Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Når man snakker om Ford og hverdags slitere så har besteforeldrene til madammen her en Granada 2,3. Det artige her er at bilen ble kjøpt ny av min samboers bestefar i 1983 hos Arendal Auto, og han har den ennå. Bilen har gått ett sted rundt 160 000 km og er stadig i fin form, bortsett ifra V6ern så er den ganske basic utstyrt. Det irriterer meg maks at jeg ikke har tatt bilde og inspisert bilen når vi har vært på besøk hos dem, men den har stått lukket inne i garasjen og Ford interessen min er ikke helt der at jeg avbryter ett familieselskap for å få gamlingen til å kjøre frem Granadaen. Nestegang derimot, da skal jeg få sett nærmere på bilen.

Men han kan fortelle at bilen iallfall var en skikkelig stasbil når den var ny, og selv den dag i dag går den som en drøm. Jeg tror ikke at noen annen bil er noe tema der i gården, den dagen bilen skal selges skal jeg være på hugget da ingen andre i min svigerfamilie er det spor bilinteressert. For dem er den gamle Granadaen en haug av en bil som skulle vært spiker for lengst, så den dagen han legger fra seg førerkortet eller logger av for godt da skal jeg prøve å få tak i den bilen. Madammen har også delt resten av familien sin menig om Forden, men jeg har så smått fått snakket henne på bedre tanker ang bilens fremtid. Jeg tenker ikke eventuelt ha den selv men kanskje å få solgt den videre til en Ford entusiast som kan ta vare på den :)

Bilen det er snakk om er mer eller mindre helt lik denne, bortsett ifra ekstralysene :)

post-47692-0-11887800-1450222764_thumb.j

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Apropos Ford og Granda. Foreldrene mine kjøpte denne på slutten av 70-tallet. Dessverre bare en 2-liter, men det var likevel en staselig bil når man var knapt 30.

 

Her fra noe som mest sannsynlig er sommerferietur. Litt vanskelig å se, men jeg tror bildet er tatt på ferjekaien i Skudenes på slutten av 70-tallet en gang. Dette var før ferjene gikk mellom Bokn og Rennesøy (slik de gjør i dag) for de som er kjent, så dette var hovedveien til Stavanger.

 

scan%201848_zpsr2pi1ade.jpg

 

Dette tror jeg er noen år senere, da campingvognen er byttet ut med en med hakket større vogn fra Bjølseth. Vil anta turen går til fjellet her, enten i forbindelse med vinter- eller påskeferie. Bilen man skimter bak Granadaen er forøvrig en T2 pickup/lastebil.

 

scan045_zpsh2r54x5z.jpg

 

Granadaen ble overtatt av broren min når han fikk lappen i 86, etter å først ha hatt en Taunus som ble levert tilbake til forhandleren grunnet mye tull. Dette bildet er nok tatt i 87-88 en gang, og Granaden har blitt stylet med hjemmelaget leppe, ekstralys og tåkelys. :) Jeg husker også han laget en ny fancy midtkonsoll og noe greier, men dette er vage minner, da jeg ikke var så veldig gammel.

 

bilde0416_zpsoljecjcr.jpg

(får ikke håpe jeg blir skutt for å legge ut dette bildet)

 

Jeg er usikker på hvor lenge han hadde den, men jeg tror den ble solgt videre i 93-94, etter å ha stått avskiltet et år eller to. Sist bilen var på veien var oktober 96 såvidt jeg kan se.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt genialt og veldig interessant... liker, liker og liker til Barockengelen, Fredrik 90 og awt... :)

 

Jeg har liten erfaring med Ford utover en helt fantastisk Fiesta Mrk. II som vi hadde på 80-tallet. Jeg har aldri hatt en bedre småbil og heller aldri en bedre vinterbil med tohjulstrekk. Hvis man skal ha en bil som kan kjøre på skispor på skareføre er definitivt Fiesta Mrk. II med en matchvekt på rundt 725 Kg tingen.

 

Apropos Ford Taunus TC (1970-1982) så ble det i Norge totalt solgt ca. 61000 stk. Nybilprisen i perioden var ca. 33500 kroner eller rundt 190000 kroner i dagens pengeverdi. Det holder såvidt til en Fiesta idag som koster ca. 170000 kroner. Umiddelbart tenker jeg at man fikk betydelig mer kjøreglede for pengene for 35 år siden, men det tror jeg faktisk ikke er korrekt. Ford har alltid stort sett bygget fine biler (det finnes klare unntak) og dagens modeller gjør ikke skam på denne tradisjonen selv om de har forhjulstrekk... :)

Endret av Fredrik
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av de som ikke hadde fått meg med tråden, før nå.

Den oser kvalitet og kunnskap, så denne skal jeg gå gjennom med tid og stunder.

Fint at den lever videre :smile:

Fortsett med det!

 

Nåvel, mens vi er inne på Ford, så har jeg en eldre kar "ute" i familien som er "godt voksen", 80 + faktisk.

Han er en skikkelig orginal fra Rauland (dialekten er fremdeles på plass).

Det er ikke ofte jeg ser han, men han minner meg om en viss Helge Jordal av utseendet.

Jeg treffer han gjerne fra tid til annen i familieselskaper og da gjerne med en rullings i munnviken, der han banner og deretter får tyn av kona.

Slike lages ikke lenger, dessverre!

Vel, denne karen har levd etter nøktern liv, men han tar vare på tingene sine, derblant en alldeles strøken sort Taunus 20m.

Jeg vet ikke allverdens om denne bilen, annet enn den klassiske V6 lyden, fantastisk!

Familien hans ville at han skulle selge Taunusen, men det har han ikka hatt hjertet til - heldigvis.

Etter 3-4 tiår står den fremdeles i garasjen, om mulig finere enn når den rullet ut fra samlebåndet.

Jeg må få ta en titt på denne bilen en dag!

 

Jeg var en av de som vokste mer eller mindre opp i et par taunus'er på 70 tallet, deriblant en gul 2.0l.

Når vi skulle levere denne inn - til fordel for en intetsigende beige Mazda 323, så gråt jeg mine modige tårer og insisterte på å være med på siste reise i den gule Forden.

Ford på denne tiden var litt spesielt, hadde også en kompis med en gammel Granada, selvsagt brun.

Hadde mange turer i denne og Capri var selvsagt heltebilen.

post-38418-0-61027100-1450252556_thumb.j

Endret av Lasseh
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ford har uten tvil sjarm. Selv har jeg hatt Sierra, Granada, Scorpio og 3 x Fiesta ( og 2 x Mondeo firmabil ).

Granadaen hadde jeg aldri skilt på. Bilen hadde kun hatt en eier, men stått en stund etter at eieren døde. Det var en 1981 2.3 V6 på 109hk med 4-trinns manuell, sliten lakk og en god del rust. Mistet faktisk en jekk ut av et hull i bagasjerommet i fart og så den aldri igjen. Etter hvert fikk den hard medfart rundt omkring på industriområder og jorder før clutchen gikk. Resten av bilen funket fjell når den ble tauet til huggeren.  Legger ved før og etter-bilder (shabby kvalitet)...

Hadde også en 1982 Fiesta 1.1 - disse bilene har helt vanvittig mye kjøreglede innbakt i seg, og det er utrolig hvor mye moro man kan ha det med 50hk. Kule biler...

post-47117-0-49218100-1450297908_thumb.j

post-47117-0-50334100-1450297910_thumb.j

post-47117-0-91634100-1450297913_thumb.j

Endret av Werther
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden det er prat om Ford ,slenger jeg inn mitt bidrag med Ford.

Jeg er født og oppvokst  i en arbeiderklasse .

Der skulle det arbeides for pengene og materielle goder.

Status symbol som Mercedes og Bmw ,var det kun pamper som hadde ifølge min far på 80 tallet :).

Han hadde kun Opler og Forder.

Jeg glemmer aldri da jeg som 12 åring i 1986 ble med han ned til Arendal  og kjøpte en sølvmet 1,6 l Taunus.

Han hadde en stor konvolutt med sedler han overleverte selgeren.

Jeg spurte hvordan han hadde fått så mye penger?

Arbeid,arbeid min snille gutt ,husker jeg han sa :).

Og den kjøpte han kontant sa mamma for 40000.

Var endel penger i den tiden.

Forden var en knallgod bil og den var i familiens eie til 1997.( Da var den gått 320000 km)

Og for han dreide det seg  kun om den bilen.

Var ingenting som var som en Taunus både komfort og sprekhet :).

Jeg kjøpte i 1996 en 86 modell 528i som jeg tok lån på.

Til min fars skrekk :).

Lån og Bmw?Stikk i strid til min fars levekår?

Dette var helt til min far fikk kjøre Bmw første gang.

"Hadde jeg visst dette sa han,skulle jeg lånt til den dyreste som finnes".

Men Forden ble brukt til rusten tok overhånd og den ble vraket.

 

Men man må jo ikke glemme konkurenten til Ford nemlig Opel.

Dette er jo en bil de fleste har et elsk /hat forhold til.

Jeg har et stort elsk forhold til de med 17 stk på samvittigheten :).

 

La meg få presentere meg selv som 12 åring i naboens 1980 modell Opel Ascona 2,0 Sr med original luke i 1986:

 

post-58602-0-39564400-1450305897_thumb.j

 

Tror dere naboen var top of the pop på 80 tallet med den bilen?

Oh yes.

En 2,0 sr var skjelden farkost med org luke og den fargekombinasjonen.

Men som med alle andre Asconaer og Mantaer,levde denne et liv som var verre enn et torturkammer og endte opp i en voldsom kollisjon i 1992.:(.

 

På 70,80 og begynnelsen av 90 tallet ,bugnet det av Opel og Ford i hjemmene i Norge.

Igrunn litt trist at det har avtatt.

Likte igrunn når det var litt vanlige biler jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For ikke å bryte sammenhengen i tråden, holder vi oss til Ford litt til.

 

Det lange og smale dashbordet i Taunus ble raskt litt gammelmodig, og gjennom en facelift i 1979 gav Ford bilen en langt større midtkonsoll som etterlot et mer moderne inntrykk. Faceliften hjalp Tanusen med å putre videre på salgsstatistikkene fram til Sierra overtok noen år senere og Taunus-navnet forsvant.

 

Fargekombinasjoen på bildet er jeg litt usikker på. :)

 

cmpSZmtO.jpeg

 

Forøvrig godt poeng fra awt (med små bokstaver): Campingvognen hørte med for mange på ferieturen.

Poeng til sveigis for tankevekkende innlegg: Når vi i 2015 kjøper Audi og BMW i stedet for Ford og Opel, betyr det at vi har blitt "pamper" alle sammen, eller er Audi og BMW blitt "vanlige" biler....

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag tar vi et blikk på Volvo Tundra.En konseptbil laget av Bertone under Marcello Gandinis ledelse i 1979, som et utkast til  en litt mere sporty utgave av sin 343. Bertones forslag så slik ut:

 

MTAybGRn.jpeg

 

Det ble lagt opp til en utstrakt bruk av plast i konstruksjonen av bilen, og i designet av bakluken har man lagt inn elegant liten referanse til Volvo P1800ES, som denne bilen nok var tenkt som en arvtager for.

 

c0FWbjBO.jpeg

 

Denne bakluken i glass finner vi også igjen i 480ES, som Volvo bygget senere.  Her er originalen, P1800ES:

 

WXFXWEE1.jpeg

 

Slik så man for seg at et virkelig moderne bilinteriør skulle se ut. Legg merke til  manuell choke og firetrinns manuell girkasse.: Separat bryter for senking av elektrisk radioantenne var nok ganske fancy.

 

NTNUTTZs.jpeg

 

 

 

Volvo valgte å stå over forslaget, men et annet design fra Bertone som hadde trekk fra Tundra i seg, fikk noe senere tommelen opp fra en bilprodusent som kanskje er mer kjent for dristig design enn Volvo. Vi snakker om Citroën og modellen er BX.

 

BX ble for PSA-konsernet en viktig bil, ikke minst fordi den ble et av de første stegene bort fra å være et av merkene som rustet mest til et av merkene som ruster minst. Delaktig her var bl.a. an man tok med seg den utstrakte bruken av plast, om enn i noe nedtonet utgave i forhold til konseptmodellen for Volvo.  Hos BX var panser og bakluke laget i dette materialet.  I tillegg var støtfangere i farget plast, noe som var med på å gi modellen et moderne preg. I dag er karosserifargede støtfanger en helt naturlig del av bilens design, men tidlig på 80-tallet var dette ganske nytt. Jeg tror Porsche 928 var blant de første - om ikke den aller første - til å sette dette i serieproduksjon.  Citroën valgte imidlertid en noe annen innfallsvinkel, siden støtfangerne her ikke var lakkerte på samme måte som resten av bilen.  Den fargede plasten vil som vi kan se på bildet under derfor ikke matche fargen på resten av bilen helt, og over tid kan fargeforskjellene bli ennå større.

 

bmx1bGZG.jpeg

 

Vi ser også at Citroën-emblemet i fronten er plassert ut mot den ene siden, på samme måte som Tundra-konseptet hadde en desentrert Volvo-grill. Den enkle frontrutepusseren har også blitt med over til Citroëns produksjonsmodell.  En enkelt vinduspusser var også et Citroën-kjennemerke på denne tiden, og ble forklart med at den førte til lavere luftmotstand.  Senere skulle også Fiat og Mercedes-Benz forsøke seg med enkelviskere. Utfordringen med disse er å få dyttet de tilstrekkelig ut i de øvre hjørnene slik at høye sjåfører får god nok sikt framover.  I dag gjemmes pussere som regel under bakre del av panseret, der de ikke forringer strømlinjeformene på bilen, og enkelviskere er nå mindre vanlige på større biler.

 

BXen på bildet er (opplagt nok) en TRS-utgave, altså en velutstyrt versjon fra de tidlige årgangene. Disse kjennetegnes ved det mørke ekstravinduet i C-stolpen, også noe som er hentet fra Volvo Tundra.  Som regel mistet disse vinduene noe av den sotede virkningen etter noen år, og så ikke fullt så lekre ut etter hvert.  Jeg er ikke sikker på om dette var årsaken til at de mer påkostede BXene mot slutten av produksjonssyklusen manglet disse vinduene.

 

Hvor like kan biler være og likevel være forskjellige?

 

Det er mindre kjent at Gandini laget et design for britiske Reliant allerede før Volvo Tundra i 1979.  I dag er Reliant kanskje mest kjent for den trehjulede Robin, som bl.a. får kjenne Mr. Beans vrede og som Top Gear forsøkte å skyte ut i rommet.  Men på 1970-tallet planla Reliant et samarbeid om en ny modell med den tyrkiske produsenten Anadol. Modellen ble kalt FW11 og ble kun produsert i noen få prototype-eksemplarer.  Vi kan imidlertid se enkelte likhetstrekk med BX som kom på markedet fem år senere: Hjulbuer og bakdører er f.eks. svært like.  

 

ZCtGRlp4.jpeg

 

Likevel, det er noe med proporsjoner, sporvidde eller et eller annet som jeg synes er mer vellykket i den fem år yngre franskmannen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En veldig interessant artikkel.

 

Slik prøving og feiling mellom de forskjellige bilmerkene ser man nok mye mindre av framover av den ekle grunn at frittstående designhus  nesten er borte. De er enten kjøpt opp slik som Ghia eller konkurs slik som Bertone.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag kikker vi på flere bilder.  Og for at det ikke skal bli for tunglest når det fylles på med på med mange bilder, er dagens oppdatering fordelt ut over tre innlegg.

 

Citroën valgte Bertone også da de skulle lansere en større modell mot slutten av 1980-tallet. Denne beslutningen var tilsynelatende betraktet som så viktig at det ble laget pressebilder der en Nuccio Bertone sprekkfull av stolthet poserte ved siden av den nye bilen, XM..

 

anI4S0lS.jpeg

 

Hos konsernsøster Peugeot hadde man i stedet henvendt seg  til Pininfarina.  Disse to hadde samarbeidet flere ganger tidligere, og denne gangen ble resultatet mellomklassebilen 405, bygget på samme tekniske basis som Citroën BX. Noen år senere kom også den større 605 som hadde en tydelig familielikhet med 405.  Igjen var det Pininfarina som stod for designen. Her 405:

 

YVhhaXp0.jpeg

 

Omtrent samtidig hadde imidlertid Alfa Romeo lansert sin nye storbil, 164.  Til å designe arvtageren til Alfetta hadde det italienske merket engasjert Pininfarina, akkurat som Peugeot. Jeg har alltid syntes 164 var en vakker sedan, men på en måte virket den fort gammel.  Ikke gammel som i tidløs og klassisk, bare gammel.  Noe av årsaken kan være at selv om Pininfarina-designet har mange lekre Alfa-detaljer, blant annet frontemblemet som går ned i støtfangeren, er selve grunnformen til bilen tydelig resirkulert i de to Peugeotmodellene.

 

Vkplc0lE.jpeg

Endret av Der Barockengel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pininfarina hadde strengt tatt gjort det samme tidligere - og sluppet unna med det.  I 1960 stod de for linjene på den nye Peugeot 404:

 

TzhvOFp1.jpeg


Men allerede året etter tegnet det italienske designstudioet en bil for British Motor Corporation, senere kjent som British Leyland, og jeg synes vi kan si at bilene ikke var helt ulike.  Her Morris Oxford:

 

WEhEaE0v.jpeg


Også hekken på bilene hadde fellestrekk:

 

N0NZaTFW.jpeg

 

Og:

 

TjBkcUZP.jpeg

 

Jeg vet ikke helt om denne praksisen på sikt var til noen fordel for Pininfarina.

Endret av Der Barockengel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

BMW hadde en noe annen tilnærming til dette. Etter at den første 5-serien, E12 var lansert med designhjelp fra Bertone, valgte man med utgangspunkt i formene på 5-serien å skape den kommende 6- og 7-serien i egen designavdeling.  De nye modellseriene hadde klar familieidentitet med den eldre slektningen, og BMW kunne dermed lage tidløse, diskret-elegante biler som ikke ble umoderne etter 2-3 år.  Noe som var en stor fordel siden det bayeriske merket på denne tiden ikke hadde penger til å fornye utseendet på bilene så ofte.

Vi spoler fram til midten av 1980-tallet og tiden er moden for en ny 7-serie. Igjen utviklet internt, og fortsatt med de klassiske BMW.-trekkene i behold, nå klare for å ta merket fram mot 1990-tallet og et nytt kapittel i konkurransen med Mercedes-Benz.

 

VTBJQmti.jpeg

 

Den nye 7-serien gjorde jobben, og forberedte også publikum for den nye og viktige 5-serien som kom få år etter. Igjen var familielikheten slående - veldig slående. BMWs designsjef på denne tiden, Claus Luthe fortalte i ettertid at han hadde hatt svært liten direkte medvirkning til designet på denne modellen, siden det i så stor grad bygget på arbeidene som var gjort på 7-serien rett før.  Arbeidet med den nye bilen ble derfor i stor grad delegert nedover i systemet.

Siden også denne nye modellen stammet fra egen designavdeling, kunne BMW lansere den uten å måtte tenke på å forholde seg til en konkurrent med lignende utseende, slik Alfa Romeo ble nødt til.

 

VndnUTBu.jpeg

Endret av Der Barockengel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pietro Frua ble født i Torino rett før første verdenskrig.  Hans mor var syer, faren jobbet hos ikke helt ukjente Fiat.  Allerede i midten av 20-årene hadde unge Frua startet sitt eget designkontor. Så kom en ny krig, og Frua ble nødt til å fokusere på leketøy og komfyrer.  Da krigen tok slutt var Frua forberedt og stod klar med egne produksjonsfasiliteter for å kunne produsere biler i mindre antall

 

YWNzV1Fj.jpeg

 

Tidlig på 1960-tallet fikk Frua i oppgave å designe produksjonsmodellene for den bayerske produsenten Glas. De italienske linjene kombinert med tysk teknikk sørget for et løft for den lille produsenten som hadde livnært seg på å lage skutere og minibiler på 1950-tallet.  Mot slutten av 60-tallet ble Glas overtatt av BMW, og Frua laget i 1967 et enkeleksemplar av en sportscoupe med Glas' fine V8, denne gang med BMW-nyrer i grillen.

 

UHIwbmRU.jpeg

 

Med en vekt på knappe 1350 kilo klarte motoren på tre liter å gi bilen en toppfart på 195 km/t.

 

cGV1bWVJ.jpeg

 

Bilen ble vist første gang på Frankfurtutstillingen høsten 1967, og ble senere vist fram ved utvalgte anledninger før den ble solgt til en kjøper i Spania i 1971.  Den dukket opp for salg igjen lakkert i hvitt i 1991 og 2013.  Etter dette er bilen blitt restaurert og har fått nytrukne seter og ny lakk som jeg tror er ganske nær den lyseblå fargen bilen hadde første gang den ble vist. Den kan nå beskues og kjøpes for 365.000 euro hos hollandske The Gallery Brummen, og siden en slik bil gjør seg ennå bedre når man kan se - og ikke minst høre -  den i bruk, har The Gallery laget denne lille filmen:

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...