klassikere -Før bilen fikk airbag - praktisk og elegant på en gang?

[Larsinnj]

Noen bilder fra et vintage BMW-treff i sør California.

http://ultimateklasse.com/2012/10/socal ... -bmw-2012/

[Der Barockengel]

Jeg tenkte at vi kunne fortsette litt med auksjons- og California-sporet.

Når bilinteresserte personer står fram, er det ofte multimillionærer som har en stor bygning full av sjeldne kjøretøyer de har kjøpt ferdig restaurert på eksklusive auksjoner - eller nevenyttige personer som har tilbragt tusenvis av timer i garasjen med å restaurere hver minste lille detalj på bilen. Dessuten er classic car-entusiaster nesten alltid menn, er de ikke?

Derfor er det postivt å komme over entusiaster som ikke passer i noen av disse gruppene. Som for eksempel Heather Renée Sweet, som 17. mai solgte bilen sin på eBay for USD 30.633. Ok, én av bilene sine skal det være - og grunnen for salget var ikke tap av interesse, men for å gi plass til et nyinnkjøp.

Bilen som ble solgt var relativt interessant også, en blå Packard 120 fra 1939:

Packard var på 1930-tallet et respektert luksusmerke i USA, og et naturlig valg i en tid lenge før Audi, BMW eller Lexus var noe reelt alternativ for den kresne amerikanske bilkjøper.

Heather Renée Sweet - eller Dita von Teese som hun foretrekker å kalle seg - ble intervjuet av Forbes magazine i 2011, der hun blant annet tok Forbes' journalist på en tur i Packarden (som journalisten refererte til som en 1931-modell...).

Trykk på bildet under for å se film fra kjøreturen med Forbes:

[Der Barockengel]

Selv om Dita von Teese bor i California, er hun opprinnelig fra Detroit, så sansen for glansdagene til amerikansk filmindustri og bilindustri er kanskje ikke tilfeldig. Som vi kunne høre i videoen, fortalte von Teese om hvordan hun har klart å selge de klassiske bilene sine for mer enn hun hadde kjøpt dem for.

Denne dyktigheten med penger vises også i valget av bilder som ble brukt da bilen ble auksjonert bort på eBay. Istedet for å bruke tid og penger på å ta nye bilder av bilen, brukes noen bilder som lå og slang fra en tidligere photoshoot. Enkelt og greit:

Packard 1939: No airbag.

Nice barn, btw.

Once upon a time, cars came with a spare wheel in the boot. Or trunk.. A spare wheel in the trunk, that is - not at trunk in the boot...

[Fredrik]

Bildene minner litt om de autentiske bildene man kan finne på http://www.shorpy.com/ ... som igjen er hentet fra http://www.loc.gov/pictures/ ...

Over til noe helt annet... E12 M535i ...

http://bringatrailer.com/2013/05/23/bat ... bmw-m535i/

[Marius2002]

[Der Barockengel]

eBay har på mange måter endret hvordan vi kjøper og selger ting.

Dita von Teese solgte i slutten av 2010 en annen klassiker på eBay; en 1939 Chrysler New Yorker som hun hadde eid siden 1997. Vinnerbudet på USD 23.403 ble gitt av en tysk interessent som brukte en ennå større sum på å oppgradere bilen og sende den til Tyskland der den nå inngår i flåten til den nye eierens classic car-utleiefirma.

I 1939 kostet bilen 1300 amerikanske dollar, nesten det dobbelte av en alminnelig Chevrolet som den jevne bilkjøper ofte nøyde seg med. Til gjengjeld fikk New Yorker-kjøperen en r-e-k-k-e-åtter på 5,3 - nei, fem komma tre liter, som Chryslers ingeniører hadde gått med på at det ble skremt 130 tilbakelente hestekrefter ut av. Nice. 12.000 ble laget, i dag er de knapt 20 igjen.

Fra von Teeses eiertid finnes få interessante bilder av bilen. Her er f.eks. et som ser ut som det er tatt av en sjuåring: Masse himmel og greiner på toppen av bildet, mens den vakre Chryslerfronten er brutalt kuttet over. Makan.

[Der Barockengel]

Når jeg får tenkt meg litt om, vil jeg gjerne be alle verdens sjuåringer om unnskyldning for at jeg i det forrige innlegget antydet at de ikke klarer å ta gode bilder. Sorry, skal ikke gjenta seg.

Her er et bilde som er tatt av en dyktigere fotograf - alder er uinteressant.

von Teese i Packard igjen.

Det som umiddelbart slår en ved dette interiøret er selvsagt: Rattgir.

Amerikanere har alltid vært opptatte av at bilkjøring skal være enkelt og komfortabelt. Bilindustrien var derfor alt tidlig på 30-tallet igang med å finne ut hvordan man kunne tilby en automatisk girkasse. Dette arbeidet var ikke gjort i en fei, og man lette derfor etter ting som kunne gjøre den manuelle giringen mindre besværlig i mellomtiden. En løsning ble å flytte girspaken opp på rattstammen, noe Packard og de andre eksklusive merkene begynte med sent på 1930-tallet.

Fordkonsernet ble hengende etter med dette på sin Lincoln Zephyr, og måtte ty til en nødløsning. Noen årsmodeller kom derfor med en girspak som var gjemt bak en midtkonsoll før den gjorde en sving og kom ut like ved siden av rattet:

Lincoln Zephyr 1938

Girspak på rattstammen passet sammen med det amerikanske veinettet og trenden med benkesete i forsetet (som vi tidligere har streifet innom på side 73 i denne tråden).

Med benkesete kunne man bare la seg gli over til passasjersiden og gå rett ut på fortauet når man parkerte i trafikkerte gater. Samtidig kunne man se om et par som var ute å kjørte var gifte eller ikke: Koner satt på høyre side ved vinduet, kjærester satt midt på setet ved siden av føreren.

Rattgiret har vist seg relativt seiglivet - særlig i kombinasjon med automatkasser. Her er f.eks. en Mercedes-Benz 300E fra 1989 (yup, med oppblåsbar pute i midten av rattet og greier) der noen har være kreative idet de krysset av i ekstrautstyrslisten:

Bitte, bitte lite bilde.

[Fredrik 90]

Fikk man W124 med rattgir? Synes rattgir er kjekt igrunnen jeg, har kjørt en del amerikanske biler for det meste Chevy Tahoe og synes det er hendig å bruke. Men for all del, det passer jo biltypen godt da

[Der Barockengel]

Det ser slik ut, synes du ikke?

Interessant nok ser det ut som rattgir ikke var tilgjengelig på det amerikanske markedet for denne modellen.

Rattgir på forgjengeren W123 er kanskje litt mindre uvanlig, selv om heller ikke det er dagligkost:

[Der Barockengel]

Siden Packard har vært nevnt, føler jeg det er på tide med en liten runde innom internasjonal politikk. Først litt mer Packard-bilder. 1942-modell, nydelig som cabriolet:

Interiør med fantastiske art-deco detaljer. Rattgiret er selvsagt på plass:

Akkurat som 7-serie eller S-klasse er populære blant statsledere i dag, var amerikanske luksusbiler dengang blant førstevalgene - så også for José P. Laurel, som var president på Filippinene fra 1943 til 1945. Landet var på denne tiden okkupert av Japan, og okkupantene medvirket sterkt til at Laurel ble president. Man kunne tro at de heller ønsket at han skulle kjøre Nissan, men nei, det ble Packard . (Ok, hvis du ikke liker vitsene mine, er du rett og slett på feil sted. )

Laurel ble ved krigens slutt arrestert i en kortere periode av amerikanerne, sammen med speaker i nasjonalforsamlingen Benigno Aquino sr., som forøvrig var svigerfaren til senere president Corazon Aquino, og bestefaren til dagens filippinske president, Benigno Aquino III. (Aldeles håpløst med land der det å være statsoverhode mer eller mindre går i arv, spør du meg. )

José P. Laurels marionettpresident-Packard:

[Der Barockengel]

Under andre verdenskrig skal en Packard ha blitt gitt i gave fra USAs president Franklin Delano Roosevelt til Sovjetunionens leder Josef Stalin. Om dette stemmer er jeg ikke helt sikker på, men i alle fall falt sosialistpampene såpass for den imperialistiske overklassebilen at de ønsket å lage sin egen kopi. Navnet ble ZIS-110, som ble et eksempel på østblokk-reverse engineering på høyt plan.

Omtrent 2000 eksemplarer laget fram til produksjonen stanset sent på 1950-tallet. Mange av disse ble gitt som gaver til ledere fra andre sosialiststyrte eller -vennlige land. Her er blant annet en som ble gitt til Kommunistkinas leder Mao Tse-Tung, i dag utstilt i "Militærmuseet for det kinesiske folkets revolusjon" (Puh!):

Fra produksjonen av ZIS-110:

Sovjetleder Nikita Khrustsjov på besøk i Øst-Berlin. Jeg er ikke helt sikker, men jeg mistenker at det er ministerpresident i det såkalte DDR, Otto Grotewohl ved Khrustsjovs venstre side, dvs. på til høyre i bildet for oss:

[Der Barockengel]

Fra internasjonal politikk og over til noe helt annet:

I dag skriver flere medier, blant annet Aftenposten om amerikaneren som kjøpte et slitent hus i Minnesota for under 60.000 kroner og fant en førsteutgave Supermann fra juni 1938 i en av veggene. Et tegneseriehefte som kan være verdt nærmere 900.000 kroner.

Bilen Supermann, hmm, flytter på, har tydelige designtrekk fra 1937/-38-designet fra bl.a. General Motors.

Chevrolet hadde investert 26 millioner dollar i produksjonsutstyr for 1937-modellen, noe som dengang var svært mye penger. I tillegg hadde man satset på en grundig oppdatering av rekkesekseren under panseret, for å sikre at den kunne måle seg i konkurransen med Fords V8-motor.

Derfor valgte Chevrolet naturlig nok ganske små endringer for 1938-modellen.

Men USA var inne i vanskelige tider og økonomien var i tilbakegang: Chevrolet måtte tåle en tilbakegang i salget på over 40% sammenlignet med 1937. Hos Ford var det ennå verre, med et fall på over 50%, mens hos Dodge vippet man over 60% nedgang.

Med vanskelige tider for den jevne amerikanske familie er det kanskje ikke så rart at Supermann kom på markedet akkurat dette året: For 10 cent kunne man søke tilflukt i en annen verden der en vanlig mann hadde skjulte krefter som gjorde at enhver utfordring var en oppgave som kunne løses.

[Der Barockengel]

Chevrolet-reklame fra 1937:

Moderne photoshoot av restaurert - og noe modifisert - 1938-Chevrolet. Selv synes jeg det er mer stil over originalen...

Det vellykkede designet på 1937 og -38 Chevroleten var signert Jules Agramonte, som også var mannen bak LaSalles 1934-linjer - en svært vakker bil.

[Der Barockengel]

I dag, 26. mai var det 75 år siden en interessant begivenhet i bilhistorien: Nedleggingen av grunnsteinen for Volkswagenfabrikken. Tidligere i denne tråden har vi på side 53 såvidt vært inne på denne seremonien, som ikke uventet var et stort anlagt nazi-arrangement.

Her venter begeistrede tilhengere på Hitlers ankomst:

Pin utgitt i forbindelse med markeringen - verdt ganske mye penger i dag:

Kjøretur i VW Cabriolet:

Ferdinand Porsche og Adolf HItler i baksetet. Robert Ley, leder for KdF i forsetet, Ferry Porsche bak rattet. Ferdinand Porsche skal ha vært mindre fornøyd med at nazistene bestemte seg for å endre bilens navn fra Volkswagen til KdF-Wagen (etter nazi-organisasjonen KdF) kort tid før.

På mange måter kan man si at dette bildet muliggjorde Porsches suksess som sitt eget bilmerket etter andre verdenskrig: Far og sønn Porsche kunne utmerket godt stilt med røde nazi-armbånd eller sogar -uniformer på dette arrangementet, men de gjorde det ikke. Dette skulle 10-15 år senere komme til å bli en stor fordel for Ferry Porsche idet han startet på veien med å bygge opp Porsche som selvstendig bilmerke i et nytt Tyskland.

[Fredrik]

Men hvis far og sønn Porsche hadde stilt opp i uniformer kunne disse godt ha vært levert av firmaet Reichswolle AG. Et firma med hovedsete i Pritzwalk (ca. 60 Km nordvest for Berlin) som bl.a leverte uniformer til Kaiserliche Armee, Reichswehr og Wehrmacht. Emil Quandt overtok i 1909 Reichswolle AG etter sin svigerfar og salg av uniformer til det tyske militæret la grunnstenen til familien Quandt´s formidable formue og dette muliggjorde bl.a kjøpet av Rapp-Motorenwerke som var forløperen til Bayerische Motoren Werke (BMW). Familien Quandt eier idag stadig i underkanten av 50% av aksjene i BMW AG.

Günther Quandt, Emil Quandt´s sønn, ble i likhet med Ferdinand Porsche etter krigen dømt som medløper av nazismen (tilhengere av Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, NSDAP, Adolf Hitlers parti). Quandt i Tyskland og Porsche i Frankrike. Günther Quandt var imidlertid medlem av NSDAP, men det var Ferdinand Porsche ikke. Begge sto imidlertid Hitler nær... Quandt som økonomisk rådgiver og Porsche som teknisk rådgiver.