klassikere -Før bilen fikk airbag - praktisk og elegant på en gang?

[RNJ]

Da ser det faktisk ut som flesteparten av trådens 4-5 faste lesere er på plass.  Yeay! Hyggelig å se dere igjen.  Og skulle det være noen nykommere som har forvillet seg inn, skal dere være velkomne dere også. Dere finner sikkert en ledig stol et sted.

 

 

Jeg er i siste kategorien og er veldig imponert over de siste dagenes innlegg. Ser frem til å følge med videre!

[Marius2002]

BMW Glas er kult, selv har jeg svært sansen for 1600GT(som jeg tror vi har snakket om i denne tråden for noen år siden:) )

[Der Barockengel]

Som nevnt er det hyggelig at også nye lesere finner veien til tråden. Men når noen oppdager tråden for første gang mer enn sju år etter at den ble startet, burde jeg kanskje hattt rådgiving fra et markedsføringstalent - som dagens hovedperson:.

 

Dagens episode handler om damer. Ja, og så markedsføring, da: Markedsføring og damer. Yup. Og så blir det litt om tysk ingeniørkunst. Og selvstendig initativ, la oss ikke glemme det!  Og biler, så klart. Tror nesten noen terrorister sniker seg inn også. Vi prøver igjen:  Markedsføring, tysk ingeniørkunst, selvstendig initiativ, biler, terrorister og damer. Der har vi det - det skal bli så bra, så. Nå begynner vi:

 

En utfordring ved en tråd som denne er at det lett  blir store sprang med hopp både i tid og geografi fra innlegg til innlegg.  For å sette litt rammer rundt det hele skal vi i dag reise helt tilbake til bilens spede barndom.  For ganske nøyaktig 130 år siden,i desemberi 1885 la Karl Benz den siste hånden på sin motordrevne, selvgående vogn. I januar 1886 fikk han patent på oppfinnelsen, bilens fødselsattest om du vil.

 

Hvis du hadde behov for å få blest om en nylansering i 1886 kunne man ikke regne med  hjelp av bloggere, Youtube eller oppmerksomhetssøkende B-kjendiser som var ute etter noe som kunne gi dem oppmerksomhet.  Men sommeren 1886 fikk Benz omtale i avisen.  Deretter ble det ganske stille.

 

Sommeren 1888, mer enn to og et halvt år etter at bilen var ferdig, hadde Benz fortsatt solgt 0 - null - biler. Bilen var heller ikke prøvd på noe annet enn småturer.  Benz selv var også mer opptatt av å perfeksjonere detaljer, og det var hele tiden noe han følte ikke var helt der det skulle være, noe han visste kunne gjøres bedre.  Etterhvert hadde bilparken vokst til tre eksemplarer som det stadig var noe å perfeksjonere på.  Men salget var altså helt fraværende.

 

I en slik situasjon skjer det uunngåelige: Investorene begynner å bli utålmodige.  Benz' investor var forøvrig hans egen kone: Cäcilie Bertha Ringer kom fra en velstående familie og hadde alt før hun giftet seg med Benz investert i arbeidet hans. Blant annet var en mindre egnet samarbeidspartner kjøpt ut, og Ringer-familien hadde fortsatt å støtte prosjektet underveis.

 

Etter 16 års ekteskap innså Bertha Benz at noe måtte gjøres, og i likhet med flere andre kvinner som befinner seg i en presset situasjon, var løsningen klar: Jeg reiser hjem til mor. Med to unge tenåringssønner som medsammensvorne pakket Bertha koffertene og stod opp tidlig neste morgen.  En lapp ble lagt igjen til hr. Benz med beskjed om at de reiste bort en tur, så trillet hun og sønnene en av familiens tre biler ut porten slik at den kunne startes uten å vekke de som fortsatt sov.

 

Investor:  Den unge Bertha Benz

 

Selvsagt vakte turen stor oppmerksomhet. Privat, motorisert ferdsel var noe helt nytt, og i løpet av den 100km turen til Pforzheim fikk mange mennesker sitt første møte med noe som skulle bli en naturlig del av hverdagen. Etter å ha hvilt ut hjemme hos deres mor og bestemor reiste Bertha og sønnene hjem igjen.

 

Hjemreisen tok en helt annen rute enn den opprinnelige som ble kjørt til Pforzheim. Ved første øyekast minner reiseruten om et klassisk eksempel på stedsans, det er rett og slett noen som har kjørt feil vei. I virkeligheten er nok dette heller en bevisst omvei slik at flest mulig fikk se, høre og oppleve bilen hun og sønnene kom kjørende.  Elementær markedsføring, enkel og genial.

 

 

Reiserute til mor - rød. Hjemturen - blå.

 

Ved siden av det markedsføringsmessige, tjente turen også som den viktige testingen Karl Benz selv ikke hadde villet gjøre, med påfølgende produktutvikling.  Blant annet ble bilene etter turen utstyrt med et lavere gir, slik at man skulle slippe å dytte dem opp de brattere bakkene - noe som i ettertid kan virke som en glipp at ingen hadde tenkt på før.

Det fortelles også om hvordan Berta Benz selv fikk gjort reparasjoner underveis.  Det kan høres veldig søtt ut at hun brukte en hattenål for å løse opp en tett drivstofftilførsel, men det tegner også et skarpt bilde av en investor som visste akkurat hvordan produktet hun hadde finansiert fungerte i praksis. En slags komplett motsetning til  SMSer av typen: "Hei, det lyser en gul lampe med noen streker inni på dashbordet. Kan du komme og hente meg? Suss."

 

Er det forresten bare jeg som synes det var rart at ikke Karl Benz tok en av de andre bilene og reiste etter hjem til svigermor?

 

 

Moderne tider: Brenselcellebil fra Mercedes Benz utenfor apoteket i Wiesloch der Berha Benz stoppet for å kjøpe drivstoff.

 

I ettertid, har Bertha Benz fått den kudosen hun fortjener?  Vi må kanskje akseptere at tidligere tiders  biletusiaster kanskje hadde litt vanskelig for å innrømme at kvinner både kan kjøre og reparere bil. Det er nok heller ingen vei utenom at 70-talles venstreradikale feminister hadde vondt for å akseptere at Bertha Benz grunnla privatbilismen istedet for å ta trikken, og at de heller hadde sett at hun flyttet i kollektiv med andre feminister i stedet for å reise hjem igjen it mannen sin. Men idag, i en tid der markedsføring er make eller break, burde Berthas plass i historiebøkene være sikret.

 

Det er et aspekt til ved dette jeg har lyst til å ta med:  I de siste årene har vi sett ytterliggående terrorister ta våpen i hånd og legge under seg store landområder. Sentralt i ideologien deres er en grunnleggende forakt mot oss og våre verdier - blant annet fordi hos oss får jenter lov til å gå på skole og kvinner får lov til å kjøre bil.  Noen få av disse terroristene skjuler seg sogar blant mennesker som trenger vern og beskyttelse og kommer til vår fredelige del av verden under dekke av å være flyktninger. Hos oss setter de fram drapstrusler mot ledende politikere, og når de kreves utlevert til Italia, påberoper de seg de samme rettigheter og det samme rettsvern som de innerst inne forakter. At Berthaer får lov til å forlate huset uten følge og uten å spørre om lov først, synes jeg er en fin tradisjon vi godt kan ta med oss videre.

 

Dette skulle være et innlegg om damer - men det er egentlig et innlegg om vår frihet.

Endret Desember 21, 2015 av Der Barockengel

[Der Barockengel]

August Horch er en av de litt småglemte heltene i bilhistorien.  Etter å ha jobbet noen år for Karl Benz startet Horch for seg selv, og i likhet med læremester Benz produserte Horch biler som bar hans eget navn.  Dette gikk ok i 10 år før resten av ledelsen skviset han ut av bedriften for godtt.  August Horch var ikke blant dem som gav seg så lett, og startet nesten sporenstreks opp med bilproduksjon på ny.  Etter en runde i rettsystemet ble det klart at Horch godt kunne lage biler, men i så fall måtte det bli under et annet navn, "Horch" var nemlig opptatt.

 

Nå gjaldt det å finne på noe lurt, og redningen kom fra en ung slektning som hadde latin på gymnaset. ("Gymnas" er et sånt rart gammelt ord man brukte før man fikk fine norske ord som "studiespesialiserende utdanningsprogram".) Gymnasten (dvs. person som går "gymnaset") mente at man kunne oversette det tyske ordet "horch" - på norsk imperativ av "å høre" - dvs "hør!" til latin, og kalle bilen for "audi"  Audi er derfor sammen med Volvo (latin = "jeg ruller") eksempler på at latin også kan være nyttig.

 

Familieutflukt i Horch 830BL - ca 1939.

 

De økonomiske nedgangstidene rundt 1930 var harde for bilindustrien i Tyskland. Men takket være inngripen fra en tysk bank bestod både Horch og Audi. Bankens betingelse var at de to skulle gå sammen med to andre merker under paraplyen Auto Union, men fortsette å bestå som egne merker. Slik dukket det vi i dag kjenner som "Audi-ringene", der hver av de fire ringene representerer henholdsvis Audi, DKW, Horch og Wanderer.

 

Men økonomien sikret produserte Horch noen av de mest luksuriøse bilene på det tyske markedet i 1930-årene. Merket var et aktuelt alternativ for den som vurderte en større Mercedes-Benz. Under ser vi racerføreren Bernd Rosemeyer foran sin 853A.  Kanskje blir det en egen artikkel om Rosemeyer en gang i framtiden.

 

 

Etter krigen befant Horch-fabrikken seg i den østlige sonen av Tyskland.  Det ble gjort noen forsøk på å produsere biler under Horch-navnet i DDR, men produksjonskapasiteten ble etterhvert brukt til å lage Trabant-biler i stedet.  Det er nok grunn til å tro at BMWs sterke vilje til å produsere dyre biler med store motorer i 1950-årene hadde grobunn i et ønske om å fylle tomrommet som Horch hadde etterlatt seg.

 

Her er en annen 853A,  sannsynligvis lik den Oskar Schindler eide:

 

 

Den lekre bensinstasjonen er bygget i en moderne, funksjonalistisk stil som nazistene ikke var kjent for å like.  Legg også merke til de fire ringene i grillen, og det lange, lange panseret som røper at det verken er noen rekkesekser eller en V8 som hviler på undersiden, men en god, gammeldags rekkkeåtter.

 

 

[Fredrik]

Enda en kjempefin og interessant artikkel. Vedr. forklaringen på navnet Audi føler jeg at en liten, men viktig del bør legges til...

 

Gymnasten (dvs. person som går "gymnaset") mente at man kunne oversette det tyske ordet "horch" - på norsk imperativ av "å høre" - dvs "hør!" til latin, som er audire (å høre) og dermed kalle bilen for "audi" ("hør!"). Audi er derfor sammen med Volvo (latin = "jeg ruller") eksempler på at latin også kan være nyttig.

 

Begrepet audio (entall lydsignal), som vi kjenner fra bl.a stereoanlegg stammer fra det samme ordet audire...

[Der Barockengel]

He-he, "audire" og "audio" var faktisk med ganske lenge, men ble liggende igjen på gulvet i klipperommet. Jeg antar at det koker ned til personlige vurderinger.   I ettertid ville jeg nok kokt det ned til en formulering i nærheten av dette:

 

Det tyske familienavnet "Horch" er helt likt det tyske ordet for "hør!" eller "lytt!" - og oversetter vil dette til latin får vi "audi."

 

Å oversette egennavn til et annet språk på denne måten er ganske typisk noe en ung gutt eller jente som akkurat begynner å få forståelsen for et nytt språk kan finne på å gjøre.   Hovedbudskapet mitt var derfor det morsomme i at navnet til et kjent merke som Audi har en såpass nerdete bakgrunn.

 

 

Så en driftsmelding: Det ser ut som aktiviteten på forumet har gått litt ned nå når vi nærmer oss julen, så jeg vurderte egentlig å gi tråden juleferie, men jeg tror vi ser om dette kan vente ennå noen dager.

[Thundercoil]

Følger med i stillhet, her! 

Mange interessante innlegg og alltid kjekt å stikke innom.   

[Der Barockengel]

Kan en fransk president kjøre tysk bil?

 

Frankrike, 1944.  Tyskland er på vikende front i andre verdenskrig. En presset Hitler gjør personellendringer og den nyutnevnte generalen Dietrich von Choltitz blir satt til å være generalkommandant i Paris. Beskjeden fra Hitler er klar: Kjempe til siste mann er falt og ikke overlate noe annet enn en rykende ruinhaug til fienden.

 

Alle historiske bygninger og kulturskatter i Paris skal altså ødelegges og idet de allierte styrkene rykker nærmere, venter en rasende Hitler på beskjed om at Paris står i full brann.  Men von Choltitz er ingen karrierenazist, han har kjempet i to verdenskriger, han er tysk, han er yrkesmilitær - noe han altså har vært siden før Tyskland ble Nazi-Tyskland.

Som militær er han innstilt på i en krig kjemper man mot motstanderen til den ene vinner, deretter overgir taperen seg. Game over.

 

Og von Choltitz innser at game-over signalet blinker foran ham, så etter vel to uker i jobben overgir han seg til representat for det franske militæret den 25. august. Ingen selvmordspiller, ingen nattlige fluktforsøk med en eller annen nattklubbsangerinnevenninne.  Men ryddig, helt etter boken.

Skadene på Paris etter kamper er minimale, og von Choltitz har dermed nektet å utføre Hitlers ordre.  Selv sa von Choltitz at årsakene var at han respekterte verdiene for mye til at han ville ødelegge dem, samtidig som han innså at Hitler hadde mistet grepet om virkeligheten. På grunn av dette regnes von Chotitz av noen som Paris' redningsmann.

 

Maktskifte. På bilder fra frigjøringsdagene i Paris kan vi se mennesker med bannere det står "Vive de Gaulle" på. Charles de Gaulle var en fransk general som etter at Frankrike kapitulerte i 1940, stod overfor valget mellom å kapitulere eller flykte til utlandet. de Gaulle hadde valgt det siste, og fra sin base i London ble han lederskikkelsen for den franske frihetskampen.  I illegale radiosendinger hadde han talt til folket, og sensommeren 1944 ble de Gaulle leder for en ny, provisorisk fransk regjering.

 

I kjøretøyparken de tyske okkupantene etterlot seg befant det seg en 1936-modell Horch 830L som von Choltitz hadde disponert.  Denne overtok nå de Gaulle, og benyttet den ofte i tiden som kom. 

 

 

 

Etter å sittet i nesten halvannet år og bl.a. begynt å få den franske økonomien i gang igjen, gikk overgangsregjeringen de Gaulle ledet av i begynnelsen av 1946.

de Gaulle trakk seg tilbake til hjemmet sitt i Colombey-les-Deux-Eglises. Den tyske bilen ble med ham, og særlig ved offisielle markeringer brukte de Gaulle bilen.

 

 

Det gikk tolv år. Så, i 1958 var det krise i Frankrike. Det var uro i gamle franske kolonier i Asia og Nord-Afrika, og Frankrike ble av mange oppfattet som svakt og handlingslammet.  Nok en gang ble de Gaulle mannen man så til for å ordne opp, og i en alder av 68 år ble han valgt som ny president i Frankrike, et verv han skulle inneha fram til 1969.

I valgkampen fram mot presidentvalget ble nok en gang den gamle Horchen brukt flittig og turnerte sammen med de Gaulle på valgmøter landet rundt.  Først etter valgseieren ble bilen byttet ut med franske biler, som forventet av en fransk president.

 

 

Hvorfor holdt de Gaulle fast ved den 22 år gamle førkrigsbilen så lenge?  Vel, kanskje i stor grad som en påminnelse om at han hadde bekjempet Tyskland gjennom hele krigen, en kamp som ble kronet med seier.  Samtidig står de Gaulle som en bauta i det forsoningsarbeidet som fant sted mellom Tyskland og Frankrike helt fram til våre dager, og som gammel militær hadde nok de Gaulle respekt for måten von Choltizt hadde handlet på i august 1944. 

 

Et slags; selv om man har vært i krig med et land, trenger man ikke fortsette å krige mot bilene deres etter at krigen er over.

 

 

I dag tilhører den franske presidentens bil August Horch Museum Zwickau, men siden 14. juli - Frankrikes nasjonaldag - i 2011 har den vært utstilt i det tyske militærhistoriske museet i Dresden - med fransk flagg på skjermen og samme registreringsnummer som da de Gaulle brukte den. Det måtte en kran til for å heise den inn, så den blir nok stående en stund.

 

 

[Rune-K]

Flotte artikler om Horch. Meste parten om sammenhengen Horch, Audi, Auto Union viste jeg fra før men alltid greit med litt repetisjon.

Jeg har prøvd og forklare for hengivne Audi fantaster om sakene du tar opp her men da bare ser de rart på meg og skjønner ingenting. At de fire ringene står for noe spesielt har de ingen forståelse for. Men hvis man ser på veteranbilmesser i Tyskland så er det tydelig at Audi prøver og bygge opp en historie. De har ofte en førkrigs Horch eller noe tilsvarende utstilt. Det ble jo ikke produsert Audi mellom 1939 og 1965 og det virker som et litt sårt tema for Audi. For noen så er det jo viktig at et luksusmerke har en lang og ærerik historie.

 

Det med franske presidenten og Horch var derimot nytt for meg, veldig interessant. Ellers har jo de kjørt diverse ombygde Citroënger.

 

Bare en liten anekdote på slutten for og knytte båndene tilbake til vårt merke igjen. Den siste bilen som bar Horch navnet var produsert i Øst tyskland i 1956. Den var utviklet fra EMW 342 som igjen var bygd på BMW 326 fra før krigen.  

[Werther]

Angående gammel Audi, så var jeg millimeter fra å ta en 1964 DKW Junior/F11 i innbytte når jeg solgte en bil tidligere i år. Det var en del å ta tak i - bilen røykla gårdsplassen skikkelig, tente ikke riktig og gikk ruskete, ingen motorkraft, vanskelig rattgir som ikke funket helt, dårlige bremser...Rett og slett håpløst gammeldags - gudskjelov så jeg at det ble for omfattende for min del, og tilfeldighetene gjorde da at jeg heller endte opp i en Caprice et par uker etter.
Bilen jeg testet er det samme eksemplaret man ser i dette klippet (filmet av den nye eieren):

[Fredrik]

Bilmerket Dampf-Kraft-Wagen (DKW) ble stiftet av dansken Jørgen Skafte Rasmussen allerede i 1916 i byen Zschopau i Sachsen. Stedet var ikke helt tilfeldig valgt ettersom dette hjørnet av Tyskland i nærheten av byer som Chemnitz og Dresden, men også Praha i Tsjekkia på begynnelsen av det forrige århundre var et viktig område for forskning, vitenskap og kunst.

 

Prosjektet med en bilmotor som skulle gå på damp gikk imidlertid dårlig, men erfaringen brukte Rasmussen til å bygge en enkel og effektiv totaktsmotor som gikk på bensin. Denne motoren passet fint som motorsykkelmotor og nettopp motorsykler ble også DKW's primære produksjon de neste 10-20 årene før de gikk over til å bygge biler igjen på 30-tallet etter sammenslåingen med Audi, Horch og Wanderer til Auto Union i 1932. Resten av historien kjenner vi... Auto Union ble en del av Mercedes-Benz i 1957 og Volkswagen i 1964. Den siste bilmodellen under DKW merket ble bygget i 1966 som DKW F102 før den etter en teknisk oppgradering med bl.a en firetaktsmotor samt en facelift ble til Audi F103, som den første Audi modellen siden 1938.

 

Som en liten digresjon er det verdt å nevne at tyske firmaer ofte har et motto eller slogan, som de bl.a bruker i markedsføringen av deres tjenester og produkter. Dette gjelder også de tyske bilprodusentene og blandt de meste kjente er Audi's "Vorsprung durch Technik" og VW's "Das Auto". Med den famøse dieselskandalen i friskt minne har VW's nye ledelse kommet frem til at "Das Auto"... altså "Bilen"... er i overkanten pretensiøst og derfor har kastet mottoet/sloganet på historiens skrothaug. Det nye mottoet/sloganet er ganske enkelt "Volkswagen" eller på godt norsk "Folkevogn". Noe som helt klart varsler nye tider og "back to basic" for VW samt ikke minst en langt mer ydmyk og "folkelig" tilgang til markedet...    

Endret Desember 23, 2015 av Fredrik

[Der Barockengel]

I dag tar vi en pause fra storpolitikk, og ser på en søt liten bil i stedet.  Og tro det eller ei: Vi har fargebilder!

 

La meg introdusere:  Autobianchi Bianchina Trasformabile. Smak på det navnet.  Bilen på bildet er fra 1958, og vi er altså på samme tid da BMW sluttet å markedsføre sin Isetta. Etterspørselen etter større, små biler var stigende.

 

 

Autobianchi var eid av Fiat, og Bianchina var basert på Fiat 500. Dette betød at en liten tosylindret motor på en halv liter brølte i hekken så snart du trykket ned gasspedalen og kommanderte bilen avgårde.  Beskjedne mål på 3 meter lengde og 1,35cm bredde gjorde bilen velegnet  til bruk i gamle bydeler som ikke var laget for dagens kjemper som  Tesla Model S.

 

Trasformable-utgaven var en praktisk mellomting mellom helt åpen og helt lukket bil - den slapp inn sommeren på fine dager, samtidig som hele sidedører med glass gav beskyttelse mot regn og trafikkstøy, omtrent etter samme oppskrift som i Citroën 2CV.

 

Bianchina-familien ble etterhvert utvidet med flere lukkede versjoner, en helt åpen bil og et par varebiler. Den ene varebilen holdt det gående til siste halvdel av 1970-årene.

 

Fiat brukte Autobianchi til å lansere biler man ikke helt våget å lansere under Fiat-merket ennå.  Derfor ble Bianchinas etterfølger lansert i 1969 med tverrstilt motor, forhjulsdrift og stor bakluke - før Fiat selv introduserte en småbil med tilsvarende egenskaper.

 

Her er vi kommet til 1973. På de 15 årene som har gått siden bildet over ble tatt har mye endret seg; motoren har byttet plass og damer har sluttet å bruke hansker:

 

 

Arvtageren ble døpt A112 - ikke akkurat den samme schwungen over det som navnet til forgjengeren, men kanskje lettere å selge internasjonalt.  A112 ble i hovedsak levert med turteller og femtrinns girkasse, noe som understreket at dette var en morsom og sporty liten bil. Utover 1980-tallet ble Autobianchi-navnet faset ut, og i de fleste markeder ble bilen solgt under Lancia-navnet.  Dette var også tilfellet i Norge, der A112 ble solgt hos Saab-forhandlerne, og var dette merkets tilbud til småbilkundene.

 

A112 ble produsert helt fram til 1986, og i de 17 årene var endringene ganske moderate. Her fra 1984:

 

 

 

 

 

[Der Barockengel]

En liten Bianchina-bonus siden det straks er jul:

 

Bianchina-varebil, eller Furgoncino på italiensk.  I en slik fikk selv en vaskemaskin plass uten problemer:

 

 

Ennå en Bianchina-bonus:

 

Tydelig stumfilm-inspirert biljaktscene fra filmen "Den Rosa Panteren" fra 1963 - men en åpen Bianchina i en av hovedrollene:

 

 

En liten jule-oppdatering er klar for å postes i tråden i morgen også, så stikk gjerne innom igjen hvis du tar tid.

Endret Desember 23, 2015 av Der Barockengel

[Fredrik]

Jeg kan huske Autobianchi A112 og det første bildet med en selvbevisst sexy dame som poserer ved siden av bilen passer godt til det bildet jeg har av eierne av bilen. A112 var en bil for motebevisste og relativt frigjorte (ofte single) damer (les: to biler i en husholdning var stadig relativt sjelden på 70-tallet). Dette var iallefall situasjonen på vestkanten i Oslo der jeg vokste opp på 70 og 80-tallet. På andre markeder gjorde A112 Abarth seg bemerket i rally. A112 var en tøff liten bil og man skal åpenbart ikke skue hunden på hårene...

 

Endret Desember 24, 2015 av Fredrik

[ogee1]

A112 var en bil for motebevisste og relativt frigjorte (ofte single) damer

Og bestemora mi. Hun var nok ikke den typiske A112-eieren, men koste seg med sin bil i flere år. Jeg husker dessverre ikke hvilken årsmodell det var eller noe om utstyret i bilen, bare at jeg likte bilen innmari godt.