut boligen med en mindre når barna har flyttet ut. Dette ville føre til en høyere utskiftingstakt på boliger og dermed flere boliger på markedet som igjen over tid vil føre til en større demografisk bevegelse i boligmarkedet.

McLaren F1 er 25 år gammel og sjelden har en supersportsbil gjort et større inntrykk enn nettopp denne bilen. Den var et mesterstykke fra Gordon Murray, som tidligere hadde designet Formel 1 biler med stor suksess for Brabham og nettopp McLaren. Rent teknisk var bilen state of the art da den kom på markedet i 1992, men den er også praktisk med plass til tre passasjerer samt bagasjeplass som f.eks en Ford Fiesta. Motoren fra BMW er en selvpustende S70/2 V12 motor på 6064 cm3 som yter 627 HK ved 7500 rpm og 651 Nm ved 5600 rpm. Motoren veier inkl. eksossystemet kun 265 Kg og bilens totalvekt er derfor ikke mer enn 1138 Kg. 0-100 Km/t går løs på 3,7 sekunder (med bakhjulstrekk og manuell 6-trinns gearkasse), 0-200 Km/t på 8,8 sekunder og 0-300 Km/t på 20.3 sekunder. Topphastigheten er 386 Km/t. I anledning av 25 års jubileumet har McLaren publisert dette intervjuet med Gordon Murray...

En gammel tråd, som jeg begynte på helt tilbake i 2007, men som jeg vil tro blir stadig mer aktuell. Ikke alt som blir nevnt i denne filmen er aktuelt for norske forhold, men det meste er nogenlunde identisk. Jeg tenker at leasing er interessant hvis man kun planlegger å ha bilen i 2-3 år og man ellers har en ryddig privatøkonomi og livssituasjon. Her i Danmark kan man også lease brukte biler (typisk leasingbiler som kommer tilbake fra den første perioden med leasing, altså 2-3 år gamle med maks 60000 Km på telleren) og det reduserer den månedlige innbetalingen signifikant. Husk også at en minst mulig innbetaling til og begynne med er å foretrekke når det gjelder de samlede kostnadene for privatleasing. Det er typisk på dette beløpet leasingselskapene konkurrerer...

Ja... det er selvfølgelig mulig å ha/kjøre en nyere BMW for rundt 4 kr/km, men helt enkelt er dette ikke som vi ganske tydelig har vist med ulike eksempler i diskusjonen. Det er i det hele tatt dyrt å ha bil og det tror jeg vi alle kan være ganske enige om... Det er mange variabler som man må ta høyde for når man forsøker å regne ut hva en bil koster pr. kjørte kilometer. Bilens standard og alder påvirker helt klart regnestykket. Vi diskuterer nyere BMW'er som jeg mener er 3-5 år. Etter dette faller verditapet signifikant og det gjør også kostnadene pr. kjørte kilometer (såfremt intet uforutsett skjer med bilen som påvirker kostnadene). Jeg tok i mine eksempler utgangspunktet i en BMW til 500K. Denne prisen var egentlig ganske tilfeldig, men løst basert på hva min E46 318d Touring kostet her i Danmark. Mange her inne har både betydelig dyrere BMW'er og billigere BMW'er så jeg tror at 500K er et nogenlunde fornuftig utgangspunkt for slike eksempler. Mitt inntrykk er at ganske mange her inne oppgraderer bilene deres med alt fra felger til fangere med mindre dette allerede er en del av ekstrautstyret på bilen fra den var ny (som selvfølgelig påvirker prisen). Det er etter min mening ganske sjelden at folk har BMW'er som er så standard og ribbet for ekstrautstyr som min E46 var (som selvfølgelig også påvirker prisen). Jeg tror at vi snakker litt forbi hverandre når det gjelder begrepet nyere BMW. Snakker vi om BMW'er som er mer enn 5-6 år gamle eller sogar 8-10 år gamle samt godt vedlikeholdt av tidligere eier og med en ikke alt for høy kilometerstand er jeg imidlertid ganske sikker på at man uten videre kan klare 4 kroner pr. kjørte kilometer eller lavere (forutsatt at intet uforutsett skjer med bilen og/eller man begynner å bruke mye penger på ekstrautstyr samt at kjørelengden er gjennomsnitlig for bruksbiler)...

Vel... la oss ikke glemme at bilene også gir store gleder og at kostnadene ikke alltid spiller en like stor rolle. Vi er alle forskjellige og har ulike prioriteringer... Denne filmen illustrerer dette på en veldig god måte. Hvem skulle tro at en jordmor (jordfar) og gynekolog hadde en slik livslang (og relativt dyr) interesse...

Jeg mener at det generelt er veldig vanskelig å komme ned på en kostnad på 4 kroner pr. kilometer og at de aller fleste ikke klarer dette. Hvorfor det er slik skyldes mange forskjellige ting, men la meg illustrere én ting. I mitt nevnte eksempel der jeg tok utgangspunkt i to identiske biler til 500K ser vi at eksempel 2 medfører en kr/km kostnad som er over tre ganger så høy som eksempel 1 (12,5 vs. 4 kroner pr. kilometer). Hvis vi forutsetter at bil nr. 2 ikke foretar div. oppgraderinger (som mange gjør med deres BMW) havner allikevel kostnadene pr. kilometer på rundt 9 kroner. Forskjellen virker umiddelbart ikke så stor, men den representerer faktisk en kostnadsøkning pr. kjørte kilometer på nesten 40%. Altså bare man kjøper litt ekstrautstyr som f.eks fine felger med tilhørende store dekk og kanskje en ny M-Performance fanger med tilhørende lakkering stiger kostnadene pr. kjørte kilometer med 40%. Tilsvarende får vi også voldsomme forskjeller hvis bilen koster f.eks 800K (som mange BMW'er gjør med litt ekrautstyr) og ikke kun 500K. 30% verditap over tre år i relasjon til 800K er intet mindre enn 240K. Kostnadene formelig eksploderer og det gjør også kroner pr. kjørte kilometer. På billigere biler er verditapet litt mer normalt, men selv her skal man virkelig passe på så ikke kostnadene plutselig øker dramatisk. Jeg fikk føle dette da jeg fikk problemer med svinghjulet/clutchen og BMW her i Danmark ikke ville betale. Jeg bet imidlertid tennene sammen og bannet på at betale skulle BMW gjøre (jeg var jo uskyldig). Det tok meg 3/4 år med stadige verkstedbesøk og mye mas før de ga seg, men det kostet meg en miserabel bil i denne perioden og det var litt dumt. Hadde jeg tatt kostnaden selv (hvilket var veldig fristende) ville dette ha kostet med rundt 30K + arbeide + mva og i min verden ville jeg heller ha nye dekk og fremtidige servicer for disse pengene (altså faste kostnader som skal betales uansett). Slik må man tenke hele veien hvis man vil holde kostnadene nede...

@Hawkon88 Det finnes helt klart "nisjebiler/modeller" som har gode forutsetninger for å gi en tilfredsstillende økonomi. Som du påpeker er de eldste i den siste generasjonen, som imidlertid etterhvert ikke er så ny (en fem år gammel generasjon kan vel knapt kalles ny), og spesielt hvis det er en mindre populær modell eller en modell som det går 30 av på dusinet (som f.eks 320d) mulig å kjøpe billig. Lenge var f.eks x23i modellene opplagte kandidater i denne sammenhengen fordi de ofte falt mellom to stoler imagemessig. Her i Danmark kan man for tiden gjøre veldig gode kjøp når det gjelder spesielt E90/91 318d fra 2011/12. Folk flest vil ha 320d i denne prisklassen og det gjør 318d med 143 HK (1995 cm3) relativt billig...

@Hawkon88 Det avgjørende her er at du kun hadde et direkte verditap på 100K på bilen. Du hadde bilen i 2,5 år og hvis vi antar at et normalt verditap over 3 år er ca. 30% (i realiteten er nok gjennomsnittet litt høyere) betyr dette at bilen kun kan ha kostet noe over 300K med mindre du har vært flink/heldig ved å ha hatt et lavere prosentmessig verditap enn normalt. Billigere biler har i relativ forstand et lavere verditap i kroner og ører. Jeg sier selvfølgelig ikke at det er umulig å ha/kjøre en nyere BMW for så lite som 4 kroner pr. kilometer, men typisk er dette ganske sikkert ikke. Jeg gikk ganske langt for å holde kostnadene på min E46 ned mot et minimum. Jeg kjørte på 195/65-15 dekk (stålfelger og originale enkle lettmetallfelger), intet ekstra i form av oppgraderinger som senking eller M-Performance utstyr og intet ekstra som f.eks sportsseter eller sportsratt. Da garantien utløp etter 2 år skiftet jeg til et frittstående verksted som brukte uoriganle deler (dog OEM deler, altså deler som er laget etter BMW's spesifikasjoner). Jeg kjørte også temmelig langt med bilen (ca. 34000 Km årlig i 10 år) og dette påvirket selvfølgelig også regnestykket.

Apropos hva man bør være litt oppmerksom på når man regner ut hva bilen koster å ha/kjøre pr. kilometer, som i seg selv for mange kan være vanskelig å se poenget med. Hva en bil totalt koster å ha/kjøre vet mange kanskje, men hvis man ønsker å sette dette tallet i et eller annet perspektiv (f.eks om det gjør en forskjell om man kjører 20000 kilometer eller 5000 kilometer med bilen) må man forholde seg til en størrelse som kan regnes ut uansett hvor langt man kjører og som kan regnes ut uansett bil og transportmiddel. Her gir kroner/kilometer mening. Jeg gjør dette enkelt og inkluderer ikke rentekostnader på evt. lån og forsikringer. Eksempel 1: Bilen koster 500K og har et verditap på 30% over 3 år. Man beholder bilen i 3 år og dette gir en kostnad på 150K. I løpet av denne tiden har man driftsutgifter på hhv. 30K (verksted, deler, dekk etc,) og 60K (drivstoff). Bilen kjøres totalt 60000 kilometer. Dette gir en totalkostnad på 240K og det igjen tilsvarer en kostnad på 4 kr pr. kjørte kilometer. Eksempel 2: Bilen koster 500K og har et verditap på 15% i løpet av 1 år som man beholder bilen. Dette gir en kostnad på 75K. I løpet av dette året har man driftsutgifter på 15K (verksted, lakkering og div. montering av ekstrautstyr), 25K for nye felger/dekk, 10K for M-Performance deler og 10K (drivstoff). Bilen kjøres totalt 10000 kilometer. Dette gir en totalkostnad på 125K og det igjen tilsvarer en kostnad på 12,5 kroner pr. kjørte kilometer. Bilen i eksempel nummer 2 koster med andre ord tre ganger så mye å ha/kjøre pr. kilometer enn i det første eksempelet selv om verditapet er mye mindre.

Jeg tror at det skal holde hardt å komme ned på 4 kr/km i Norge hvis man har en relativt ny bil (les: verditapet er stadig høyt) og man pga. garantien bruker merkeverksteder og originale deler. På litt eldre biler (som er kjøpt brukt slik at man ikke har akkumulerte kostnader fra da bilen var ny) der hverken utseendet, originaldeler eller merkeverksteder er viktig kan man ganske sikkert komme ned på 4 kr/km. Jeg klarte rundt 1,80 kr/km med vår E46, men jeg hadde selv kjørt hele 340000 Km med bilen og det gjør en stor forskjell. En annen ting med 3-serien og delvis 5-serien er at de med tiden når 1-2 nye generasjoner av modellene har kommet mister mye status i markedet (som jo er viktig for svært mange når det gjelder BMW). Spesielt i de større byene følger dette et fast mønster og bilene blir derfor solgt til bilforhandlere lenger ut på landet. Her i Århus ser man derfor praktisk talt aldri E46, E39 og E60... og hvis man ser disse bilene er de som regel blodsenket og har alt for store uoriginale felger samt ditto eksos (du kjenner typen). E90 ser imidlertid foreløpig ut til å være et hederlig unntak og dette gjør at prisen holder seg bra (som dermed gjør at kjøpegruppen er en annen enn for de nevnte andre bilene). Dette forhindrer selvfølgelig ikke at man kan gjøre et godt kjøp med E46, E39 og E60 og på den måten få en veldig god bruktbil til en billig penge...

En helt nydelig bil selv om det er en USA modell. Lakkfargen er ikke akkurat diskret, men den er veldig tidsriktig. Med V8 motoren på 3,5 liter og i nogenlunde god stand koster disse bilene nå 1-3 millioner kroner. Det er denne modellen samlere nå vil ha når det gjelder Mercedes-Benz fra denne perioden. Modellen med 2,8 liter rekkesekser er litt billigere. Jeg kom til å skrive at disse bilene koster opp mot 1 million dollar. Det er selvfølgelig ikke riktig...

BMW 3-serien er jo nærmest perfekt som familiebil hvis man er litt praktisk anlagt når det gjelder bagasje og hva man ellers har med i bilen. Vi hadde som tidligere nevnt vår E46 Touring i 10 år og kjørte totalt ca. 340000 Km med bilen. Den dannet rammen for 10-12 lengere turer sydover til bl.a det sydlige Tyskland og den franske rivieraen. Våre årlige vinterferier samt av og til sommerferier i Norge var E46'en også med på. Selv en forrykende snestorm på Gålå der selv SUV'er sto fast i sneen klarte den med bravur (med list og tålmodighet kommer man langt). Det som ødelegger økonomien med en BMW er først og fremst verditapet, men også dyre felger, dekk og annet eksplisitt ekstrautstyr (hvis man har en hang til slikt) koster mye. Forsikring er heller ikke helt billig på en bil av dette slaget (ihvertfall ikke her i Danmark). Jeg opplevde mye tull med svinghjulet/clutchen og selv om BMW til slutt erkjente en garanti også på et nytt ødelagt svinghjul, som var en del av den opprinnelige garantien, så ble hele prosjektet dyrt og ca. 3/4 år av den tiden vi hadde bilen måtte jeg leve med vibrasjoner og til tider dårlig ytelse fra motoren. Dette var ikke morsomt, men bilen kunne ikke selges som den var til en anstendig pris. Bilen kostet 550000 danske kroner (ca. 690000 NOK) og jeg tenker at livet er litt enklere å leve når man har en vesentlig billigere bil som hverken har bundet opp like mye penger og som jeg ikke er like redd for at noe skal skje med. Jeg vil ikke si at jeg er likeglad med C4 Cactusen, men jeg sover bedre om natten for å si det på den måten. Skulle noe alvorlig skje med den snakker vi om vesentlig mindre penger enn med BMW'en...

@ThundercoilFor min del kom endringen da jeg var 24-25 år gammel. Da begynte jeg å interessere meg mer for familieliv med alt som hører til enn mest mulig hurtige biler. Jeg har imidlertid alltid vært interessert i biler, men interessen har med tiden funnet nye veier og jeg har ikke lenger det samme behovet for å ha bilene selv. I 2001 kjøpte jeg imidlertid en 1997 E36 323i med verdens deiligste M52B25 motor (170 HK), men den bilen var det dessverre så mange problemer med at jeg solgte den etter knapt et år. Deretter kjøpte jeg en 2003 E46 318d Touring (115 HK) som jeg hadde i 10 år samt de første mange årene jeg har vært her inne. En VW Up! (75 HK) hadde vi i 1 år før vi kjøpte en Citroën C4 Cactus (100 HK) som vi stadig har. Når suget blir for stort (f.eks når vi skal til sommerhuset i Sydfrankrike) leier vi bil i Tyskland og den må gjerne ha litt motor som f.eks da vi leide en helt ny F31 320d xDrive med 190 HK og manuell 6-trinns gearkasse...

Ja... kone, barn, hund, hus og hytte tok all tid og det meste av pengene. Nå er eldstemann voksen (24), men vi har stadig minstemann (14) boende hjemme og det gjør en sportsbil med to seter (Boxster/Cayman, MX-5 etc.) litt vanskelig å ha (les: dette er de beste sportsbilene på den billige siden av en 911). Vi trives med å være sammen samt oppleve ting sammen. Jeg har vel også forandret meg med årene ved at jeg ikke nødvendigvis må ha en hurtig sportsbil eller BMW for å trives med en bil. Selve overgangen fra å ha ganske fine Porscher til mer alminnelige biler gikk via Mercedes-Benz. Jeg fant hurtig ut at selv Peugeot kunne tilby mer kjøreglade familiebiler enn Mercedes-Benz (dette var på tidlig 90-tallet) og det ble etterhvert flere ulike Peugeot modeller (306, 405 og 406). Dette var fine biler med gode kjøreegenskaper som det var svært få problemer med...

Nemlig... små biler er ikke automatisk kule... like lite som store biler med kraftige motorer automatisk er kule. Det finnes mange små biler som har lite interessante kjøreegenskaper selv om det meste ligger til rette for at de skal være artige å kjøre som f.eks lav vekt og dermed et relativt fornuftig forhold mellom vekt og effekt. Min tidligere Ford Fiesta var mest av alt bare fornuftig og gjorde det meste på en ordentlig måte bilens størrelse og prisen tatt i betraktning. Min tidligere VW Up! var selvfølgelig en langt mer moderne bil, men totalopplevelsen var i relativ forstand allikevel ikke bedre enn med Fiestaen for snart 30 år siden. Jeg har ikke kjørt Audi A1, men jeg har kjørt Polo Mrk.V. Den var et av alternativene da vi skulle kjøpe en ny bil for tre år siden. Jeg ble ikke imponert selv om man ikke kan ta fra VW at byggekvaliteten er meget bra til å være en bil i den størrelsen, men den er også relativt dyr i forhold til konkurrentene (ihvertfall her i Danmark) og siden Audi stort sett bare er veldig dyre VW'er var f.eks A1 utelukket for vår del. Vi kjøpte en Citroën C4 Cactus med 100 HK dieselmotor og det har vi aldri angret på. Den er ganske artig å kjøre (hvis man liker Citroën og den myke fjæringen samt er åpen for et alternativt design) og nå har den gått 80000 Km uten problemer. Det er en billig bil, men så langt virker den overraskende lite preget av kjørelengden. Interiøret holder bra og ingenting har falt av eller gått i stykker frem til nå. Den gjør i likhet med min tidligere Ford Fiesta jobben på en fornuftig og god måte til en billig penge. Ford gjør mye bra når det gjelder spesielt deres små modeller som Fiesta og Focus. De har fokus på gode kjøreegenskaper og et moderne design, men helt billige er bilene ikke. Ford Focus, som tilbyr en lignende interiørplass som vår C4 Cactus, starter på 237000 DKK (296000 NOK) med en like kraftig dieselmotor og det er ca. 40% mer enn hva Citroën begjærer for C4 Cactus samt den alminnelige C4 modellen. Det er for mye selv om jeg liker Ford i dette segmentet...

Ja, poenget med at Arbeiderpartiet er splittet i to fraksjoner er en viktig observasjon og dette gjelder også for stort sett samtlig av søsterpartiene i Europa. De er splittet i en tradisjonell "arbeider" del og en "akademisk" (universitetsutdannet) del som bl.a Støre og Stoltenberg tilhører. Disse to (blandt andre tilsvarende lederskikkelser i de gamle arbeiderpartiene) tilhører ikke arbeiderklassen i tradisjonell forstand og den praktiske forskjellen fra f.eks Erna Solberg (i alle fall fra et velgerperspektiv) er forsvinnende liten. Faktisk så kan det virke som de sosialistiske partiene idag har flere lederskikkelser fra akademiske og kulturelle miljøer enn de borgerlige partiene, som heller henter folk fra det private næringslivet (med lengere eller kortere utdannelser). Gro Harlem Brundtland kom også fra et møblert hjem (for å si det på den måten) og har en medisinsk embedseksamen fra Universitetet i Oslo samt en mastergrad fra Harvard i USA. Jens Stoltenberg er statsøkonom fra Universitetet i Oslo og som de fleste vet var hans far (Thorvald Stoltenberg) forsvarsminister 1979-1981 og utenriksminister 1987–1989 samt 1990–1993. Jens Stoltenberg nedstammer også fra Heiberg slekten på morssiden og det er i historisk sammenheng en solid embedsmannsslekt i Norge. Jeg tror derfor at det er riktig å si at Jonas Gahr Støre bare følger en tradisjon i Arbeiderpartiet når det gjelder ledelsen i partiet. Mest trolig handler dette om det egentlige etablissement i Norge og der den egentlige politiske makten befinner seg. Det var britiske Tony Blair (statsminister 1997-2007) som med den politiske reformen "New Labour" først viste hvordan dette politiske fenomenet er/virker. Han synligggjorde for alle at de sosialdemokratiske partiene i Europa egentlig var ledet av høytutdannede moderate høyrefolk (min mening). Den politiske forskjellen fra de moderate fraksjonene i f.eks Høyre var stort sett ikke-eksisterende og dette førte til større oppslutning for partier som f.eks FrP og Dansk Folkeparti, som tiltrakk seg velgere fra både Arbeiderpartiet og Høyre fordi Arbeiderpartiet ikke var sosialdemokratisk nok og Høyre av samme årsak ble politisk tvunget til å bli mer mørkeblått.

Jeg er enig i denne presiseringen iom. at det generelt er vanskelig å sammenligne amerikansk og europeisk politikk. Her i Danmark har vi partiet Liberal Alliance, som nå er i koalisjonsregjering sammen med Venstre og Det Konservative Folkeparti (statsminister Lars Løkke Rasmussen er fra Venstre). Venstre er ikke et søsterparti til norske Høyre (det er Det Konservative Folkeparti), men politikken danske Venstre fører minner mye om Høyre iom. at Det Konservative Folkeparti har et betydelig større fokus på tradisjonelle verdier enn Høyre (de minner på mange måter om Senterpartiet bare med fokus på byene istedenfor landdistriktene). Uansett... så tror jeg at Liberal Alliance er et av de få partiene i det vestlige Europa som kan minne om det republikanske partiet i USA og politikken de fører er etter min mening både ekstremt egosentrisk (enkeltindividet foran alt) og svært lite konsekvent (de gradbøyer stort sett alt i forhold til hva som er økonomisk best for velgerne som stort sett er selvstendige næringsdrivende). Når dette er nevnt oppfatter jeg FrP som langt mer verdikonservativt enn kanskje mange ellers gjør. Partiet fører ikke en progressiv politikk og fokuset er stort sett på det bestående (spesielt når det gjelder innvandring og verdier). Her i Danmark er søsterpartiet Dansk Folkeparti det største opposisjonspartiet til regjeringen og samarbeider nå uoffisielt med Sosialdemokratene (AP) om å overta regjeringsmakten ved neste Folketingsvalg (Stortingsvalg) som senest skal gjennomføres 17 juni 2019 (statsminister Lars Løkke Rasmussen kan imidlertid skrive ut et nyvalg før den tid).

Jeg har nevnt ganske mange ganger i tråden at den bilen som i relativ forstand har vært min beste bil er en Ford Fiesta Mrk. II (1983-1989) som jeg hadde i perioden 1988-1990. Ford kan definitivt konstruere småbiler og den siste generasjonen Ford Fiesta er intet unntak. Innledningsvis påpeker dinside.no i denne artikkelen at småbiler er populære hvor enn man kommer, bortsett fra i USA, Norge og noen markeder til. Hvis vi snakker om i Europa gjelder dette kun delvis Sverige, Sveits og kanskje Finland, men ikke andre land. Norge er spesielt i denne sammenhengen også ved at småbiler ikke oppfattes som riktige biler. Dette er helt klart en misforståelse for aldri har små biler som f.eks Ford Fiesta og ikke minst Ford Focus vært bedre og kunnet tilby mer bil for pengene enn idag... http://www.dinside.no/motor/den-beste-smabilen-pa-markedet-na/68499540

@Hawkon88 Jeg er heller ingen tilhenger av troen på at private løsninger automatisk løser alle problemer i velferdstaten, men jeg tenker at hvis at de "moderne" sosialistene i AP langsomt, men sikkert overtar Høyres tidligere possisjon i politikken og Høyre pga. FrP's popularitet blir tvunget til å bli mer mørkeblå vil hele det politiske spekteret i Norge bli mer liberalt borgerlig og det er ikke nødvendigvis det mest hensiktsmessige hvis man ønsker en mest mulig dynamisk politikk. Et godt eksempel i denne sammenheng er situasjonen i USA der republikanerne er et slags FrP på stereoider og demokratene er et slags mørkeblått Høyre. Hva får de ut av dette når det gjelder sammenhengskraften i politikken? Intet. Ergo er det etter min mening best slik som det frem til nå har vært i Skandinavia med relativt tydelige forskjeller på de røde og blå, men ikke for store forskjeller. Dette har skapt den skandinaviske modellen som de fleste av oss liker og gjerne vil at skal fortsette.

Det er dessverre ikke den store forskjellen på en borgerlig regjering og en sosialistisk regjering med "moderne" sosialister (de er bare sosialister i navnet, men lever et komfortabelt borgerlig liv). Stort sett blir det bare endret på mindre detaljer når fargen på regjeringen skifter i den ene eller andre retning. Hvis Høyre virkelig ville ha endret på bilavgiftene så hadde de signalisert dette for lenge siden, men dette er ingen vinnersak i disse tider og derfor skjer det ikke. Skattelettelser gir den samme effekten (spesielt for de velstående) uten like mange politiske utfordringer.