klassikere -Før bilen fikk airbag - praktisk og elegant på en gang?

[rolfi]

Husker ikke om jeg har lagt ut dette bildet av min E12 her.

[ Bilde ]

Kjøpte den i Sverige i 2010 og registrerte den sent samme året. Den var utstyrt med lykteviskere, elektriske speil på begge sider og skvettlapper. Nå har jeg tatt av lykteviskerene, men har de liggende. Fungerte gjorde de også.

Tøff E12.

Jeg likte spesielt de tidsriktige registreringsskiltene.

Men demontere lykteviskere? Det er jo det ultimate retro-tilbehøret. Denslags entusiaster bruker lange kvelder i garasjen på å ettermontere på bilene sine. Vel, mesteparten av tiden går sannsynligvis med til å finne ut hva de har koblet feil siden ting ikke virker som de skal, men uansett.

Skiltene tok vel 3 dager med mas på trafikkstasjonen å få

Lykteviskersystemet er ikke HELT 100, selv om viskerene funker. Det er f.eks. ikke alltid at spylerene spyler, og da drar viskerene tørt over lyktene. Med lyktefilmen på, blir det veldig fort riper. Et annet problem er at grillen på venstre side er knekt, og selvfølgelig for tiden utgått til bil med lykteviskere.

Jeg syns også det ødelegger looken til de runde lyktene litt, pluss at det ser harry ut når de går og visker synkront

Men skulle jeg ombestemme meg, har jeg alt liggende. Bortsett fra en hel venstregrill da...

[knut_olestad]

Husker ikke om jeg har lagt ut dette bildet av min E12 her.

[ Bilde ]

Kjøpte den i Sverige i 2010 og registrerte den sent samme året. Den var utstyrt med lykteviskere, elektriske speil på begge sider og skvettlapper. Nå har jeg tatt av lykteviskerene, men har de liggende. Fungerte gjorde de også.

Tøff E12.

Jeg likte spesielt de tidsriktige registreringsskiltene.

Men demontere lykteviskere? Det er jo det ultimate retro-tilbehøret. Denslags entusiaster bruker lange kvelder i garasjen på å ettermontere på bilene sine. Vel, mesteparten av tiden går sannsynligvis med til å finne ut hva de har koblet feil siden ting ikke virker som de skal, men uansett.

[ Bilde ]

Viskeranlegg på E3.

Lykteviskere var noe særlig svenske produsenter var opptatte av, så kanskje ikke rart det ble spesifisert på importbiler som ble solgt nye i Sverige.

[ Bilde ]

Tidlig Volvo-patent på P1800.

Ringen sluttet for lykteviskere: Fra viktig sikkerhetsutstyr via småharry - til retro-hipt:

[ Bilde ]

Saab 95.

Sånne viskere var det på den ene 96`n min

[Der Barockengel]

For mange som liker biler og USA – og aller helst begge deler på en gang - står det å kunne gli gjennom de amerikanske sørstatene i en klassisk USA-bil med en V8er under panseret mens radioen spiller countrymusikk som en av de mest perfekte feriene man kan tenke seg. For oss er 26. april en litt trist dag som bragte med seg nyheten om at George Jones, en av de suverent største countrystemmene de siste 50 årene er død. Jones ble 81.

Så når jeg i dag gjorde som 2.785.000 andre har gjort før meg – nemlig å lytte til George Jones’

på Youtube– begynte tankene raskt å vandre til amerikanske biler. Opptaket med Jones stammer fra sommeren 1980, et tidspunkt som for meg på mange måter ikke står som høydepunkt innen amerikansk bilhistorie. For mange er USA bilens hjemland, og der bilen i mange andre land ble stemplet som et leketøy for rikfolk med dårlig smak, for mye penger og alt for mye fritid, ble bilen i USA et nyttig hjelpemiddel for den vanlige mannen og kvinnen. Og ikke minst et middel til å utøve den friheten som USA setter i førersetet; til å gjøre det man ønsker og reise dit man vil.

Og der tidligere tiår hadde sett det ene bilikonet etter det andre komme ut av bilbyen Detroit, hadde oljekrisen rammet hardt - kanskje ikke minst rammet den kreative delen av bilindustrien. Så, er dagens amerikanske biler noe særlig mer interessante enn de var for 30 år siden? Njaaa. Vil USAs bilindustri noengang finne tilbake til glansdagene? Vel, jeg har rett og slett ikke lyst til å tenke på det akkurat i dag.

Men, noen USA-biler fra omkring 1980. Chevrolet Citation var en av GMs såkalte x-body biler og Chevrolets første forhjulstrekker. Og moten med stor bakluke hadde definitivt nådd USA også.

Her gjøres det et nummer av hvor bra forhjulsdrift er – men markedsføringsavdelingen burde kanskje tenkt over om det egentlig er når man skal trekke en tung tilhenger man har nytte av å ha drivhjulene foran:

Citation solgte innledningsvis bra, men var plaget av kvalitetsproblemer og framstår idag som noe kjedelig og uinspirert.

[Der Barockengel]

Hos Chrysler var situasjonen rundt 1980 vanskelig, og for å ordne opp i situasjonen ble Lee Iacocca ble hentet inn fra Ford. Dette var et heldig grep, for Chrysler var i pengeproblemer og Iacocca lyktes i å få amerikanske myndigheter til å garantere for et lån til Chrysler som var essensielt for videre drift. Iacoccas innsats gjorde at hans selvbiografi ble en av de store bestselgerne på midten av 1980-tallet.

Iacocca hadde med seg et bilkonsept Ford ikke ville ha, men som Chrysler skulle komme til å ha stor suksess med: Minivanen. Og med sin Voyager gav Chryslerkonsernet verden en ny bilklasse som familier har elsket og bilentusiaster har unngått.

Også Chrysler så seg nødt til å produsere en bil som kunne demme opp for den suksessen japanske småbiler og VW Golf hadde hatt i USA. Løsningen skulle være en bil utviklet i samarbeid med Chrysler i Europa. Navnet skulle bli Horizon. I Europa kjenner vi den best som Talbot, men den var utviklet av Chryslers franske avdeling – Simca – og markedsført i Europa som Chrysler. Navnebyttet kom etter at PSA – dvs. Peugeot og Citroën – overtok Simca fra Chrysler.

“Ultra” var en velutstyrt utstyrsvariant som bl.a. fristet kjøperne med grå velour med røde striper.

Den amerikanske utgaven av Horizon er synlig lik den europeiske, men det skulle vise seg at ingen av karosseridelene er like. På undersiden var forskjellene ennå større. Motorene var forskjellige og det var store endringer i type hjuloppheng. Iacocca gikk også inn for at man i markedsføringen skulle trekke fram det distinkt amerikanske i USA-Horizonen.

Dodge-versjonen av Horizon, kalt Omni.

[Der Barockengel]

Hos Ford var man inne på noe av det samme: Med introduksjonen av en ny, forhjulsdrevet Escort i 1981 gikk også teppet opp for Fords World Car-konsept, der – som navnet antyder – man ønsket å tilby samme bil over hele verden. Selv med mindre endringer for å imøtekomme lokal smak eller krav fra myndighetene, ville man kunne spare utviklingskostnader ved kun å lage en bil i stedet for mange. En god tanke – men i dag er det dessverre slik at europeiske og japanske produsenter selger - og lager - sine world cars i USA, mer enn at amerikanske produsenter topper salgsstatistikkene med sine modeller utenfor det amerikanske kontinentet.

Og for å avslutte med et George Jones sitat:

I've come to set the record straight

I've come to shine the light on you

Let me introduce myself

I'm the cold hard truth

For selvsagt – eller riktigere; dessverre: Verken Citation, Horizon eller Escort er modeller som norsk amcarfans har gått og ventet på skulle bli 30 år gamle slik at de skulle kunne registreres som veteraner i Norge. Men hvor mye gjør egentlig det når man fortsatt har andre klassiske amerikanske billegender å velge i?

[Der Barockengel]

Coverbilde fra Lee Iacocas bestsellgende selvbiografi.

Iacocca passer inn i The American Dream-konseptet amerikanere er så stolte av. Med rette.

Han var født inn i en italiensk immigrantfamilie og klarte å jobbe seg opp i Ford-systemet der han tilslutt ble så innflytelsesrik at enkelte i Ford-familien følte sin posisjon truet og ønsket å fjerne ham.

Trass i at Iacocca da var i midten av 50-årene, klarte han ikke bare å finne en ny jobb, men også å skape ny stor suksess ved å bli regnet som Chryslers redningsmann.

Timingen til Iacoccas selvbiografi var også utmerket; jappetiden var begynt og flere blivende forretningsfolk leste nok boken for å finne tips til egen suksess i næringslivet.

Blant bilene Iacocca var med på å utvikle var den opprinnelige Ford Mustangen. Her er Iacocca sammen med 45-års jubileumsutgaven av Mustang - som bærer hans navn: Iacocca Silver 45th Anniversary Edition.

[Der Barockengel]

Skiltene tok vel 3 dager med mas på trafikkstasjonen å få

Tre dager på trafikkstasjonen? Du er mye mer tålmodig enn jeg er. Tre minuttter og jeg ønsker meg langt vekk. Veldig langt vekk.

Lykteviskersystemet er ikke HELT 100, selv om viskerene funker. Det er f.eks. ikke alltid at spylerene spyler, og da drar viskerene tørt over lyktene. Med lyktefilmen på, blir det veldig fort riper. Et annet problem er at grillen på venstre side er knekt, og selvfølgelig for tiden utgått til bil med lykteviskere.

Jeg syns også det ødelegger looken til de runde lyktene litt, pluss at det ser harry ut når de går og visker synkront

Skjønner, selv om jeg ville trodd det var mer harry om viskerne gikk usynkront.

I alle fall, til dagen da du skifter mening, her er litt motivasjonsbilder, riktignok ikke fra en E12, men likevel:

[Werther]

Så, er dagens amerikanske biler noe særlig mer interessante enn de var for 30 år siden? Njaaa. Vil USAs bilindustri noengang finne tilbake til glansdagene? Vel, jeg har rett og slett ikke lyst til å tenke på det akkurat i dag.

1975-1985 er i min mening den svakeste perioden i amerikansk bilindustri sin historie. En ting er jo at perioden var gjennomsyret av kjedelige biler (verden trenger de også), men den tekniske utviklingen var også svak. Ingen framskritt.

Dagens bilindustri er milevis foran nevnte periode mtp kjøreglede, design og kreativitet.

Jeg synes absolutt at dagens Viper, Corvette, Camaro, Mustang, Charger, Challenger o.l kan kalles glansdager. Må tilbake til 1970 for å finne like spennende biler som disse her. Viktig og ikke la nostalgien dominere gangsynet helt

Apropos Iacocca - han har en liten birolle med et par setninger i en episode av min favorittserie "Miami Vice" fra 1985

[Fredrik]

Apropos Lee Iacocca og hans inntreden i Ford Motor Company i 1946... så var det en annen interessant bilmann som også ble ansatt i Ford dette året... Robert Strange McNamara. Han skulle vise seg å ha flere interessante egenskaper som leder og politiker. I 1960 ble han den første president for Ford som ikke var en del av Ford familien og hans visepresident var Lee Iacocca (som selv ble president for Ford i 1970). McNamara styrte Ford med fokus på systemanalyse og økonomisk kontroll. 50 og 60-tallet er også Ford´s storhetstid og McNamara er bl.a kreditert Ford Falcon... som etter min mening uten tvil er en av Fords kuleste modeller og dannet basis for bl.a Ford Mustang.

For dette arbeidet ble McNamara i 1961 hentet inn som forsvarsminister under John F. Kennedy og fikk dermed Cubakrisen rett i fanget i tillegg til Vietnamkrigen. Mye gikk galt under Cubakrisen, men McNamara klarte sak og fokuserte videre på Vietnamkrigen under Lyndon B. Johnsen. Som vi vet gikk ikke alt etter planen i Vietnam heller og de amerikanske tapene var store. McNamara motsatte seg en større amerikansk intervensjon (fordi han var overbevist om at krigen var tapt), men som vi vet fikk denne beslutningen et katastrofalt miltært resultat i tillegg til at McNamara ble beskyldt for å lyve om bruk av kjemiske våpen i Vietnam (agent orange). McNamara endte sin karriere som sjef for Verdensbanken i perioden 1965-81. Han døde i 2009... 93 år gammel.

Jeg så for en tid tilbake et større intervju med ham der han fortalte at tiden hos Ford var den lykkeligste i hans liv og at han alltid egentlig ville tilbake som tallknuser og analytiker der. Han følte at hans politiske karriere hadde vært for dyrkjøpt i forhold til hans familie og ikke minst hans interesse for biler. Hans kone led av polio (han også, men han var mildere angrepet) og dette plaget ham i relasjon til dårlig samvittighet over å ha sagt ja til å bli forsvarsminister. Livet tok med dette en helt annen vei for McNamara og han mente at det ikke var verdt innsatsen i relasjon til å følge opp sin kone i et mer tradisjonelt familieliv. Hans kone døde av kreft i 1981.

[wicky124]

Lurte igrunn på om det finnes slike menn i dagens tid...

[Reihenmotor]

Jeg ser det blir presentert litt av hvert av biler fra forskjellige opprinnelser her over de siste sidene. Er det da anselig med en litt rar brite?

Austin Healey Sprite "Frogeye", først introdusert like før Monaco Grand Prix anno 1958. Dette er en fabelaktig liten konstruksjon med en del til felles med Morris Minor og Austin A35 (blant annet styring og div. i forstilling). Hele ideen med bilen var å lage en kul, liten lavkostsmodell, og den ble solgt for rundt 669 pund. Disse uortodokse frontlyktene åpner og lukker seg ikke (som enkelte tror), de er slik fast, mer som lyktene på den senere Porsche 928.

Motoren var på knappe literen og hadde svimlende 43 hk på 5200 omdreininger i minuttet. Dette førte til en prestanda på over 130 km/t og 0-100 km/t på drøye 20 sekunder. Men det er ikke akkurat motoren som er interessant med denne bilen. Legg blant annet merke til at bilen er bygd i hovedsaklig tre deler: freme del, bakre del og panser. Dette panseret er STORT, her snakker vi på størrelse med Jaguar E-type sitt. Om noen har interesse å se litt mer av denne finurlige briten så finnes det en episode av "Wreck Rescue" (Mark Evans), der en jente på bare 20 år, med absolutt null erfaring eller peiling på bil skal renovere et absolutt grusomt utgangspunkt av en slik bil.

Sprite Mark II er likevel langt mer "persona grata" for mitt vedkommende og har et langt mer angelisk frontparti, men bilen er ikke den like kul og unik som den originale Sprit "Frogeye".

[Marius2002]

Noen bilder bare.

[Reihenmotor]

[Der Barockengel]

Flotte bilder Marius2002 og Reihenmotor.

Et legendarisk navn innen bilhistorien er Longbridge. Austin-fabrikken i Birmingham ble etablert allerede i 1905. Gode jernbaneforbindelser gjorde stedet til et naturlig valg, og i topp-årene på 1960-tallet arbeidet flere hundre tusen her.

Under første og andre verdenskrig ble produksjonen stilt om til militære formål. Her er et bilde fra produksjonen av Stirling bombefly.

Så mange på ett sted - ingen er bevarte.

For å gi et inntrykk av dimensjonene:

[Der Barockengel]

I moderne tid er Longbridge mest kjent som produksjonssted for den originale Minien.

I 2005 gikk MG Rover Group konkurs, og produksjonen ved Longbridge ble stanset. Fabrikklokalene ble et populært mål for såkalt urban exploring, og snart fikk vi se bilder fra Longbridge som gav inntrykk av at noen rett og slett hadde slått av strømmen og forlatt stedet.

Under Longbridge var det laget store tunneler, som blant annet var brukt for å kunne gi fabrikkarbeidere vern under eventuelle flyangrep under andre verdenskrig.

I en av disse tunnelene fant man restene av en 1976 Mini Clubman. Denne var blitt brukt internt på fabrikkområdet, før en kontainer hadde falt ned på den. Kilometerstanden på Minien var da under 20 kilometer, og restene av bilen ble satt bort i en av tunnelene.

I dag foregår det montering av MG-biler ved Longbridge, delvis basert på deler sendt fra MGs kinesiske eiere. Store deler av fabrikkanlegget er imidlertid revet for å gi plass til blant annet boliger.

Med store mengder asbest på området har dette vært en omfattende prosess, som også innebar at de gamle underjordiske tunnelene ble fylt igjen. Det lyktes imidlertid en tidligere Longbridge-ansatt å få reddet ut den skadede Minien høsten 2012. Dette hadde en stor symbolverdi, siden den kan regnes som den siste Minien som forlot Longbridge.

1976-model, only 11 miles. Some work needed.

Det skapte en viss kontrovers at den nye eieren aktet å restaurere bilen: Mange mente f.eks. at den burde bevares slik den var. Nå har derimot eieren besluttet at tiden ikke strekker til, og bilen vil bli solgt på auksjon uten minstepris på Silverstone Classic Sale den 27. juli.