Fredriks alternative bimmerstråd

[Marius2002]

Vel jeg skal tåle og ratte en RAV4 med hodet hevet og faktisk liker jeg dagens og den forrige RAV4 veldig godt  Men det er nok ikke tema pr. idag! Idag blir det BMW F46 som jeg koser meg med og forhåpentligvis i mange år, det er heller ingen svak unnskyldning at det ikke er plass til 2 biler eller at vi har behov for bare 1  Det er forresten ikke min bil jeg er lei.

[Werther]

2 minutes ago, Marius2002 said:

 Det er forresten ikke min bil jeg er lei.

 

Du mener at du er dritt lei bilen til Leasingfirmaet 

[Marius2002]

12 minutter siden, Werther skrev:

Du mener at du er dritt lei bilen til Leasingfirmaet 

Nei, @Werther nå er du ikke særlig hyggelig her  Bilen er forresten kjøpt og ikke leaset, men om den hadde vært leaset så hadde ikke det forandret noe. Uansett samma det, det er ihvertfall ikke relevant i denne tråden.  

Endret Oktober 5, 2020 av Marius2002

[Werther]

Just now, Marius2002 said:

Nei, @Werther nå er du ikke særlig hyggelig her 

Nå må du tåle en spøk da .

Jeg må nok begynne å slenge på X-antall smilies for hvert eneste innlegg....Ihvertfall når jeg poster mens jeg er dritings *Host Hark* 

[Fredrik 90]

Bilglede behøver ikke å være så veldig dyrt,  det kommer bare an på hvor kresen du er. Jeg storkoser meg i min E34 med 150 hk og automat. Denne modellen har blitt mobbet i BMW miljøet, akkurat som 316i. Det har blitt sagt at den er slapp og undermotorisert, noe jeg ikke skal motsi. Men likevel så trives jeg veldig godt i 520en, så godt at jeg kjører den nesten hver dag og ellers så ofte jeg kan. Jeg kjører til jobb, handleturer, til flyplassen, kjører med henger og alt man ellers bruker en bil til. Da synes jeg det er ett privilegium at jeg kan gjøre alle disse praktiske gjøremålene i en bil jeg synes det er svært koselig å kjøre rundt i. Selv etter snart 10 år så klarer jeg ikke å gå trøtt av denne gamle traveren, heldigvis er dette en robust bil så jeg håper den skal fortsette å gi meg kjøreglede på sin egen måte. 

Kjøp en gammel E34 med rekkesekser, dette er billig og driftsikker bil som vil gi deg både ett smil og godfølelse. Drit i de som mener at 520i er for daut, du kjøper ikke 520i for å kjøre fort. Jeg er så lei av å høre det, skal jeg kjøre fort så har jeg 320 dieselhester til rådighet i den andre bilen. Prøv å fin en som har blitt tatt sånn passe vare på. De er lette og ukompliserte å skru på, det som er fint med E34 er at det som går i stykker er det som er lett å bytte. Radiator, termostat, eksosanlegg, bensinpumpe osv. Tyske premiumbiler fra tidlig 90 tallet er nesten på nivå med Japanerene når det kommer til kvalitet. Særlig de utgavene uten alt for mye dilldall  og elektronikk. En simpel E34 med M50, stoffseter og analog klokke er en uhyre pålitelig bil. Jeg har vært borti flere Toyota eiere med Carina eller Corolla som skryter av hvor seige bilene dems er. Jeg spør hvor langt de har gått...150 000 km svarer de...går som ei klokke ennå. Ja det er bra det, da må de bare klare 150 000 km til. Først da har de gått like langt som min BMW 520i som også går som ei klokke 👍

[Werther]

17 minutes ago, Fredrik 90 said:

Bilglede behøver ikke å være så veldig dyrt,  det kommer bare an på hvor kresen du er.

Som du sier, bilglede har egentlig ingen sammenheng med pris eller verdi. Det er noe du merker relativt kvikt som en bilentusiast - du senser fort om dette er noe å ta vare på. 

Den følelsen du kjenner på med E34en er den jeg shaker til med Capricen. En sjukt bra bil, rett og slett - grom byggekvalitet.  Jeg går inn for å piske den hardt støtt og stadig, og den tar i mot med et smil og koser seg mil etter mil akkurat som M20en din. 

Dessuten har eldre tyskere og amcars mye SJARM. Eldre japser er gromme på sitt vis, men de sliter med å oppnå samme sjarm og kosefølelse som euro- og amcars gjør. 

Endret Oktober 5, 2020 av Werther

[Fredrik]

Min erfaring er at hvordan man pleier bilinteressen forandrer seg med hvor man er i livet. Altså ikke bilinteressen i seg selv for den kan egentlig være like stor, men hva man evt. gjør med den forandrer seg med tiden. For min egen del ble veldig mye forandret da vi fikk vårt første barn i 1993 og tilhørende kjøp av hytte og ikke minst husbygging. Jeg mistet ikke interessen for biler, men fokuset ble et annet. Senere har jeg vel egentlig fortsatt denne linjen der de rent fysiske bilene ikke er så viktige. 

Jeg var imidlertid veldig entusiastisk og interessert i biler da vi rundt årtusenskiftet hadde en E36 323i og et par år senere kjøpte en E46 318d Touring som vi hadde i 10 år, men etter dette må jeg innrømme at det mest er dette forumet og ikke minst denne tråden som har holdt bilinteressen sånn nogenlunde intakt. Jeg er imidlertid litt sær så når temmelig spesielle biler som f.eks Citroën C4 Cactus dukker opp så merker jeg at interessen stiger igjen. Jeg er i utgangspunktet litt svak for franske biler, men når de i tillegg er virkelig sære klarer jeg ikke å stå imot. Det handler ikke om effekt, akselerasjon eller veldig gode kjøreegenskaper, men derimot om selve opplevelsen og atmosfæren bilene tilbyr. Jeg antar at det er litt den samme saken som med enkelte amcars og f.eks Land Rovere.

Nå har vi en Citroën C4 Picasso. Mest fordi barna har blitt voksne med voksen størrelse så en bil med god plass og fornuftig komfort er ikke så dumt når de først er på tur med mor og far (les: fem individuelle seter som kan justeres i alle retninger hjelper). Det jeg imidlertid liker best med bilen er det temmelig store glasshuset med et frontvindu som går opp over taket som på f.eks Tesla Model X. Jeg liker også det lave dashboardet uten et instrumentpanel rett foran sjåføren (forøvrig som på Tesla Model 3). Det aller beste er imidlertid fjæringskarakteristikken med litt last (f.eks når vi alle fire er på vei til vinterferie i Norge). Da minner bilen mest om en Citroën C5 med hydraulisk fjæring (som vi også har hatt) og dette er helt sikkert tilsiktet. Fjæringen er virkelig avdempet og rolig, men samtidig lett flytende/svevende i motsetning til de fleste andre tilsvarende bilene på markedet. Det er sært, men det liker jeg og det gjør bilen interessant...          

Endret Oktober 5, 2020 av Fredrik

[Werther]

17 minutes ago, Fredrik said:

 

Nå har vi en Citroën C4 Picasso. Mest fordi barna har blitt voksne med voksen størrelse så en bil med god plass og fornuftig komfort er ikke så dumt når de først er på tur med mor og far (les: fem individuelle seter som kan justeres i alle retninger hjelper). Det jeg imidlertid liker best med bilen er det temmelig store glasshuset med et frontvindu som går opp over taket som på f.eks Tesla Model X........

 

Siden vi diskuterer døve MPVs her. 

For 15 år siden hadde jeg en 1991 Nissan Prarie 2.0i 5-trinns manuell som arbeidsbil. En ordentlig Sheriff varebil med skyvedører bak...Den lastet helt enormt med skrot. Beste arbeidsbilen jeg har eid. 

[Rune-K]

Det med bilinteressen har nok endel med hva man jobber som også. Merket det på slutten da jeg jobbet som høgger. Når man står og skrur bil hele dagen så frister det ikke mye og ta et oljeskift på egen bil før man drar hjem for kvelden. Det er mange ungdommer som liker og skru bil som har brent seg på der. Men jeg har jo kolleger som kjører tog på dagtid og har huset fullt av modelljernbane så det fungerer for noen. 

Merker det litt nå også. Jeg fant ut for mange år siden at 2 biler er nok. En hobbybil og en bruksbil. Og ta noen timer i garasjen og fikse noe på syvern er helt ok, nesten terapi, men hvis Z4en må repareres så sitter det lenger inne og fikse det selv. Der hender det relativt ofte at jeg setter bort jobben.

Prarie var et eksempel på en bra bil som ble offer for de spesielle norske varebil reglene. Skulle man ha den som den var konstruert med alle setene så ble den latterlig dyr. Var det ikke noe spesielt med den 2 liters motoren også? Mulig jeg husker feil men hadde den ikke 2 tennplugger pr. sylinder?

[Fredrik]

Døve MPV'er har jeg også litt erfaring med, men Citroën C4 Picasso er faktisk litt mer interessant en dette. Vi har den korte utgaven og Citroën gjorde seg faktisk umaken å få den til å ha ganske bra kjøreegenskaper. Styringen er elektrisk og stort sett uten positiv feedback på rattet, men understelet er kompetent og bilen holder kursen i svingene (selv i høyere hastigheter) på en eksemplarisk måte. Det er faktisk litt artig å kjøre entusiastisk med bilen i svinger og man kan dra fra selv biler med vesentlig mer effekt når anledningen byr seg. 

Vedr. mindre interessante MPV'er så har vi hatt en Chrysler Voyager 3.0 mrk.II (kort versjon). Jeg vil ikke kalle den en drittbil, men det er tett på. V6 motoren fra Mitsubishi og den automatiske gearkassen (Chryslers egen) var meget bra, men understelet på bilen var totalt lavmål selv den gangen for snart 30 år siden. Stiv bakaksel og en 100% understyrt foraksel gjorde sitt for å ødelegge enhver form for kjøreglede. Jeg hatet etterhvert bilen så mye at jeg gladelig kjørte helt til Hardanger fra Oslo for å bli kvitt bilen (til en forhåpentligvis lykkelig, men totalt uviten ny eier)...  

[Rune-K]

Voyager var aldri bra. Om drivverket var fint kan vel også diskuteres. Det var sikkert ok når det virket men det var noen innebygde svakheter på den automaten som gjorde at det brått ble veldig glatt for den bilen som kom bak. Er usikker på hva feilen var men den kunne få akutt oljelekkasje fra automaten. Men de solgte haugevis av de i noen år, det rareste var hvor godt bruktprisene holdt seg. Man fikk jo fantasiprisen på en 10 år gammel bil som egentlig burde vært skrotet for 5 år siden.

[Fredrik]

Chrysler Voyager mrk.II og III var et fenomen. De solgte som hakka møkk også i Norge. Den var vel et slags motefenomen som "alle" skulle ha (litt som SUV'er i dag). På en måte var det forståelig iom. at den tilbød god plass til en nogenlunde fornuftig pris. Det var en annen tid og folk flest kjørte rundt i alminnelige sedaner og da ble Voyager litt av en oppnåelig drøm for barnefamilier. 

Vi hadde vår Voyager i knapt et år, men som du påpeker holdt bruktprisene seg godt (det var også leveringstid på nye modeller da jeg hadde bilen) så jeg tapte ikke penger på bilen. Vi hadde ingen problemer med vår Voyager, men så hadde den heller ikke kjørt så langt (jeg kjøpte den som ny).

Det beste med bilen var 3.0 V6 motoren fra Mitsubishi selv om den ikke hadde så mye effekt (143 HK og 233 Nm). Den var svært raffinert og ikke minst sterk på lavere turtall. Høyt turtall likte den i mindre grad, men dette var heller ikke nødvendig med gearkassens karakteristikk. 4 trinn og lockup gjorde sitt for at turtallet alltid var lavt. Chrysler Ultradrive...       

Endret Oktober 6, 2020 av Fredrik

[ogee1]

Petrolicious har nok en gang laget en nydelig presentasjon av en legendarisk bil.

Videoen minner meg om hvordan jeg opplevde min 1971-modell Porsche 911. Lett, liten og veldig sjarmerende. Alpine 110 1600S er akkurat de tingene, men i dobbel porsjon. Vi ser ikke små biler lenger, så vi glemmer hvor flott liten størrelse er i seg selv. Og med et velformet karosseri blir det bare enda bedre. Ikke trenger en bil seks eller åtte sylindre for å låte flott heller. Hør på lyden her:

 

[Fredrik]

Vi ser ikke så mange små sportslige og virkelig lette biler lenger, men de er definitivt ikke glemt av de riktige folkene. Jeg føler at det er en gryende interesse for slike biler nå som de aller fleste bilene minst veier 1600-1700 Kg og sogar opp mot to tonn. Utviklingen er helt latterlig fra 80-tallet da rundt 1400 Kg (f.eks Porsche 928 S) ble betraktet som virkelig tungt. At biler uten et stort batteri veier såpass mye er selvfølgelig totalt unødvendig, men hvis få klager kan bilprodusentene spare mange penger på å ikke utvikle bilene lettere. 

Renault (Alpine) og f.eks Porsche med Boxster/Cayman GTS 4.0 skal ha all ære for å ha utviklet modeller som går imot denne håpløse trenden. Alle ordentlige bilentusiaster burde på et eller annet tidspunkt prøvekjøre en lett og norgenlunde sportslig bil (type: 1000-1100 Kg) bare for å kjenne hvor mye mer agil en slik bil er på veien pga. den lette vekten (Alpine A110 veier rundt 700 Kg). Dette gjør definitivt noe med deg som sjåfør og du snur deg aldri tilbake igjen...         

Endret Oktober 7, 2020 av Fredrik

[papertiger]

For ikke å snakke om Alfa 4C og siste MX-5 ND som veier hhv 895 kg tørr og 961 kg i 1,5 liters utgave. Begge disse går motstrøms og er herlige eksempler på at det går an å lage lett - sistnevnte også til en pris mange kan svelge.

Til sammenligning veier Mini R56 Cooper S 1130kg uten fører, noe som heller ikke er verst med tanke på tiåret den ble produsert i, et tiår da mange modeller bare ble feitere og feitere. Med 174hk++, et hjul i hvert hjørne og fabelaktige kjøreegenskaper biter den godt fra seg, dog ikke i samme klasse som 4C, Boxter eller A110.