Fredrik

Dette er også min konklusjon helt tilbake til siste halvdel av 80-tallet. BMW hadde selv den gangen en såpass gjennomført modellrekke at ingen andre helt kunne stille opp med lignende - selv ikke Mercedes-Benz. Jeg ble virkelig fascinert, men samtidig var små biler det jeg likte best så for meg var det først og fremst 3-serien som var i fokus etter å ha hatt 3 Porscher (den fjerde kom direkte etter en E30 320i jeg hadde på den samme tiden). Man kan mene mye om BMW's modellrekke i dag. Designet er overordnet ikke min kopp te (det finnes dog unntak), men modellrekken i dag er uansett utrolig finmasket og temmelig gjennomført. Ingen andre bilprodusenter gjør tilsvarende like overbevisende selv om man som sagt kan mene mye om designet på enkelte modeller. Det jeg imidlertid ikke liker med BMW i dag er at de ulike modellene eser ut i størrelse, vekt og teknisk kompleksitet. De ulike modellene veier i dag hele 400-500 Kg mer enn de markedsmessige tilsvarende modellene gjorde for 20 år siden. Dette er for mye og viser reelt at BMW ikke vil investere nok i hva det koster å holde vekten nede. Porsche klarer dette uten problemer på deres ekte sportsbiler (911 og Boxster/Cayman) så alt handler om fokus og vilje. Kanskje har BMW blitt for mainstream og allemannseie. Jeg vet ikke, men en viss inflasjonsfaktor tror jeg at vi må erkjenne har funnet sted i forhold til hvordan tingene var på 80 og 90-tallet. Kanskje er det ikke engang viktig for BMW i dag å være noe spesielt. Kina og de asiatiske markedene lokker og USA er etter min mening som best "laissez-faire" (la det skure og gå) for BMW. BMW fokuserer på markedene som kan vokse og ikke den gamle verden. Vi gamle BMW entusiastene (for min del rundt 40 år) har ikke mye vi skulle ha sagt. Det er trist og føles litt sårt, men slik er situasjonen. Jeg finner i dag ingen ny BMW som passer for meg, men dette er ikke det viktigste. Jeg kan leve med dette og samtidig synes at BMW som bilmerke er blandt de meste interessante. BMW har overrasket oss før og plutselig så popper de opp igjen med en virkelig interessant modell som f.eks G30 M5 CS

Et annet eksempel som eksplisitt inkluderer Gordon Murray og hvorfor en mest mulig lett bil er så attraktiv hvis kjøreglede er fokuset - Porsche 911 Carrera RS 2.7 anno 1972. Kun 975 Kg, en selvpustende boxersekser på 2687 cm, 210 HK, 255 Nm, 0-100 Km/t på 5,6 sekunder, en topphastighet på 245 Km/t, ingen ABS bremser og viktigst av alt ingen servostyring. Det blir ikke renere og enklere. Jeg hadde på midten av 80-tallet en 911 Carrera 3.2 fra 1984. Den hadde en boxersekser på 3164 cm3 som ytet 231 HK og 284 Nm, men den veide hele 1210 Kg så ytelsene var praktisk talt de samme eller marginalt dårligere enn på den 12 år eldre 911 Carrera RS 2.7. Hele 235 Kg ekstra er mye når man beveger seg på dette nivået. Dette kan være vanskelig å forstå i dag, men fokuset er også et annet i dag. På 70 og 80-tallet handlet alt om lavest mulig vekt fordi motorene i relativ forstand hadde begrenset effekt. Bevares... både 210 og 231 HK på den tiden var temmelig potent (BMW E46 330i nesten 20 år senere hadde f.eks også 231 HK), men for å oppnå ordentlige akselerasjonstider var det viktig at bilene var lette. Som en stor bonus fikk man en fantastisk veifølelse og en bil med skikkelig feedback. Man følte virkelig at bilen var en forlengelse av en selv når man kjørte. Det beste av alt etter min mening var at det med lette biler ikke engang var nødvendig med mye effekt for å oppleve en fantastisk veifølelse. Porsche 924 (som jeg også har hatt) hadde f.eks kun 125 HK, men med en vekt på kun 1080 Kg fikk man alt hva hjertet kunne begjære av kjøregleder. Bilen kunne kjøres med en presisjon som få andre biler med tilsvarende effekt hadde på den samme tiden. Fantastisk

@Fredrik 90 Jeg er enig og Murray skal ha respekt for at han ikke tar snarveier (snarere tvert imot) når det gjelder å få bilene til å gå fort. Han er kjent for å være mer eller mindre fanatisk når det gjelder lav vekt og holder fast på at manuelle gearkasser tilbyr mest kjøreglede + selvfølgelig at bilen skal ha en selvpustende V12 motor. Jeg nevnte kort at slike biler ikke er min primære interesse når det gjelder biler. De er som du påpeker helt utenfor rekkevidde økonomisk, men som et teknisk fenomen er de ganske interessante (i alle fall for meg). Markedsmessig tror jeg kanskje også at nettopp den høye prisen (hvis bilen skal være tilsvarende kompetent) er årsaken til at BMW ikke har forsøkt seg på en ny M1. Det å bygge en supersportsbil i dag som tilfredsstiller alle sikkerhets og utslippskrav - og som kun veier 986 Kg krever store økonomiske ressurser og kunnskap. Prisen på bilene ligger derfor langt utenfor BMW's rekkevidde markedsmessig.

Jeg er faktisk litt overrasket over at ingen så langt har kommentert Gordon Murray's T33. Jeg tenker at årsaken kanskje er at få i dag kjenner til Gordon Murray, men han er et ikon når det gjelder motorsport og spesielt F1. Han står bak en hel rekke legendariske og nyskapende F1 formelbiler for Brabham og McLaren på 70 og 80 tallet da sporten virkelig var interressant og spennende. Han designet også McLaren F1 (anno 1992) som hadde en BMW selvpustende S70/2 V12 motor på 6,1 liter som ytet 627 HK og 650 NM fordelt på kun 1138 Kg. Bilen har kun bakhjulstrekk (midtmotor) og manuell gearkasse, men klarte allikevel 0-100 Km/t på 3,4 sekunder, 0-200 Km/t på 9,4 sekunder og 0-300 Km/t på 20,3 sekunder. Topphastigheten var 387 Km/t. Både T50 og T33 er kraftig inspirert av McLaren F1. Ikke bare som supersportsbiler, men også når det gjelder det grunnleggende designet for spesielt T50. Murray er helt unik når det gjelder lav vekt på bilene og såkalt "packaging" (plassutnyttelse) og han går langt utenpå f.eks McLaren og Ferrari i disse disiplinene. Han er praktisk talt helt suveren og unik som designer når det gjelder supersportsbiler - noe ikke minst McLaren F1 i den grad viste og hverken T50 eller T33 er dårligere. GMD T50 (Gordon Murray Design) klarer 0-100 Km/t på 2,9 sekunder (med manuell gearkasse) og topphastigheten er offisielt 355 Km/t. Selvfølgelig fokuserer Murray ikke direkte på ytelser, men fokuserer heller på bilenes kjøredynamikk og lave vekt (kun 986 Kg i kombinasjon med hele 663 HK er sannelig noe å tenke over). Hvis vi trekker linjene tilbake til BMW M1 som i likhet med McLaren F1 hadde en motor designet av BMW's nestor når det gjelder motordesign, Poul Rosche (som også bl.a sto bak M31 i E10 2002 Turbo og S14 i E30 M3), forstår man bedre hvor Gordon Murray kommer fra. Mantraet er i den grad "less is more". Murray har et krav om at motorene skal være selvpustende V12 motorer (som i McLaren F1), men ellers går Murray og Rosche hånd i hånd (Rosche døde dessverre i 2016). BMW M1 inspirerte uten tvil Murray både da han designet F1 biler og McLaren F1, spesielt når det gjelder design og layout. Jeg tenker at Gordon Murray er en av de helt store bildesignerne og spesielt når det gjelder simplicity og fokuset på lav vekt. På mange måter står Murray for en slags antitese på alt hva f.eks Lamborghini står for i dag og han er dermed mer i tråd med hva f.eks Lotus tradisjonelt har stått for bare med ytelser som knuser dagens McLaren og andre tilsvarende supersportsbiler.

Ikke for setesdølene og det er vel det viktigste når det gjelder dialekter. Norge er fascinerende på den måten og noen har til og med en privat dialekt som nesten ingen andre snakker. Jeg snakker konservativt bokmål som ikke oppfattes som en dialekt, men som kanskje burde være det i dag. Etter å ha bodd 22 år i Danmark er jeg sikkert litt preget av dansk også så det har faktisk hendt at folk i Norge har spurt om jeg er norsk. Folk i Danmark hører naturligvis at jeg er norsk så jeg vet faktisk ikke helt hvor jeg står mhp. språket. Jeg er naturligvis litt ute av trening når det gjelder dialekter i Norge så da jeg for et par år siden hadde en kollega fra Fosenhalvøya i Trøndelag hadde jeg problemer med å forstå hva hun sa. Heldigvis snakket hun også dansk (noe som er ganske imponerende) så da ble det til at hun snakket dansk med meg og jeg norsk med henne eller i alle fall noe som minner litt mer om norsk enn dansk

Jeg tenker at E65 er signifikant dyrere å drifte i dag enn f.eks E53. For det første er E65 "digital" i motsetning til E53 (som teknisk er basert på E39) og dermed også langt mindre servicevennlig for menigmann. Med E60 og spesielt E65 gikk BMW også over til et annet regime der den tekniske avstanden til de billigere modellvariantene skulle være større enn tidligere. Dette påvirket så vel prisen på bilene, men også graden av teknikk og kompleksitet. Når dette er nevnt er jeg helt enig i at E65 har hatt litt av et oppsving de siste årene med tanke på hvordan vi oppfatter designet på bilen. Faceliften hjalp betydelig på det litt sedate uttrykket (spesielt bak), men i det hele synes jeg at det er liten tvil om at modellen står seg bedre i dag designmessig enn den gjorde for noen år siden. BMW og spesielt Chris Bangle skal ha all ære for dette. De så noe som vi andre ikke så på den tiden da E65 kom på markedet. Jeg skrev forøvrig denne artikkelen for forumet i 2014 vedr. E65 og hvordan Chris Bangle tenkte da han designet bilen. Jeg har stadig respekt for hans tilgang til oppgaven, men jeg er faktisk litt overrasket over hvordan designet på bilen har utviklet seg siden 2014. Det er liten tvil om at bilen ser vesentlig finere ut i dag enn den gjorde for 8 år siden.

Jeg liker virkelig det holistiske perspektivet du har med at din datter på sikt kan overta X5'en. Har hun det bra så har du det bra og dette kjenner jeg igjen fra mine egne barn. Det er en variant av "happy wife, happy life". Jeg går ut fra at det er en modenhetssak Men hva i all verden betyr sjeske? Dette uttrykket har jeg ikke hørt før, men så har jeg også bodd utenfor Norge i 22 år og kan ha glemt noen ord og uttrykk etterhvert.

Bare husk at de salter i USA også så du vil normalt ikke ha en bil fra f.eks New England der det også er temmelig fuktig i vintermånendene. Dette gjelder de østlige kyststatene statene generelt samt de nordvestlige statene. Doug DeMuro snakker om at biler fra Kentucky og ned samt de sydvestlige statene er å foretrekke mhp. rust.

Det at det er lite rust på japanske biler har jeg hørt flere påpeke i britiske YT videoer. Det er derfor ganske populært å importere biler til Storbritania fra Japan av den grunn i tillegg til høyrestyringen selvfølgelig. Biler i Storbritania ruster forferdelig på samme måte som i Danmark pga det fuktige været. Det er forøvrig ikke uvanlig å finne litt spesielle biler med venstrestyring i Japan. De importerer også biler privat der borte og noen ganger finnes bilene kun med venstrestyring.

Det gjør jeg også. En fantastisk fin bil som jeg aldri har glemt

@Kvasi Du har et veldig godt poeng med at selve opptaket også må være i høy kvalitet (lossless) for at det som kommer ut av høyttalerne skal være tilsvarende uansett om selve mediet tilbyr lossless eller ei. Jeg nevnte dette, men burde ha understreket poenget. Selv på CD'er finner man denne problemstillingen og et veldig kjent eksempel er A-ha's album (den originale CD'en) fra 2002 "Lifelines". Der er lyden forferdelig av samme årsak som du nevner. Man kan forøvrig også tydelig høre forskjell på den originale CD'en vedr. Dire Strait's "Brothers in Arms" fra 1985 og nyere produksjoner av den samme CD'en samt Spotify. Den originale CD'en har en dynamikk som mangler på nyere produksjoner inkl. Spotify. Akkurat det siste er litt interessant fordi nettopp denne CD'en og verdensturneen som Dire Straits gjennomførte i 1985 i forbindelse med at Brothers in Arms kom ut i 1985 var sponset av Philips som sto bak CD formatet. Det hele var et stort show off av hva den nye teknologien kunne tilby og det var naturligvis et poeng i seg selv at lyden skulle være så bra som overhode mulig (noe den også var på den originale CD'en). Dire Straits var på denne tiden verdens største band og var kjent for topp lydkvalitet - noe også stilen på musikken inviterte til.

@Kvasi Analoge medier som LP og spolebånd (7,5" pr. sekund eller mer for best lydkvalitet) er full båndbredde eller mer korrekt lossless uten signifikant tap av lyd og/eller med ulike former for komprimering. Med skikkelig anlegg, plettfrie plater/bånd og et ordentlig opptak blir lyden knapt bedre. Ulempen er selvfølgelig at disse mediene ikke er særlig praktiske i dag i relasjon til hvordan vi hører på musikk. CD'er er for alle praktisk årsaker også lossless med en bitrate på 1411 kb pr. sekund. Det finnes digitale lydfiler med en bitrate opp til 9216 kb pr. sekund og disse tilbyr rent teknisk bedre lyd, men hvorvidt man faktisk kan høre en forskjell er det delte meninger om. Vedr. hvordan vi hører på musikk i dag skiller dette seg ganske mye fra hvordan vi f.eks hørte på musikk på 80-tallet. Den gangen hadde man normalt to høyttalere (såkalt quadrofoni, fire kanaler og fire høyttalere, fantes også i forbindelse med spolebånd) og stereolyden var rettet. Dette vil si at man måtte befinne seg midt mellom høyttalerne for å få full effekt av lydkvaliteten. Dette formatet passet perfekt til f.eks spilling av plater iom. at det hele var stasjonært og man satt i nærheten av platespilleren. Det første formatet som tillot mer frihet og bevegelighet var kassettbånd, men disse hadde mye dårligere lydkvalitet enn spolebåndene (primært pga. redusert mengde fysisk bånd og lavere hastighet). Når dette er nevnt fantes det også kassettbånd med nogenlunde ordentlig kvalitet. Som man forstår var CD'ene en revolusjon iom. at man for første gang kunne bevege seg fritt og samtidig høre på musikk med høy lydkvalitet. Spesielt Sony hadde noen portable CD spillere som hadde en fantastisk lyd. Her er det viktig å understreke at CD'er altså som utgangspunkt ikke tilbyr bedre lyd enn f.eks LP'er og spolebånd. Det var først og fremst brukervennligheten som var poenget med CD'ene + selvfølgelig at en CD ikke blir slitt på samme måte som LP'ene og spolebånd. Det er også viktig å understreke at god lydkvalitet er mer enn kun bitrate, men hvor mye lydinformasjon som overføres pr. sekund forteller selvfølgelig ganske mye. Filkomprimering som f.eks MP3 var i min verden utrolig nedtur. Med en bitrate på bare 96-320 kb pr. sekund (det samme som f.eks Spotify har i dag) var det helt begrenset hvor bra lyden kunne bli i forhold til CD'ene som har en bitrate som minimum er fire ganger høyere. I forbindelse med at Spotify etterhvert går over til lossless lydkvalitet for premium abonnenter er det litt interessant hva de skriver på deres hjemmeside: Spotify HiFi will deliver music in CD-quality, lossless audio format to your device and Spotify Connect-enabled speakers, which means fans will be able to experience more depth and clarity while enjoying their favorite tracks.

Amerikanerne har litt merkelige regler på enkelte områder. De nye laserlysene som kan lyse 500 meter er f.eks forbudt (eller har de blitt lovlige nå?). De krever også ekstra røde lys rund baut som på lastebiler og vogntog hvis bilen er bredere enn 80" eller ca. 203 cm. I mange år krevde de også forsterkede støtfangere noe som bl.a gjorde BMW'er ganske stygge (Porsche 911 var trolig det værste eksempelet i så måte).

@GreenE36Cab Toyota MR2 har jeg aldri hatt og vet lite om. Mazda MX-5 (NA) kjøpte jeg derimot ny i 1990 og vet litt mer om. Japanske biler generelt er ikke helt min greie, men de har definitivt hatt mange fine modeller opp igjennom årene. Poenget med motorer som f.eks M20B20, M52B20 og M54B22 er ikke effekt og høye ytelser, men derimot raffinement og gangkultur. Disse motorene blir dessverre ofte misforstått og det er litt trist. Motorene har kort slaglengde og derfor også et relativt lavt dreiemoment. De skal ha en del turtall for å yte sitt beste og når man kombinerer dette med f.eks et relativt tungt 5-serie chassis + evt. automatgear forstår man at kombinasjonen ikke er perfekt og ihvertfall ikke i dagens trafikkbilde. På den positive siden er det få alminnelige motorer som spinner opp i turtall like frivillig/lett.

E36 320i føyer seg sammen med E30 320i og E46 320i, men så var det også slutt med rekkeseksere i den lave enden av 3-serien. E36 320i er også en veldig fin bil, men jeg holder en knapp på 323i hvis jeg skal være pedantisk. Det beste kompromisset er imidlertid E46 320i med den fine M54B22 motoren.

Hvis du tenker på G20 320i så helt klart ja, men forholdsmessig så var f.eks E30 320i en vesentlig mer sofistikert bil. Det store poenget med E30 320i var selvfølgelig at den hadde en rekkesekser på linje med de store BMW'ene. Det var på den måten ikke så stor forskjell på E30 320i og E28 535i. Alt var selvfølgelig kraftigere, større og mer påkostet på 535i, men den fine følelsen av å ha en silkebløt rekkesekser foran var den samme. BMW var på denne tiden ganske alene om å ha en rekkesekser i den minste modellserien (hvis vi ser bort fra Mercedes-Benz W201 190E 2,6 som var mye dyrere) og ville man ha en rekkesekser til en forholdsvis rimelig pris i en tysk premium bil hadde man med andre ord ikke så mange valg. Og selvfølgelig ville man ha en rekkesekser. Konfigurasjonen er på alle måter bedre enn en rekkefirer (til alminnelig bruk), men drivstofføkonomi og economy of scale (les: tverrstilte motorer) gjorde rekkefirerne mer hensiktsmessige for bilprodusentene å produsere. Så på den måten skal vi være glade for at BMW stadig bygger biler som G20 340i.

Jeg bruker også en Chromecast Audio og er veldig tilfreds med den. Junior bruker et tilsvarende alternativ fra Logitech, men han synes ikke at den er like bra. Junior (18) er også ganske oppgitt over hvor lite de fleste av hans jevnaldrende vet om hva som er virkelig god lyd. Han spiller selv på bass så dette er mye av forklaringen på hvorfor han interesserer seg for analog stereo, men at hans far er litt gammeldags den veien hjelper helt sikkert også ganske mye. Selv et ganske billig oldschool stereoanlegg med de rette komponentene spiller mye, mye bedre enn det meste annet som selges over disk idag. Betaler man nok spiller moderne anlegg også veldig bra, men lyden er allikevel ikke helt den samme gode i mine ører. Det siste er forøvrig en annen ting som er litt trist. Vil man ha det beste i dag må man betale mye. I dag må man minst ha en 340i for å få en BMW med bensinrekkesekser, mens før i tiden holdt det med en 320i.

Jeg skulle ønske at jeg hadde et litt større budsjett til oldschool stereo. Jeg blir altfor fristet når jeg bl.a ser på Techmoan der han viser og demonstrerer hvor bra analoge anlegg var på 70 og 80-tallet. Jeg har hatt noe av dette før, men som med mange andre ble det meste solgt eller kastet på 90 og 2000 tallet. Jeg beholdt heldigvis Sonus Faber og Mission høyttalerne, men ellers gikk forsterkere, platespillere og CD-spillere dessverre ut av huset etter som tiden gikk. De gamle NAD'ene er et kompromiss som imidlertid fungerer veldig bra sammen med de nevnte høyttalerne. Lyden er ikke på nivå med de gamle rørforsterkerne, men gir allikevel et troverdig inntrykk av hvor bra lyden var på den tiden.

Gammelt stereoanlegg er morsomt og lyden de leverer er faktisk spesiell i dag. Jeg har hatt stor glede av dette i mange år med min NAD C352 i kombinasjon med et par Sonus Faber FM3 høyttalere. Dette anlegget er ikke like gammelt som ditt, men stadig 25-30 år gammelt. Min mor hadde forøvrig en Tandberg Huldra 10 og jeg er stadig sur på 13-14 år gamle meg som begynte å fikle på den så den tilslutt ikke virket ordentlig lenger. Jeg skulle gjerne hatt denne i dag om ikke annet så bare for det fantastiske designet. Inspirert av mitt anlegg kjøpte junior for en tid tilbake en NAD C320 BEE som han har i kombinasjon med et par av mine gamle Mission 780 høyttalere. Dette anlegget er også 25-30 år gammelt. NAD'en ble kjøpt på FB markedsplace for 1000 DKK og er i praktisk talt mint condition. Begge anleggene lyder fantastisk hvis man liker oldschool stereolyd. Vel, 100% oldschool er lyden ikke for vi bruker begge en DAC for å få lyden inn i forsterkerne fra f.eks mobiltelefonen (Spotify), men lyden minner allikevel ganske mye om hvordan den var på 80 og begynnelsen av 90-tallet. Rettet stereo og en god del varmere i klangen enn moderne anlegg.

Jeg tenker at vi bør se litt nærmere på Gordon Murray's siste kreasjon som er T33 selv om slike sportsbiler mest har akademisk interesse for min del. Selvfølgelig er de imponerende, men min primære bilinteresse ligger allikevel litt til siden for slike biler. Gordon Murray Automotive (GMA) T33 er ikke direkte en supersportsbil som T50 er, men den er stadig enormt kompetent. Forskjellen er noe uklar, men umiddelbart kan det virke som om vi snakker noe i nærheten av Ferrari F40 vs. Testarossa. Denne sammenligningen holder ikke hvis vi snakker motor, men i relasjon til markedspossisjon og ytelser gir den en viss indikasjon. Begge har en selvpustende V12 motor på 3994 cm3. Motorene er i utgangspunktet den samme, men det er også signifikante forskjeller. Viktigst er kanskje at T33 motoren er begrenset til maksimalt ca. 11000 rpm, mens T50 motoren klarer rundt 12000 rpm. T50 motoren utvikler 663 HK og 467 Nm, mens T33 motoren utvikler 615 HK og 450 Nm. Viktigst er trolig at T33 motoren er tunet for litt mer komfort og utvikler ganske solide 340 Nm allerede ved 2500 rpm, mens T50 motoren er signifikant mer spiss i karakteren. Designet på T33 er også helt annerledes enn T50. Først og fremst har T50 tre sitteplasser i bredden (ref. McLaren F1 som også ble designet av Gordon Murray), mens T33 er mer normal med kun to sitteplasser. T50 har derfor moderne cab-forward design som var nødvendig iom. et bredere glasshus, mens T33 er mer en klassisk sportsbil som f.eks Lamborghini Miura og Porsche 904. For Gordon Murray er spesielt det siste helt avgjørende og grunnen til at bilen i det hele tatt eksisterer. Han ville ganske enkelt utvikle en klassisk sportsbil med et moderne 60-talls design og resultatet er fantastisk etter min mening. Linjene på T33 er uten tvil noe av det mest elegante jeg har sett på svært mange år. Så ren og uten elementer som egentlig ikke virker ordentlig. Gordon Murray er nesten fanatisk minimalistisk i tradisjonen "less is more" og med T33 har han virkelig gjort noe stort etter min mening. Bilen er nydelig og skinner effektivitet herfra og til månen. Selv med en manuell 6-trinns gearkasse klarer T33 0-100 Km/t på under 3 sekunder. Vekten er forøvrig 1090 Kg (omtrent det samme som E30 316i) og serviceintervallene er ca. 10000 Km. For å gjøre bilen litt mer brukervennlig står T33 også på alminnelige Michelin Pilot Sport 4S dekk.

Jeg forstår dette med EU/EØS og anbudsregler, men hvordan klarte danskene dette og ikke Norge? Kanskje var det på den tiden ikke lenger spesielt interessant at skipene ble bygget i Norge? Jeg mener man klarte jo på den tiden å selge ubåtbasen ved Olavsvern i Tromsø til et russisk selskap. I samme åndedrag, men litt på siden så ble flere av de gamle norske Lockheed F-104 Starfighter jagerflyene solgt til en privatperson i USA. Personen (sønnen til den tidligere presidentkandidaten Ross Perot som stilte opp mot Bill Clinton) fikk kjøpt flyene via omveier, men allikevel var dette ganske sikkert ikke helt etter intensjonen. Det tidligere støttefartøyet KNM Horten inkl. fem Superhauk torpedobåter havnet hos en nigeriansk krigsherre via en mellommann i England. Dette var en stor skandale. Nå viser det seg også at noen av de gamle norske F-16 jagerflyene er kjøpt av Draken International som er et privat amerikansk selskap som bl.a utfører globale krigstjenester for det amerikanske forsvaret. Draken International er verdens største private luftforsvar og hvem vet hvor de vil tjene penger i fremtiden hvis US Armed Forces f.eks velger et annet selskap?

Veldig interessant og takk for et utfyllende svar. Jeg har ikke så mye kunnskap i denne retningen, men jeg har merket meg at alle de moderne danske krigsskipene (f.eks Iver Huitfeldt klassen og Absalon klassen) er bygget på danske skipsverft som f.eks Odense Staalskibsværft og Svendborg Skibsværft. Hvorfor kontrakten for de norske Fridtjof Nansen fregattene ble gitt til et spansk verft har jeg aldri forstått. Det må da være et stort poeng å beholde mest mulig av den tekniske ekspertisen innenlands og kanskje spesielt når det gjelder slike fartøyer.

@hsd Har denne historien en sammenheng med Bergen Engines og forsøket på å selge bedriften til russerne som ble stoppet av NSM?

@hsd Jeg har ikke selv erfaring med å jobbe sammen med russere, men jeg har både kollegaer og venner som har dette og de forteller nogenlunde det samme som deg. Spesielt min venn som for relativt kort tid siden flyttet tilbake til Norge etter over 30 år i USA er imponert over kunnskapen til russiske kollegaer. Han har erfaring både fra Silicon Valley og Berlin der firmaet han jobber for har kontorer. Nå skal det nevnes at han påpeker at de russere han møter nok ikke er helt typiske iom. at de er temmelig høyt utdannet og har flyttet til vesten (som regel før de tok en høyere utdannelse). Mitt inntrykk fra forskjellige voksne russiske youtubere er det samme, men igjen folk som i voksen alder lager seriøse russiske videoer på Youtube (ofte på utmerket engelsk, men også på russisk) er nok ikke helt typiske for hva man ellers finner i Russland. Jeg tenker imidlertid at det allikevel er noe om snakken for å si det på den måten. Mitt generelle inntrykk av russere i den aktuelle konteksten er klart positivt. De virker sympatiske, saklige og kan ordlegge seg på en fornuftig måte. De vet selvfølgelig at mange i vesten har fordommer mot Russland og russere, men de forsøker å vise et annet bilde uten å fokusere utelukkende på politikk. Poenget er ikke nødvendigvis å være kritiske overfor systemet, men å vise tingene som de er. Det er f.eks vanskelig å ikke vise forurensning, fattigdom, nedslitt bygningsmasse og misligholdte veier. På den annen side gjør mange hva de kan og klarer seg ganske bra. Offerviljen er stor og folk hjelper hverandre hvis de kan. Skolesystemet fungerer ganske bra og mange tar en høyere utdannelse. Kvinneandelen i denne sammenhengen er forøvrig temmelig stor - noe den alltid har vært i Sovjetunionen/Russland. Det russiske språket er forøvrig en ting mange russere er både stolt og ganske preget av. Det er et rikt språk med svært mange henvisninger og betydninger. Ofte opplever man at når de skal forklare noe spesifikt henviser de til andre ting for å understreke betydningen av de valgte ordene og på den måten gi en bredere kontekst. Veldig interessant og ikke minst når dette gjøres på engelsk eller med teksting. Det blir fort veldig omstendelig fordi selv henvisningene og betydningene må forklares for at vi andre skal forstå hva som er poenget. For russere er dette fenomenet en selvfølgelighet at man kan som en del av en felles allmenkunnskap og dannelse. Vi har dessverre mistet mye av dette i Norge, men man kan stadig oppleve det i Danmark.

Russland er så uendelig mye mer enn Putin og dette glemmer man dessverre ofte. Som @Rune-K er inne på vet vi egentlig ikke så mye om Russland i forhold til f.eks USA og dette er litt trist, men er også en konsekvens av historien. Vi er et naboland til Russland og vi har en lang historie sammen helt siden vikingtiden. I denne sammenhengen er det et poeng at hovedstaden i nåtidens Ukraina (Kiev) og datidens østslaviske rike (Gardarike) faktisk ble proklamert som en hovdstad av vikinger (væringer) som seilte på elven Dnepr som en del av deres handelsrute mellom Østersjøen og Miklagard (Konstantinopel/Istanbul) i Tyrkia. Mitt første møte med Russland var musikk. Min mor elsket klassisk musikk og det snurret alltid en eller annen plate med de store russiske kompositørene på platespilleren. På den samme tiden så vi begge på TV-serien "Tsarens kurér" (eller "Michel Strogoff" som serien egentlig het) etter en bok av Jules Verne som ble utgitt i 1876 og som ble vist på NRK første gang i 1979. Jeg ble helt bergtatt og var fascinert av alle de eksotiske stedsnavnene som f.eks Novgorod (Hólmgarður, som forøvrig i dag betyr "nyby" og er en av de eldste byene i Russland), Smolensk, Jekaterinburg, Tsjeljabinsk, Omsk, Tomsk, Krasnojarsk og Novosibirsk. Navnene på de store elvene/flodene i Russland er også ganske eksotiske som f.eks Dnepr, Ob, Volga, Lena, Neva, Narva, Jenisej, Amur, Angara og Don. Det russiske språket er også interessant selv for lekfolk som ikke kjenner stort til russisk. Først så høres det hardt og brutalt ut, men etter litt tilvenning hører man at det synger på en temmelig fin måte og man kan plukke ut ganske mange ord som man kjenner igjen fra spesielt tysk, men også fransk og latin. Så har vi de store russiske klassiske forfatterne som f.eks Dostojevskij og Pusjkin. Få om noen har på samme måte klart å grave i det menneskelige sinnet som disse forfatterne. Det er dypt, bevegende og tidløst. Russland er uten tvil en stor nasjon med en fantastisk historie og kultur, men dessverre også med et ødeleggende system og politikk. De har klart seg igjennom noen av de værste despotene som verden har opplevd, men allikevel går livet videre også for den jevne russer. De er tøffe og vet hvordan en kald vinternatt oppleves og de møter tilværelsen med utpreget galgenhumor og sarkasme. På meg virker ikke den alminnelige russer hjernevasket, men derimot dønn seriøs og alt annet enn naiv.