Jump to content

Fredrik 90

Members
  • Posts

    20728
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    230

Reputation Activity

  1. Like
    Fredrik 90 got a reaction from 340i_BSM_CR for a artikkel, Test av BMW 318i facelift. Strikkmotor?   
    BMW 318i facelift. Strikkmotor?
    Strikkmotor, symaskinmotor, pinglemotor… Små tresylindrede motorer har mange kallenavn. Felles for de alle er at vi i alle år har forbundet dem med veldig lite effektuttak og små uinteressante biler. Derfor er det med en aldri så liten bombe BMW nå slipper BMW 3-serie facelift med en tresylindret motor på 1,5 liter i sin innstegsmodell på bensinsiden. Det er altså her snakk om en motor på 1499 cm3 som yter 136 hester og 210 nm. Denne tilhører den nye B-serien med modulbaserte motorer fra BMW, som erstatter den gamle firesylindrede 316i som innstegsmodell for bensin. Effekten og ytelsene er så si de samme, mens forbruk og utslipp er lovet å være ytterligere forbedret. Hvordan fungerer så en tresylindret motor på 1,5 liter i en såpass stor og kjørevillig bil som 3-serien?
    Kan den fortsatt tilby de berømte BMW-kjøreegenskapene som bringer frem smilet? Det har jeg tenkt å finne ut!

    BMW 3-serie, med internkoden F30, har i år fått sin ansiktsløftning, eller LCI som BMW kaller det. Man skal være kjenner for å se forskjell, men kort forklart så har bilen fått litt mer kromlister, LED-hovedlykter og annet design på baklyktene. F30 er fortsatt en utrolig lekker bil å se på, men M-sport-pakken hjelper også veldig på det gode inntrykket. Den skiller seg fra konkurrentene ved å se aggressiv og moderne ut.
    Det første man legger merke til når man setter seg inn bak rattet er at man umiddelbart finner seg til rette. Testbilen har som sagt M-Sport som betyr et nydelig og tykt ratt som ligger perfekt i hendene. Faceliften viser seg innvendig i form av litt mer sorte, blanke detaljer og krom her og der, som alt i alt løfter kvalitetsinntrykket noen hakk. Overraskende nok høres motoren ut som hvilken som helst annen firesylindret bensinmotor på tomgang. Ved vanlig kjøring hører man heller ikke noe særlig til motoren, så her har BMW gjort en super jobb med lyddempingen. Når man derimot gir motoren litt mer turtall så kommer den karakteristiske treerlyden frem, noe som er litt uvant da man er vant til den lyden i biler som VW Polo og Ford Ka. Likevel venner man seg raskt til dette, og legger heller merke til hvor iherdig motoren er.
    I daglig kjøring så savner man faktisk ikke mer effekt. Hverdagskomforten i bilen er veldig god, selv med M-sport. Understellet sluker ujevnheter fint, og bilen er stabil og fin på motorveien, men det er likevel noe vindstøy når man passerer 100 km/t. Start/stop-systemet fungerer tilfredstillende, men noen ganger når man stopper for å rygge så skrur motoren seg av før man rekker å få satt bilen i revers, noe som fort kan bli irriterende, og absolutt noe BMW burde ordnet opp i. Det er ellers ingen tvil om at 3-serien har blitt en stor bil. Den føles og kjører i større grad som en 5-serie. Dette er ikke negativt, men 3-serie er ikke lenger noen liten og nett bil, og den har på en måte blitt voksen. Det er riktignok når veiene blir svingete at F30 viser seg som en ener i klassen. Understellet er nydelig avstemt og styrefølelsen er herlig presis og skarp. Den kunne derimot hatt litt mer feedback om man skal si noe negativt om styringen.
    Motoren trekker overraskende bra, men for å få frem bilens egenskaper på svingete vei så kreves det aktiv bruk av hele motorens turtallsregister. Her skiller den seg litt fra øvrige BMW motorer som trenger litt turtall, da denne har en forholdsvis flat effektkurve. Om man velger Sport+ blir gassresponsen mer på hugget, og da fungerer faktisk dette ganske bra. Sving på sving bringer frem godfølelsen, og etterhvert smilet. Det at man må ”strekke” motoren såpass gjør faktisk kjøreopplevelsen ganske artig. 8 trinns-automaten girer nydelig og i Sport+ får du regjere ganske mye på egenhånd før bilen tar over. Man sitter støpt og har god oversikt i M-sport-stolene, bremsene biter veldig bra, og er nok i beste BMW-stil dimensjonert for langt mer effekt og fartsressurser enn hva 318i kan prestere. Så på spørsmål om denne motoren holder mål så svarer jeg følgende: Så absolutt! Men den skulle ikke hatt veldig færre hester for å føles uinspirerende og ”dau”. Dette fungerer tilfredsstillende og gjør ikke skam på bilens egenskaper.


    Testbilen er utstyrt med LED-hovedlys og automatisk fjernlysassistent. Selve LED-lyktene skuffet meg egentlig litt, da jeg ikke syntes de lyste godt nok opp i forhold til hva en bil med effektive bi-xenonlys gjør. Fjernlysassistenten imponerte derimot stort. Ikke bare var den rask og effektiv, men jeg hadde virkelig sansen for hvordan den justerte seg i forhold til øvrig trafikk. Innhenter man en bil så ”maskerer” den ut en firkant med skygge rundt denne bilen og lyser opp på hver side av bilen foran. Møtende biler gjør at venstre fremlykt dimmer ned etterhvert som bilen i mot kommer nærmere. Dette var litt artig å se i aksjon.
    Videre så er iDrive-systemet en fryd å betjene. Man finner lett frem i menyene ved hjelp av dreiehjulet i midtkonsollen eller hurtigtastene. Testbilen har standard lydanlegg og det fungerer tilstrekkelig. Jeg sier tilstrekkelig da det duger for den vanlige man i gata mens HIFI-entusiasten mest sannsynlig vil oppgradere. Som jeg skrev lengre opp så er bilen et hyggelig sted å være. Den er lettkjørt og med et oversiktlig dashbord. Akkurat designet på dashbordet med iDrive-skjermen er ikke helt min smak, og her er F10 5-serie sitt mer elegant utformet. Baksetet passer fint for to voksne eller tre barn, da sitteplassen i midten er ikke egnet til voksne. Motoren går billig, men jeg hadde trodd at den skulle gått enda litt billigere med kun tre sylindre. På landevei forbruker den 0,53 l per mil, dette er det ikke noe problem å matche med f eks en 320d. I byen kryper det opp i mot literen, selv med start/stop-systemet så ender det på rundt 0,82 l per mil. Likedels på motorvei så havner forbruket på 0,69 l per mil ved konstant 120 km/t. Dette vil selv en 330d med enkelhet kunne klare. Jeg vil nok si at om forbruk er viktig så ville jeg nok heller gått for 318d. Men der går lavt forbruk på bekostning av effekt igjen.


    Avslutningsvis så vil jeg konkludere med at nye 318i er en ekte BMW som kjører slik en BMW skal. Jeg er ikke helt overbevist om overgangen til tre sylindre har hatt noen stor effekt på forbruk og utslipp, men det viser til omgivelsene at BMW tar grep om miljø. F30 har hatt godt av en liten facelift, og både finish og opplevd kvalitet har tatt ett steg opp. Best av alt er likevel at nye 318i gjør at man ikke trenger å blakke seg om man vil oppleve kjøreglede i en helt ny BMW.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
  2. Like
    Fredrik 90 got a reaction from fupsaker for a artikkel, En klassiker vender tilbake   
    BMW har opp igjennom historien hatt tradisjoner for å bygge små, men ganske sportslige biler med fire seter. Viktige milepæler i moderne tid er den klassiske "02" modellen fra midten av 60-tallet, den første 3-serien fra midten av 70-tallet (E21) og ikke minst den idag legendariske E30 modellen fra begynnelsen av 80-tallet. Samtlige av disse seriene kunne tilbys med flere interessante motoralternativer som enten innebar potente rekkefirere eller kraftige rekkeseksere under panseret. De var alle bilmodeller som på den tiden tilbød kundene førsteklasses kjøreegenskaper samt en spennende motorkarakteristikk til en relativt anstendig pris. Etter at E30 modellen kom på markedet endret imidlertid BMW fokus og dette førte til at 3-seriene ble vesentlig større og dermed bedre tilpasset den voksende kundegruppen med unge familier som følte at 5-serien var blitt for stor. Mange har siden den gang savnet de mindre, nette og snertne BMWene som man nesten kan putte i lomma. Det er her den nye 2-serien kommer inn i bildet siden den ikke er utviklet for å frakte en liten familie med bagasje og heller ikke tiltenkt å være en slags mini 5-serie. Den skal derimot som coupé være en liten og sportslig bil som er ypperlig for en til to personer og samtidig tilby en smule mer komfort enn rene toseters sportsbiler som f.eks Z4. Den skal rett og slett føre arven etter "02", E21, E30 og E82 videre i en mer moderne form.

    Så hvordan fungerer nå dette og kan BMW fortsatt lage små sportslige fireseters alternativer til dagens ganske så store 4-serie (altså coupévarianten av 3-serien). Dette måtte undersøkes og jeg har derfor tatt for meg BMW 220i med internkoden F22 - en bil som absolutt sjarmerer med sin sportslige fremtoning. Bilen jeg kjører er utstyrt med 8-trinns sportsautomat og M-sport understell. Testbilen går riktig nok på piggfrie vinterdekk, men det er ikke nok til å skjule at her har vi en bil med et fantastisk avstemt og bra chassis. Det er litt skumle temperaturer med kun ett par grader over frysepunktet så i de skarpeste svingene tar jeg det litt med ro, men at bilen har en utrolig tight og presis styrefølelse er allikevel lett å merke. Bilen føles kompakt og man får følelsen av at man ”kler på seg” bilen og blir i ett med den i svingene. Ikke så rent ulik den følelsen man gjerne får i mindre og lavere sportbiler som f.eks Z4. Bensinmotoren denne bilen er utstyrt med er en rekkefirer på to liter som yter 184 hestekrefter og 270 Nm. Her kunne jeg begynt å klage om mangel på godlyd og at det derfor skulle ha vært en rekkesekser, men lar det være. For selv om denne bilen kun har en rekkefirer har den faktisk ingenting å skamme seg over. Motoren er svært agil og i god BMW tradisjon elsker den turtall. Tiltross for en egenvekt på 1440 Kg så skal 0-100 Km/t gå unna på 7 sekunder og det kan jeg love for at kjennes godt i denne lille bilen. Toppfarten nås ved respektable 230 Km/t, men dette er ikke så veldig aktuelt her i Norge. Motoren må ikke på noen som helst måte "piskes" for å yte sitt beste, men jo høyere turtallet er jo mer flytter bilen på seg og turbolag er så og si ikke eksisterende. Testbilen er som sagt utstyrt med 8-trinns sportsautomat og den gearkassen er til daglig kjøring helt perfekt. Skal man kjøre litt mer inspirert så har man også hendlene bak rattet som er veldig artige å bruke. Jeg hadde nok foretrukket en god 6-trinns manuell gearkasse i denne bilen i og med at dette hadde passet motorens karakteristikk utmerket samt gitt bedre assosiasjoner til de historiske modellene som har inspirert til bilmodellen.


    På landeveien er bilen stabil og fin. M-sport understellet gjør jo selvsagt sitt med kjørekomforten, men bilen er på ingen måter for hard og stumpete slik som enkelte andre bilmodeller med sportsunderstell kan være. I byen kjenner man ujevnhetene godt, men chassiset absorberer allievel disse på en tilfredsstillende måte. Hvis man stadig synes at understelet er for stivt så vil jeg anbefale å droppe M-sport understelet. I god BMW tradisjon blir du som fører tatt godt vare på i interiøret. Det er utformet for å være både funksjonelt og førerorientert. Alt du trenger er der du forventer å finne det og innenfor rekkevidde. Det er litt hardplast her og der, men ikke slik at det går ut over det generelt høye kvalitetsinntrykket. Akkurat selve designet er ikke helt min smak i og med at jeg synes at det blir for mange linjer og ”lag” samt at iDrive skjermen ser litt malplassert ut der den stikker opp av dashbordet som en slags iPad. Den er imidlertid i fin synsrekkevidde samt at touchpaden i midtkonsollen er en fryd å bruke. Selv de skjeveste bokstavene oppfattes stort sett alltid korrekt. Rattet er sikkelig tjukt og godt å holde i samt at det rett og slett er herlig med varme i rattkransen. Multifunksjonstastene på rattet er også lette å betjene under kjøring. Noe annet som er en fryd er M-sportstolene i og med at de gir ypperlig støtte og har nok justeringsmuligheter. Selv etter lengre kjøreturer så blir man ikke trett og sliten i ryggen. Her har BMW vært flinke til å kombinere god støtte og tilstrekkelig komfort. Setene holder deg fint på plass når svingene kommer brått og for en gangs skyld så savnet jeg heller ikke skinntrekk på setene, men å få tak i setebeltet når man har satt seg på plass krever at man nesten må dra skulderen ut av ledd for å nå beltet. Her kunne det ha vært på sin plass med f.eks en liten arm som kommer ut med beltet når man har lukket døren slik det ofte er på litt større coupemodeller. Baksetet har en noe trang inn og utstigning, men jeg med mine beskjedene 1,74 meter på strømpelesten satt akkurat perfekt når jeg hadde satt meg på plass. Så lenge personen i setet foran ikke er noen kjempe så er benplassen om ikke god så i alle fall tilstrekkelig, men er du over 1,75 meter høy så vil du ikke sitte godt i baksetet i og med at takhøyden er begrenset. Trenger man ekstra bagasjeplass så er baksetene nedfellbare og da har man faktisk veldig god plass til f.eks en solid feriebagasje for to personer. Testbilen var ellers utstyrt med et bra hifi-system som ga mer enn god nok lyd. Det finnes anlegg som spiller bedre, men for den vanlige mannen i gata så er dette bra nok. DAB radio er en fryd å ha selv om den mister forbindelsen i tunneler, men dette er ikke noe man kan legge skylden for på bilen. Videre hadde bilen et start/stop system som slår av motoren i f.eks et lyskryss når man står stille og holder inne bremsen. Dette krever litt tilvenning, men etter en stund så blir man vandt til det. Når man kommer kjørende og stopper for å rygge inn i f.eks en parkeringslomme stopper imidlertid motoren. Den starter med en gang man drar spaken ned i revers, men dette er allikevel litt irriterende. Ellers må jeg si at bilen rett og slett er glimrende å leve med på dag til dag basis. Forbruket på blandet kjøring målte jeg til 0,71 liter/mil, noe som er en god del over de 0,57 liter/mil som BMW oppgir. På motorveien ved konstant 120 Km/t så er imidlertid bensinforbruket 0,67 liter/mil og det er bra. På ren landeveiskjøring med flyt i trafikken er forbruket 0,57 liter/mil. I bykjøring må man imidlertid regne med rundt 0,87 liter/mil. Vi snakker tross alt om en bil som veier nesten halvannet tonn og har en bensinmotor på over 180 hestekrefter samt automatgir så alt i alt er bensinforbruket godkjent.

    Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha blitt bedre kjent med 220i er svært bra. Det er på det nivået at jeg ikke hadde lyst til å levere fra meg nøklene igjen og for de som kjenner meg så er dette et meget bra tegn. Bilen føles sportslig og lett samt har et fantastisk chassis og en ”spot on” styrefølelse. Designet er friskt og diverse M-sport detaljer pynter som alltid litt ekstra opp. Motoren er kjapp og fin. Den kunne selvsagt hatt enda flere hestekrefter, men jeg synes absolutt at man får mye kjøreglede for de 408 000 kronene bilen starter på. Du skal være relativt kravstor for å legge ytterligere 100 000 kroner på bordet for en 228i. Den modellen har 245 hestekrefter, men etter min mening er den ikke er verdt prisforskjellen. Hadde 228i hatt en rekkesekser så hadde det kanskje forsvart å bruke de ekstra kronene, men ettersom det i bunn og grunn er den samme motoren som 220i bare med litt mer effekt så ville jeg ha spart disse kronene. Diesel er jo et alternativ i form av 220d og 184 HK, men jeg mener en slik motor ikke passer inn i det konseptet denne bilen representerer. Dette er imidlertid selvfølgelig en smaksak. Det eneste som er litt synd med denne bilen er at ikke flere kjøper den. Hadde BMW solgt flere 2-serier så ville det ha blitt flere brukte 2-serier på markedet om noen år og det igjen ville ha passet supert som en leken bil nummer to eller tre for sånne som meg. BMW fører helt klart i beste forstand tradisjonen med å bygge små, men sportslige coupéer med fire seter videre. Konseptet er som det pleide å være bare i en mer moderne fortolkning.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
    I denne tråden i forumet kan man diskutere bilen...
    http://bimmers.no/topic/793033-bimmers-en-klassiker-vender-tilbake-av-fredrik-90/
  3. Like
    Fredrik 90 got a reaction from ^B^M^W^ for a artikkel, Test av BMW 318i facelift. Strikkmotor?   
    BMW 318i facelift. Strikkmotor?
    Strikkmotor, symaskinmotor, pinglemotor… Små tresylindrede motorer har mange kallenavn. Felles for de alle er at vi i alle år har forbundet dem med veldig lite effektuttak og små uinteressante biler. Derfor er det med en aldri så liten bombe BMW nå slipper BMW 3-serie facelift med en tresylindret motor på 1,5 liter i sin innstegsmodell på bensinsiden. Det er altså her snakk om en motor på 1499 cm3 som yter 136 hester og 210 nm. Denne tilhører den nye B-serien med modulbaserte motorer fra BMW, som erstatter den gamle firesylindrede 316i som innstegsmodell for bensin. Effekten og ytelsene er så si de samme, mens forbruk og utslipp er lovet å være ytterligere forbedret. Hvordan fungerer så en tresylindret motor på 1,5 liter i en såpass stor og kjørevillig bil som 3-serien?
    Kan den fortsatt tilby de berømte BMW-kjøreegenskapene som bringer frem smilet? Det har jeg tenkt å finne ut!

    BMW 3-serie, med internkoden F30, har i år fått sin ansiktsløftning, eller LCI som BMW kaller det. Man skal være kjenner for å se forskjell, men kort forklart så har bilen fått litt mer kromlister, LED-hovedlykter og annet design på baklyktene. F30 er fortsatt en utrolig lekker bil å se på, men M-sport-pakken hjelper også veldig på det gode inntrykket. Den skiller seg fra konkurrentene ved å se aggressiv og moderne ut.
    Det første man legger merke til når man setter seg inn bak rattet er at man umiddelbart finner seg til rette. Testbilen har som sagt M-Sport som betyr et nydelig og tykt ratt som ligger perfekt i hendene. Faceliften viser seg innvendig i form av litt mer sorte, blanke detaljer og krom her og der, som alt i alt løfter kvalitetsinntrykket noen hakk. Overraskende nok høres motoren ut som hvilken som helst annen firesylindret bensinmotor på tomgang. Ved vanlig kjøring hører man heller ikke noe særlig til motoren, så her har BMW gjort en super jobb med lyddempingen. Når man derimot gir motoren litt mer turtall så kommer den karakteristiske treerlyden frem, noe som er litt uvant da man er vant til den lyden i biler som VW Polo og Ford Ka. Likevel venner man seg raskt til dette, og legger heller merke til hvor iherdig motoren er.
    I daglig kjøring så savner man faktisk ikke mer effekt. Hverdagskomforten i bilen er veldig god, selv med M-sport. Understellet sluker ujevnheter fint, og bilen er stabil og fin på motorveien, men det er likevel noe vindstøy når man passerer 100 km/t. Start/stop-systemet fungerer tilfredstillende, men noen ganger når man stopper for å rygge så skrur motoren seg av før man rekker å få satt bilen i revers, noe som fort kan bli irriterende, og absolutt noe BMW burde ordnet opp i. Det er ellers ingen tvil om at 3-serien har blitt en stor bil. Den føles og kjører i større grad som en 5-serie. Dette er ikke negativt, men 3-serie er ikke lenger noen liten og nett bil, og den har på en måte blitt voksen. Det er riktignok når veiene blir svingete at F30 viser seg som en ener i klassen. Understellet er nydelig avstemt og styrefølelsen er herlig presis og skarp. Den kunne derimot hatt litt mer feedback om man skal si noe negativt om styringen.
    Motoren trekker overraskende bra, men for å få frem bilens egenskaper på svingete vei så kreves det aktiv bruk av hele motorens turtallsregister. Her skiller den seg litt fra øvrige BMW motorer som trenger litt turtall, da denne har en forholdsvis flat effektkurve. Om man velger Sport+ blir gassresponsen mer på hugget, og da fungerer faktisk dette ganske bra. Sving på sving bringer frem godfølelsen, og etterhvert smilet. Det at man må ”strekke” motoren såpass gjør faktisk kjøreopplevelsen ganske artig. 8 trinns-automaten girer nydelig og i Sport+ får du regjere ganske mye på egenhånd før bilen tar over. Man sitter støpt og har god oversikt i M-sport-stolene, bremsene biter veldig bra, og er nok i beste BMW-stil dimensjonert for langt mer effekt og fartsressurser enn hva 318i kan prestere. Så på spørsmål om denne motoren holder mål så svarer jeg følgende: Så absolutt! Men den skulle ikke hatt veldig færre hester for å føles uinspirerende og ”dau”. Dette fungerer tilfredsstillende og gjør ikke skam på bilens egenskaper.


    Testbilen er utstyrt med LED-hovedlys og automatisk fjernlysassistent. Selve LED-lyktene skuffet meg egentlig litt, da jeg ikke syntes de lyste godt nok opp i forhold til hva en bil med effektive bi-xenonlys gjør. Fjernlysassistenten imponerte derimot stort. Ikke bare var den rask og effektiv, men jeg hadde virkelig sansen for hvordan den justerte seg i forhold til øvrig trafikk. Innhenter man en bil så ”maskerer” den ut en firkant med skygge rundt denne bilen og lyser opp på hver side av bilen foran. Møtende biler gjør at venstre fremlykt dimmer ned etterhvert som bilen i mot kommer nærmere. Dette var litt artig å se i aksjon.
    Videre så er iDrive-systemet en fryd å betjene. Man finner lett frem i menyene ved hjelp av dreiehjulet i midtkonsollen eller hurtigtastene. Testbilen har standard lydanlegg og det fungerer tilstrekkelig. Jeg sier tilstrekkelig da det duger for den vanlige man i gata mens HIFI-entusiasten mest sannsynlig vil oppgradere. Som jeg skrev lengre opp så er bilen et hyggelig sted å være. Den er lettkjørt og med et oversiktlig dashbord. Akkurat designet på dashbordet med iDrive-skjermen er ikke helt min smak, og her er F10 5-serie sitt mer elegant utformet. Baksetet passer fint for to voksne eller tre barn, da sitteplassen i midten er ikke egnet til voksne. Motoren går billig, men jeg hadde trodd at den skulle gått enda litt billigere med kun tre sylindre. På landevei forbruker den 0,53 l per mil, dette er det ikke noe problem å matche med f eks en 320d. I byen kryper det opp i mot literen, selv med start/stop-systemet så ender det på rundt 0,82 l per mil. Likedels på motorvei så havner forbruket på 0,69 l per mil ved konstant 120 km/t. Dette vil selv en 330d med enkelhet kunne klare. Jeg vil nok si at om forbruk er viktig så ville jeg nok heller gått for 318d. Men der går lavt forbruk på bekostning av effekt igjen.


    Avslutningsvis så vil jeg konkludere med at nye 318i er en ekte BMW som kjører slik en BMW skal. Jeg er ikke helt overbevist om overgangen til tre sylindre har hatt noen stor effekt på forbruk og utslipp, men det viser til omgivelsene at BMW tar grep om miljø. F30 har hatt godt av en liten facelift, og både finish og opplevd kvalitet har tatt ett steg opp. Best av alt er likevel at nye 318i gjør at man ikke trenger å blakke seg om man vil oppleve kjøreglede i en helt ny BMW.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
  4. Like
    Fredrik 90 got a reaction from Fredrik for a artikkel, Test av BMW 318i facelift. Strikkmotor?   
    BMW 318i facelift. Strikkmotor?
    Strikkmotor, symaskinmotor, pinglemotor… Små tresylindrede motorer har mange kallenavn. Felles for de alle er at vi i alle år har forbundet dem med veldig lite effektuttak og små uinteressante biler. Derfor er det med en aldri så liten bombe BMW nå slipper BMW 3-serie facelift med en tresylindret motor på 1,5 liter i sin innstegsmodell på bensinsiden. Det er altså her snakk om en motor på 1499 cm3 som yter 136 hester og 210 nm. Denne tilhører den nye B-serien med modulbaserte motorer fra BMW, som erstatter den gamle firesylindrede 316i som innstegsmodell for bensin. Effekten og ytelsene er så si de samme, mens forbruk og utslipp er lovet å være ytterligere forbedret. Hvordan fungerer så en tresylindret motor på 1,5 liter i en såpass stor og kjørevillig bil som 3-serien?
    Kan den fortsatt tilby de berømte BMW-kjøreegenskapene som bringer frem smilet? Det har jeg tenkt å finne ut!

    BMW 3-serie, med internkoden F30, har i år fått sin ansiktsløftning, eller LCI som BMW kaller det. Man skal være kjenner for å se forskjell, men kort forklart så har bilen fått litt mer kromlister, LED-hovedlykter og annet design på baklyktene. F30 er fortsatt en utrolig lekker bil å se på, men M-sport-pakken hjelper også veldig på det gode inntrykket. Den skiller seg fra konkurrentene ved å se aggressiv og moderne ut.
    Det første man legger merke til når man setter seg inn bak rattet er at man umiddelbart finner seg til rette. Testbilen har som sagt M-Sport som betyr et nydelig og tykt ratt som ligger perfekt i hendene. Faceliften viser seg innvendig i form av litt mer sorte, blanke detaljer og krom her og der, som alt i alt løfter kvalitetsinntrykket noen hakk. Overraskende nok høres motoren ut som hvilken som helst annen firesylindret bensinmotor på tomgang. Ved vanlig kjøring hører man heller ikke noe særlig til motoren, så her har BMW gjort en super jobb med lyddempingen. Når man derimot gir motoren litt mer turtall så kommer den karakteristiske treerlyden frem, noe som er litt uvant da man er vant til den lyden i biler som VW Polo og Ford Ka. Likevel venner man seg raskt til dette, og legger heller merke til hvor iherdig motoren er.
    I daglig kjøring så savner man faktisk ikke mer effekt. Hverdagskomforten i bilen er veldig god, selv med M-sport. Understellet sluker ujevnheter fint, og bilen er stabil og fin på motorveien, men det er likevel noe vindstøy når man passerer 100 km/t. Start/stop-systemet fungerer tilfredstillende, men noen ganger når man stopper for å rygge så skrur motoren seg av før man rekker å få satt bilen i revers, noe som fort kan bli irriterende, og absolutt noe BMW burde ordnet opp i. Det er ellers ingen tvil om at 3-serien har blitt en stor bil. Den føles og kjører i større grad som en 5-serie. Dette er ikke negativt, men 3-serie er ikke lenger noen liten og nett bil, og den har på en måte blitt voksen. Det er riktignok når veiene blir svingete at F30 viser seg som en ener i klassen. Understellet er nydelig avstemt og styrefølelsen er herlig presis og skarp. Den kunne derimot hatt litt mer feedback om man skal si noe negativt om styringen.
    Motoren trekker overraskende bra, men for å få frem bilens egenskaper på svingete vei så kreves det aktiv bruk av hele motorens turtallsregister. Her skiller den seg litt fra øvrige BMW motorer som trenger litt turtall, da denne har en forholdsvis flat effektkurve. Om man velger Sport+ blir gassresponsen mer på hugget, og da fungerer faktisk dette ganske bra. Sving på sving bringer frem godfølelsen, og etterhvert smilet. Det at man må ”strekke” motoren såpass gjør faktisk kjøreopplevelsen ganske artig. 8 trinns-automaten girer nydelig og i Sport+ får du regjere ganske mye på egenhånd før bilen tar over. Man sitter støpt og har god oversikt i M-sport-stolene, bremsene biter veldig bra, og er nok i beste BMW-stil dimensjonert for langt mer effekt og fartsressurser enn hva 318i kan prestere. Så på spørsmål om denne motoren holder mål så svarer jeg følgende: Så absolutt! Men den skulle ikke hatt veldig færre hester for å føles uinspirerende og ”dau”. Dette fungerer tilfredsstillende og gjør ikke skam på bilens egenskaper.


    Testbilen er utstyrt med LED-hovedlys og automatisk fjernlysassistent. Selve LED-lyktene skuffet meg egentlig litt, da jeg ikke syntes de lyste godt nok opp i forhold til hva en bil med effektive bi-xenonlys gjør. Fjernlysassistenten imponerte derimot stort. Ikke bare var den rask og effektiv, men jeg hadde virkelig sansen for hvordan den justerte seg i forhold til øvrig trafikk. Innhenter man en bil så ”maskerer” den ut en firkant med skygge rundt denne bilen og lyser opp på hver side av bilen foran. Møtende biler gjør at venstre fremlykt dimmer ned etterhvert som bilen i mot kommer nærmere. Dette var litt artig å se i aksjon.
    Videre så er iDrive-systemet en fryd å betjene. Man finner lett frem i menyene ved hjelp av dreiehjulet i midtkonsollen eller hurtigtastene. Testbilen har standard lydanlegg og det fungerer tilstrekkelig. Jeg sier tilstrekkelig da det duger for den vanlige man i gata mens HIFI-entusiasten mest sannsynlig vil oppgradere. Som jeg skrev lengre opp så er bilen et hyggelig sted å være. Den er lettkjørt og med et oversiktlig dashbord. Akkurat designet på dashbordet med iDrive-skjermen er ikke helt min smak, og her er F10 5-serie sitt mer elegant utformet. Baksetet passer fint for to voksne eller tre barn, da sitteplassen i midten er ikke egnet til voksne. Motoren går billig, men jeg hadde trodd at den skulle gått enda litt billigere med kun tre sylindre. På landevei forbruker den 0,53 l per mil, dette er det ikke noe problem å matche med f eks en 320d. I byen kryper det opp i mot literen, selv med start/stop-systemet så ender det på rundt 0,82 l per mil. Likedels på motorvei så havner forbruket på 0,69 l per mil ved konstant 120 km/t. Dette vil selv en 330d med enkelhet kunne klare. Jeg vil nok si at om forbruk er viktig så ville jeg nok heller gått for 318d. Men der går lavt forbruk på bekostning av effekt igjen.


    Avslutningsvis så vil jeg konkludere med at nye 318i er en ekte BMW som kjører slik en BMW skal. Jeg er ikke helt overbevist om overgangen til tre sylindre har hatt noen stor effekt på forbruk og utslipp, men det viser til omgivelsene at BMW tar grep om miljø. F30 har hatt godt av en liten facelift, og både finish og opplevd kvalitet har tatt ett steg opp. Best av alt er likevel at nye 318i gjør at man ikke trenger å blakke seg om man vil oppleve kjøreglede i en helt ny BMW.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
  5. Like
    Fredrik 90 got a reaction from Ole M.Haraldstad for a artikkel, Test av BMW 318i facelift. Strikkmotor?   
    BMW 318i facelift. Strikkmotor?
    Strikkmotor, symaskinmotor, pinglemotor… Små tresylindrede motorer har mange kallenavn. Felles for de alle er at vi i alle år har forbundet dem med veldig lite effektuttak og små uinteressante biler. Derfor er det med en aldri så liten bombe BMW nå slipper BMW 3-serie facelift med en tresylindret motor på 1,5 liter i sin innstegsmodell på bensinsiden. Det er altså her snakk om en motor på 1499 cm3 som yter 136 hester og 210 nm. Denne tilhører den nye B-serien med modulbaserte motorer fra BMW, som erstatter den gamle firesylindrede 316i som innstegsmodell for bensin. Effekten og ytelsene er så si de samme, mens forbruk og utslipp er lovet å være ytterligere forbedret. Hvordan fungerer så en tresylindret motor på 1,5 liter i en såpass stor og kjørevillig bil som 3-serien?
    Kan den fortsatt tilby de berømte BMW-kjøreegenskapene som bringer frem smilet? Det har jeg tenkt å finne ut!

    BMW 3-serie, med internkoden F30, har i år fått sin ansiktsløftning, eller LCI som BMW kaller det. Man skal være kjenner for å se forskjell, men kort forklart så har bilen fått litt mer kromlister, LED-hovedlykter og annet design på baklyktene. F30 er fortsatt en utrolig lekker bil å se på, men M-sport-pakken hjelper også veldig på det gode inntrykket. Den skiller seg fra konkurrentene ved å se aggressiv og moderne ut.
    Det første man legger merke til når man setter seg inn bak rattet er at man umiddelbart finner seg til rette. Testbilen har som sagt M-Sport som betyr et nydelig og tykt ratt som ligger perfekt i hendene. Faceliften viser seg innvendig i form av litt mer sorte, blanke detaljer og krom her og der, som alt i alt løfter kvalitetsinntrykket noen hakk. Overraskende nok høres motoren ut som hvilken som helst annen firesylindret bensinmotor på tomgang. Ved vanlig kjøring hører man heller ikke noe særlig til motoren, så her har BMW gjort en super jobb med lyddempingen. Når man derimot gir motoren litt mer turtall så kommer den karakteristiske treerlyden frem, noe som er litt uvant da man er vant til den lyden i biler som VW Polo og Ford Ka. Likevel venner man seg raskt til dette, og legger heller merke til hvor iherdig motoren er.
    I daglig kjøring så savner man faktisk ikke mer effekt. Hverdagskomforten i bilen er veldig god, selv med M-sport. Understellet sluker ujevnheter fint, og bilen er stabil og fin på motorveien, men det er likevel noe vindstøy når man passerer 100 km/t. Start/stop-systemet fungerer tilfredstillende, men noen ganger når man stopper for å rygge så skrur motoren seg av før man rekker å få satt bilen i revers, noe som fort kan bli irriterende, og absolutt noe BMW burde ordnet opp i. Det er ellers ingen tvil om at 3-serien har blitt en stor bil. Den føles og kjører i større grad som en 5-serie. Dette er ikke negativt, men 3-serie er ikke lenger noen liten og nett bil, og den har på en måte blitt voksen. Det er riktignok når veiene blir svingete at F30 viser seg som en ener i klassen. Understellet er nydelig avstemt og styrefølelsen er herlig presis og skarp. Den kunne derimot hatt litt mer feedback om man skal si noe negativt om styringen.
    Motoren trekker overraskende bra, men for å få frem bilens egenskaper på svingete vei så kreves det aktiv bruk av hele motorens turtallsregister. Her skiller den seg litt fra øvrige BMW motorer som trenger litt turtall, da denne har en forholdsvis flat effektkurve. Om man velger Sport+ blir gassresponsen mer på hugget, og da fungerer faktisk dette ganske bra. Sving på sving bringer frem godfølelsen, og etterhvert smilet. Det at man må ”strekke” motoren såpass gjør faktisk kjøreopplevelsen ganske artig. 8 trinns-automaten girer nydelig og i Sport+ får du regjere ganske mye på egenhånd før bilen tar over. Man sitter støpt og har god oversikt i M-sport-stolene, bremsene biter veldig bra, og er nok i beste BMW-stil dimensjonert for langt mer effekt og fartsressurser enn hva 318i kan prestere. Så på spørsmål om denne motoren holder mål så svarer jeg følgende: Så absolutt! Men den skulle ikke hatt veldig færre hester for å føles uinspirerende og ”dau”. Dette fungerer tilfredsstillende og gjør ikke skam på bilens egenskaper.


    Testbilen er utstyrt med LED-hovedlys og automatisk fjernlysassistent. Selve LED-lyktene skuffet meg egentlig litt, da jeg ikke syntes de lyste godt nok opp i forhold til hva en bil med effektive bi-xenonlys gjør. Fjernlysassistenten imponerte derimot stort. Ikke bare var den rask og effektiv, men jeg hadde virkelig sansen for hvordan den justerte seg i forhold til øvrig trafikk. Innhenter man en bil så ”maskerer” den ut en firkant med skygge rundt denne bilen og lyser opp på hver side av bilen foran. Møtende biler gjør at venstre fremlykt dimmer ned etterhvert som bilen i mot kommer nærmere. Dette var litt artig å se i aksjon.
    Videre så er iDrive-systemet en fryd å betjene. Man finner lett frem i menyene ved hjelp av dreiehjulet i midtkonsollen eller hurtigtastene. Testbilen har standard lydanlegg og det fungerer tilstrekkelig. Jeg sier tilstrekkelig da det duger for den vanlige man i gata mens HIFI-entusiasten mest sannsynlig vil oppgradere. Som jeg skrev lengre opp så er bilen et hyggelig sted å være. Den er lettkjørt og med et oversiktlig dashbord. Akkurat designet på dashbordet med iDrive-skjermen er ikke helt min smak, og her er F10 5-serie sitt mer elegant utformet. Baksetet passer fint for to voksne eller tre barn, da sitteplassen i midten er ikke egnet til voksne. Motoren går billig, men jeg hadde trodd at den skulle gått enda litt billigere med kun tre sylindre. På landevei forbruker den 0,53 l per mil, dette er det ikke noe problem å matche med f eks en 320d. I byen kryper det opp i mot literen, selv med start/stop-systemet så ender det på rundt 0,82 l per mil. Likedels på motorvei så havner forbruket på 0,69 l per mil ved konstant 120 km/t. Dette vil selv en 330d med enkelhet kunne klare. Jeg vil nok si at om forbruk er viktig så ville jeg nok heller gått for 318d. Men der går lavt forbruk på bekostning av effekt igjen.


    Avslutningsvis så vil jeg konkludere med at nye 318i er en ekte BMW som kjører slik en BMW skal. Jeg er ikke helt overbevist om overgangen til tre sylindre har hatt noen stor effekt på forbruk og utslipp, men det viser til omgivelsene at BMW tar grep om miljø. F30 har hatt godt av en liten facelift, og både finish og opplevd kvalitet har tatt ett steg opp. Best av alt er likevel at nye 318i gjør at man ikke trenger å blakke seg om man vil oppleve kjøreglede i en helt ny BMW.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
  6. Like
    Fredrik 90 got a reaction from RNJ for a artikkel, Test av BMW 318i facelift. Strikkmotor?   
    BMW 318i facelift. Strikkmotor?
    Strikkmotor, symaskinmotor, pinglemotor… Små tresylindrede motorer har mange kallenavn. Felles for de alle er at vi i alle år har forbundet dem med veldig lite effektuttak og små uinteressante biler. Derfor er det med en aldri så liten bombe BMW nå slipper BMW 3-serie facelift med en tresylindret motor på 1,5 liter i sin innstegsmodell på bensinsiden. Det er altså her snakk om en motor på 1499 cm3 som yter 136 hester og 210 nm. Denne tilhører den nye B-serien med modulbaserte motorer fra BMW, som erstatter den gamle firesylindrede 316i som innstegsmodell for bensin. Effekten og ytelsene er så si de samme, mens forbruk og utslipp er lovet å være ytterligere forbedret. Hvordan fungerer så en tresylindret motor på 1,5 liter i en såpass stor og kjørevillig bil som 3-serien?
    Kan den fortsatt tilby de berømte BMW-kjøreegenskapene som bringer frem smilet? Det har jeg tenkt å finne ut!

    BMW 3-serie, med internkoden F30, har i år fått sin ansiktsløftning, eller LCI som BMW kaller det. Man skal være kjenner for å se forskjell, men kort forklart så har bilen fått litt mer kromlister, LED-hovedlykter og annet design på baklyktene. F30 er fortsatt en utrolig lekker bil å se på, men M-sport-pakken hjelper også veldig på det gode inntrykket. Den skiller seg fra konkurrentene ved å se aggressiv og moderne ut.
    Det første man legger merke til når man setter seg inn bak rattet er at man umiddelbart finner seg til rette. Testbilen har som sagt M-Sport som betyr et nydelig og tykt ratt som ligger perfekt i hendene. Faceliften viser seg innvendig i form av litt mer sorte, blanke detaljer og krom her og der, som alt i alt løfter kvalitetsinntrykket noen hakk. Overraskende nok høres motoren ut som hvilken som helst annen firesylindret bensinmotor på tomgang. Ved vanlig kjøring hører man heller ikke noe særlig til motoren, så her har BMW gjort en super jobb med lyddempingen. Når man derimot gir motoren litt mer turtall så kommer den karakteristiske treerlyden frem, noe som er litt uvant da man er vant til den lyden i biler som VW Polo og Ford Ka. Likevel venner man seg raskt til dette, og legger heller merke til hvor iherdig motoren er.
    I daglig kjøring så savner man faktisk ikke mer effekt. Hverdagskomforten i bilen er veldig god, selv med M-sport. Understellet sluker ujevnheter fint, og bilen er stabil og fin på motorveien, men det er likevel noe vindstøy når man passerer 100 km/t. Start/stop-systemet fungerer tilfredstillende, men noen ganger når man stopper for å rygge så skrur motoren seg av før man rekker å få satt bilen i revers, noe som fort kan bli irriterende, og absolutt noe BMW burde ordnet opp i. Det er ellers ingen tvil om at 3-serien har blitt en stor bil. Den føles og kjører i større grad som en 5-serie. Dette er ikke negativt, men 3-serie er ikke lenger noen liten og nett bil, og den har på en måte blitt voksen. Det er riktignok når veiene blir svingete at F30 viser seg som en ener i klassen. Understellet er nydelig avstemt og styrefølelsen er herlig presis og skarp. Den kunne derimot hatt litt mer feedback om man skal si noe negativt om styringen.
    Motoren trekker overraskende bra, men for å få frem bilens egenskaper på svingete vei så kreves det aktiv bruk av hele motorens turtallsregister. Her skiller den seg litt fra øvrige BMW motorer som trenger litt turtall, da denne har en forholdsvis flat effektkurve. Om man velger Sport+ blir gassresponsen mer på hugget, og da fungerer faktisk dette ganske bra. Sving på sving bringer frem godfølelsen, og etterhvert smilet. Det at man må ”strekke” motoren såpass gjør faktisk kjøreopplevelsen ganske artig. 8 trinns-automaten girer nydelig og i Sport+ får du regjere ganske mye på egenhånd før bilen tar over. Man sitter støpt og har god oversikt i M-sport-stolene, bremsene biter veldig bra, og er nok i beste BMW-stil dimensjonert for langt mer effekt og fartsressurser enn hva 318i kan prestere. Så på spørsmål om denne motoren holder mål så svarer jeg følgende: Så absolutt! Men den skulle ikke hatt veldig færre hester for å føles uinspirerende og ”dau”. Dette fungerer tilfredsstillende og gjør ikke skam på bilens egenskaper.


    Testbilen er utstyrt med LED-hovedlys og automatisk fjernlysassistent. Selve LED-lyktene skuffet meg egentlig litt, da jeg ikke syntes de lyste godt nok opp i forhold til hva en bil med effektive bi-xenonlys gjør. Fjernlysassistenten imponerte derimot stort. Ikke bare var den rask og effektiv, men jeg hadde virkelig sansen for hvordan den justerte seg i forhold til øvrig trafikk. Innhenter man en bil så ”maskerer” den ut en firkant med skygge rundt denne bilen og lyser opp på hver side av bilen foran. Møtende biler gjør at venstre fremlykt dimmer ned etterhvert som bilen i mot kommer nærmere. Dette var litt artig å se i aksjon.
    Videre så er iDrive-systemet en fryd å betjene. Man finner lett frem i menyene ved hjelp av dreiehjulet i midtkonsollen eller hurtigtastene. Testbilen har standard lydanlegg og det fungerer tilstrekkelig. Jeg sier tilstrekkelig da det duger for den vanlige man i gata mens HIFI-entusiasten mest sannsynlig vil oppgradere. Som jeg skrev lengre opp så er bilen et hyggelig sted å være. Den er lettkjørt og med et oversiktlig dashbord. Akkurat designet på dashbordet med iDrive-skjermen er ikke helt min smak, og her er F10 5-serie sitt mer elegant utformet. Baksetet passer fint for to voksne eller tre barn, da sitteplassen i midten er ikke egnet til voksne. Motoren går billig, men jeg hadde trodd at den skulle gått enda litt billigere med kun tre sylindre. På landevei forbruker den 0,53 l per mil, dette er det ikke noe problem å matche med f eks en 320d. I byen kryper det opp i mot literen, selv med start/stop-systemet så ender det på rundt 0,82 l per mil. Likedels på motorvei så havner forbruket på 0,69 l per mil ved konstant 120 km/t. Dette vil selv en 330d med enkelhet kunne klare. Jeg vil nok si at om forbruk er viktig så ville jeg nok heller gått for 318d. Men der går lavt forbruk på bekostning av effekt igjen.


    Avslutningsvis så vil jeg konkludere med at nye 318i er en ekte BMW som kjører slik en BMW skal. Jeg er ikke helt overbevist om overgangen til tre sylindre har hatt noen stor effekt på forbruk og utslipp, men det viser til omgivelsene at BMW tar grep om miljø. F30 har hatt godt av en liten facelift, og både finish og opplevd kvalitet har tatt ett steg opp. Best av alt er likevel at nye 318i gjør at man ikke trenger å blakke seg om man vil oppleve kjøreglede i en helt ny BMW.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
  7. Like
    Fredrik 90 got a reaction from KireS for a artikkel, Test av BMW 318i facelift. Strikkmotor?   
    BMW 318i facelift. Strikkmotor?
    Strikkmotor, symaskinmotor, pinglemotor… Små tresylindrede motorer har mange kallenavn. Felles for de alle er at vi i alle år har forbundet dem med veldig lite effektuttak og små uinteressante biler. Derfor er det med en aldri så liten bombe BMW nå slipper BMW 3-serie facelift med en tresylindret motor på 1,5 liter i sin innstegsmodell på bensinsiden. Det er altså her snakk om en motor på 1499 cm3 som yter 136 hester og 210 nm. Denne tilhører den nye B-serien med modulbaserte motorer fra BMW, som erstatter den gamle firesylindrede 316i som innstegsmodell for bensin. Effekten og ytelsene er så si de samme, mens forbruk og utslipp er lovet å være ytterligere forbedret. Hvordan fungerer så en tresylindret motor på 1,5 liter i en såpass stor og kjørevillig bil som 3-serien?
    Kan den fortsatt tilby de berømte BMW-kjøreegenskapene som bringer frem smilet? Det har jeg tenkt å finne ut!

    BMW 3-serie, med internkoden F30, har i år fått sin ansiktsløftning, eller LCI som BMW kaller det. Man skal være kjenner for å se forskjell, men kort forklart så har bilen fått litt mer kromlister, LED-hovedlykter og annet design på baklyktene. F30 er fortsatt en utrolig lekker bil å se på, men M-sport-pakken hjelper også veldig på det gode inntrykket. Den skiller seg fra konkurrentene ved å se aggressiv og moderne ut.
    Det første man legger merke til når man setter seg inn bak rattet er at man umiddelbart finner seg til rette. Testbilen har som sagt M-Sport som betyr et nydelig og tykt ratt som ligger perfekt i hendene. Faceliften viser seg innvendig i form av litt mer sorte, blanke detaljer og krom her og der, som alt i alt løfter kvalitetsinntrykket noen hakk. Overraskende nok høres motoren ut som hvilken som helst annen firesylindret bensinmotor på tomgang. Ved vanlig kjøring hører man heller ikke noe særlig til motoren, så her har BMW gjort en super jobb med lyddempingen. Når man derimot gir motoren litt mer turtall så kommer den karakteristiske treerlyden frem, noe som er litt uvant da man er vant til den lyden i biler som VW Polo og Ford Ka. Likevel venner man seg raskt til dette, og legger heller merke til hvor iherdig motoren er.
    I daglig kjøring så savner man faktisk ikke mer effekt. Hverdagskomforten i bilen er veldig god, selv med M-sport. Understellet sluker ujevnheter fint, og bilen er stabil og fin på motorveien, men det er likevel noe vindstøy når man passerer 100 km/t. Start/stop-systemet fungerer tilfredstillende, men noen ganger når man stopper for å rygge så skrur motoren seg av før man rekker å få satt bilen i revers, noe som fort kan bli irriterende, og absolutt noe BMW burde ordnet opp i. Det er ellers ingen tvil om at 3-serien har blitt en stor bil. Den føles og kjører i større grad som en 5-serie. Dette er ikke negativt, men 3-serie er ikke lenger noen liten og nett bil, og den har på en måte blitt voksen. Det er riktignok når veiene blir svingete at F30 viser seg som en ener i klassen. Understellet er nydelig avstemt og styrefølelsen er herlig presis og skarp. Den kunne derimot hatt litt mer feedback om man skal si noe negativt om styringen.
    Motoren trekker overraskende bra, men for å få frem bilens egenskaper på svingete vei så kreves det aktiv bruk av hele motorens turtallsregister. Her skiller den seg litt fra øvrige BMW motorer som trenger litt turtall, da denne har en forholdsvis flat effektkurve. Om man velger Sport+ blir gassresponsen mer på hugget, og da fungerer faktisk dette ganske bra. Sving på sving bringer frem godfølelsen, og etterhvert smilet. Det at man må ”strekke” motoren såpass gjør faktisk kjøreopplevelsen ganske artig. 8 trinns-automaten girer nydelig og i Sport+ får du regjere ganske mye på egenhånd før bilen tar over. Man sitter støpt og har god oversikt i M-sport-stolene, bremsene biter veldig bra, og er nok i beste BMW-stil dimensjonert for langt mer effekt og fartsressurser enn hva 318i kan prestere. Så på spørsmål om denne motoren holder mål så svarer jeg følgende: Så absolutt! Men den skulle ikke hatt veldig færre hester for å føles uinspirerende og ”dau”. Dette fungerer tilfredsstillende og gjør ikke skam på bilens egenskaper.


    Testbilen er utstyrt med LED-hovedlys og automatisk fjernlysassistent. Selve LED-lyktene skuffet meg egentlig litt, da jeg ikke syntes de lyste godt nok opp i forhold til hva en bil med effektive bi-xenonlys gjør. Fjernlysassistenten imponerte derimot stort. Ikke bare var den rask og effektiv, men jeg hadde virkelig sansen for hvordan den justerte seg i forhold til øvrig trafikk. Innhenter man en bil så ”maskerer” den ut en firkant med skygge rundt denne bilen og lyser opp på hver side av bilen foran. Møtende biler gjør at venstre fremlykt dimmer ned etterhvert som bilen i mot kommer nærmere. Dette var litt artig å se i aksjon.
    Videre så er iDrive-systemet en fryd å betjene. Man finner lett frem i menyene ved hjelp av dreiehjulet i midtkonsollen eller hurtigtastene. Testbilen har standard lydanlegg og det fungerer tilstrekkelig. Jeg sier tilstrekkelig da det duger for den vanlige man i gata mens HIFI-entusiasten mest sannsynlig vil oppgradere. Som jeg skrev lengre opp så er bilen et hyggelig sted å være. Den er lettkjørt og med et oversiktlig dashbord. Akkurat designet på dashbordet med iDrive-skjermen er ikke helt min smak, og her er F10 5-serie sitt mer elegant utformet. Baksetet passer fint for to voksne eller tre barn, da sitteplassen i midten er ikke egnet til voksne. Motoren går billig, men jeg hadde trodd at den skulle gått enda litt billigere med kun tre sylindre. På landevei forbruker den 0,53 l per mil, dette er det ikke noe problem å matche med f eks en 320d. I byen kryper det opp i mot literen, selv med start/stop-systemet så ender det på rundt 0,82 l per mil. Likedels på motorvei så havner forbruket på 0,69 l per mil ved konstant 120 km/t. Dette vil selv en 330d med enkelhet kunne klare. Jeg vil nok si at om forbruk er viktig så ville jeg nok heller gått for 318d. Men der går lavt forbruk på bekostning av effekt igjen.


    Avslutningsvis så vil jeg konkludere med at nye 318i er en ekte BMW som kjører slik en BMW skal. Jeg er ikke helt overbevist om overgangen til tre sylindre har hatt noen stor effekt på forbruk og utslipp, men det viser til omgivelsene at BMW tar grep om miljø. F30 har hatt godt av en liten facelift, og både finish og opplevd kvalitet har tatt ett steg opp. Best av alt er likevel at nye 318i gjør at man ikke trenger å blakke seg om man vil oppleve kjøreglede i en helt ny BMW.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
  8. Like
    Fredrik 90 got a reaction from uglefossen for a artikkel, Test av BMW 318i facelift. Strikkmotor?   
    BMW 318i facelift. Strikkmotor?
    Strikkmotor, symaskinmotor, pinglemotor… Små tresylindrede motorer har mange kallenavn. Felles for de alle er at vi i alle år har forbundet dem med veldig lite effektuttak og små uinteressante biler. Derfor er det med en aldri så liten bombe BMW nå slipper BMW 3-serie facelift med en tresylindret motor på 1,5 liter i sin innstegsmodell på bensinsiden. Det er altså her snakk om en motor på 1499 cm3 som yter 136 hester og 210 nm. Denne tilhører den nye B-serien med modulbaserte motorer fra BMW, som erstatter den gamle firesylindrede 316i som innstegsmodell for bensin. Effekten og ytelsene er så si de samme, mens forbruk og utslipp er lovet å være ytterligere forbedret. Hvordan fungerer så en tresylindret motor på 1,5 liter i en såpass stor og kjørevillig bil som 3-serien?
    Kan den fortsatt tilby de berømte BMW-kjøreegenskapene som bringer frem smilet? Det har jeg tenkt å finne ut!

    BMW 3-serie, med internkoden F30, har i år fått sin ansiktsløftning, eller LCI som BMW kaller det. Man skal være kjenner for å se forskjell, men kort forklart så har bilen fått litt mer kromlister, LED-hovedlykter og annet design på baklyktene. F30 er fortsatt en utrolig lekker bil å se på, men M-sport-pakken hjelper også veldig på det gode inntrykket. Den skiller seg fra konkurrentene ved å se aggressiv og moderne ut.
    Det første man legger merke til når man setter seg inn bak rattet er at man umiddelbart finner seg til rette. Testbilen har som sagt M-Sport som betyr et nydelig og tykt ratt som ligger perfekt i hendene. Faceliften viser seg innvendig i form av litt mer sorte, blanke detaljer og krom her og der, som alt i alt løfter kvalitetsinntrykket noen hakk. Overraskende nok høres motoren ut som hvilken som helst annen firesylindret bensinmotor på tomgang. Ved vanlig kjøring hører man heller ikke noe særlig til motoren, så her har BMW gjort en super jobb med lyddempingen. Når man derimot gir motoren litt mer turtall så kommer den karakteristiske treerlyden frem, noe som er litt uvant da man er vant til den lyden i biler som VW Polo og Ford Ka. Likevel venner man seg raskt til dette, og legger heller merke til hvor iherdig motoren er.
    I daglig kjøring så savner man faktisk ikke mer effekt. Hverdagskomforten i bilen er veldig god, selv med M-sport. Understellet sluker ujevnheter fint, og bilen er stabil og fin på motorveien, men det er likevel noe vindstøy når man passerer 100 km/t. Start/stop-systemet fungerer tilfredstillende, men noen ganger når man stopper for å rygge så skrur motoren seg av før man rekker å få satt bilen i revers, noe som fort kan bli irriterende, og absolutt noe BMW burde ordnet opp i. Det er ellers ingen tvil om at 3-serien har blitt en stor bil. Den føles og kjører i større grad som en 5-serie. Dette er ikke negativt, men 3-serie er ikke lenger noen liten og nett bil, og den har på en måte blitt voksen. Det er riktignok når veiene blir svingete at F30 viser seg som en ener i klassen. Understellet er nydelig avstemt og styrefølelsen er herlig presis og skarp. Den kunne derimot hatt litt mer feedback om man skal si noe negativt om styringen.
    Motoren trekker overraskende bra, men for å få frem bilens egenskaper på svingete vei så kreves det aktiv bruk av hele motorens turtallsregister. Her skiller den seg litt fra øvrige BMW motorer som trenger litt turtall, da denne har en forholdsvis flat effektkurve. Om man velger Sport+ blir gassresponsen mer på hugget, og da fungerer faktisk dette ganske bra. Sving på sving bringer frem godfølelsen, og etterhvert smilet. Det at man må ”strekke” motoren såpass gjør faktisk kjøreopplevelsen ganske artig. 8 trinns-automaten girer nydelig og i Sport+ får du regjere ganske mye på egenhånd før bilen tar over. Man sitter støpt og har god oversikt i M-sport-stolene, bremsene biter veldig bra, og er nok i beste BMW-stil dimensjonert for langt mer effekt og fartsressurser enn hva 318i kan prestere. Så på spørsmål om denne motoren holder mål så svarer jeg følgende: Så absolutt! Men den skulle ikke hatt veldig færre hester for å føles uinspirerende og ”dau”. Dette fungerer tilfredsstillende og gjør ikke skam på bilens egenskaper.


    Testbilen er utstyrt med LED-hovedlys og automatisk fjernlysassistent. Selve LED-lyktene skuffet meg egentlig litt, da jeg ikke syntes de lyste godt nok opp i forhold til hva en bil med effektive bi-xenonlys gjør. Fjernlysassistenten imponerte derimot stort. Ikke bare var den rask og effektiv, men jeg hadde virkelig sansen for hvordan den justerte seg i forhold til øvrig trafikk. Innhenter man en bil så ”maskerer” den ut en firkant med skygge rundt denne bilen og lyser opp på hver side av bilen foran. Møtende biler gjør at venstre fremlykt dimmer ned etterhvert som bilen i mot kommer nærmere. Dette var litt artig å se i aksjon.
    Videre så er iDrive-systemet en fryd å betjene. Man finner lett frem i menyene ved hjelp av dreiehjulet i midtkonsollen eller hurtigtastene. Testbilen har standard lydanlegg og det fungerer tilstrekkelig. Jeg sier tilstrekkelig da det duger for den vanlige man i gata mens HIFI-entusiasten mest sannsynlig vil oppgradere. Som jeg skrev lengre opp så er bilen et hyggelig sted å være. Den er lettkjørt og med et oversiktlig dashbord. Akkurat designet på dashbordet med iDrive-skjermen er ikke helt min smak, og her er F10 5-serie sitt mer elegant utformet. Baksetet passer fint for to voksne eller tre barn, da sitteplassen i midten er ikke egnet til voksne. Motoren går billig, men jeg hadde trodd at den skulle gått enda litt billigere med kun tre sylindre. På landevei forbruker den 0,53 l per mil, dette er det ikke noe problem å matche med f eks en 320d. I byen kryper det opp i mot literen, selv med start/stop-systemet så ender det på rundt 0,82 l per mil. Likedels på motorvei så havner forbruket på 0,69 l per mil ved konstant 120 km/t. Dette vil selv en 330d med enkelhet kunne klare. Jeg vil nok si at om forbruk er viktig så ville jeg nok heller gått for 318d. Men der går lavt forbruk på bekostning av effekt igjen.


    Avslutningsvis så vil jeg konkludere med at nye 318i er en ekte BMW som kjører slik en BMW skal. Jeg er ikke helt overbevist om overgangen til tre sylindre har hatt noen stor effekt på forbruk og utslipp, men det viser til omgivelsene at BMW tar grep om miljø. F30 har hatt godt av en liten facelift, og både finish og opplevd kvalitet har tatt ett steg opp. Best av alt er likevel at nye 318i gjør at man ikke trenger å blakke seg om man vil oppleve kjøreglede i en helt ny BMW.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
  9. Like
    Fredrik 90 reacted to awt for a artikkel, Sniktitt: X4 M40i   
    X4 er nok ikke den modellen folk "flest" kjenner til, men likevel har den fått relativt godt fotfeste i markedet. Frem til nå har toppmodellene vært xDrive 35i/xDrive 35d med hhv. 305 og 313hk, men nå må disse se seg slått av kommende M40i.
    I likhet med 35i kommer også M40i med turbomatet rekkesekser, men denne gang med hele 360hk, noe som gjør at sprinten fra null til 100 går unna på under fem sekunder.
    Eksteriørt er naturligvis M-pakke standard, med noen små detaljer som er forbeholdt M40i. Det samme er 19" lettmetallsfelger. Innvendig blir X4 for første gang levert med samme M-sport-ratt som vi finner i de fleste andre BMW-er som selges.
    Vi vil nok dessverre ikke se så veldig mange av disse her til lands, men vi får krysse fingrene for at det finnes noen "småsprø" personer som åpner lommeboken.


  10. Like
    Fredrik 90 got a reaction from Dweezil for a artikkel, Originalen   
    Det er noe eget med E34. Det er noe med den modellen som alltid har fascinert og tiltrukket meg. Jeg kan ikke helt sette ord på hva eller hvorfor. Er det de solide linjene eller det kraftfulle utrykket? Er det de klassiske separate hovedlyktene eller rett og slett den tidløse fasongen på bilen? Jeg vet iallfall at noe av det jeg finner fascinerende med modellen er det faktum at den er både gammel og «ny» i den grad man kan si det om en 25 år gammel konstruksjon. For meg som er født to år inn i E34 sin livssyklus så anser jeg modellen som såpass gammel at jeg finner den interessant, men også såpass moderne at den fungerer i dagens trafikk og kan brukes som en daily driver. Den er det beste fra to verdener og den byr på den gode gamle «BMW følelsen». Den er også moderne nok til at den har gode kjøreegenskaper, kollisjonssikkerhet og ikke minst driftsikkerhet. Jeg digger at panseret er hengslet i fronten - hvor mange biler i dag har dette? Jeg liker interiøret, de strenge tyske linjene og at alle funksjoner er akkurat der du forventer å finne dem samt ikke minst det faktumet at uansett hvem det er så ser alle at dette er en BMW og ikke noe annet.

    Høy kvalitet på alle nivåer
    Lansert i 1988 og designet av Tyskeren Claus Luthe så var E34 en del av en helt ny markedsstrategi fra BMW. Den var virkelig noe helt nytt ifra BMW. Her hadde man kjøreegenskaper bestående av en perfekt blanding av komfort og sportslighet. Man hadde topp byggekvalitet og man hadde et meget tiltalende og tidløst design. Dette kombinert med et vidt spekter av motorer å velge i med alt fra rekkefirere, rekkeseksere til V8ere. Man kunne velge alt fra 518i med 113 hester til M5 med 340 hester. Dette inklusive dieselmotorer både med og uten turbo samt firehjulstrekkeren 525iX gjorde alt i alt konkurrentene ganske sjanseløse i kampen om kundene. Plutselig var BMW der oppe helt ved siden av Mercedes-Benz og der holdt BMW seg godt i årene fremover. Faceliften kom i 1994 og besto i hovedsak av mindre kosmetiske inngrep som bredere nyrer og litt andre fargekombinasjoner, men dette vet de av dere som har kjennskap til BMW. Jeg føler at E34 er en av de beste 5-seriene som er bygget, men jeg forventer ikke at alle er enige i den påstanden da i realiteten alle 5 serier er knallgode biler. Med E34 så har man en høy kvalitet i form av at ting er solid skrudd sammen og materialene som er brukt holder en høy standard. Bilen er enkel mekanisk og man kan faktisk skru på bilen selv, noe som er vanskelig på de nyere modellene i og med at de har mer elektronikk som kan bryte sammen og skape irritasjon. Til sist så har man designet på bilen med stolte og tidløse linjer som helt klart viser hva bilen er og hvilken produsent den kommer ifra. Den har et forholdsvis stramt design som ble myknet opp med E39 og totalt visket bort av E60, men som nå er tilbake med noen små innslag i F10. Det er disse aspektene jeg føler E34 kombinerer på best mulig måte. Joda; E39 kjører mye bedre og E60 får E34 til å se ut som noe fra steinalderen, men tatt bilens alder i betrakting så synes jeg virkelig ikke dette er så galt. Dette er selvfølgelig mest en smakssak.
    Pålitelig, kraftfull og økonomisk


    Hvor kommer så E34 inn i min tilværelse? Jeg må si at det er litt rart egentlig at jeg ikke kjøpte en E34 på et tidligere tidspunkt i og med at min fascinasjon for modellen alltid har vært der. Helt ifra barneårene da jeg som liten kar beundret disse store luksuriøse ”doningene” som diverse velbemidlede familiemedlemmer kunne smykke seg med i de glade 90 årene. Lyden, lukten av et kvalitetsinteriør og den solide følelsen fascinerte virkelig en liten kar som fikk sitte på og i tillegg så jo bilen så mye tøffere ut en pappas Mazda. Så kom man i 18 års alderen og E34 var allerede blitt en yndet ungdomsbil. De fleste av mine kamerater hadde E34 og det fyrte selvfølgelig opp interessen for modellen ytterligere. Nå fikk jeg også muligheten til å selv erfare modellen og dens egenskaper, men for min egen del så sto så ny og godt utstyrt bil som mulig i hovedfokus. Jeg kjøpte derfor en facelift E39 og slik fortsatte det. Årene gikk og det ble nyere og nyere biler. Til og med en dieselbil ble det på meg, men lysten på en E34 lå der i underbevisstheten hele tiden og ulmet. Jeg ønsket meg ikke noe voldsomt 540i opplegg, men bare en grei og moderat modell i god stand.
    Behovet og mulighetene uteble helt til en vakker senvinterdag i 2012. Brått innså vi at vi kom til å trenge en ekstra bil. Det første som poppet opp i hodet mitt var E34; - E34 for alle penga! Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort i og med at det ikke var så mye penger å legge i en bil. Budsjettet ble plutselig svært lite ettersom vi hadde husbygging og ståhei på gang. Det ene lurvete eksemplaret ble etterfulgt av det andre undomsnedkjørte eksemplaret og jeg innså at vi kanskje måtte revurdere planene noe og heller velge noe dødskjedelig japansk. Dette var tross alt det mest brukbare vi fant i vår prisklasse. Men så dukket den opp, helt plutselig på finn.no sto det en E34 som tross dårlige bilder så grei og hel ut. En facelift 1994 modell 520iA med sort skinn og klimaanlegg. Jeg var usikker på om jeg kunne håpe på noe bedre etter alle de nedturene jeg hadde fått ifra de andre bilene jeg kikket på. Bilen var ikke EU godkjent pga ett defekt speedometer og den trengte litt pleie i lakk og interiør for å bli representativ i følge eieren i Stavanger. Jeg var ikke sen om å hive meg i bilen på vei til «oljebyen» full av forventninger og spenning. Det å kjøpe bil har jeg nemmelig alltid synes har vært uhyre spennende. Lukeparkert i ett småshabby strøk i regntunge Stavanger sto E34’en skitten og fæl. Jeg la imidlertid fort merke til de originale 15” BBS felgene, det utrolig hele skinninteriøret og fraværet av rust som begrenset seg til noen små bobler hist og pist. En liten prøvetur avslørte at motoren var frisk og rask, tørr over og under og gikk rent. Bilen var også fast og presis i styringen og hadde ingen ulyder. Denne BMW’en skulle jeg definitivt ha. Det ble handel og bilen ble med hjem til Arendal for ett bedre liv. Det gikk opp for meg på hjemturen hvilken milsluker dette var. Bilen hadde den tunge solide følelsen som en tysk kvalitetssedan fra denne perioden skal ha og automatgearet girte silkemykt. Vel hjemme fikk bilen en solid gjennomgang utvendig og innvendig, den ble EU godkjent, fikk ny gummi på BBS felgene og den fikk generelt godt vedlikehold.

    Original, urørt og tidsriktig
    Jeg ble kjempefornøyd da det viste seg at det var ett svært bra eksemplar jeg hadde klart å få tak i til mitt stramme budsjett. Jeg angret ikke ett sekund på mitt bilvalg og at jeg endelig hadde kjøpt meg en E34 som jeg alltid har hatt lyst på. «Freude am Farhen» som er BMW sitt etter hvert så kjente slagord gjør seg fortsatt sterkt gjeldene selv 20 år etter at bilen forlot fabrikken i Dingolfing. Det å vri om nøkkelen for så å høre de seks sylindrene våkne til live er rett og lett godt. Bilen er ingen racer, men når den kan cruise rolig med sekseren burende under panseret så koser jeg meg virkelig. Jeg trives bak rattet på en helt annen måte enn jeg gjør i min E90 325d som er en totalt annen bil på de fleste områder. Jeg føler meg privilegert som har to forkjellige kjøreopplevelser og kjøregleder til disposisjon i garasjen. Jeg kan sitte på en kafe og kikke ut på min 20 år gamle billigbil og tenke «for en flott bil». Jeg digger hele stilen på bilen og kanskje spesielt den originale looken som bilen har beholdt helt siden den forlot frabrikken en maidag i 1994. Det er nettopp dette jeg legger stor vekt på med bilen. Den skal være helt original, urørt og tidsriktig - ”just the way it is”.

    Jeg lever lenge på de anerkjennende nikkene jeg får fra førere av nyere 5-serier. Folk kommer ofte bort til meg og sier at dette var ett fint avbrekk fra alle de «oppråna» eldre BMWene som går på veiene og ikke minst er det hyggelig med alle de hyggelige og positive tilbakemeldingene fra medentusiaster her på Bimmers og på treff rundt om. Joda; bilen kunne sikkert hatt mer motor, men jeg synes virkelig at den holder for norsk trafikk og norske bøtesatser samt at sekserlyden har den jo uansett og den blir jeg aldri lei av. Bilen har virkelig vist sin styrke og bruksnytte. Til tross for at den er over snittet for gjennomsnittlig vrakingsalder på BMW så har den fortsatt masse nytte og glede å gi. Det være seg fjellturer om vinteren, langturer til treff, biltur til Tyskland, koseturer om sommeren og den daglige runden mellom jobb, butikk og hjem. Trygt, komfortabelt og raskt leverer den stadig og med godt vedlikehold har jeg troen på at jeg skal holde den på veien i mange, mange år til. Biler som dette lages dessverre ikke lenger.
    Fredrik 90

    Hvis du ønsker din BMW presentert på denne måten i bimmers er det bare å ta tre-fire fornuftige bilder av bilen samt finne frem laptoppen å skrive en historie om din bil. Alle bidrag verdsettes og vil fortløpende bli vurdert i forhold til evt. publisering. Send evt. forespørsel/forslag pr. PM til Fredrik eller MKJ.
  11. Like
    Fredrik 90 got a reaction from AlexZandero for a artikkel, En klassiker vender tilbake   
    BMW har opp igjennom historien hatt tradisjoner for å bygge små, men ganske sportslige biler med fire seter. Viktige milepæler i moderne tid er den klassiske "02" modellen fra midten av 60-tallet, den første 3-serien fra midten av 70-tallet (E21) og ikke minst den idag legendariske E30 modellen fra begynnelsen av 80-tallet. Samtlige av disse seriene kunne tilbys med flere interessante motoralternativer som enten innebar potente rekkefirere eller kraftige rekkeseksere under panseret. De var alle bilmodeller som på den tiden tilbød kundene førsteklasses kjøreegenskaper samt en spennende motorkarakteristikk til en relativt anstendig pris. Etter at E30 modellen kom på markedet endret imidlertid BMW fokus og dette førte til at 3-seriene ble vesentlig større og dermed bedre tilpasset den voksende kundegruppen med unge familier som følte at 5-serien var blitt for stor. Mange har siden den gang savnet de mindre, nette og snertne BMWene som man nesten kan putte i lomma. Det er her den nye 2-serien kommer inn i bildet siden den ikke er utviklet for å frakte en liten familie med bagasje og heller ikke tiltenkt å være en slags mini 5-serie. Den skal derimot som coupé være en liten og sportslig bil som er ypperlig for en til to personer og samtidig tilby en smule mer komfort enn rene toseters sportsbiler som f.eks Z4. Den skal rett og slett føre arven etter "02", E21, E30 og E82 videre i en mer moderne form.

    Så hvordan fungerer nå dette og kan BMW fortsatt lage små sportslige fireseters alternativer til dagens ganske så store 4-serie (altså coupévarianten av 3-serien). Dette måtte undersøkes og jeg har derfor tatt for meg BMW 220i med internkoden F22 - en bil som absolutt sjarmerer med sin sportslige fremtoning. Bilen jeg kjører er utstyrt med 8-trinns sportsautomat og M-sport understell. Testbilen går riktig nok på piggfrie vinterdekk, men det er ikke nok til å skjule at her har vi en bil med et fantastisk avstemt og bra chassis. Det er litt skumle temperaturer med kun ett par grader over frysepunktet så i de skarpeste svingene tar jeg det litt med ro, men at bilen har en utrolig tight og presis styrefølelse er allikevel lett å merke. Bilen føles kompakt og man får følelsen av at man ”kler på seg” bilen og blir i ett med den i svingene. Ikke så rent ulik den følelsen man gjerne får i mindre og lavere sportbiler som f.eks Z4. Bensinmotoren denne bilen er utstyrt med er en rekkefirer på to liter som yter 184 hestekrefter og 270 Nm. Her kunne jeg begynt å klage om mangel på godlyd og at det derfor skulle ha vært en rekkesekser, men lar det være. For selv om denne bilen kun har en rekkefirer har den faktisk ingenting å skamme seg over. Motoren er svært agil og i god BMW tradisjon elsker den turtall. Tiltross for en egenvekt på 1440 Kg så skal 0-100 Km/t gå unna på 7 sekunder og det kan jeg love for at kjennes godt i denne lille bilen. Toppfarten nås ved respektable 230 Km/t, men dette er ikke så veldig aktuelt her i Norge. Motoren må ikke på noen som helst måte "piskes" for å yte sitt beste, men jo høyere turtallet er jo mer flytter bilen på seg og turbolag er så og si ikke eksisterende. Testbilen er som sagt utstyrt med 8-trinns sportsautomat og den gearkassen er til daglig kjøring helt perfekt. Skal man kjøre litt mer inspirert så har man også hendlene bak rattet som er veldig artige å bruke. Jeg hadde nok foretrukket en god 6-trinns manuell gearkasse i denne bilen i og med at dette hadde passet motorens karakteristikk utmerket samt gitt bedre assosiasjoner til de historiske modellene som har inspirert til bilmodellen.


    På landeveien er bilen stabil og fin. M-sport understellet gjør jo selvsagt sitt med kjørekomforten, men bilen er på ingen måter for hard og stumpete slik som enkelte andre bilmodeller med sportsunderstell kan være. I byen kjenner man ujevnhetene godt, men chassiset absorberer allievel disse på en tilfredsstillende måte. Hvis man stadig synes at understelet er for stivt så vil jeg anbefale å droppe M-sport understelet. I god BMW tradisjon blir du som fører tatt godt vare på i interiøret. Det er utformet for å være både funksjonelt og førerorientert. Alt du trenger er der du forventer å finne det og innenfor rekkevidde. Det er litt hardplast her og der, men ikke slik at det går ut over det generelt høye kvalitetsinntrykket. Akkurat selve designet er ikke helt min smak i og med at jeg synes at det blir for mange linjer og ”lag” samt at iDrive skjermen ser litt malplassert ut der den stikker opp av dashbordet som en slags iPad. Den er imidlertid i fin synsrekkevidde samt at touchpaden i midtkonsollen er en fryd å bruke. Selv de skjeveste bokstavene oppfattes stort sett alltid korrekt. Rattet er sikkelig tjukt og godt å holde i samt at det rett og slett er herlig med varme i rattkransen. Multifunksjonstastene på rattet er også lette å betjene under kjøring. Noe annet som er en fryd er M-sportstolene i og med at de gir ypperlig støtte og har nok justeringsmuligheter. Selv etter lengre kjøreturer så blir man ikke trett og sliten i ryggen. Her har BMW vært flinke til å kombinere god støtte og tilstrekkelig komfort. Setene holder deg fint på plass når svingene kommer brått og for en gangs skyld så savnet jeg heller ikke skinntrekk på setene, men å få tak i setebeltet når man har satt seg på plass krever at man nesten må dra skulderen ut av ledd for å nå beltet. Her kunne det ha vært på sin plass med f.eks en liten arm som kommer ut med beltet når man har lukket døren slik det ofte er på litt større coupemodeller. Baksetet har en noe trang inn og utstigning, men jeg med mine beskjedene 1,74 meter på strømpelesten satt akkurat perfekt når jeg hadde satt meg på plass. Så lenge personen i setet foran ikke er noen kjempe så er benplassen om ikke god så i alle fall tilstrekkelig, men er du over 1,75 meter høy så vil du ikke sitte godt i baksetet i og med at takhøyden er begrenset. Trenger man ekstra bagasjeplass så er baksetene nedfellbare og da har man faktisk veldig god plass til f.eks en solid feriebagasje for to personer. Testbilen var ellers utstyrt med et bra hifi-system som ga mer enn god nok lyd. Det finnes anlegg som spiller bedre, men for den vanlige mannen i gata så er dette bra nok. DAB radio er en fryd å ha selv om den mister forbindelsen i tunneler, men dette er ikke noe man kan legge skylden for på bilen. Videre hadde bilen et start/stop system som slår av motoren i f.eks et lyskryss når man står stille og holder inne bremsen. Dette krever litt tilvenning, men etter en stund så blir man vandt til det. Når man kommer kjørende og stopper for å rygge inn i f.eks en parkeringslomme stopper imidlertid motoren. Den starter med en gang man drar spaken ned i revers, men dette er allikevel litt irriterende. Ellers må jeg si at bilen rett og slett er glimrende å leve med på dag til dag basis. Forbruket på blandet kjøring målte jeg til 0,71 liter/mil, noe som er en god del over de 0,57 liter/mil som BMW oppgir. På motorveien ved konstant 120 Km/t så er imidlertid bensinforbruket 0,67 liter/mil og det er bra. På ren landeveiskjøring med flyt i trafikken er forbruket 0,57 liter/mil. I bykjøring må man imidlertid regne med rundt 0,87 liter/mil. Vi snakker tross alt om en bil som veier nesten halvannet tonn og har en bensinmotor på over 180 hestekrefter samt automatgir så alt i alt er bensinforbruket godkjent.

    Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha blitt bedre kjent med 220i er svært bra. Det er på det nivået at jeg ikke hadde lyst til å levere fra meg nøklene igjen og for de som kjenner meg så er dette et meget bra tegn. Bilen føles sportslig og lett samt har et fantastisk chassis og en ”spot on” styrefølelse. Designet er friskt og diverse M-sport detaljer pynter som alltid litt ekstra opp. Motoren er kjapp og fin. Den kunne selvsagt hatt enda flere hestekrefter, men jeg synes absolutt at man får mye kjøreglede for de 408 000 kronene bilen starter på. Du skal være relativt kravstor for å legge ytterligere 100 000 kroner på bordet for en 228i. Den modellen har 245 hestekrefter, men etter min mening er den ikke er verdt prisforskjellen. Hadde 228i hatt en rekkesekser så hadde det kanskje forsvart å bruke de ekstra kronene, men ettersom det i bunn og grunn er den samme motoren som 220i bare med litt mer effekt så ville jeg ha spart disse kronene. Diesel er jo et alternativ i form av 220d og 184 HK, men jeg mener en slik motor ikke passer inn i det konseptet denne bilen representerer. Dette er imidlertid selvfølgelig en smaksak. Det eneste som er litt synd med denne bilen er at ikke flere kjøper den. Hadde BMW solgt flere 2-serier så ville det ha blitt flere brukte 2-serier på markedet om noen år og det igjen ville ha passet supert som en leken bil nummer to eller tre for sånne som meg. BMW fører helt klart i beste forstand tradisjonen med å bygge små, men sportslige coupéer med fire seter videre. Konseptet er som det pleide å være bare i en mer moderne fortolkning.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
    I denne tråden i forumet kan man diskutere bilen...
    http://bimmers.no/topic/793033-bimmers-en-klassiker-vender-tilbake-av-fredrik-90/
  12. Like
    Fredrik 90 got a reaction from BMW530D for a artikkel, En klassiker vender tilbake   
    BMW har opp igjennom historien hatt tradisjoner for å bygge små, men ganske sportslige biler med fire seter. Viktige milepæler i moderne tid er den klassiske "02" modellen fra midten av 60-tallet, den første 3-serien fra midten av 70-tallet (E21) og ikke minst den idag legendariske E30 modellen fra begynnelsen av 80-tallet. Samtlige av disse seriene kunne tilbys med flere interessante motoralternativer som enten innebar potente rekkefirere eller kraftige rekkeseksere under panseret. De var alle bilmodeller som på den tiden tilbød kundene førsteklasses kjøreegenskaper samt en spennende motorkarakteristikk til en relativt anstendig pris. Etter at E30 modellen kom på markedet endret imidlertid BMW fokus og dette førte til at 3-seriene ble vesentlig større og dermed bedre tilpasset den voksende kundegruppen med unge familier som følte at 5-serien var blitt for stor. Mange har siden den gang savnet de mindre, nette og snertne BMWene som man nesten kan putte i lomma. Det er her den nye 2-serien kommer inn i bildet siden den ikke er utviklet for å frakte en liten familie med bagasje og heller ikke tiltenkt å være en slags mini 5-serie. Den skal derimot som coupé være en liten og sportslig bil som er ypperlig for en til to personer og samtidig tilby en smule mer komfort enn rene toseters sportsbiler som f.eks Z4. Den skal rett og slett føre arven etter "02", E21, E30 og E82 videre i en mer moderne form.

    Så hvordan fungerer nå dette og kan BMW fortsatt lage små sportslige fireseters alternativer til dagens ganske så store 4-serie (altså coupévarianten av 3-serien). Dette måtte undersøkes og jeg har derfor tatt for meg BMW 220i med internkoden F22 - en bil som absolutt sjarmerer med sin sportslige fremtoning. Bilen jeg kjører er utstyrt med 8-trinns sportsautomat og M-sport understell. Testbilen går riktig nok på piggfrie vinterdekk, men det er ikke nok til å skjule at her har vi en bil med et fantastisk avstemt og bra chassis. Det er litt skumle temperaturer med kun ett par grader over frysepunktet så i de skarpeste svingene tar jeg det litt med ro, men at bilen har en utrolig tight og presis styrefølelse er allikevel lett å merke. Bilen føles kompakt og man får følelsen av at man ”kler på seg” bilen og blir i ett med den i svingene. Ikke så rent ulik den følelsen man gjerne får i mindre og lavere sportbiler som f.eks Z4. Bensinmotoren denne bilen er utstyrt med er en rekkefirer på to liter som yter 184 hestekrefter og 270 Nm. Her kunne jeg begynt å klage om mangel på godlyd og at det derfor skulle ha vært en rekkesekser, men lar det være. For selv om denne bilen kun har en rekkefirer har den faktisk ingenting å skamme seg over. Motoren er svært agil og i god BMW tradisjon elsker den turtall. Tiltross for en egenvekt på 1440 Kg så skal 0-100 Km/t gå unna på 7 sekunder og det kan jeg love for at kjennes godt i denne lille bilen. Toppfarten nås ved respektable 230 Km/t, men dette er ikke så veldig aktuelt her i Norge. Motoren må ikke på noen som helst måte "piskes" for å yte sitt beste, men jo høyere turtallet er jo mer flytter bilen på seg og turbolag er så og si ikke eksisterende. Testbilen er som sagt utstyrt med 8-trinns sportsautomat og den gearkassen er til daglig kjøring helt perfekt. Skal man kjøre litt mer inspirert så har man også hendlene bak rattet som er veldig artige å bruke. Jeg hadde nok foretrukket en god 6-trinns manuell gearkasse i denne bilen i og med at dette hadde passet motorens karakteristikk utmerket samt gitt bedre assosiasjoner til de historiske modellene som har inspirert til bilmodellen.


    På landeveien er bilen stabil og fin. M-sport understellet gjør jo selvsagt sitt med kjørekomforten, men bilen er på ingen måter for hard og stumpete slik som enkelte andre bilmodeller med sportsunderstell kan være. I byen kjenner man ujevnhetene godt, men chassiset absorberer allievel disse på en tilfredsstillende måte. Hvis man stadig synes at understelet er for stivt så vil jeg anbefale å droppe M-sport understelet. I god BMW tradisjon blir du som fører tatt godt vare på i interiøret. Det er utformet for å være både funksjonelt og førerorientert. Alt du trenger er der du forventer å finne det og innenfor rekkevidde. Det er litt hardplast her og der, men ikke slik at det går ut over det generelt høye kvalitetsinntrykket. Akkurat selve designet er ikke helt min smak i og med at jeg synes at det blir for mange linjer og ”lag” samt at iDrive skjermen ser litt malplassert ut der den stikker opp av dashbordet som en slags iPad. Den er imidlertid i fin synsrekkevidde samt at touchpaden i midtkonsollen er en fryd å bruke. Selv de skjeveste bokstavene oppfattes stort sett alltid korrekt. Rattet er sikkelig tjukt og godt å holde i samt at det rett og slett er herlig med varme i rattkransen. Multifunksjonstastene på rattet er også lette å betjene under kjøring. Noe annet som er en fryd er M-sportstolene i og med at de gir ypperlig støtte og har nok justeringsmuligheter. Selv etter lengre kjøreturer så blir man ikke trett og sliten i ryggen. Her har BMW vært flinke til å kombinere god støtte og tilstrekkelig komfort. Setene holder deg fint på plass når svingene kommer brått og for en gangs skyld så savnet jeg heller ikke skinntrekk på setene, men å få tak i setebeltet når man har satt seg på plass krever at man nesten må dra skulderen ut av ledd for å nå beltet. Her kunne det ha vært på sin plass med f.eks en liten arm som kommer ut med beltet når man har lukket døren slik det ofte er på litt større coupemodeller. Baksetet har en noe trang inn og utstigning, men jeg med mine beskjedene 1,74 meter på strømpelesten satt akkurat perfekt når jeg hadde satt meg på plass. Så lenge personen i setet foran ikke er noen kjempe så er benplassen om ikke god så i alle fall tilstrekkelig, men er du over 1,75 meter høy så vil du ikke sitte godt i baksetet i og med at takhøyden er begrenset. Trenger man ekstra bagasjeplass så er baksetene nedfellbare og da har man faktisk veldig god plass til f.eks en solid feriebagasje for to personer. Testbilen var ellers utstyrt med et bra hifi-system som ga mer enn god nok lyd. Det finnes anlegg som spiller bedre, men for den vanlige mannen i gata så er dette bra nok. DAB radio er en fryd å ha selv om den mister forbindelsen i tunneler, men dette er ikke noe man kan legge skylden for på bilen. Videre hadde bilen et start/stop system som slår av motoren i f.eks et lyskryss når man står stille og holder inne bremsen. Dette krever litt tilvenning, men etter en stund så blir man vandt til det. Når man kommer kjørende og stopper for å rygge inn i f.eks en parkeringslomme stopper imidlertid motoren. Den starter med en gang man drar spaken ned i revers, men dette er allikevel litt irriterende. Ellers må jeg si at bilen rett og slett er glimrende å leve med på dag til dag basis. Forbruket på blandet kjøring målte jeg til 0,71 liter/mil, noe som er en god del over de 0,57 liter/mil som BMW oppgir. På motorveien ved konstant 120 Km/t så er imidlertid bensinforbruket 0,67 liter/mil og det er bra. På ren landeveiskjøring med flyt i trafikken er forbruket 0,57 liter/mil. I bykjøring må man imidlertid regne med rundt 0,87 liter/mil. Vi snakker tross alt om en bil som veier nesten halvannet tonn og har en bensinmotor på over 180 hestekrefter samt automatgir så alt i alt er bensinforbruket godkjent.

    Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha blitt bedre kjent med 220i er svært bra. Det er på det nivået at jeg ikke hadde lyst til å levere fra meg nøklene igjen og for de som kjenner meg så er dette et meget bra tegn. Bilen føles sportslig og lett samt har et fantastisk chassis og en ”spot on” styrefølelse. Designet er friskt og diverse M-sport detaljer pynter som alltid litt ekstra opp. Motoren er kjapp og fin. Den kunne selvsagt hatt enda flere hestekrefter, men jeg synes absolutt at man får mye kjøreglede for de 408 000 kronene bilen starter på. Du skal være relativt kravstor for å legge ytterligere 100 000 kroner på bordet for en 228i. Den modellen har 245 hestekrefter, men etter min mening er den ikke er verdt prisforskjellen. Hadde 228i hatt en rekkesekser så hadde det kanskje forsvart å bruke de ekstra kronene, men ettersom det i bunn og grunn er den samme motoren som 220i bare med litt mer effekt så ville jeg ha spart disse kronene. Diesel er jo et alternativ i form av 220d og 184 HK, men jeg mener en slik motor ikke passer inn i det konseptet denne bilen representerer. Dette er imidlertid selvfølgelig en smaksak. Det eneste som er litt synd med denne bilen er at ikke flere kjøper den. Hadde BMW solgt flere 2-serier så ville det ha blitt flere brukte 2-serier på markedet om noen år og det igjen ville ha passet supert som en leken bil nummer to eller tre for sånne som meg. BMW fører helt klart i beste forstand tradisjonen med å bygge små, men sportslige coupéer med fire seter videre. Konseptet er som det pleide å være bare i en mer moderne fortolkning.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
    I denne tråden i forumet kan man diskutere bilen...
    http://bimmers.no/topic/793033-bimmers-en-klassiker-vender-tilbake-av-fredrik-90/
  13. Like
    Fredrik 90 got a reaction from Turbo-HF for a artikkel, En klassiker vender tilbake   
    BMW har opp igjennom historien hatt tradisjoner for å bygge små, men ganske sportslige biler med fire seter. Viktige milepæler i moderne tid er den klassiske "02" modellen fra midten av 60-tallet, den første 3-serien fra midten av 70-tallet (E21) og ikke minst den idag legendariske E30 modellen fra begynnelsen av 80-tallet. Samtlige av disse seriene kunne tilbys med flere interessante motoralternativer som enten innebar potente rekkefirere eller kraftige rekkeseksere under panseret. De var alle bilmodeller som på den tiden tilbød kundene førsteklasses kjøreegenskaper samt en spennende motorkarakteristikk til en relativt anstendig pris. Etter at E30 modellen kom på markedet endret imidlertid BMW fokus og dette førte til at 3-seriene ble vesentlig større og dermed bedre tilpasset den voksende kundegruppen med unge familier som følte at 5-serien var blitt for stor. Mange har siden den gang savnet de mindre, nette og snertne BMWene som man nesten kan putte i lomma. Det er her den nye 2-serien kommer inn i bildet siden den ikke er utviklet for å frakte en liten familie med bagasje og heller ikke tiltenkt å være en slags mini 5-serie. Den skal derimot som coupé være en liten og sportslig bil som er ypperlig for en til to personer og samtidig tilby en smule mer komfort enn rene toseters sportsbiler som f.eks Z4. Den skal rett og slett føre arven etter "02", E21, E30 og E82 videre i en mer moderne form.

    Så hvordan fungerer nå dette og kan BMW fortsatt lage små sportslige fireseters alternativer til dagens ganske så store 4-serie (altså coupévarianten av 3-serien). Dette måtte undersøkes og jeg har derfor tatt for meg BMW 220i med internkoden F22 - en bil som absolutt sjarmerer med sin sportslige fremtoning. Bilen jeg kjører er utstyrt med 8-trinns sportsautomat og M-sport understell. Testbilen går riktig nok på piggfrie vinterdekk, men det er ikke nok til å skjule at her har vi en bil med et fantastisk avstemt og bra chassis. Det er litt skumle temperaturer med kun ett par grader over frysepunktet så i de skarpeste svingene tar jeg det litt med ro, men at bilen har en utrolig tight og presis styrefølelse er allikevel lett å merke. Bilen føles kompakt og man får følelsen av at man ”kler på seg” bilen og blir i ett med den i svingene. Ikke så rent ulik den følelsen man gjerne får i mindre og lavere sportbiler som f.eks Z4. Bensinmotoren denne bilen er utstyrt med er en rekkefirer på to liter som yter 184 hestekrefter og 270 Nm. Her kunne jeg begynt å klage om mangel på godlyd og at det derfor skulle ha vært en rekkesekser, men lar det være. For selv om denne bilen kun har en rekkefirer har den faktisk ingenting å skamme seg over. Motoren er svært agil og i god BMW tradisjon elsker den turtall. Tiltross for en egenvekt på 1440 Kg så skal 0-100 Km/t gå unna på 7 sekunder og det kan jeg love for at kjennes godt i denne lille bilen. Toppfarten nås ved respektable 230 Km/t, men dette er ikke så veldig aktuelt her i Norge. Motoren må ikke på noen som helst måte "piskes" for å yte sitt beste, men jo høyere turtallet er jo mer flytter bilen på seg og turbolag er så og si ikke eksisterende. Testbilen er som sagt utstyrt med 8-trinns sportsautomat og den gearkassen er til daglig kjøring helt perfekt. Skal man kjøre litt mer inspirert så har man også hendlene bak rattet som er veldig artige å bruke. Jeg hadde nok foretrukket en god 6-trinns manuell gearkasse i denne bilen i og med at dette hadde passet motorens karakteristikk utmerket samt gitt bedre assosiasjoner til de historiske modellene som har inspirert til bilmodellen.


    På landeveien er bilen stabil og fin. M-sport understellet gjør jo selvsagt sitt med kjørekomforten, men bilen er på ingen måter for hard og stumpete slik som enkelte andre bilmodeller med sportsunderstell kan være. I byen kjenner man ujevnhetene godt, men chassiset absorberer allievel disse på en tilfredsstillende måte. Hvis man stadig synes at understelet er for stivt så vil jeg anbefale å droppe M-sport understelet. I god BMW tradisjon blir du som fører tatt godt vare på i interiøret. Det er utformet for å være både funksjonelt og førerorientert. Alt du trenger er der du forventer å finne det og innenfor rekkevidde. Det er litt hardplast her og der, men ikke slik at det går ut over det generelt høye kvalitetsinntrykket. Akkurat selve designet er ikke helt min smak i og med at jeg synes at det blir for mange linjer og ”lag” samt at iDrive skjermen ser litt malplassert ut der den stikker opp av dashbordet som en slags iPad. Den er imidlertid i fin synsrekkevidde samt at touchpaden i midtkonsollen er en fryd å bruke. Selv de skjeveste bokstavene oppfattes stort sett alltid korrekt. Rattet er sikkelig tjukt og godt å holde i samt at det rett og slett er herlig med varme i rattkransen. Multifunksjonstastene på rattet er også lette å betjene under kjøring. Noe annet som er en fryd er M-sportstolene i og med at de gir ypperlig støtte og har nok justeringsmuligheter. Selv etter lengre kjøreturer så blir man ikke trett og sliten i ryggen. Her har BMW vært flinke til å kombinere god støtte og tilstrekkelig komfort. Setene holder deg fint på plass når svingene kommer brått og for en gangs skyld så savnet jeg heller ikke skinntrekk på setene, men å få tak i setebeltet når man har satt seg på plass krever at man nesten må dra skulderen ut av ledd for å nå beltet. Her kunne det ha vært på sin plass med f.eks en liten arm som kommer ut med beltet når man har lukket døren slik det ofte er på litt større coupemodeller. Baksetet har en noe trang inn og utstigning, men jeg med mine beskjedene 1,74 meter på strømpelesten satt akkurat perfekt når jeg hadde satt meg på plass. Så lenge personen i setet foran ikke er noen kjempe så er benplassen om ikke god så i alle fall tilstrekkelig, men er du over 1,75 meter høy så vil du ikke sitte godt i baksetet i og med at takhøyden er begrenset. Trenger man ekstra bagasjeplass så er baksetene nedfellbare og da har man faktisk veldig god plass til f.eks en solid feriebagasje for to personer. Testbilen var ellers utstyrt med et bra hifi-system som ga mer enn god nok lyd. Det finnes anlegg som spiller bedre, men for den vanlige mannen i gata så er dette bra nok. DAB radio er en fryd å ha selv om den mister forbindelsen i tunneler, men dette er ikke noe man kan legge skylden for på bilen. Videre hadde bilen et start/stop system som slår av motoren i f.eks et lyskryss når man står stille og holder inne bremsen. Dette krever litt tilvenning, men etter en stund så blir man vandt til det. Når man kommer kjørende og stopper for å rygge inn i f.eks en parkeringslomme stopper imidlertid motoren. Den starter med en gang man drar spaken ned i revers, men dette er allikevel litt irriterende. Ellers må jeg si at bilen rett og slett er glimrende å leve med på dag til dag basis. Forbruket på blandet kjøring målte jeg til 0,71 liter/mil, noe som er en god del over de 0,57 liter/mil som BMW oppgir. På motorveien ved konstant 120 Km/t så er imidlertid bensinforbruket 0,67 liter/mil og det er bra. På ren landeveiskjøring med flyt i trafikken er forbruket 0,57 liter/mil. I bykjøring må man imidlertid regne med rundt 0,87 liter/mil. Vi snakker tross alt om en bil som veier nesten halvannet tonn og har en bensinmotor på over 180 hestekrefter samt automatgir så alt i alt er bensinforbruket godkjent.

    Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha blitt bedre kjent med 220i er svært bra. Det er på det nivået at jeg ikke hadde lyst til å levere fra meg nøklene igjen og for de som kjenner meg så er dette et meget bra tegn. Bilen føles sportslig og lett samt har et fantastisk chassis og en ”spot on” styrefølelse. Designet er friskt og diverse M-sport detaljer pynter som alltid litt ekstra opp. Motoren er kjapp og fin. Den kunne selvsagt hatt enda flere hestekrefter, men jeg synes absolutt at man får mye kjøreglede for de 408 000 kronene bilen starter på. Du skal være relativt kravstor for å legge ytterligere 100 000 kroner på bordet for en 228i. Den modellen har 245 hestekrefter, men etter min mening er den ikke er verdt prisforskjellen. Hadde 228i hatt en rekkesekser så hadde det kanskje forsvart å bruke de ekstra kronene, men ettersom det i bunn og grunn er den samme motoren som 220i bare med litt mer effekt så ville jeg ha spart disse kronene. Diesel er jo et alternativ i form av 220d og 184 HK, men jeg mener en slik motor ikke passer inn i det konseptet denne bilen representerer. Dette er imidlertid selvfølgelig en smaksak. Det eneste som er litt synd med denne bilen er at ikke flere kjøper den. Hadde BMW solgt flere 2-serier så ville det ha blitt flere brukte 2-serier på markedet om noen år og det igjen ville ha passet supert som en leken bil nummer to eller tre for sånne som meg. BMW fører helt klart i beste forstand tradisjonen med å bygge små, men sportslige coupéer med fire seter videre. Konseptet er som det pleide å være bare i en mer moderne fortolkning.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
    I denne tråden i forumet kan man diskutere bilen...
    http://bimmers.no/topic/793033-bimmers-en-klassiker-vender-tilbake-av-fredrik-90/
  14. Like
    Fredrik 90 got a reaction from hermanoo90 for a artikkel, En klassiker vender tilbake   
    BMW har opp igjennom historien hatt tradisjoner for å bygge små, men ganske sportslige biler med fire seter. Viktige milepæler i moderne tid er den klassiske "02" modellen fra midten av 60-tallet, den første 3-serien fra midten av 70-tallet (E21) og ikke minst den idag legendariske E30 modellen fra begynnelsen av 80-tallet. Samtlige av disse seriene kunne tilbys med flere interessante motoralternativer som enten innebar potente rekkefirere eller kraftige rekkeseksere under panseret. De var alle bilmodeller som på den tiden tilbød kundene førsteklasses kjøreegenskaper samt en spennende motorkarakteristikk til en relativt anstendig pris. Etter at E30 modellen kom på markedet endret imidlertid BMW fokus og dette førte til at 3-seriene ble vesentlig større og dermed bedre tilpasset den voksende kundegruppen med unge familier som følte at 5-serien var blitt for stor. Mange har siden den gang savnet de mindre, nette og snertne BMWene som man nesten kan putte i lomma. Det er her den nye 2-serien kommer inn i bildet siden den ikke er utviklet for å frakte en liten familie med bagasje og heller ikke tiltenkt å være en slags mini 5-serie. Den skal derimot som coupé være en liten og sportslig bil som er ypperlig for en til to personer og samtidig tilby en smule mer komfort enn rene toseters sportsbiler som f.eks Z4. Den skal rett og slett føre arven etter "02", E21, E30 og E82 videre i en mer moderne form.

    Så hvordan fungerer nå dette og kan BMW fortsatt lage små sportslige fireseters alternativer til dagens ganske så store 4-serie (altså coupévarianten av 3-serien). Dette måtte undersøkes og jeg har derfor tatt for meg BMW 220i med internkoden F22 - en bil som absolutt sjarmerer med sin sportslige fremtoning. Bilen jeg kjører er utstyrt med 8-trinns sportsautomat og M-sport understell. Testbilen går riktig nok på piggfrie vinterdekk, men det er ikke nok til å skjule at her har vi en bil med et fantastisk avstemt og bra chassis. Det er litt skumle temperaturer med kun ett par grader over frysepunktet så i de skarpeste svingene tar jeg det litt med ro, men at bilen har en utrolig tight og presis styrefølelse er allikevel lett å merke. Bilen føles kompakt og man får følelsen av at man ”kler på seg” bilen og blir i ett med den i svingene. Ikke så rent ulik den følelsen man gjerne får i mindre og lavere sportbiler som f.eks Z4. Bensinmotoren denne bilen er utstyrt med er en rekkefirer på to liter som yter 184 hestekrefter og 270 Nm. Her kunne jeg begynt å klage om mangel på godlyd og at det derfor skulle ha vært en rekkesekser, men lar det være. For selv om denne bilen kun har en rekkefirer har den faktisk ingenting å skamme seg over. Motoren er svært agil og i god BMW tradisjon elsker den turtall. Tiltross for en egenvekt på 1440 Kg så skal 0-100 Km/t gå unna på 7 sekunder og det kan jeg love for at kjennes godt i denne lille bilen. Toppfarten nås ved respektable 230 Km/t, men dette er ikke så veldig aktuelt her i Norge. Motoren må ikke på noen som helst måte "piskes" for å yte sitt beste, men jo høyere turtallet er jo mer flytter bilen på seg og turbolag er så og si ikke eksisterende. Testbilen er som sagt utstyrt med 8-trinns sportsautomat og den gearkassen er til daglig kjøring helt perfekt. Skal man kjøre litt mer inspirert så har man også hendlene bak rattet som er veldig artige å bruke. Jeg hadde nok foretrukket en god 6-trinns manuell gearkasse i denne bilen i og med at dette hadde passet motorens karakteristikk utmerket samt gitt bedre assosiasjoner til de historiske modellene som har inspirert til bilmodellen.


    På landeveien er bilen stabil og fin. M-sport understellet gjør jo selvsagt sitt med kjørekomforten, men bilen er på ingen måter for hard og stumpete slik som enkelte andre bilmodeller med sportsunderstell kan være. I byen kjenner man ujevnhetene godt, men chassiset absorberer allievel disse på en tilfredsstillende måte. Hvis man stadig synes at understelet er for stivt så vil jeg anbefale å droppe M-sport understelet. I god BMW tradisjon blir du som fører tatt godt vare på i interiøret. Det er utformet for å være både funksjonelt og førerorientert. Alt du trenger er der du forventer å finne det og innenfor rekkevidde. Det er litt hardplast her og der, men ikke slik at det går ut over det generelt høye kvalitetsinntrykket. Akkurat selve designet er ikke helt min smak i og med at jeg synes at det blir for mange linjer og ”lag” samt at iDrive skjermen ser litt malplassert ut der den stikker opp av dashbordet som en slags iPad. Den er imidlertid i fin synsrekkevidde samt at touchpaden i midtkonsollen er en fryd å bruke. Selv de skjeveste bokstavene oppfattes stort sett alltid korrekt. Rattet er sikkelig tjukt og godt å holde i samt at det rett og slett er herlig med varme i rattkransen. Multifunksjonstastene på rattet er også lette å betjene under kjøring. Noe annet som er en fryd er M-sportstolene i og med at de gir ypperlig støtte og har nok justeringsmuligheter. Selv etter lengre kjøreturer så blir man ikke trett og sliten i ryggen. Her har BMW vært flinke til å kombinere god støtte og tilstrekkelig komfort. Setene holder deg fint på plass når svingene kommer brått og for en gangs skyld så savnet jeg heller ikke skinntrekk på setene, men å få tak i setebeltet når man har satt seg på plass krever at man nesten må dra skulderen ut av ledd for å nå beltet. Her kunne det ha vært på sin plass med f.eks en liten arm som kommer ut med beltet når man har lukket døren slik det ofte er på litt større coupemodeller. Baksetet har en noe trang inn og utstigning, men jeg med mine beskjedene 1,74 meter på strømpelesten satt akkurat perfekt når jeg hadde satt meg på plass. Så lenge personen i setet foran ikke er noen kjempe så er benplassen om ikke god så i alle fall tilstrekkelig, men er du over 1,75 meter høy så vil du ikke sitte godt i baksetet i og med at takhøyden er begrenset. Trenger man ekstra bagasjeplass så er baksetene nedfellbare og da har man faktisk veldig god plass til f.eks en solid feriebagasje for to personer. Testbilen var ellers utstyrt med et bra hifi-system som ga mer enn god nok lyd. Det finnes anlegg som spiller bedre, men for den vanlige mannen i gata så er dette bra nok. DAB radio er en fryd å ha selv om den mister forbindelsen i tunneler, men dette er ikke noe man kan legge skylden for på bilen. Videre hadde bilen et start/stop system som slår av motoren i f.eks et lyskryss når man står stille og holder inne bremsen. Dette krever litt tilvenning, men etter en stund så blir man vandt til det. Når man kommer kjørende og stopper for å rygge inn i f.eks en parkeringslomme stopper imidlertid motoren. Den starter med en gang man drar spaken ned i revers, men dette er allikevel litt irriterende. Ellers må jeg si at bilen rett og slett er glimrende å leve med på dag til dag basis. Forbruket på blandet kjøring målte jeg til 0,71 liter/mil, noe som er en god del over de 0,57 liter/mil som BMW oppgir. På motorveien ved konstant 120 Km/t så er imidlertid bensinforbruket 0,67 liter/mil og det er bra. På ren landeveiskjøring med flyt i trafikken er forbruket 0,57 liter/mil. I bykjøring må man imidlertid regne med rundt 0,87 liter/mil. Vi snakker tross alt om en bil som veier nesten halvannet tonn og har en bensinmotor på over 180 hestekrefter samt automatgir så alt i alt er bensinforbruket godkjent.

    Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha blitt bedre kjent med 220i er svært bra. Det er på det nivået at jeg ikke hadde lyst til å levere fra meg nøklene igjen og for de som kjenner meg så er dette et meget bra tegn. Bilen føles sportslig og lett samt har et fantastisk chassis og en ”spot on” styrefølelse. Designet er friskt og diverse M-sport detaljer pynter som alltid litt ekstra opp. Motoren er kjapp og fin. Den kunne selvsagt hatt enda flere hestekrefter, men jeg synes absolutt at man får mye kjøreglede for de 408 000 kronene bilen starter på. Du skal være relativt kravstor for å legge ytterligere 100 000 kroner på bordet for en 228i. Den modellen har 245 hestekrefter, men etter min mening er den ikke er verdt prisforskjellen. Hadde 228i hatt en rekkesekser så hadde det kanskje forsvart å bruke de ekstra kronene, men ettersom det i bunn og grunn er den samme motoren som 220i bare med litt mer effekt så ville jeg ha spart disse kronene. Diesel er jo et alternativ i form av 220d og 184 HK, men jeg mener en slik motor ikke passer inn i det konseptet denne bilen representerer. Dette er imidlertid selvfølgelig en smaksak. Det eneste som er litt synd med denne bilen er at ikke flere kjøper den. Hadde BMW solgt flere 2-serier så ville det ha blitt flere brukte 2-serier på markedet om noen år og det igjen ville ha passet supert som en leken bil nummer to eller tre for sånne som meg. BMW fører helt klart i beste forstand tradisjonen med å bygge små, men sportslige coupéer med fire seter videre. Konseptet er som det pleide å være bare i en mer moderne fortolkning.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
    I denne tråden i forumet kan man diskutere bilen...
    http://bimmers.no/topic/793033-bimmers-en-klassiker-vender-tilbake-av-fredrik-90/
  15. Like
    Fredrik 90 got a reaction from VegarVS for a artikkel, En klassiker vender tilbake   
    BMW har opp igjennom historien hatt tradisjoner for å bygge små, men ganske sportslige biler med fire seter. Viktige milepæler i moderne tid er den klassiske "02" modellen fra midten av 60-tallet, den første 3-serien fra midten av 70-tallet (E21) og ikke minst den idag legendariske E30 modellen fra begynnelsen av 80-tallet. Samtlige av disse seriene kunne tilbys med flere interessante motoralternativer som enten innebar potente rekkefirere eller kraftige rekkeseksere under panseret. De var alle bilmodeller som på den tiden tilbød kundene førsteklasses kjøreegenskaper samt en spennende motorkarakteristikk til en relativt anstendig pris. Etter at E30 modellen kom på markedet endret imidlertid BMW fokus og dette førte til at 3-seriene ble vesentlig større og dermed bedre tilpasset den voksende kundegruppen med unge familier som følte at 5-serien var blitt for stor. Mange har siden den gang savnet de mindre, nette og snertne BMWene som man nesten kan putte i lomma. Det er her den nye 2-serien kommer inn i bildet siden den ikke er utviklet for å frakte en liten familie med bagasje og heller ikke tiltenkt å være en slags mini 5-serie. Den skal derimot som coupé være en liten og sportslig bil som er ypperlig for en til to personer og samtidig tilby en smule mer komfort enn rene toseters sportsbiler som f.eks Z4. Den skal rett og slett føre arven etter "02", E21, E30 og E82 videre i en mer moderne form.

    Så hvordan fungerer nå dette og kan BMW fortsatt lage små sportslige fireseters alternativer til dagens ganske så store 4-serie (altså coupévarianten av 3-serien). Dette måtte undersøkes og jeg har derfor tatt for meg BMW 220i med internkoden F22 - en bil som absolutt sjarmerer med sin sportslige fremtoning. Bilen jeg kjører er utstyrt med 8-trinns sportsautomat og M-sport understell. Testbilen går riktig nok på piggfrie vinterdekk, men det er ikke nok til å skjule at her har vi en bil med et fantastisk avstemt og bra chassis. Det er litt skumle temperaturer med kun ett par grader over frysepunktet så i de skarpeste svingene tar jeg det litt med ro, men at bilen har en utrolig tight og presis styrefølelse er allikevel lett å merke. Bilen føles kompakt og man får følelsen av at man ”kler på seg” bilen og blir i ett med den i svingene. Ikke så rent ulik den følelsen man gjerne får i mindre og lavere sportbiler som f.eks Z4. Bensinmotoren denne bilen er utstyrt med er en rekkefirer på to liter som yter 184 hestekrefter og 270 Nm. Her kunne jeg begynt å klage om mangel på godlyd og at det derfor skulle ha vært en rekkesekser, men lar det være. For selv om denne bilen kun har en rekkefirer har den faktisk ingenting å skamme seg over. Motoren er svært agil og i god BMW tradisjon elsker den turtall. Tiltross for en egenvekt på 1440 Kg så skal 0-100 Km/t gå unna på 7 sekunder og det kan jeg love for at kjennes godt i denne lille bilen. Toppfarten nås ved respektable 230 Km/t, men dette er ikke så veldig aktuelt her i Norge. Motoren må ikke på noen som helst måte "piskes" for å yte sitt beste, men jo høyere turtallet er jo mer flytter bilen på seg og turbolag er så og si ikke eksisterende. Testbilen er som sagt utstyrt med 8-trinns sportsautomat og den gearkassen er til daglig kjøring helt perfekt. Skal man kjøre litt mer inspirert så har man også hendlene bak rattet som er veldig artige å bruke. Jeg hadde nok foretrukket en god 6-trinns manuell gearkasse i denne bilen i og med at dette hadde passet motorens karakteristikk utmerket samt gitt bedre assosiasjoner til de historiske modellene som har inspirert til bilmodellen.


    På landeveien er bilen stabil og fin. M-sport understellet gjør jo selvsagt sitt med kjørekomforten, men bilen er på ingen måter for hard og stumpete slik som enkelte andre bilmodeller med sportsunderstell kan være. I byen kjenner man ujevnhetene godt, men chassiset absorberer allievel disse på en tilfredsstillende måte. Hvis man stadig synes at understelet er for stivt så vil jeg anbefale å droppe M-sport understelet. I god BMW tradisjon blir du som fører tatt godt vare på i interiøret. Det er utformet for å være både funksjonelt og førerorientert. Alt du trenger er der du forventer å finne det og innenfor rekkevidde. Det er litt hardplast her og der, men ikke slik at det går ut over det generelt høye kvalitetsinntrykket. Akkurat selve designet er ikke helt min smak i og med at jeg synes at det blir for mange linjer og ”lag” samt at iDrive skjermen ser litt malplassert ut der den stikker opp av dashbordet som en slags iPad. Den er imidlertid i fin synsrekkevidde samt at touchpaden i midtkonsollen er en fryd å bruke. Selv de skjeveste bokstavene oppfattes stort sett alltid korrekt. Rattet er sikkelig tjukt og godt å holde i samt at det rett og slett er herlig med varme i rattkransen. Multifunksjonstastene på rattet er også lette å betjene under kjøring. Noe annet som er en fryd er M-sportstolene i og med at de gir ypperlig støtte og har nok justeringsmuligheter. Selv etter lengre kjøreturer så blir man ikke trett og sliten i ryggen. Her har BMW vært flinke til å kombinere god støtte og tilstrekkelig komfort. Setene holder deg fint på plass når svingene kommer brått og for en gangs skyld så savnet jeg heller ikke skinntrekk på setene, men å få tak i setebeltet når man har satt seg på plass krever at man nesten må dra skulderen ut av ledd for å nå beltet. Her kunne det ha vært på sin plass med f.eks en liten arm som kommer ut med beltet når man har lukket døren slik det ofte er på litt større coupemodeller. Baksetet har en noe trang inn og utstigning, men jeg med mine beskjedene 1,74 meter på strømpelesten satt akkurat perfekt når jeg hadde satt meg på plass. Så lenge personen i setet foran ikke er noen kjempe så er benplassen om ikke god så i alle fall tilstrekkelig, men er du over 1,75 meter høy så vil du ikke sitte godt i baksetet i og med at takhøyden er begrenset. Trenger man ekstra bagasjeplass så er baksetene nedfellbare og da har man faktisk veldig god plass til f.eks en solid feriebagasje for to personer. Testbilen var ellers utstyrt med et bra hifi-system som ga mer enn god nok lyd. Det finnes anlegg som spiller bedre, men for den vanlige mannen i gata så er dette bra nok. DAB radio er en fryd å ha selv om den mister forbindelsen i tunneler, men dette er ikke noe man kan legge skylden for på bilen. Videre hadde bilen et start/stop system som slår av motoren i f.eks et lyskryss når man står stille og holder inne bremsen. Dette krever litt tilvenning, men etter en stund så blir man vandt til det. Når man kommer kjørende og stopper for å rygge inn i f.eks en parkeringslomme stopper imidlertid motoren. Den starter med en gang man drar spaken ned i revers, men dette er allikevel litt irriterende. Ellers må jeg si at bilen rett og slett er glimrende å leve med på dag til dag basis. Forbruket på blandet kjøring målte jeg til 0,71 liter/mil, noe som er en god del over de 0,57 liter/mil som BMW oppgir. På motorveien ved konstant 120 Km/t så er imidlertid bensinforbruket 0,67 liter/mil og det er bra. På ren landeveiskjøring med flyt i trafikken er forbruket 0,57 liter/mil. I bykjøring må man imidlertid regne med rundt 0,87 liter/mil. Vi snakker tross alt om en bil som veier nesten halvannet tonn og har en bensinmotor på over 180 hestekrefter samt automatgir så alt i alt er bensinforbruket godkjent.

    Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha blitt bedre kjent med 220i er svært bra. Det er på det nivået at jeg ikke hadde lyst til å levere fra meg nøklene igjen og for de som kjenner meg så er dette et meget bra tegn. Bilen føles sportslig og lett samt har et fantastisk chassis og en ”spot on” styrefølelse. Designet er friskt og diverse M-sport detaljer pynter som alltid litt ekstra opp. Motoren er kjapp og fin. Den kunne selvsagt hatt enda flere hestekrefter, men jeg synes absolutt at man får mye kjøreglede for de 408 000 kronene bilen starter på. Du skal være relativt kravstor for å legge ytterligere 100 000 kroner på bordet for en 228i. Den modellen har 245 hestekrefter, men etter min mening er den ikke er verdt prisforskjellen. Hadde 228i hatt en rekkesekser så hadde det kanskje forsvart å bruke de ekstra kronene, men ettersom det i bunn og grunn er den samme motoren som 220i bare med litt mer effekt så ville jeg ha spart disse kronene. Diesel er jo et alternativ i form av 220d og 184 HK, men jeg mener en slik motor ikke passer inn i det konseptet denne bilen representerer. Dette er imidlertid selvfølgelig en smaksak. Det eneste som er litt synd med denne bilen er at ikke flere kjøper den. Hadde BMW solgt flere 2-serier så ville det ha blitt flere brukte 2-serier på markedet om noen år og det igjen ville ha passet supert som en leken bil nummer to eller tre for sånne som meg. BMW fører helt klart i beste forstand tradisjonen med å bygge små, men sportslige coupéer med fire seter videre. Konseptet er som det pleide å være bare i en mer moderne fortolkning.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
    I denne tråden i forumet kan man diskutere bilen...
    http://bimmers.no/topic/793033-bimmers-en-klassiker-vender-tilbake-av-fredrik-90/
  16. Like
    Fredrik 90 got a reaction from Gahrian for a artikkel, En klassiker vender tilbake   
    BMW har opp igjennom historien hatt tradisjoner for å bygge små, men ganske sportslige biler med fire seter. Viktige milepæler i moderne tid er den klassiske "02" modellen fra midten av 60-tallet, den første 3-serien fra midten av 70-tallet (E21) og ikke minst den idag legendariske E30 modellen fra begynnelsen av 80-tallet. Samtlige av disse seriene kunne tilbys med flere interessante motoralternativer som enten innebar potente rekkefirere eller kraftige rekkeseksere under panseret. De var alle bilmodeller som på den tiden tilbød kundene førsteklasses kjøreegenskaper samt en spennende motorkarakteristikk til en relativt anstendig pris. Etter at E30 modellen kom på markedet endret imidlertid BMW fokus og dette førte til at 3-seriene ble vesentlig større og dermed bedre tilpasset den voksende kundegruppen med unge familier som følte at 5-serien var blitt for stor. Mange har siden den gang savnet de mindre, nette og snertne BMWene som man nesten kan putte i lomma. Det er her den nye 2-serien kommer inn i bildet siden den ikke er utviklet for å frakte en liten familie med bagasje og heller ikke tiltenkt å være en slags mini 5-serie. Den skal derimot som coupé være en liten og sportslig bil som er ypperlig for en til to personer og samtidig tilby en smule mer komfort enn rene toseters sportsbiler som f.eks Z4. Den skal rett og slett føre arven etter "02", E21, E30 og E82 videre i en mer moderne form.

    Så hvordan fungerer nå dette og kan BMW fortsatt lage små sportslige fireseters alternativer til dagens ganske så store 4-serie (altså coupévarianten av 3-serien). Dette måtte undersøkes og jeg har derfor tatt for meg BMW 220i med internkoden F22 - en bil som absolutt sjarmerer med sin sportslige fremtoning. Bilen jeg kjører er utstyrt med 8-trinns sportsautomat og M-sport understell. Testbilen går riktig nok på piggfrie vinterdekk, men det er ikke nok til å skjule at her har vi en bil med et fantastisk avstemt og bra chassis. Det er litt skumle temperaturer med kun ett par grader over frysepunktet så i de skarpeste svingene tar jeg det litt med ro, men at bilen har en utrolig tight og presis styrefølelse er allikevel lett å merke. Bilen føles kompakt og man får følelsen av at man ”kler på seg” bilen og blir i ett med den i svingene. Ikke så rent ulik den følelsen man gjerne får i mindre og lavere sportbiler som f.eks Z4. Bensinmotoren denne bilen er utstyrt med er en rekkefirer på to liter som yter 184 hestekrefter og 270 Nm. Her kunne jeg begynt å klage om mangel på godlyd og at det derfor skulle ha vært en rekkesekser, men lar det være. For selv om denne bilen kun har en rekkefirer har den faktisk ingenting å skamme seg over. Motoren er svært agil og i god BMW tradisjon elsker den turtall. Tiltross for en egenvekt på 1440 Kg så skal 0-100 Km/t gå unna på 7 sekunder og det kan jeg love for at kjennes godt i denne lille bilen. Toppfarten nås ved respektable 230 Km/t, men dette er ikke så veldig aktuelt her i Norge. Motoren må ikke på noen som helst måte "piskes" for å yte sitt beste, men jo høyere turtallet er jo mer flytter bilen på seg og turbolag er så og si ikke eksisterende. Testbilen er som sagt utstyrt med 8-trinns sportsautomat og den gearkassen er til daglig kjøring helt perfekt. Skal man kjøre litt mer inspirert så har man også hendlene bak rattet som er veldig artige å bruke. Jeg hadde nok foretrukket en god 6-trinns manuell gearkasse i denne bilen i og med at dette hadde passet motorens karakteristikk utmerket samt gitt bedre assosiasjoner til de historiske modellene som har inspirert til bilmodellen.


    På landeveien er bilen stabil og fin. M-sport understellet gjør jo selvsagt sitt med kjørekomforten, men bilen er på ingen måter for hard og stumpete slik som enkelte andre bilmodeller med sportsunderstell kan være. I byen kjenner man ujevnhetene godt, men chassiset absorberer allievel disse på en tilfredsstillende måte. Hvis man stadig synes at understelet er for stivt så vil jeg anbefale å droppe M-sport understelet. I god BMW tradisjon blir du som fører tatt godt vare på i interiøret. Det er utformet for å være både funksjonelt og førerorientert. Alt du trenger er der du forventer å finne det og innenfor rekkevidde. Det er litt hardplast her og der, men ikke slik at det går ut over det generelt høye kvalitetsinntrykket. Akkurat selve designet er ikke helt min smak i og med at jeg synes at det blir for mange linjer og ”lag” samt at iDrive skjermen ser litt malplassert ut der den stikker opp av dashbordet som en slags iPad. Den er imidlertid i fin synsrekkevidde samt at touchpaden i midtkonsollen er en fryd å bruke. Selv de skjeveste bokstavene oppfattes stort sett alltid korrekt. Rattet er sikkelig tjukt og godt å holde i samt at det rett og slett er herlig med varme i rattkransen. Multifunksjonstastene på rattet er også lette å betjene under kjøring. Noe annet som er en fryd er M-sportstolene i og med at de gir ypperlig støtte og har nok justeringsmuligheter. Selv etter lengre kjøreturer så blir man ikke trett og sliten i ryggen. Her har BMW vært flinke til å kombinere god støtte og tilstrekkelig komfort. Setene holder deg fint på plass når svingene kommer brått og for en gangs skyld så savnet jeg heller ikke skinntrekk på setene, men å få tak i setebeltet når man har satt seg på plass krever at man nesten må dra skulderen ut av ledd for å nå beltet. Her kunne det ha vært på sin plass med f.eks en liten arm som kommer ut med beltet når man har lukket døren slik det ofte er på litt større coupemodeller. Baksetet har en noe trang inn og utstigning, men jeg med mine beskjedene 1,74 meter på strømpelesten satt akkurat perfekt når jeg hadde satt meg på plass. Så lenge personen i setet foran ikke er noen kjempe så er benplassen om ikke god så i alle fall tilstrekkelig, men er du over 1,75 meter høy så vil du ikke sitte godt i baksetet i og med at takhøyden er begrenset. Trenger man ekstra bagasjeplass så er baksetene nedfellbare og da har man faktisk veldig god plass til f.eks en solid feriebagasje for to personer. Testbilen var ellers utstyrt med et bra hifi-system som ga mer enn god nok lyd. Det finnes anlegg som spiller bedre, men for den vanlige mannen i gata så er dette bra nok. DAB radio er en fryd å ha selv om den mister forbindelsen i tunneler, men dette er ikke noe man kan legge skylden for på bilen. Videre hadde bilen et start/stop system som slår av motoren i f.eks et lyskryss når man står stille og holder inne bremsen. Dette krever litt tilvenning, men etter en stund så blir man vandt til det. Når man kommer kjørende og stopper for å rygge inn i f.eks en parkeringslomme stopper imidlertid motoren. Den starter med en gang man drar spaken ned i revers, men dette er allikevel litt irriterende. Ellers må jeg si at bilen rett og slett er glimrende å leve med på dag til dag basis. Forbruket på blandet kjøring målte jeg til 0,71 liter/mil, noe som er en god del over de 0,57 liter/mil som BMW oppgir. På motorveien ved konstant 120 Km/t så er imidlertid bensinforbruket 0,67 liter/mil og det er bra. På ren landeveiskjøring med flyt i trafikken er forbruket 0,57 liter/mil. I bykjøring må man imidlertid regne med rundt 0,87 liter/mil. Vi snakker tross alt om en bil som veier nesten halvannet tonn og har en bensinmotor på over 180 hestekrefter samt automatgir så alt i alt er bensinforbruket godkjent.

    Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha blitt bedre kjent med 220i er svært bra. Det er på det nivået at jeg ikke hadde lyst til å levere fra meg nøklene igjen og for de som kjenner meg så er dette et meget bra tegn. Bilen føles sportslig og lett samt har et fantastisk chassis og en ”spot on” styrefølelse. Designet er friskt og diverse M-sport detaljer pynter som alltid litt ekstra opp. Motoren er kjapp og fin. Den kunne selvsagt hatt enda flere hestekrefter, men jeg synes absolutt at man får mye kjøreglede for de 408 000 kronene bilen starter på. Du skal være relativt kravstor for å legge ytterligere 100 000 kroner på bordet for en 228i. Den modellen har 245 hestekrefter, men etter min mening er den ikke er verdt prisforskjellen. Hadde 228i hatt en rekkesekser så hadde det kanskje forsvart å bruke de ekstra kronene, men ettersom det i bunn og grunn er den samme motoren som 220i bare med litt mer effekt så ville jeg ha spart disse kronene. Diesel er jo et alternativ i form av 220d og 184 HK, men jeg mener en slik motor ikke passer inn i det konseptet denne bilen representerer. Dette er imidlertid selvfølgelig en smaksak. Det eneste som er litt synd med denne bilen er at ikke flere kjøper den. Hadde BMW solgt flere 2-serier så ville det ha blitt flere brukte 2-serier på markedet om noen år og det igjen ville ha passet supert som en leken bil nummer to eller tre for sånne som meg. BMW fører helt klart i beste forstand tradisjonen med å bygge små, men sportslige coupéer med fire seter videre. Konseptet er som det pleide å være bare i en mer moderne fortolkning.

    Takk til Eivind Kjempekjenn hos Bavaria Arendal for lån av bil.
    I denne tråden i forumet kan man diskutere bilen...
    http://bimmers.no/topic/793033-bimmers-en-klassiker-vender-tilbake-av-fredrik-90/
  17. Like
    Fredrik 90 reacted to Ron Jeremy for a artikkel, 2 Serie Active Tourer - En ny æra for BMW   
    Det er oktober og høsten har begynt å melde sin ankomst. Utenfor vinduet og under truende regntunge skyer står en helt ny BMW med et noe underlig utseendet. Jeg sitter og kikker på den, men har blandete følelser når jeg forsøker å danne meg et bilde av hva slags bil dette egentlig er. Bilen har ikke det dynamiske utseendet man vanligvis forbinder med en BMW. Denne nye modellen er høy, noe klumpete, virker derfor litt rar i proporsjonene og den domineres av store lykter foran og bak. Visuelt sladrer den om at dette er en unik bil i BMW’s modellportefølje. Dette er nemlig den aller første forhjulstrekkeren BMW produserer under eget navn.

    Bilen er den helt nye 2 serie Active Tourer; nærmere bestem en 218i Luxury. Tiltross for navnet 2 serie har den lite til felles med de andre bilene i denne modellserien. Active Tourer deler nemlig plattform med Mini Countryman og denne plattformen vil også bli brukt i kommende 1 serie og X1. Senere kan vi komme til å se en forlenget versjon av Active Tourer med en tredje seterad (totalt 7 seter). Det ryktes også om at en plug in hybrid variant kan komme til å dukke opp senere.
    Det er mange nyheter ved denne modellen og ikke bare er den forsynt med forhjulstrekk, men den har også en meget spennende nykomling av en motor. Denne motoren er den første i en rekke av nye motorer fra BMW som har 500 kubikkcentimeter slagvolum pr. sylinder. B38 motoren har i dette tilfellet et slagvolum på 1,5 liter og det betyr at den er tresylindret. Motoren har turbo og effekten er anstendige 136 HK samt 220 Nm fra temmelig lave 1250 omdreininger pr. minutt.
    En praktisk BMW?
    BMW har et solid rykte på seg når det kommer til å lage biler med sportslige og dynamiske egenskaper, men god innvendig plass har tradisjonelt ikke alltid vært øverst på prioriteringslisten. Den første modellen der BMW begynte å fokusere på den innvendige plassen er faktisk nåværende X3 (F25). Den har større bagasjerom enn de mest opplagte konkurrentene som er Volvo XC60 og Audi Q5. 2 serie Active Tourer er BMW’s første bidrag i klassen av kompakte flerbruksbiler eller de såkalte kompakte MPV’ene. Den er altså mer praktisk enn sine søsken i den samme modellserien og den har også større innvending plass enn bilens størrelse skulle tilsi.

    Innvendig er den omtrent som i en BMW 3 serie, mens bagasjerommet er noe mindre enn det man finner i f.eks X1. Sittestillingen er imidlertid svært lik X1 iom. at man setter seg inn og ikke ned i Active Tourer. Bakseteplassen er bra. Både barn og voksne sitter godt og takhøyden er også tilstrekkelig til tross for et stort panoramatak. Bakseteryggen er delt i 3 og kan enkelt legges ned ved å trykke på en knapp. Baksetene kan også forflyttes i lengderetning slik at bagasjerommet kan utvides noe. I tillegg til dette kan passasjersetet foran legges flatt fremover hvis man trenger enda mer plass.
    Ser man på interiøret er dette svært moderne og er designet etter BMW’s nåværende filosofi der ulike lag tilsammen utgjør interiøret. Kvaliteten er glimrende og til å være en model med et lavt modellprefiks er kvaliteten langt bedre enn forventet. Her er det myk kvalitetsplast og en stor 8,8” infoskjerm som dominerer. Demobilen har sorte sportseter i skinn, sorte interiørlister og det er også LED lyslister under disse som bidrar til å skape en moderne og lun atmosfære i mørke omgivelser. Ser man på utstyrslisten er den omfattende og inkluderer blant annet HUD, elektrisk bakluke og et stort panoramatak. 2 serie Active Tourer kan med andre ord tilfredstille selv de mest utstyrshungrige av kundene.

    Bak rattet.
    Men hvordan er en BMW med forhjulstrekk å kjøre? Dette er litt som elefanten i rommet iom. at BMW pr. definisjon har bakhjulstrekk eller til nød firehjulstrekk. Flere av de ikoniske elementene som gjør en BMW til en BMW har etterhvert måttet vike for fremskrittets krav. Turboladere i M modellene var en milepæl i denne sammenhengen, men forhjulstrekk er vel nesten det ultimative paradokset for en BMW entusiast. BMW viser imidlertid til en statistikk som forteller at 4 av 5 eiere av 1 serien trodde at denne modellen hadde trekk på forhjulene. Altså før de ble bedre informert ved f.eks en prøvekjøring eller samtale med en salgsrepresentant fra BMW. Med plattformene som moderne biler blir bygget på i dag var veien kort til en realisering av nettopp forhjulstrekk i en BMW. Active Tourer deler som kjent plattform med MINI og nettopp Mini har jo bevist at forhjulstrekk kan være både kjøredynamisk akseptabelt og morsomt. Dessuten er det et poeng at konkurrentene til Active Tourer også utelukkende er biler som i introduksjonsmodellene har forhjulstrekk. Erkerivalen er selvsagt Mercedes Benz B klasse, men også den helt nye VW Golf Sportsvan blir en vigtig konkurrent.

    Bak rattet er det lett å trives iom. at BMW som forventet har gjort en solid jobb. I det daglige bærer ikke kjøringen preg av å ha drift på forhjulene. Bilen virker trygg, stabil og agil. Bilen kjennes ut som en vanlig BMW når det gjelder bremser og generell kjøreopplevelse. Dermed avtar noen av de dystre tankene jeg hadde i forhold til at bilen har drift på forhjulene. Ved aktiv kjøring blinker det i antispinnlampen, men man merker ikke drivkreftene i rattet eller andre typiske negative sider som enkelte biler med forhjulstrekk har når de presses litt. Bilen er forøvrig utstyrt med Electronic Damper Control (EDC) slik at oppsettet kan endres ut fra kjørestil og humør. Et annet kjennetegn ved biltypen er den brede A stolpen som gir litt lite oversikt ut til sidene foran. Ellers er det ryddig, oversiktlig og pent i bilen. Alt er der man forventer at det skal være og alt man kan ta og røre på føles solid. Head Up Display (HUD) projiserer fart og navigasjon på en sekundær skjerm, som ved aktivisering popper opp og dette er en tilsvarende løsning som Mini bruker.
    Motoren fortjener noe velvalgte ord for den virker svært lovende. I vår moderne verden opplever bilfabrikantene stadig nye krav om effektivitet i relasjon til drivstofføkonomi med dertil downsizing av både motorvolum og motorenes fysiske størrelser. Som en konsekvens av dette blir motorene mindre og mindre - og dessverre mer og mer intetsigende. Men her har BMW utviklet en liten, men effektiv motor som også kan appellere til entusiastene. B38 motoren er nemlig både støysvak og vibrasjonsfri under normal kjøring, men gir man litt ekstra gass blir man belønnet med et herlig lydbilde. Lyden er vanskelig å plassere, men umiddelbart gir den et hint om BMW’s berømte rekkesekser turbinlyd samt litt av Porsche’s boxersekser - og det er et glimrende utgangspunkt. Totalt sett gir B38 motoren et særegent og sportslig lydbilde. Den er i kombinasjonen med en tettsteget manuell girkasse svært fleksibel og drar seg enkelt opp fra svært lavt turtall uten å protestere. Drar man motoren helt ut merker man at den blir litt kortpustet over 5000 rpm, men dette kan også være fordi testbilen kun hadde 120 Km på telleren. Det skader heller ikke at en variant av denne motoren er å finne i i8 så her er det helt klart potensiale for mer effekt med tiden. B38 motoren montert i en 2 serie coupe vil på mange måter være dagens variant av den klassiske M20 rekkesekseren i E30 320i. Så bra, inspirerende og spesiell er BMW’s nye tresylindrede motor.

    En ekte BMW.
    2 serie Active Tourer er altså en ekte BMW og den kan vise seg å bli en svært viktig modell for merket. BMW mener at denne bilen vil tiltrekke seg mange nye kjøpere iom. at opp til 7 av 10 vil være helt nye kunder av merket. Kjøpegruppen består av alt fra en moderne småbarnsfamilie, som kanskje ikke har økonomi til en X3 eller 5 serie, til voksne og eldre som ønsker å sitte noe høyere og som samtidig ikke vil ha en for stor bil. Det er unødvendig å påpeke, men BMW’s første forsøk på å bygge en MPV med forhjulstrekk hadde en temmelig stor fallhøyde. Mange kritikere hevdet at merket ville falle i status og at alt annet enn standard bakhjulstrekk var uakseptabelt. BMW 2 serie Active Tourer har imidlertid, alle særegenheter tatt i betraktning, blitt en ganske vellykket model.
    Den er ikke den største og mest praktiske MPV'en på markedet, men den bygger videre på BMW's kjerneverdier og tilfører samtidig noe nytt til merket. Dermed er BMW’s første forhjulstrekker en solid model som står godt på egne ben og som samtidig skaper sin egen nisje blandt BMW's etterhvert store modellportefølje. I november tilbys 2 serie Active Tourer også med xDrive samt at M pakke også blir tilgjengelig. 218i Active Tourer starter på 308000 kroner og det er faktisk ganske mye BMW for pengene.
    En stor takk til Martin Kimmerud ved Bilsalongen Skien for utlån av bil.

  18. Like
    Fredrik 90 reacted to awt for a artikkel, E46 - et tilbakeblikk   
    Mens vi nå skriver 2014, og faceliften av dagens 3-serie er rundt hjørnet, er det rart å tenke på at e46 faktisk nærmer seg hele 16 år gammel. Med tanke på at gjennomsnittsalderen for en bil i Norge er 18 år (tall fra 2013) når den vrakes må en kunne si at e46 har holdt seg veldig godt.

    De første modellene av e46 kom på markedet i 1998, som en naturlig arvtager til e36. Først ut var sedankarosseriet, men allerede i 1999 fikk den følge av stasjonsvogn og coupé. Cabriolét-utgaven kom i 2000, mens compact-modellen kom på markedet først i 2001.
    Navnemessig ble sedan og stasjonsvogn hetende ”i”, ”d”, ”iX” eller ”dX”, coupè og cabriolét ”Ci” eller ”Cd” (kun coupé) og compact ”ti” eller td”. DAT og lignende navn som ofte blir brukt har aldri vært en offisiell benevnelse fra BMW selv.
    Mens stasjonsvognen følgte etter sedanen designmessig, fikk coupé- og cabriolét-modellene et mer sportslig design med bl.a. et lavere karosseri, flatere frontrute, litt andre lykter rundtom og andre småfinesser.
    Disse to hadde også noe mer utstyr enn de mer konvensjonelle modellene, og ting som sportsratt og sportsunderstell (senket ca. 15mm) var standard. 323Ci og oppover hadde elektriske seter som standardutstyr, og alle modeller solgt nye i Norge ble levert med xenonlys.
    Compact fikk et helt annerledes design igjen, og denne kjennes lett igjen med sine omdiskuterte fire runde lykter i front. Compact ble ”basismodellen” i e46-familien, og har derfor mer til felles med sedanutgaven enn sine 2-dørs søsken. Interiøret i compact er noe simplere enn i de andre modellene, noe man spesielt ser på dørsidene.
    Når det gjelder ekstrautstyr fikk man allerede fra produksjonsstart utstyr som på den tiden kun var tilgjengelig på langt dyrere modeller. Ting som innebygget mobiltelefon (ble senere erstattet med bluetooth handsfree), navigasjonssystem, TV-funksjon, xenonlys, aut. avblendbare speil m.m. var bare noe av det man kunne krysse av for.
    Motormessig var det 318i og 328i som var alternativene ved lansering, men man fikk relativt fort også 316i, 320i, 323i (2,5l) på bensinsiden, og 320d og 330d på dieselsiden som alternativer.
    Både 316i og 318i ble levert med ”samme” M43-motor på 1,9 liter i vår del av verden, men i bl.a. Hellas kunne man få 316i med 1,6-liters motor.
    I løpet av 2000 ble det endringer i motorrekken og de sekssylindrede M52-motorene ble faset ut til fordel for M54-serien. Etter dette satt man igjen med 320 (nå 2,2 liter), 325 og 330.
    Selv om dette ikke var noen facelift, ble det samtidig også gjort litt andre endringer på hele serien. Man fikk bl.a. et helt nytt ratt, annet airbag-system og litt andre endringer i det elektriske.
    Sedan og stasjonsvogn fikk alle motoralternativene, mens coupé ble levert som 318Ci og oppover. Cabriolét fikk man kun som 323Ci i begynnelsen, og denne fikk man først med andre motorer ved innførelsen av M54-motorene. Ingen av disse to ble levert med dieselmotorer med det første. Compact-modellen fikk man som 316ti, 318ti, 320td og 325ti ved produksjonsstart.
    325i, 330i og 330d var også tilgjengelig med firehjulstrekk på sedan og stasjonsvogn, da med modellbenevnelsen 325Xi/330Xi/330Xd.
    I 2002 var det de firesylindrede motorene sin tur, og 316i og 318i fikk nå N42-motorer, mot tidligere M43. 316i ble nå 1,8 liter, og 318i ble 2,0 liter. I 2004 ble disse igjen faset ut til fordel for N46, men fortsatt med samme motorvolum.
    På dieselsiden kom 318d (2,0l) til som en mulighet i 2001, samtidig som 320d og 330d fikk nye motorer, nå med common rail-teknologi.

    På 2002-modellene fikk sedan og stasjonsvognkarosseriet en større facelift. Hele frontpartiet med lykter, skjermer, fangere og panser var nytt, i tillegg til mindre detaljer andre steder. Det ble også gjort mindre endringer i styreutveksling og hjuloppheng.
    Coupé- og cabriolét-utgavene fikk sin facelift midtveis i 2003-modellåret, og fikk noenlunde samme oppgradering som sine søsken. I tillegg ble de nå også levert med LED-baklykter, istedenfor halogen som tidligere. Compact-modellen fikk også en facelift samtidig, men her var det kun mindre endringer.
    Ved innføringen av denne faceliften ble også coupé tilgjengelig som 320Cd og 330Cd, i tillegg til at compact ble tilgengelig som 318td.

    M-pakke, som mange mener er et ”must” på BMW var tilgjengelig ganske tidlig på sedan-modellen. Denne bestod av litt andre fangere, og det man ellers normalt kjenner fra en M-pakke. Denne pakken ble allerede i 2000 faset ut for ”M-Tech II”, og det er den de aller fleste i dag kjenner til. M-tech II ser mye mer moderne ut enn forgjengeren, og den var tilgjengelig på alle karosserier (med unntak av compact, som hadde sin egen M-pakke), i motsetning til forgjengeren som kun kom til sedan.
    I tillegg til ting som støtfangere, spoiler på bakluken og slikt består M-tech II-pakken av et annet ratt, sportsseter, sportsunderstell, sort taktrekk og en rekke andre smakfulle detaljer.
    En annen ”stylingpakke” som tidlig var tilgjengelig var aerodynamikk-pakken. Denne består av et elegant skjørtesett, som hjelper veldig mye på designet, selv i dag. Skjørtesettet var kun tilgjenglig til sedan før faceliften, men man fikk også en aerodynamikk-pakke til coupé og cab. Her var det helt nye fangere og skjørter, med et ganske spesielt design. Denne pakken var tilgjengelig gjennom hele produksjonen, men den er et ganske sjeldent syn dessverre.
    I 2001 ble det lansert en spesialutgave av coupé-modellene som fikk tilnavnet Club Sport. Dette innebar mindre lyddemping (for å spare vekt), litt ekstra styling (bl.a. en relativt kjent og omdiskutert bakvinge) og slike detaljer. Disse modellene fikk man i fargene Titanium-sølv, karbon-sort, Estorill-blå og Velvet-blå. Alle modellene kom med et rutete delskinn-interiør som var ekslusivt for disse bilene.
    En annen spesialmodell er Edition 33 som kom i 2004. Disse ble produsert som en hyllest til at BMWs første touringmodell (2002 touring) kom på markedet for 33 år siden.
    Disse fikk man derfor kun som stasjonsvogn, og da i fargene Silverstone-sølv, Le Mans-blå og Estorill-blå. Hver farge ble produsert i 333 eksemplarer, og bilene ble solgt relativt fort. Modellen skilte seg ikke særlig ut fra en vanlig e46 stasjonsvogn, men den hadde litt mer standardutstyr i tillegg til fargene som er nevnt.
    I 2005 ble e46s arvtager, e90 lansert, og e46-modellene forsvant gradvis fra markedet ettersom e90 poppet opp i nye karosserier de påfølgende årene. Unntaket her er igjen compact-modellen som forsvant allerede i 2004, til fordel for e87 1-serie.
    Dette er en artikkel i en ny serie der vi kort belyser hovedpunktene når det gjelder litt eldre BMW modeller.
  19. Like
    Fredrik 90 got a reaction from OT77 for a artikkel, Originalen   
    Det er noe eget med E34. Det er noe med den modellen som alltid har fascinert og tiltrukket meg. Jeg kan ikke helt sette ord på hva eller hvorfor. Er det de solide linjene eller det kraftfulle utrykket? Er det de klassiske separate hovedlyktene eller rett og slett den tidløse fasongen på bilen? Jeg vet iallfall at noe av det jeg finner fascinerende med modellen er det faktum at den er både gammel og «ny» i den grad man kan si det om en 25 år gammel konstruksjon. For meg som er født to år inn i E34 sin livssyklus så anser jeg modellen som såpass gammel at jeg finner den interessant, men også såpass moderne at den fungerer i dagens trafikk og kan brukes som en daily driver. Den er det beste fra to verdener og den byr på den gode gamle «BMW følelsen». Den er også moderne nok til at den har gode kjøreegenskaper, kollisjonssikkerhet og ikke minst driftsikkerhet. Jeg digger at panseret er hengslet i fronten - hvor mange biler i dag har dette? Jeg liker interiøret, de strenge tyske linjene og at alle funksjoner er akkurat der du forventer å finne dem samt ikke minst det faktumet at uansett hvem det er så ser alle at dette er en BMW og ikke noe annet.

    Høy kvalitet på alle nivåer
    Lansert i 1988 og designet av Tyskeren Claus Luthe så var E34 en del av en helt ny markedsstrategi fra BMW. Den var virkelig noe helt nytt ifra BMW. Her hadde man kjøreegenskaper bestående av en perfekt blanding av komfort og sportslighet. Man hadde topp byggekvalitet og man hadde et meget tiltalende og tidløst design. Dette kombinert med et vidt spekter av motorer å velge i med alt fra rekkefirere, rekkeseksere til V8ere. Man kunne velge alt fra 518i med 113 hester til M5 med 340 hester. Dette inklusive dieselmotorer både med og uten turbo samt firehjulstrekkeren 525iX gjorde alt i alt konkurrentene ganske sjanseløse i kampen om kundene. Plutselig var BMW der oppe helt ved siden av Mercedes-Benz og der holdt BMW seg godt i årene fremover. Faceliften kom i 1994 og besto i hovedsak av mindre kosmetiske inngrep som bredere nyrer og litt andre fargekombinasjoner, men dette vet de av dere som har kjennskap til BMW. Jeg føler at E34 er en av de beste 5-seriene som er bygget, men jeg forventer ikke at alle er enige i den påstanden da i realiteten alle 5 serier er knallgode biler. Med E34 så har man en høy kvalitet i form av at ting er solid skrudd sammen og materialene som er brukt holder en høy standard. Bilen er enkel mekanisk og man kan faktisk skru på bilen selv, noe som er vanskelig på de nyere modellene i og med at de har mer elektronikk som kan bryte sammen og skape irritasjon. Til sist så har man designet på bilen med stolte og tidløse linjer som helt klart viser hva bilen er og hvilken produsent den kommer ifra. Den har et forholdsvis stramt design som ble myknet opp med E39 og totalt visket bort av E60, men som nå er tilbake med noen små innslag i F10. Det er disse aspektene jeg føler E34 kombinerer på best mulig måte. Joda; E39 kjører mye bedre og E60 får E34 til å se ut som noe fra steinalderen, men tatt bilens alder i betrakting så synes jeg virkelig ikke dette er så galt. Dette er selvfølgelig mest en smakssak.
    Pålitelig, kraftfull og økonomisk


    Hvor kommer så E34 inn i min tilværelse? Jeg må si at det er litt rart egentlig at jeg ikke kjøpte en E34 på et tidligere tidspunkt i og med at min fascinasjon for modellen alltid har vært der. Helt ifra barneårene da jeg som liten kar beundret disse store luksuriøse ”doningene” som diverse velbemidlede familiemedlemmer kunne smykke seg med i de glade 90 årene. Lyden, lukten av et kvalitetsinteriør og den solide følelsen fascinerte virkelig en liten kar som fikk sitte på og i tillegg så jo bilen så mye tøffere ut en pappas Mazda. Så kom man i 18 års alderen og E34 var allerede blitt en yndet ungdomsbil. De fleste av mine kamerater hadde E34 og det fyrte selvfølgelig opp interessen for modellen ytterligere. Nå fikk jeg også muligheten til å selv erfare modellen og dens egenskaper, men for min egen del så sto så ny og godt utstyrt bil som mulig i hovedfokus. Jeg kjøpte derfor en facelift E39 og slik fortsatte det. Årene gikk og det ble nyere og nyere biler. Til og med en dieselbil ble det på meg, men lysten på en E34 lå der i underbevisstheten hele tiden og ulmet. Jeg ønsket meg ikke noe voldsomt 540i opplegg, men bare en grei og moderat modell i god stand.
    Behovet og mulighetene uteble helt til en vakker senvinterdag i 2012. Brått innså vi at vi kom til å trenge en ekstra bil. Det første som poppet opp i hodet mitt var E34; - E34 for alle penga! Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort i og med at det ikke var så mye penger å legge i en bil. Budsjettet ble plutselig svært lite ettersom vi hadde husbygging og ståhei på gang. Det ene lurvete eksemplaret ble etterfulgt av det andre undomsnedkjørte eksemplaret og jeg innså at vi kanskje måtte revurdere planene noe og heller velge noe dødskjedelig japansk. Dette var tross alt det mest brukbare vi fant i vår prisklasse. Men så dukket den opp, helt plutselig på finn.no sto det en E34 som tross dårlige bilder så grei og hel ut. En facelift 1994 modell 520iA med sort skinn og klimaanlegg. Jeg var usikker på om jeg kunne håpe på noe bedre etter alle de nedturene jeg hadde fått ifra de andre bilene jeg kikket på. Bilen var ikke EU godkjent pga ett defekt speedometer og den trengte litt pleie i lakk og interiør for å bli representativ i følge eieren i Stavanger. Jeg var ikke sen om å hive meg i bilen på vei til «oljebyen» full av forventninger og spenning. Det å kjøpe bil har jeg nemmelig alltid synes har vært uhyre spennende. Lukeparkert i ett småshabby strøk i regntunge Stavanger sto E34’en skitten og fæl. Jeg la imidlertid fort merke til de originale 15” BBS felgene, det utrolig hele skinninteriøret og fraværet av rust som begrenset seg til noen små bobler hist og pist. En liten prøvetur avslørte at motoren var frisk og rask, tørr over og under og gikk rent. Bilen var også fast og presis i styringen og hadde ingen ulyder. Denne BMW’en skulle jeg definitivt ha. Det ble handel og bilen ble med hjem til Arendal for ett bedre liv. Det gikk opp for meg på hjemturen hvilken milsluker dette var. Bilen hadde den tunge solide følelsen som en tysk kvalitetssedan fra denne perioden skal ha og automatgearet girte silkemykt. Vel hjemme fikk bilen en solid gjennomgang utvendig og innvendig, den ble EU godkjent, fikk ny gummi på BBS felgene og den fikk generelt godt vedlikehold.

    Original, urørt og tidsriktig
    Jeg ble kjempefornøyd da det viste seg at det var ett svært bra eksemplar jeg hadde klart å få tak i til mitt stramme budsjett. Jeg angret ikke ett sekund på mitt bilvalg og at jeg endelig hadde kjøpt meg en E34 som jeg alltid har hatt lyst på. «Freude am Farhen» som er BMW sitt etter hvert så kjente slagord gjør seg fortsatt sterkt gjeldene selv 20 år etter at bilen forlot fabrikken i Dingolfing. Det å vri om nøkkelen for så å høre de seks sylindrene våkne til live er rett og lett godt. Bilen er ingen racer, men når den kan cruise rolig med sekseren burende under panseret så koser jeg meg virkelig. Jeg trives bak rattet på en helt annen måte enn jeg gjør i min E90 325d som er en totalt annen bil på de fleste områder. Jeg føler meg privilegert som har to forkjellige kjøreopplevelser og kjøregleder til disposisjon i garasjen. Jeg kan sitte på en kafe og kikke ut på min 20 år gamle billigbil og tenke «for en flott bil». Jeg digger hele stilen på bilen og kanskje spesielt den originale looken som bilen har beholdt helt siden den forlot frabrikken en maidag i 1994. Det er nettopp dette jeg legger stor vekt på med bilen. Den skal være helt original, urørt og tidsriktig - ”just the way it is”.

    Jeg lever lenge på de anerkjennende nikkene jeg får fra førere av nyere 5-serier. Folk kommer ofte bort til meg og sier at dette var ett fint avbrekk fra alle de «oppråna» eldre BMWene som går på veiene og ikke minst er det hyggelig med alle de hyggelige og positive tilbakemeldingene fra medentusiaster her på Bimmers og på treff rundt om. Joda; bilen kunne sikkert hatt mer motor, men jeg synes virkelig at den holder for norsk trafikk og norske bøtesatser samt at sekserlyden har den jo uansett og den blir jeg aldri lei av. Bilen har virkelig vist sin styrke og bruksnytte. Til tross for at den er over snittet for gjennomsnittlig vrakingsalder på BMW så har den fortsatt masse nytte og glede å gi. Det være seg fjellturer om vinteren, langturer til treff, biltur til Tyskland, koseturer om sommeren og den daglige runden mellom jobb, butikk og hjem. Trygt, komfortabelt og raskt leverer den stadig og med godt vedlikehold har jeg troen på at jeg skal holde den på veien i mange, mange år til. Biler som dette lages dessverre ikke lenger.
    Fredrik 90

    Hvis du ønsker din BMW presentert på denne måten i bimmers er det bare å ta tre-fire fornuftige bilder av bilen samt finne frem laptoppen å skrive en historie om din bil. Alle bidrag verdsettes og vil fortløpende bli vurdert i forhold til evt. publisering. Send evt. forespørsel/forslag pr. PM til Fredrik eller MKJ.
  20. Like
    Fredrik 90 got a reaction from øyvind bp for a artikkel, Originalen   
    Det er noe eget med E34. Det er noe med den modellen som alltid har fascinert og tiltrukket meg. Jeg kan ikke helt sette ord på hva eller hvorfor. Er det de solide linjene eller det kraftfulle utrykket? Er det de klassiske separate hovedlyktene eller rett og slett den tidløse fasongen på bilen? Jeg vet iallfall at noe av det jeg finner fascinerende med modellen er det faktum at den er både gammel og «ny» i den grad man kan si det om en 25 år gammel konstruksjon. For meg som er født to år inn i E34 sin livssyklus så anser jeg modellen som såpass gammel at jeg finner den interessant, men også såpass moderne at den fungerer i dagens trafikk og kan brukes som en daily driver. Den er det beste fra to verdener og den byr på den gode gamle «BMW følelsen». Den er også moderne nok til at den har gode kjøreegenskaper, kollisjonssikkerhet og ikke minst driftsikkerhet. Jeg digger at panseret er hengslet i fronten - hvor mange biler i dag har dette? Jeg liker interiøret, de strenge tyske linjene og at alle funksjoner er akkurat der du forventer å finne dem samt ikke minst det faktumet at uansett hvem det er så ser alle at dette er en BMW og ikke noe annet.

    Høy kvalitet på alle nivåer
    Lansert i 1988 og designet av Tyskeren Claus Luthe så var E34 en del av en helt ny markedsstrategi fra BMW. Den var virkelig noe helt nytt ifra BMW. Her hadde man kjøreegenskaper bestående av en perfekt blanding av komfort og sportslighet. Man hadde topp byggekvalitet og man hadde et meget tiltalende og tidløst design. Dette kombinert med et vidt spekter av motorer å velge i med alt fra rekkefirere, rekkeseksere til V8ere. Man kunne velge alt fra 518i med 113 hester til M5 med 340 hester. Dette inklusive dieselmotorer både med og uten turbo samt firehjulstrekkeren 525iX gjorde alt i alt konkurrentene ganske sjanseløse i kampen om kundene. Plutselig var BMW der oppe helt ved siden av Mercedes-Benz og der holdt BMW seg godt i årene fremover. Faceliften kom i 1994 og besto i hovedsak av mindre kosmetiske inngrep som bredere nyrer og litt andre fargekombinasjoner, men dette vet de av dere som har kjennskap til BMW. Jeg føler at E34 er en av de beste 5-seriene som er bygget, men jeg forventer ikke at alle er enige i den påstanden da i realiteten alle 5 serier er knallgode biler. Med E34 så har man en høy kvalitet i form av at ting er solid skrudd sammen og materialene som er brukt holder en høy standard. Bilen er enkel mekanisk og man kan faktisk skru på bilen selv, noe som er vanskelig på de nyere modellene i og med at de har mer elektronikk som kan bryte sammen og skape irritasjon. Til sist så har man designet på bilen med stolte og tidløse linjer som helt klart viser hva bilen er og hvilken produsent den kommer ifra. Den har et forholdsvis stramt design som ble myknet opp med E39 og totalt visket bort av E60, men som nå er tilbake med noen små innslag i F10. Det er disse aspektene jeg føler E34 kombinerer på best mulig måte. Joda; E39 kjører mye bedre og E60 får E34 til å se ut som noe fra steinalderen, men tatt bilens alder i betrakting så synes jeg virkelig ikke dette er så galt. Dette er selvfølgelig mest en smakssak.
    Pålitelig, kraftfull og økonomisk


    Hvor kommer så E34 inn i min tilværelse? Jeg må si at det er litt rart egentlig at jeg ikke kjøpte en E34 på et tidligere tidspunkt i og med at min fascinasjon for modellen alltid har vært der. Helt ifra barneårene da jeg som liten kar beundret disse store luksuriøse ”doningene” som diverse velbemidlede familiemedlemmer kunne smykke seg med i de glade 90 årene. Lyden, lukten av et kvalitetsinteriør og den solide følelsen fascinerte virkelig en liten kar som fikk sitte på og i tillegg så jo bilen så mye tøffere ut en pappas Mazda. Så kom man i 18 års alderen og E34 var allerede blitt en yndet ungdomsbil. De fleste av mine kamerater hadde E34 og det fyrte selvfølgelig opp interessen for modellen ytterligere. Nå fikk jeg også muligheten til å selv erfare modellen og dens egenskaper, men for min egen del så sto så ny og godt utstyrt bil som mulig i hovedfokus. Jeg kjøpte derfor en facelift E39 og slik fortsatte det. Årene gikk og det ble nyere og nyere biler. Til og med en dieselbil ble det på meg, men lysten på en E34 lå der i underbevisstheten hele tiden og ulmet. Jeg ønsket meg ikke noe voldsomt 540i opplegg, men bare en grei og moderat modell i god stand.
    Behovet og mulighetene uteble helt til en vakker senvinterdag i 2012. Brått innså vi at vi kom til å trenge en ekstra bil. Det første som poppet opp i hodet mitt var E34; - E34 for alle penga! Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort i og med at det ikke var så mye penger å legge i en bil. Budsjettet ble plutselig svært lite ettersom vi hadde husbygging og ståhei på gang. Det ene lurvete eksemplaret ble etterfulgt av det andre undomsnedkjørte eksemplaret og jeg innså at vi kanskje måtte revurdere planene noe og heller velge noe dødskjedelig japansk. Dette var tross alt det mest brukbare vi fant i vår prisklasse. Men så dukket den opp, helt plutselig på finn.no sto det en E34 som tross dårlige bilder så grei og hel ut. En facelift 1994 modell 520iA med sort skinn og klimaanlegg. Jeg var usikker på om jeg kunne håpe på noe bedre etter alle de nedturene jeg hadde fått ifra de andre bilene jeg kikket på. Bilen var ikke EU godkjent pga ett defekt speedometer og den trengte litt pleie i lakk og interiør for å bli representativ i følge eieren i Stavanger. Jeg var ikke sen om å hive meg i bilen på vei til «oljebyen» full av forventninger og spenning. Det å kjøpe bil har jeg nemmelig alltid synes har vært uhyre spennende. Lukeparkert i ett småshabby strøk i regntunge Stavanger sto E34’en skitten og fæl. Jeg la imidlertid fort merke til de originale 15” BBS felgene, det utrolig hele skinninteriøret og fraværet av rust som begrenset seg til noen små bobler hist og pist. En liten prøvetur avslørte at motoren var frisk og rask, tørr over og under og gikk rent. Bilen var også fast og presis i styringen og hadde ingen ulyder. Denne BMW’en skulle jeg definitivt ha. Det ble handel og bilen ble med hjem til Arendal for ett bedre liv. Det gikk opp for meg på hjemturen hvilken milsluker dette var. Bilen hadde den tunge solide følelsen som en tysk kvalitetssedan fra denne perioden skal ha og automatgearet girte silkemykt. Vel hjemme fikk bilen en solid gjennomgang utvendig og innvendig, den ble EU godkjent, fikk ny gummi på BBS felgene og den fikk generelt godt vedlikehold.

    Original, urørt og tidsriktig
    Jeg ble kjempefornøyd da det viste seg at det var ett svært bra eksemplar jeg hadde klart å få tak i til mitt stramme budsjett. Jeg angret ikke ett sekund på mitt bilvalg og at jeg endelig hadde kjøpt meg en E34 som jeg alltid har hatt lyst på. «Freude am Farhen» som er BMW sitt etter hvert så kjente slagord gjør seg fortsatt sterkt gjeldene selv 20 år etter at bilen forlot fabrikken i Dingolfing. Det å vri om nøkkelen for så å høre de seks sylindrene våkne til live er rett og lett godt. Bilen er ingen racer, men når den kan cruise rolig med sekseren burende under panseret så koser jeg meg virkelig. Jeg trives bak rattet på en helt annen måte enn jeg gjør i min E90 325d som er en totalt annen bil på de fleste områder. Jeg føler meg privilegert som har to forkjellige kjøreopplevelser og kjøregleder til disposisjon i garasjen. Jeg kan sitte på en kafe og kikke ut på min 20 år gamle billigbil og tenke «for en flott bil». Jeg digger hele stilen på bilen og kanskje spesielt den originale looken som bilen har beholdt helt siden den forlot frabrikken en maidag i 1994. Det er nettopp dette jeg legger stor vekt på med bilen. Den skal være helt original, urørt og tidsriktig - ”just the way it is”.

    Jeg lever lenge på de anerkjennende nikkene jeg får fra førere av nyere 5-serier. Folk kommer ofte bort til meg og sier at dette var ett fint avbrekk fra alle de «oppråna» eldre BMWene som går på veiene og ikke minst er det hyggelig med alle de hyggelige og positive tilbakemeldingene fra medentusiaster her på Bimmers og på treff rundt om. Joda; bilen kunne sikkert hatt mer motor, men jeg synes virkelig at den holder for norsk trafikk og norske bøtesatser samt at sekserlyden har den jo uansett og den blir jeg aldri lei av. Bilen har virkelig vist sin styrke og bruksnytte. Til tross for at den er over snittet for gjennomsnittlig vrakingsalder på BMW så har den fortsatt masse nytte og glede å gi. Det være seg fjellturer om vinteren, langturer til treff, biltur til Tyskland, koseturer om sommeren og den daglige runden mellom jobb, butikk og hjem. Trygt, komfortabelt og raskt leverer den stadig og med godt vedlikehold har jeg troen på at jeg skal holde den på veien i mange, mange år til. Biler som dette lages dessverre ikke lenger.
    Fredrik 90

    Hvis du ønsker din BMW presentert på denne måten i bimmers er det bare å ta tre-fire fornuftige bilder av bilen samt finne frem laptoppen å skrive en historie om din bil. Alle bidrag verdsettes og vil fortløpende bli vurdert i forhold til evt. publisering. Send evt. forespørsel/forslag pr. PM til Fredrik eller MKJ.
  21. Like
    Fredrik 90 reacted to Ron Jeremy for a artikkel, Alle gode ting er 4   
    Jeg rusler rundt i lokalet og tar inn over meg omgivelsene - duften av nye biler, skinn og gummi er euforisk for en bilentusiast. Øynene hviler på den etterhvert rikholdige kolleksjon av modeller fra BMW som spenner fra sporty 1 serier til elegante 5 serier, ispedd et stort utvalg tøffe X serier samt en topp moderne i3. Det er lett å la seg begeistre av BMW i disse dager. De ekspanderer til nye nisjer og er i en svært dynamisk utvikling. Jeg får øye på Martin og jeg får etterhvert også blikket hans. Et fast håndtrykk senere og praten er igang. "Vet du… jeg har en 428i inne" begynner Martin. Hmm… en 4 serie betyr at det enten er coupe eller cabriolet versjon av 3 serien og 28i vil si en N20 I4 motor med hele 245hk. "Det høres svært spennende ut" svarer jeg forventningsfullt.

    Sol, blå himmel og en 428i cabriolet.
    Vi går utenfor og der ute i solen står en aldeles nydelig 428i cabriolet i fargen glacier silver metallic. Jeg går rundt bilen for å studere den nærmere og førsteinntrykket vitner om en bred, lav og sporty profil slik en 3 serie skal være. Den viktigste delen på enhver BMW er fronten og den ser meget aggresiv og sint ut - perfekt! LED lyktene som nå er i kontakt med nyrene gjør fronten svært vellykket og komplett i mine øyne. Sideprofilen er også meget bra og det eneste som kanskje trekker helhetsinntrykket noe ned er de såkalte "air breather" ventilasjonsslissene bak forhjulene. Disse virker for små og ufullendte. På den nye X5 er dette designtrekket langt mer vellykket enn på denne 4 serien. Bilen har 19" M felger med blå kalipere og dette betyr oppgraderte M sport bremser. Fargen på bremsekaliperne står fint til sølvfargen på bilen og det skulle senere vise seg at bremsene også virker svært bra. Bakenden er forfinet i forhold til E9* generasjonen, men på en ellers nydelig bil fremstår nettopp bakenden som bilens kanskje kjedeligste profil. Alt i alt er imidlertid 4 serie cabriolet visuelt sett en temmelig lekker bil.
    Jeg får nøkkelen til bilen av Martin og den er litt større og tøffere enn den gamle til E9* generasjonen, men samtidig får man også litt plastleke følelse av den. Nåvel; la oss se nærmere på interiøret. Døren er passelig tung slik den skal være i en todørs bil og man setter seg ned i deilige sorte sportskinnseter. Disse er romsligere enn sportsetene fra forrige generasjon 3 serie og de både ser og kjennes mer påkostet ut også. Jeg sitter imidlertid litt for høyt og jeg skulle gjerne ha kommet minst 5 cm lenger ned. Sikten fremover blir dessverre noe begrenset av sladrespeilet som en følge av at jeg sitter for høyt (jeg er 182 cm høy). Jeg begynner å fokusere på kanskje den viktigste og mest brukte delen i bilen - rattet. Det nye retrodesignede M rattet ser fantastisk bra ut og etter litt forsiktig tafsing kjennes det om mulig enda bedre enn det ser ut. Samtidig har det nye M rattet fått en ny layout på knappene i forhold til forrige generasjon. Det har kommet et par ekstra knapper og dette skaper litt forvirring i begynnelsen, men også rattet har BMW klart å lage intuitivt og det føles derfor helt rett etter kun kort tid. Med sportsautomatgear kommer også "padleårer" bak rattet som i kombinasjon med de nevnte knappene på multirattet gjør at rattet kan føles litt "overbefolket" med knapper og funksjoner i begynnelsen.

    Ellers er interiøret som i enhver annen 3 serie. Det er moderne, stilig og intuitivt. Siste generasjon iDrive med touch funksjon har bilen også, men dessverre får man litt vel mye plastfølelse av å bruke denne og det er trist. Touch funksjonen forsøker jeg å sette på en prøve ved å skrive som en kråke, men den tolker alt riktig og finner med en gang adressen jeg leter etter - bra! Jeg kjenner litt på plasten ellers i interiøret og merker raskt at kvaliteten er langt bedre enn på den forrige modellen (E9*). Dette er helt klart et premiumprodukt og BMW har gjort en solid jobb med denne generasjonen 3 serie. Som med demobiler flest er også denne ganske rikholdig utstyrt med bl.a head-up-display, navi proffesional, ryggekamera, sportsautomat med "padleårer" etc. Alt i alt noe som er med til å gjøre denne 4 serien til et ganske trivelig bekjentskap. Når jeg trykker inn startknappen griper jeg meg selv i å se på turtelleren for virkelig å forvise meg om at motoren er igang. Entusiasten i meg ønsker umiddelbart også at det, som i gamle dager, er en skikkelig rekkesekser som går i gang istedenfor en rekkefirer. Kanskje spesielt siden dette er en cabriolet hvor lyd og sanseinntrykk er så viktig. Jeg trøster meg med at det i det minste ikke er en dieselmotor jeg hører. Som tilsvar hilser bilen meg velkommen ombord ved å stramme inn setebeltet i det jeg legger i vei og det er litt morsomt. Head-up-display (HUD) har nå også blitt så velfungerende at man sjelden har behov for å se på instrumentpanelet. Man får skiltavlesing (som fungerer overraskende bra), navigasjon og selvsagt fartmåling projisert opp i frontruten.

    Telehiv, jernbaneoverganger og 4 serie cabriolet er en god kombinasjon.
    Så… hvordan er den nye BMW 4 serie cabriolet? Vel, jeg kjørte denne bilen i to dager og hadde med passasjerer samt barn i barnestoler bak (ja, det er isofix). Jeg prøvde selvsagt bilen i byen, på motorveien og på landeveier. Taket var oppe og nede i alle tilfellene. Så det er en hel del inntrykk og spørsmål som har blitt fordøyd og besvart underveis. Noe av det essensielle med en cabriolet er at den må være tilstrekkelig stiv tiltross for den åpne konstruksjonen. Min gamle E36 cabriolet var en flott bil i sin tid, men om man for eksempel kjørte over togskinner eller andre ujevnheter kunne man merke at karosseriet ga etter i bilen. For å få bukt med dette problemet har man lagt inn omfattende forsterkninger i gulvet. Dette har selvsagt medført at egenvekten på bilen har økt ganske dramatisk (hele 305 Kg i forhold til 4 serie coupe), men karosseriet flekser ikke lenger over ujevnheter. Fire seters cabrioleter gir imidlertid på grunn av den ekstra vekten litt mindre kjøreglede enn de mindre to seters cabrioletene som er enda stivere i karosseriet. Forrige generasjon 3 serie cabriolet (E93) var den første 3 serie til å få platetak og dette er videreført til 4 serien. Det positive med et platetak er mindre støy, mer komfort, bedre sikkerhet og det er selvsagt også et mer solid/holdbart tak enn de enklere stofftakene. Cabrioleter med platetak ser også mer premium ut i mine øyne – ihvertfall sålenge bilprodusentene får bilens totale profil til å stemme.
    Jeg fant selvfølgelig et par ujevnheter og en togovergang bare for å se hvordan den nye modellserien klarte brasene. Jeg stoppet for rødt lys og foran meg hadde jeg byens værste togskinner. Dette er det fryktede krysset hvor jeg skar tenner hver gang jeg kjørte over med min gamle 3 serie cabriolet. Bilen ristet kraftig og jeg jamret like ukomfortabelt hver gang jeg kjørte over krysset. Lyset skiftet til grønt og jeg siktet meg omhyggelig inn på det mest humpete området i krysset. Jeg ga gass og bet tenna sammen, men ingenting bemerkelsesverdig skjedde… bommet jeg på togskinnene? Jeg innså raskt at fireseters cabrioleter ikke er som før. Denne biltypen har blitt voksen og den nye 4 serien består testen med bravur. Faktum er at med taket oppe er dette en særdeles harmonisk konstruksjon. Det er ingen knirking og ellers veldig lite som vitner om at dette er en bil hvor man faktisk kan ta taket av. Komforten og fraværet av støy er svært nær en 5 serie og 4 serien føles mer som en liten 6 serie enn om en variant av 3 serien.

    Jeg er heldig med været, Solen skinner fra en skyfri himmel og taket må derfor av. Taket fjernes enkelt med et tastetrykk og dette kan betjenes opp til og med 18km/t. Kjørende med taket nede merker man raskt at det også i denne situasjonen er mer komfort enn i tidligere generasjoner av små cabrioleter fra BMW. Vindskjermen er intet nytt, men den fungerer like bra som tidligere og nedfelt har vindskjermen nå blitt såpass kompakt at man kan legge den i bagasjerommet. Det som derimot er nytt i denne modellen er såkalte "air-scarf" og disse kan justeres i 3 trinn avhengig av behov. Dette er rett og slett et par luftdyser plassert i øvre del av stolryggen for å varme en kald nakke/rygg og systemet fungerer utmerket. Kombinasjonen air-scarf og varme i setene samt rattet er noe som forlenger cabriolet sesongen i forhold til tidligere generasjoner. 3 serien har også blitt større enn tidligere og dette gjør at 4 serie cabriolet har blitt mer praktisk. En voksen person på min størrelse får faktisk plass i baksetene. Dette er ikke anbefalt for lengere turer, men det går med litt godvilje. Man kan også legge ned baksetene ved behov.
    N20B20 bensinrekkefireren er en perle av en motor.
    Jeg var litt nostalgisk da jeg startet motoren første gang og grep meg selv i å savne lyden fra en skikkelig rekkesekser, men det var før jeg i det hele tatt hadde prøvd å kjøre den nye bensinrekkefireren med turbo - og som man ofte gjør når man forhåndsdømmer tok jeg skammelig feil av denne motoren. Det er bare å innrømme at motoren i 428i er en perle. Den er svært stillegående og harmonisk ved normal belastning. Kjører man mer aktivt lager den en raspende og deilig lyd... og undertegnede har aldri hørt en mer vellydende og sportslig klingende bensinrekkefirer. Den når imidlertid aldri helt vellyden av BMW’s klassiske rekkeseksere, men justerer man for subjektive følelser så er denne nye motoren objektivt langt bedre enn rekkesekserne den erstatter (N52/53).
    Motorens ytelser taler for seg selv. 245 hk mellom 5000 og 6500 rpm samt 350 Nm i hele turtallsregisteret mellom 1250 og 4800 rpm i kombinasjon med den fantastiske 8 trinns girkassen ifra ZF gjør dette til en svært rask bil. 0-100 Km/t klarer den på 6,4 sekunder og topphastigheten er elektronisk begrenset til 250 Km/t. BMW 4 serie cabriolet er imidlertid først og fremst en cruiser og den trives utmerket med Electronic Damper Control (EDC) innstilt i comfort modus. Ønsker man å kjøre mer aktivt kan man gire ned via ratthendlene og eventuelt sette EDC i sportsmodus. Gearkassen girer da umiddelbart ned og girer raskere enn i comfort modus. Bilen går da fra å være en komfortabel cruiser til å bli en relativt sporty og agil bil. Iallefall med tanke på bilens størrelse og vekt. 4 serie cabriolet får deg uansett til å smile bredt samt å ville ta en ekstra lang omvei hjem.

    48 timer gikk alt for raskt. Slik er det når man trives og det er tid til å kaste et lite tilbakeblikk på den nye 4 serien cabriolet. Etter å ha kjørt og eid alle 3 seriene siden E30 føler jeg at den nye 4 serien i kombinasjon med den flotte motoren og den glimrende automatkassen er et større sprang opp kvalitetsmessig enn det har vært mellom de tidligere generasjonene av 3 serien. En cabriolet er en liten lykkepille på fire hjul. Man får verdenen utenfor bilen mye nærmere og man sanser derfor elementene mer og sterkere. Med den nye 4 serie cabrioleten har man færre ulemper og vesentlig flere fordeler enn ved tidligere generasjoner. Cabriolet sesongen kan begynne tidligere, avsluttes senere og man kan på grunn av ståltaket bruke bilen også utenfor sesongen. Nye BMW 4 serie cabriolet er imidlertid først og fremst en svært komfortabel og velkjørende premiumbil. Er det sportslighet man søker bør man nok heller vurdere den kommende 2 serie cabriolet.
    En stor takk til Martin Kimmerud ved Bilsalongen Skien for utlån av bil.
    Lasse Henriksen
  22. Like
    Fredrik 90 got a reaction from mege34 for a artikkel, Originalen   
    Det er noe eget med E34. Det er noe med den modellen som alltid har fascinert og tiltrukket meg. Jeg kan ikke helt sette ord på hva eller hvorfor. Er det de solide linjene eller det kraftfulle utrykket? Er det de klassiske separate hovedlyktene eller rett og slett den tidløse fasongen på bilen? Jeg vet iallfall at noe av det jeg finner fascinerende med modellen er det faktum at den er både gammel og «ny» i den grad man kan si det om en 25 år gammel konstruksjon. For meg som er født to år inn i E34 sin livssyklus så anser jeg modellen som såpass gammel at jeg finner den interessant, men også såpass moderne at den fungerer i dagens trafikk og kan brukes som en daily driver. Den er det beste fra to verdener og den byr på den gode gamle «BMW følelsen». Den er også moderne nok til at den har gode kjøreegenskaper, kollisjonssikkerhet og ikke minst driftsikkerhet. Jeg digger at panseret er hengslet i fronten - hvor mange biler i dag har dette? Jeg liker interiøret, de strenge tyske linjene og at alle funksjoner er akkurat der du forventer å finne dem samt ikke minst det faktumet at uansett hvem det er så ser alle at dette er en BMW og ikke noe annet.

    Høy kvalitet på alle nivåer
    Lansert i 1988 og designet av Tyskeren Claus Luthe så var E34 en del av en helt ny markedsstrategi fra BMW. Den var virkelig noe helt nytt ifra BMW. Her hadde man kjøreegenskaper bestående av en perfekt blanding av komfort og sportslighet. Man hadde topp byggekvalitet og man hadde et meget tiltalende og tidløst design. Dette kombinert med et vidt spekter av motorer å velge i med alt fra rekkefirere, rekkeseksere til V8ere. Man kunne velge alt fra 518i med 113 hester til M5 med 340 hester. Dette inklusive dieselmotorer både med og uten turbo samt firehjulstrekkeren 525iX gjorde alt i alt konkurrentene ganske sjanseløse i kampen om kundene. Plutselig var BMW der oppe helt ved siden av Mercedes-Benz og der holdt BMW seg godt i årene fremover. Faceliften kom i 1994 og besto i hovedsak av mindre kosmetiske inngrep som bredere nyrer og litt andre fargekombinasjoner, men dette vet de av dere som har kjennskap til BMW. Jeg føler at E34 er en av de beste 5-seriene som er bygget, men jeg forventer ikke at alle er enige i den påstanden da i realiteten alle 5 serier er knallgode biler. Med E34 så har man en høy kvalitet i form av at ting er solid skrudd sammen og materialene som er brukt holder en høy standard. Bilen er enkel mekanisk og man kan faktisk skru på bilen selv, noe som er vanskelig på de nyere modellene i og med at de har mer elektronikk som kan bryte sammen og skape irritasjon. Til sist så har man designet på bilen med stolte og tidløse linjer som helt klart viser hva bilen er og hvilken produsent den kommer ifra. Den har et forholdsvis stramt design som ble myknet opp med E39 og totalt visket bort av E60, men som nå er tilbake med noen små innslag i F10. Det er disse aspektene jeg føler E34 kombinerer på best mulig måte. Joda; E39 kjører mye bedre og E60 får E34 til å se ut som noe fra steinalderen, men tatt bilens alder i betrakting så synes jeg virkelig ikke dette er så galt. Dette er selvfølgelig mest en smakssak.
    Pålitelig, kraftfull og økonomisk


    Hvor kommer så E34 inn i min tilværelse? Jeg må si at det er litt rart egentlig at jeg ikke kjøpte en E34 på et tidligere tidspunkt i og med at min fascinasjon for modellen alltid har vært der. Helt ifra barneårene da jeg som liten kar beundret disse store luksuriøse ”doningene” som diverse velbemidlede familiemedlemmer kunne smykke seg med i de glade 90 årene. Lyden, lukten av et kvalitetsinteriør og den solide følelsen fascinerte virkelig en liten kar som fikk sitte på og i tillegg så jo bilen så mye tøffere ut en pappas Mazda. Så kom man i 18 års alderen og E34 var allerede blitt en yndet ungdomsbil. De fleste av mine kamerater hadde E34 og det fyrte selvfølgelig opp interessen for modellen ytterligere. Nå fikk jeg også muligheten til å selv erfare modellen og dens egenskaper, men for min egen del så sto så ny og godt utstyrt bil som mulig i hovedfokus. Jeg kjøpte derfor en facelift E39 og slik fortsatte det. Årene gikk og det ble nyere og nyere biler. Til og med en dieselbil ble det på meg, men lysten på en E34 lå der i underbevisstheten hele tiden og ulmet. Jeg ønsket meg ikke noe voldsomt 540i opplegg, men bare en grei og moderat modell i god stand.
    Behovet og mulighetene uteble helt til en vakker senvinterdag i 2012. Brått innså vi at vi kom til å trenge en ekstra bil. Det første som poppet opp i hodet mitt var E34; - E34 for alle penga! Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort i og med at det ikke var så mye penger å legge i en bil. Budsjettet ble plutselig svært lite ettersom vi hadde husbygging og ståhei på gang. Det ene lurvete eksemplaret ble etterfulgt av det andre undomsnedkjørte eksemplaret og jeg innså at vi kanskje måtte revurdere planene noe og heller velge noe dødskjedelig japansk. Dette var tross alt det mest brukbare vi fant i vår prisklasse. Men så dukket den opp, helt plutselig på finn.no sto det en E34 som tross dårlige bilder så grei og hel ut. En facelift 1994 modell 520iA med sort skinn og klimaanlegg. Jeg var usikker på om jeg kunne håpe på noe bedre etter alle de nedturene jeg hadde fått ifra de andre bilene jeg kikket på. Bilen var ikke EU godkjent pga ett defekt speedometer og den trengte litt pleie i lakk og interiør for å bli representativ i følge eieren i Stavanger. Jeg var ikke sen om å hive meg i bilen på vei til «oljebyen» full av forventninger og spenning. Det å kjøpe bil har jeg nemmelig alltid synes har vært uhyre spennende. Lukeparkert i ett småshabby strøk i regntunge Stavanger sto E34’en skitten og fæl. Jeg la imidlertid fort merke til de originale 15” BBS felgene, det utrolig hele skinninteriøret og fraværet av rust som begrenset seg til noen små bobler hist og pist. En liten prøvetur avslørte at motoren var frisk og rask, tørr over og under og gikk rent. Bilen var også fast og presis i styringen og hadde ingen ulyder. Denne BMW’en skulle jeg definitivt ha. Det ble handel og bilen ble med hjem til Arendal for ett bedre liv. Det gikk opp for meg på hjemturen hvilken milsluker dette var. Bilen hadde den tunge solide følelsen som en tysk kvalitetssedan fra denne perioden skal ha og automatgearet girte silkemykt. Vel hjemme fikk bilen en solid gjennomgang utvendig og innvendig, den ble EU godkjent, fikk ny gummi på BBS felgene og den fikk generelt godt vedlikehold.

    Original, urørt og tidsriktig
    Jeg ble kjempefornøyd da det viste seg at det var ett svært bra eksemplar jeg hadde klart å få tak i til mitt stramme budsjett. Jeg angret ikke ett sekund på mitt bilvalg og at jeg endelig hadde kjøpt meg en E34 som jeg alltid har hatt lyst på. «Freude am Farhen» som er BMW sitt etter hvert så kjente slagord gjør seg fortsatt sterkt gjeldene selv 20 år etter at bilen forlot fabrikken i Dingolfing. Det å vri om nøkkelen for så å høre de seks sylindrene våkne til live er rett og lett godt. Bilen er ingen racer, men når den kan cruise rolig med sekseren burende under panseret så koser jeg meg virkelig. Jeg trives bak rattet på en helt annen måte enn jeg gjør i min E90 325d som er en totalt annen bil på de fleste områder. Jeg føler meg privilegert som har to forkjellige kjøreopplevelser og kjøregleder til disposisjon i garasjen. Jeg kan sitte på en kafe og kikke ut på min 20 år gamle billigbil og tenke «for en flott bil». Jeg digger hele stilen på bilen og kanskje spesielt den originale looken som bilen har beholdt helt siden den forlot frabrikken en maidag i 1994. Det er nettopp dette jeg legger stor vekt på med bilen. Den skal være helt original, urørt og tidsriktig - ”just the way it is”.

    Jeg lever lenge på de anerkjennende nikkene jeg får fra førere av nyere 5-serier. Folk kommer ofte bort til meg og sier at dette var ett fint avbrekk fra alle de «oppråna» eldre BMWene som går på veiene og ikke minst er det hyggelig med alle de hyggelige og positive tilbakemeldingene fra medentusiaster her på Bimmers og på treff rundt om. Joda; bilen kunne sikkert hatt mer motor, men jeg synes virkelig at den holder for norsk trafikk og norske bøtesatser samt at sekserlyden har den jo uansett og den blir jeg aldri lei av. Bilen har virkelig vist sin styrke og bruksnytte. Til tross for at den er over snittet for gjennomsnittlig vrakingsalder på BMW så har den fortsatt masse nytte og glede å gi. Det være seg fjellturer om vinteren, langturer til treff, biltur til Tyskland, koseturer om sommeren og den daglige runden mellom jobb, butikk og hjem. Trygt, komfortabelt og raskt leverer den stadig og med godt vedlikehold har jeg troen på at jeg skal holde den på veien i mange, mange år til. Biler som dette lages dessverre ikke lenger.
    Fredrik 90

    Hvis du ønsker din BMW presentert på denne måten i bimmers er det bare å ta tre-fire fornuftige bilder av bilen samt finne frem laptoppen å skrive en historie om din bil. Alle bidrag verdsettes og vil fortløpende bli vurdert i forhold til evt. publisering. Send evt. forespørsel/forslag pr. PM til Fredrik eller MKJ.
  23. Like
    Fredrik 90 got a reaction from Erlandhaugen for a artikkel, Originalen   
    Det er noe eget med E34. Det er noe med den modellen som alltid har fascinert og tiltrukket meg. Jeg kan ikke helt sette ord på hva eller hvorfor. Er det de solide linjene eller det kraftfulle utrykket? Er det de klassiske separate hovedlyktene eller rett og slett den tidløse fasongen på bilen? Jeg vet iallfall at noe av det jeg finner fascinerende med modellen er det faktum at den er både gammel og «ny» i den grad man kan si det om en 25 år gammel konstruksjon. For meg som er født to år inn i E34 sin livssyklus så anser jeg modellen som såpass gammel at jeg finner den interessant, men også såpass moderne at den fungerer i dagens trafikk og kan brukes som en daily driver. Den er det beste fra to verdener og den byr på den gode gamle «BMW følelsen». Den er også moderne nok til at den har gode kjøreegenskaper, kollisjonssikkerhet og ikke minst driftsikkerhet. Jeg digger at panseret er hengslet i fronten - hvor mange biler i dag har dette? Jeg liker interiøret, de strenge tyske linjene og at alle funksjoner er akkurat der du forventer å finne dem samt ikke minst det faktumet at uansett hvem det er så ser alle at dette er en BMW og ikke noe annet.

    Høy kvalitet på alle nivåer
    Lansert i 1988 og designet av Tyskeren Claus Luthe så var E34 en del av en helt ny markedsstrategi fra BMW. Den var virkelig noe helt nytt ifra BMW. Her hadde man kjøreegenskaper bestående av en perfekt blanding av komfort og sportslighet. Man hadde topp byggekvalitet og man hadde et meget tiltalende og tidløst design. Dette kombinert med et vidt spekter av motorer å velge i med alt fra rekkefirere, rekkeseksere til V8ere. Man kunne velge alt fra 518i med 113 hester til M5 med 340 hester. Dette inklusive dieselmotorer både med og uten turbo samt firehjulstrekkeren 525iX gjorde alt i alt konkurrentene ganske sjanseløse i kampen om kundene. Plutselig var BMW der oppe helt ved siden av Mercedes-Benz og der holdt BMW seg godt i årene fremover. Faceliften kom i 1994 og besto i hovedsak av mindre kosmetiske inngrep som bredere nyrer og litt andre fargekombinasjoner, men dette vet de av dere som har kjennskap til BMW. Jeg føler at E34 er en av de beste 5-seriene som er bygget, men jeg forventer ikke at alle er enige i den påstanden da i realiteten alle 5 serier er knallgode biler. Med E34 så har man en høy kvalitet i form av at ting er solid skrudd sammen og materialene som er brukt holder en høy standard. Bilen er enkel mekanisk og man kan faktisk skru på bilen selv, noe som er vanskelig på de nyere modellene i og med at de har mer elektronikk som kan bryte sammen og skape irritasjon. Til sist så har man designet på bilen med stolte og tidløse linjer som helt klart viser hva bilen er og hvilken produsent den kommer ifra. Den har et forholdsvis stramt design som ble myknet opp med E39 og totalt visket bort av E60, men som nå er tilbake med noen små innslag i F10. Det er disse aspektene jeg føler E34 kombinerer på best mulig måte. Joda; E39 kjører mye bedre og E60 får E34 til å se ut som noe fra steinalderen, men tatt bilens alder i betrakting så synes jeg virkelig ikke dette er så galt. Dette er selvfølgelig mest en smakssak.
    Pålitelig, kraftfull og økonomisk


    Hvor kommer så E34 inn i min tilværelse? Jeg må si at det er litt rart egentlig at jeg ikke kjøpte en E34 på et tidligere tidspunkt i og med at min fascinasjon for modellen alltid har vært der. Helt ifra barneårene da jeg som liten kar beundret disse store luksuriøse ”doningene” som diverse velbemidlede familiemedlemmer kunne smykke seg med i de glade 90 årene. Lyden, lukten av et kvalitetsinteriør og den solide følelsen fascinerte virkelig en liten kar som fikk sitte på og i tillegg så jo bilen så mye tøffere ut en pappas Mazda. Så kom man i 18 års alderen og E34 var allerede blitt en yndet ungdomsbil. De fleste av mine kamerater hadde E34 og det fyrte selvfølgelig opp interessen for modellen ytterligere. Nå fikk jeg også muligheten til å selv erfare modellen og dens egenskaper, men for min egen del så sto så ny og godt utstyrt bil som mulig i hovedfokus. Jeg kjøpte derfor en facelift E39 og slik fortsatte det. Årene gikk og det ble nyere og nyere biler. Til og med en dieselbil ble det på meg, men lysten på en E34 lå der i underbevisstheten hele tiden og ulmet. Jeg ønsket meg ikke noe voldsomt 540i opplegg, men bare en grei og moderat modell i god stand.
    Behovet og mulighetene uteble helt til en vakker senvinterdag i 2012. Brått innså vi at vi kom til å trenge en ekstra bil. Det første som poppet opp i hodet mitt var E34; - E34 for alle penga! Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort i og med at det ikke var så mye penger å legge i en bil. Budsjettet ble plutselig svært lite ettersom vi hadde husbygging og ståhei på gang. Det ene lurvete eksemplaret ble etterfulgt av det andre undomsnedkjørte eksemplaret og jeg innså at vi kanskje måtte revurdere planene noe og heller velge noe dødskjedelig japansk. Dette var tross alt det mest brukbare vi fant i vår prisklasse. Men så dukket den opp, helt plutselig på finn.no sto det en E34 som tross dårlige bilder så grei og hel ut. En facelift 1994 modell 520iA med sort skinn og klimaanlegg. Jeg var usikker på om jeg kunne håpe på noe bedre etter alle de nedturene jeg hadde fått ifra de andre bilene jeg kikket på. Bilen var ikke EU godkjent pga ett defekt speedometer og den trengte litt pleie i lakk og interiør for å bli representativ i følge eieren i Stavanger. Jeg var ikke sen om å hive meg i bilen på vei til «oljebyen» full av forventninger og spenning. Det å kjøpe bil har jeg nemmelig alltid synes har vært uhyre spennende. Lukeparkert i ett småshabby strøk i regntunge Stavanger sto E34’en skitten og fæl. Jeg la imidlertid fort merke til de originale 15” BBS felgene, det utrolig hele skinninteriøret og fraværet av rust som begrenset seg til noen små bobler hist og pist. En liten prøvetur avslørte at motoren var frisk og rask, tørr over og under og gikk rent. Bilen var også fast og presis i styringen og hadde ingen ulyder. Denne BMW’en skulle jeg definitivt ha. Det ble handel og bilen ble med hjem til Arendal for ett bedre liv. Det gikk opp for meg på hjemturen hvilken milsluker dette var. Bilen hadde den tunge solide følelsen som en tysk kvalitetssedan fra denne perioden skal ha og automatgearet girte silkemykt. Vel hjemme fikk bilen en solid gjennomgang utvendig og innvendig, den ble EU godkjent, fikk ny gummi på BBS felgene og den fikk generelt godt vedlikehold.

    Original, urørt og tidsriktig
    Jeg ble kjempefornøyd da det viste seg at det var ett svært bra eksemplar jeg hadde klart å få tak i til mitt stramme budsjett. Jeg angret ikke ett sekund på mitt bilvalg og at jeg endelig hadde kjøpt meg en E34 som jeg alltid har hatt lyst på. «Freude am Farhen» som er BMW sitt etter hvert så kjente slagord gjør seg fortsatt sterkt gjeldene selv 20 år etter at bilen forlot fabrikken i Dingolfing. Det å vri om nøkkelen for så å høre de seks sylindrene våkne til live er rett og lett godt. Bilen er ingen racer, men når den kan cruise rolig med sekseren burende under panseret så koser jeg meg virkelig. Jeg trives bak rattet på en helt annen måte enn jeg gjør i min E90 325d som er en totalt annen bil på de fleste områder. Jeg føler meg privilegert som har to forkjellige kjøreopplevelser og kjøregleder til disposisjon i garasjen. Jeg kan sitte på en kafe og kikke ut på min 20 år gamle billigbil og tenke «for en flott bil». Jeg digger hele stilen på bilen og kanskje spesielt den originale looken som bilen har beholdt helt siden den forlot frabrikken en maidag i 1994. Det er nettopp dette jeg legger stor vekt på med bilen. Den skal være helt original, urørt og tidsriktig - ”just the way it is”.

    Jeg lever lenge på de anerkjennende nikkene jeg får fra førere av nyere 5-serier. Folk kommer ofte bort til meg og sier at dette var ett fint avbrekk fra alle de «oppråna» eldre BMWene som går på veiene og ikke minst er det hyggelig med alle de hyggelige og positive tilbakemeldingene fra medentusiaster her på Bimmers og på treff rundt om. Joda; bilen kunne sikkert hatt mer motor, men jeg synes virkelig at den holder for norsk trafikk og norske bøtesatser samt at sekserlyden har den jo uansett og den blir jeg aldri lei av. Bilen har virkelig vist sin styrke og bruksnytte. Til tross for at den er over snittet for gjennomsnittlig vrakingsalder på BMW så har den fortsatt masse nytte og glede å gi. Det være seg fjellturer om vinteren, langturer til treff, biltur til Tyskland, koseturer om sommeren og den daglige runden mellom jobb, butikk og hjem. Trygt, komfortabelt og raskt leverer den stadig og med godt vedlikehold har jeg troen på at jeg skal holde den på veien i mange, mange år til. Biler som dette lages dessverre ikke lenger.
    Fredrik 90

    Hvis du ønsker din BMW presentert på denne måten i bimmers er det bare å ta tre-fire fornuftige bilder av bilen samt finne frem laptoppen å skrive en historie om din bil. Alle bidrag verdsettes og vil fortløpende bli vurdert i forhold til evt. publisering. Send evt. forespørsel/forslag pr. PM til Fredrik eller MKJ.
  24. Like
    Fredrik 90 reacted to Fredrik for a artikkel, BMW og rekkeseksere – en kort motorteknisk gjennomgang   
    Mange forbinder BMW først og fremst med fremragende og høytytende bensinrekkeseksere, men få reflekterer over hvorfor akkurat denne motortypen igjennom flere tiår har vært foretrukket av BMW når det gjelder de mest potente modellene. BMW har selvfølgelig også bygget motorer med andre sylinderkonfigurasjoner, men disse har langt fra fått like mye oppmerksomhet selv om de teknisk og kvalitetsmessig stiller i den samme klassen som rekkesekserne. Det er helt bestemte historiske årsaker til dette fenomenet, men la oss først se litt på fordelene og ulempene ved de mest alminnelige motortypene som finnes og deretter knytte disse opp mot BMW. Jeg holder av praktiske årsaker dieselmotorene utenfor i denne omgangen, men dette betyr ikke at BMW’s dieselmotorer på noen måter er dårligere enn bensinmotorene. Langt derifra, men fokuset her er et annet.

    BMW’s første bilmodell med en rekkesekser kom i 1933
    Den første rekkesekseren for biler ble konstruert så tidlig som i 1903 av den nederlandske bilprodusenten Spyker. BMW’s (eller mer korrekt Rapp Motorenwerke’s) første rekkesekser var flymotoren «IIIa» som fra og med 1917 ble montert i jagerfly som for eksempel Fokker D.VII. Dette flyet ble bl.a fløyet av flygeress som Manfred von Richthofen (bedre kjent som den røde baron) og interessant nok Hermann Göring. BMW’s første rekkesekser for biler kom i 1933 da modellen 303 så dagens lys. På dette tidspunktet var rekkesekseren som motortype blitt alminnelig og spesielt Mercedes-Benz hadde stor suksess med deres store rekkeseksere i modeller som f.eks W06 SS/SSK/SSKL. Da den andre verdenskrigen var over ble bilene mer kompakte og plasshensyn i motorrommet medførte derfor at V6 og rekkefirere ble mer populære enn rekkeseksere. BMW videreutviklet til å begynne med rekkesekseren M78 som var utviklet før krigen, men valgte etterhvert å utvikle en helt ny rekkefirer (M10) for Neue Klasse i forbindelse med at den modellen kom på markedet i 1962. Mye kan tyde på at BMW egentlig ville satse på V8 motorer for de større modellene iom. at 501, 502, 503, 507 og 3200 CS fikk denne motortypen på 50-tallet og første halvdel av 60-tallet. Det var først med M30 motoren i 1968 at rekkesekseren igjen kom til heder og verdighet hos BMW. På 70-tallet hadde BMW stor suksess i motorsport med bl.a E9 3.0 CSL. Denne modellen hadde en M49 rekkesekser som ytet opp mot 440 HK. M88 motoren i M1 er en videreutvikling av M49 og det er først og fremst denne motoren og ikke minst modellen som gjorde BMW og rekkeseksere kjent for folk flest. Selv idag 35 år senere er M1 stadig et begrep som de aller fleste kjenner til og bemerkelsesverdig mange vet også at den har en rekkesekser i motorrommet.
    Det er imidlertid en hel rekke ulike tekniske og dynamiske krav som ligger til grunn for valg av en motortype. Mest avgjørende når det gjelder BMW’s mest potente modeller er en høy litereffekt og fornuftig holdbarhet samt i de senere årene også miljøvennlighet. Idag er utslipp av avgasser og drivstofforbruk blandt de aller viktigste kravene når BMW skal konstruere høytytende motorer. Allikevel er selve motortypen viktig og det er langt fra tilfeldig hvorvidt BMW velger å konstruere f.eks en rekkesekser fremfor en V8 motor. Helt grunnleggende har BMW valgt at motorene skal være langsliggende (2-serie Active Tourer er så langt unntaket som bekrefter regelen fordi den også er den første BMW’ en med forhjulstrekk) og dette åpner opp for at de fleste alminnelige motortypene kan benyttes i en BMW. Det er normalt ikke plasshensyn i motorrommet som avgjør hvilken motortype som er den mest optimale i en BMW.

    Motorenes «anatomi»
    En rekkefirer (R4) er fysisk en kortere motor enn en rekkesekser (R6). Den er normalt også lettere forutsatt at motorblokkene er laget av det samme materialet. En V8 motor er også kortere enn en rekkesekser iom. at den i praksis er to rekkefirere som er satt sammen med en felles veivaksel. En V8 motor er derfor en mer kompakt og effektiv enhet enn en rekkesekser, men den er plasskrevende i bredden og krever eksosmanifolder på hver side av motoren. Den kan heller ikke tiltes som en rekkemotor ved montering og dette kan gi plassmessige utfordringer vis a vis forakselen og panseret. På den annen side kan en V8 motor, fordi den er kort og spesielt hvis den har tørsumpsmøring, monteres dypt i motorrommet med de fordelene dette gir i forhold til lavt tyngdepunkt og fornuftig vektfordeling. V8 motoren i E46 M3 GTR vis a vis rekkesekseren i E46 M3 CSL er et godt eksempel i denne sammenhengen. En V12 motor er ditto i praksis to rekkeseksere som er satt sammen med en felles veivaksel. V10, V6, rekkefemmere (R5) og rekketreere (R3) er normalt varianter av de nevnte motortypene ved at en eller to sylindre er fjernet fra motorblokkene. Boxermotorer er i denne sammenhengen unike konstruksjoner.
    De ulike motortypene tilbyr imidlertid forskjellige karakterer når det gjelder bl.a motorgange og dynamiske egenskaper knyttet til f.eks turtall og ikke minst evne til hurtig turtallsskift. Uten å gå for dypt i materien er det signifikant forskjell på om et givet sylindervolum er basert på liten/stor boring eller kort/lang slaglengde. Helt generelt vil en lettest mulig bevegelig masse medføre en mest mulig responsiv motor. Det er blandt annet dette fenomenet som gjør at BMW’s små rekkeseksere som f.eks M54B22 motoren oppleves som signifikant mer agil (ikke til å forveksle med sterkere) enn de litt større motorene i den samme motorfamilien. En selvpustende rekkesekser med det samme motorvolumet som en tilsvarende rekkefirer vil av samme årsak normalt ha et litt lavere maksimalt dreiemoment ved et noe høyere turtall. Rekkefirerens kortere veivaksel og lettere svinghjul kan også medføre (ikke alltid) at den er mer villig til turtallsendringer (mindre bevegelig masse i forskjellige retninger) enn en tilsvarende stor rekkesekser.


    Kort om ulike motorkonfigurasjoner
    Den bevegelige massen i en motor skapes primært av stemplene og veivakselen. I tillegg kommer svinghjulet (som virker gyroskopisk stabiliserende/opplagrende) samt en rekke andre mindre bevegelige deler. Stemplene er festet til veivakselen som er utformet slik at stemplene beveger seg opp og ned i et bestemt mønster. Dette gjør at kraften fra stemplene blir fordelt mest mulig jevnt mot veivakselen under en rotasjon. Hvert stempel i en firetaktsmotor (innsuging, kompresjon, tenning, utblåsing) har en arbeidssyklus på 720 grader (altså to runder) på veivakselen. Kun tenningstakten genererer positiv kraft på veivakselen i en rotasjon (360 grader). Innsuging og kompresjon krever i tillegg en rotasjon (360 grader) uten å tilføre kraft (kun motstand) på veivakselen. En rekkefirer har derfor en positiv arbeidssyklus for hvert stempel på 180 grader (720/4). En rekkesekser har derimot en positiv arbeidssyklus for hvert stempel på 120 grader (720/6) og resultatet er en motor som går jevnere og mer harmonisk enn en rekkefirer. En V12 motor illustrerer dette poenget enda bedre ved at den positive arbeidssyklusen for hvert stempel kun er 60 grader (720/12). Hvert stempel beveger med andre ord veivakselen kun 1/6 av en rotasjon før et annet stempel tilfører kraft på veivakselen.
    Stemplenes bevegelse skaper horisontal, vertikal og i noen tilfeller sideveise bevegelser relativt til veivakselen og motorblokken. Dette betyr at både veivakselens utforming og antall sylindre er avgjørende for hvor vibrasjonsfri en motor er. En rekkefirer er tilsynelatende virbrasjonsfri fordi sylinderantallet utligner hverandre (to stempler oppe og to stempler nede), men fordi kun én sylinder tenner av gangen er det en liten forsinkelse vedrørende når den andre sylinderen i stempelparet tenner og dette fører til vertikale vibrasjoner. Det er derfor normalt at større rekkefirere har balanseaksler for å motvirke disse vibrasjonene. En rekkesekser, i likhet med en boxermotor, har derimot hverken horisontale eller vertikale vibrasjoner og oppleves derfor som fullstendig vibrasjonsfri og harmonisk. En V12 motor har naturligvis de samme egenskapene, men den positive opplevelsen av vibrasjonsfri gange forsterkes av det store antall sylindre som også jevner ut lydbildet fra motoren.
    V8 motoren er litt annerledes iom. at det finnes to forskjellige typer: «crossplane» og «flatplane». Forskjellen er utformingen på veivakselen der crossplane varianten som navnet antyder har en veivaksel som sett rett forfra eller bakfra er utformet som et kryss. Reelt står veivtappene i hver sin retning med 90 graders mellomrom. Dette oppsettet medfører horisontale vibrasjoner fordi den første og siste sylinderen ikke utligner hverandes masse. Det er derfor normalt at crossplane V8 motorene har balanseaksler. Fordelene med denne motortypen er tilnærmet vibrasjonsfri gange samt den karakteristiske buldringen på lavt turtall som mange liker. Flatplane varianten er i prinsippet to rekkefirere som kjører på samme tid med de samme fordelene og ulempene som en enkel rekkefirer har bare i dobbel mengde. Den største fordelen er imidlertid at veivakselen er mer kompakt og tillater høyere turtall. Flatplane V8 motoren brukes derfor mest i motorsport samt i enkelte sportsbiler der vibrasjonsfri gange og komfort ikke er et prioritert mål (f.eks BMW E46 M3 GTR, Ferrari 458 Italia og Porsche 918 Spyder).

    BMW’s valg av motortyper for M-modellene
    BMW har benyttet flere av de nevnte motorkonfigurasjonene i de mest potente modellene. E30 M3 fikk en rekkefirer og den primære årsaken til dette var at en lavere vekt og bedre vektbalanse totalt sett var mer effektivt enn en større og kraftigere motor ville ha medført. Her er det viktig å huske på at motorsport og ikke minst rally var det primære fokuset med modellen. E36/E46 M3 og E28/E34 M5 fikk rekkeseksere og den primære årsaken til dette var at den var tilgjengelig for E28 M5 (en arv fra M1) samt at en høyere effekt var ønskelig ikke minst i forhold til å gi modellene en bedre akselerasjon i høyere hastigheter. E39 M5 fikk en V8 motor og den primære årsaken var ønsket om mer komfort og klassisk muskelbil attitude for å tekkes det amerikanske markedet; som var det viktigste markedet for BMW med denne modellen. E60 M5 fikk en V10 motor og den viktigste årsaken var ønsket om å koble modellen til BMW Sauber F1 programmet. Modellen var også en bevisst teknisk kraftanstrengelse for å vise hvor langt fremme BMW var som motorkonstruktør. E31 850CSi fikk en V12 motor fordi modellen endte opp som resultatet av et kanselert M8 prosjekt. Motoren er en sann perle og er kanskje den mest avanserte motoren BMW har bygget igjennom tidene hvis vi ser bort fra den samtidige V12 motoren i McLaren F1.
    Dagens M-modeller har V8 motorer og rekkeseksere, men iht. Carsten Pries (ansvarlig for produktutvikling hos BMW M) er det ikke utelukket at en fremtidig M-modell vil få en rekkefirer (Autoblog 13.05.14). Argumentet for denne utviklingen er iht. Pries at en reduksjon av antall sylindre vil føre til en lettere motor som vil resultere i en lettere bil med en bedre vektbalanse som ultimativt vil gi bilen signifikant bedre ytelser. Dette vil i så fall være litt av en «tilbake til fremtiden» opplevelse for de av oss som er litt eldre BMW entusiaster. Det er med andre ord først og fremst tekniske og praktiske hensyn som avgjør hvorvidt BMW satser på den ene eller den andre motorkonfigurasjonen. Jeg tror ikke at BMW føler seg direkte forpliktet til å ha rekkeseksere i motorprogrammet, men det er heller ingen tvil om at historiske tradisjoner og markedsføringsmessige hensyn er viktig momenter når man tegner det store bildet av BMW som bilprodusent. Jeg tror derfor at vi også i fremtiden kommer til å få oppleve rekkeseksere i forbindelse med ulike BMW modeller.
  25. Like
    Fredrik 90 got a reaction from Ron Jeremy for a artikkel, Originalen   
    Det er noe eget med E34. Det er noe med den modellen som alltid har fascinert og tiltrukket meg. Jeg kan ikke helt sette ord på hva eller hvorfor. Er det de solide linjene eller det kraftfulle utrykket? Er det de klassiske separate hovedlyktene eller rett og slett den tidløse fasongen på bilen? Jeg vet iallfall at noe av det jeg finner fascinerende med modellen er det faktum at den er både gammel og «ny» i den grad man kan si det om en 25 år gammel konstruksjon. For meg som er født to år inn i E34 sin livssyklus så anser jeg modellen som såpass gammel at jeg finner den interessant, men også såpass moderne at den fungerer i dagens trafikk og kan brukes som en daily driver. Den er det beste fra to verdener og den byr på den gode gamle «BMW følelsen». Den er også moderne nok til at den har gode kjøreegenskaper, kollisjonssikkerhet og ikke minst driftsikkerhet. Jeg digger at panseret er hengslet i fronten - hvor mange biler i dag har dette? Jeg liker interiøret, de strenge tyske linjene og at alle funksjoner er akkurat der du forventer å finne dem samt ikke minst det faktumet at uansett hvem det er så ser alle at dette er en BMW og ikke noe annet.

    Høy kvalitet på alle nivåer
    Lansert i 1988 og designet av Tyskeren Claus Luthe så var E34 en del av en helt ny markedsstrategi fra BMW. Den var virkelig noe helt nytt ifra BMW. Her hadde man kjøreegenskaper bestående av en perfekt blanding av komfort og sportslighet. Man hadde topp byggekvalitet og man hadde et meget tiltalende og tidløst design. Dette kombinert med et vidt spekter av motorer å velge i med alt fra rekkefirere, rekkeseksere til V8ere. Man kunne velge alt fra 518i med 113 hester til M5 med 340 hester. Dette inklusive dieselmotorer både med og uten turbo samt firehjulstrekkeren 525iX gjorde alt i alt konkurrentene ganske sjanseløse i kampen om kundene. Plutselig var BMW der oppe helt ved siden av Mercedes-Benz og der holdt BMW seg godt i årene fremover. Faceliften kom i 1994 og besto i hovedsak av mindre kosmetiske inngrep som bredere nyrer og litt andre fargekombinasjoner, men dette vet de av dere som har kjennskap til BMW. Jeg føler at E34 er en av de beste 5-seriene som er bygget, men jeg forventer ikke at alle er enige i den påstanden da i realiteten alle 5 serier er knallgode biler. Med E34 så har man en høy kvalitet i form av at ting er solid skrudd sammen og materialene som er brukt holder en høy standard. Bilen er enkel mekanisk og man kan faktisk skru på bilen selv, noe som er vanskelig på de nyere modellene i og med at de har mer elektronikk som kan bryte sammen og skape irritasjon. Til sist så har man designet på bilen med stolte og tidløse linjer som helt klart viser hva bilen er og hvilken produsent den kommer ifra. Den har et forholdsvis stramt design som ble myknet opp med E39 og totalt visket bort av E60, men som nå er tilbake med noen små innslag i F10. Det er disse aspektene jeg føler E34 kombinerer på best mulig måte. Joda; E39 kjører mye bedre og E60 får E34 til å se ut som noe fra steinalderen, men tatt bilens alder i betrakting så synes jeg virkelig ikke dette er så galt. Dette er selvfølgelig mest en smakssak.
    Pålitelig, kraftfull og økonomisk


    Hvor kommer så E34 inn i min tilværelse? Jeg må si at det er litt rart egentlig at jeg ikke kjøpte en E34 på et tidligere tidspunkt i og med at min fascinasjon for modellen alltid har vært der. Helt ifra barneårene da jeg som liten kar beundret disse store luksuriøse ”doningene” som diverse velbemidlede familiemedlemmer kunne smykke seg med i de glade 90 årene. Lyden, lukten av et kvalitetsinteriør og den solide følelsen fascinerte virkelig en liten kar som fikk sitte på og i tillegg så jo bilen så mye tøffere ut en pappas Mazda. Så kom man i 18 års alderen og E34 var allerede blitt en yndet ungdomsbil. De fleste av mine kamerater hadde E34 og det fyrte selvfølgelig opp interessen for modellen ytterligere. Nå fikk jeg også muligheten til å selv erfare modellen og dens egenskaper, men for min egen del så sto så ny og godt utstyrt bil som mulig i hovedfokus. Jeg kjøpte derfor en facelift E39 og slik fortsatte det. Årene gikk og det ble nyere og nyere biler. Til og med en dieselbil ble det på meg, men lysten på en E34 lå der i underbevisstheten hele tiden og ulmet. Jeg ønsket meg ikke noe voldsomt 540i opplegg, men bare en grei og moderat modell i god stand.
    Behovet og mulighetene uteble helt til en vakker senvinterdag i 2012. Brått innså vi at vi kom til å trenge en ekstra bil. Det første som poppet opp i hodet mitt var E34; - E34 for alle penga! Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort i og med at det ikke var så mye penger å legge i en bil. Budsjettet ble plutselig svært lite ettersom vi hadde husbygging og ståhei på gang. Det ene lurvete eksemplaret ble etterfulgt av det andre undomsnedkjørte eksemplaret og jeg innså at vi kanskje måtte revurdere planene noe og heller velge noe dødskjedelig japansk. Dette var tross alt det mest brukbare vi fant i vår prisklasse. Men så dukket den opp, helt plutselig på finn.no sto det en E34 som tross dårlige bilder så grei og hel ut. En facelift 1994 modell 520iA med sort skinn og klimaanlegg. Jeg var usikker på om jeg kunne håpe på noe bedre etter alle de nedturene jeg hadde fått ifra de andre bilene jeg kikket på. Bilen var ikke EU godkjent pga ett defekt speedometer og den trengte litt pleie i lakk og interiør for å bli representativ i følge eieren i Stavanger. Jeg var ikke sen om å hive meg i bilen på vei til «oljebyen» full av forventninger og spenning. Det å kjøpe bil har jeg nemmelig alltid synes har vært uhyre spennende. Lukeparkert i ett småshabby strøk i regntunge Stavanger sto E34’en skitten og fæl. Jeg la imidlertid fort merke til de originale 15” BBS felgene, det utrolig hele skinninteriøret og fraværet av rust som begrenset seg til noen små bobler hist og pist. En liten prøvetur avslørte at motoren var frisk og rask, tørr over og under og gikk rent. Bilen var også fast og presis i styringen og hadde ingen ulyder. Denne BMW’en skulle jeg definitivt ha. Det ble handel og bilen ble med hjem til Arendal for ett bedre liv. Det gikk opp for meg på hjemturen hvilken milsluker dette var. Bilen hadde den tunge solide følelsen som en tysk kvalitetssedan fra denne perioden skal ha og automatgearet girte silkemykt. Vel hjemme fikk bilen en solid gjennomgang utvendig og innvendig, den ble EU godkjent, fikk ny gummi på BBS felgene og den fikk generelt godt vedlikehold.

    Original, urørt og tidsriktig
    Jeg ble kjempefornøyd da det viste seg at det var ett svært bra eksemplar jeg hadde klart å få tak i til mitt stramme budsjett. Jeg angret ikke ett sekund på mitt bilvalg og at jeg endelig hadde kjøpt meg en E34 som jeg alltid har hatt lyst på. «Freude am Farhen» som er BMW sitt etter hvert så kjente slagord gjør seg fortsatt sterkt gjeldene selv 20 år etter at bilen forlot fabrikken i Dingolfing. Det å vri om nøkkelen for så å høre de seks sylindrene våkne til live er rett og lett godt. Bilen er ingen racer, men når den kan cruise rolig med sekseren burende under panseret så koser jeg meg virkelig. Jeg trives bak rattet på en helt annen måte enn jeg gjør i min E90 325d som er en totalt annen bil på de fleste områder. Jeg føler meg privilegert som har to forkjellige kjøreopplevelser og kjøregleder til disposisjon i garasjen. Jeg kan sitte på en kafe og kikke ut på min 20 år gamle billigbil og tenke «for en flott bil». Jeg digger hele stilen på bilen og kanskje spesielt den originale looken som bilen har beholdt helt siden den forlot frabrikken en maidag i 1994. Det er nettopp dette jeg legger stor vekt på med bilen. Den skal være helt original, urørt og tidsriktig - ”just the way it is”.

    Jeg lever lenge på de anerkjennende nikkene jeg får fra førere av nyere 5-serier. Folk kommer ofte bort til meg og sier at dette var ett fint avbrekk fra alle de «oppråna» eldre BMWene som går på veiene og ikke minst er det hyggelig med alle de hyggelige og positive tilbakemeldingene fra medentusiaster her på Bimmers og på treff rundt om. Joda; bilen kunne sikkert hatt mer motor, men jeg synes virkelig at den holder for norsk trafikk og norske bøtesatser samt at sekserlyden har den jo uansett og den blir jeg aldri lei av. Bilen har virkelig vist sin styrke og bruksnytte. Til tross for at den er over snittet for gjennomsnittlig vrakingsalder på BMW så har den fortsatt masse nytte og glede å gi. Det være seg fjellturer om vinteren, langturer til treff, biltur til Tyskland, koseturer om sommeren og den daglige runden mellom jobb, butikk og hjem. Trygt, komfortabelt og raskt leverer den stadig og med godt vedlikehold har jeg troen på at jeg skal holde den på veien i mange, mange år til. Biler som dette lages dessverre ikke lenger.
    Fredrik 90

    Hvis du ønsker din BMW presentert på denne måten i bimmers er det bare å ta tre-fire fornuftige bilder av bilen samt finne frem laptoppen å skrive en historie om din bil. Alle bidrag verdsettes og vil fortløpende bli vurdert i forhold til evt. publisering. Send evt. forespørsel/forslag pr. PM til Fredrik eller MKJ.
×
×
  • Create New...