Fredriks alternative bimmerstråd

[Fredrik 90]

Værste toppfart opplevelsen min må ha vært da jeg satte utfor Lierbakkene med en Dodge Ram Van med klampen i bånn, på sletta gikk den maks 140 km/t mens vi klarte å få den opp i 160 km/t nedover bakken. Det er mildt sagt svært ubehagelig i en bil som er designet som en låve....

Ellers så synes jeg hastigheten har gått mye opp i det siste, vi har blandt annet fått 110 grenser mange steder. Før motorveien ble bygget her på Sørlandet (vest for Grimstad) så var det jo sjelden man var noe særlig over 100 km/t, nå durer jeg avgårde i 120 km/t både titt og ofte Men på Vestlandet er nok situasjonen litt annerledes kan jeg tenke meg

[olenikolai]

Ja... det er ingen tvil om at medaljens bakside når det gjelder moderne biler er at de er for godt isolert fra omverdenen. Man merker det ikke hvis man kjører over katta til naboen for å si det litt stygt.........

 Kan dessverre avkrefte at man ikke merker det.. Fikk en katt under bakhjulet for et års tid siden, hadde 0 sjans til å stoppe på isføre når jeg såvidt så den i sidesynet ut av sideruten i et byks ut av en hekk... Fæl følelse når man tror man kom unna, for så å merke at hekken på bilen "hopper" opp 

[Rune-K]

Det som imidlertid er litt artig i denne sammenhengen er at jeg på den samme tiden fikk anledning til å kjøre en E23 735i. Dette var som man kunne forvente en helt annen og langt mer komfortabel opplevelse... og mye mer kjedelig ut fra et entusiastperspektiv. BMW'en hadde ikke en enormt mye høyere topphastighet (220 Km/t), men måten den kom opp til topphastigheten var av en annen verden. Den gikk temmelig kjapt opp til ca. 205 Km/t for deretter å langsomt snike seg opp til 215-220 Km/t. Den store forskjellen var at BMW'en kunne holde 205 Km/t uansett om det var oppoverbakke eller motvind...

 

Morsomt at du prøvde E23 da den var nesten ny. Den må ha vært veldig langt framme når man sammenligner med de vanlige bilene som var på veien på den tiden. Jeg ser ikke for meg og gjøre det samme i en Sierra eller Ascona C.

Kjenner meg helt igjen i det du skriver. Draget i M30 motoren er helt utrolig, syvern greier nok ikke de prestandaene du beskriver nå idag men det er jaggu ikke langt unna. Nå stjeler nok automaten litt effekt også.

Hadde jeg satt på originaldimensjonen på dekkene så hadde jeg nok nærmet meg. Rullemotstand og den dynamiske vekten av store hjul begynner og virke inn i de hastighetene vi snakker om her.

Det er synd originaldimensjonen er så vanskelig og få tak i, 205/70VR14 er ikke akkurat hyllevare. Sist gang jeg forhørte meg så nærmet man seg 13K for fire dekk.

[Fredrik 90]

Selv 225/60 15" som jeg sverger til på min E34 begynner nå å bli vanskelig og oppdrive, og det er synd. Jeg synes virkelig bilen kler de hjulene og den ligger så godt og stødig på veien, for ikke å snakke om hvor komfortable de er.

[E.H.D]

Værste toppfart opplevelsen min må ha vært da jeg satte utfor Lierbakkene med en Dodge Ram Van med klampen i bånn, på sletta gikk den maks 140 km/t mens vi klarte å få den opp i 160 km/t nedover bakken. Det er mildt sagt svært ubehagelig i en bil som er designet som en låve....

Ellers så synes jeg hastigheten har gått mye opp i det siste, vi har blandt annet fått 110 grenser mange steder. Før motorveien ble bygget her på Sørlandet (vest for Grimstad) så var det jo sjelden man var noe særlig over 100 km/t, nå durer jeg avgårde i 120 km/t både titt og ofte Men på Vestlandet er nok situasjonen litt annerledes kan jeg tenke meg

Her på Vestlandet har vi sett null og nada til 100 og 110 sonene, her har vi knapt nok litt 90 sone rundt Stavanger. Det var 90 på motorvegen i Bergen, men der ble det satt ned til 80 for noen år siden. Og ellers har det blitt mer og mer 70 på landeveg som før var 80. 

Endret Mai 15, 2015 av E.H.D

[axept]

Så er 90% av veiene her på Vestlandet rene skogsveier i forhold til Østlandet.. hehe.

[Hansh]

Mormste jeg har opplevd av slikt var med en åpen Suzuki Samurai leiebil (bitteliten Jeep-sak) på Gran Canaria. Speedometeret gikk til 130 tror jeg, og vi klarte å presse den opp i 110-120 på motorveien, men et morsomme var da vi leide surfebrett og surret fast på den. Det forbedret aerodynamikken så mye at vi klarte å bunne speedometeret, et stykke forbi 130. Da var det mye transmisjonsstøy og lyder! -Og støv i trynet..

[RNJ]

Så er 90% av veiene her på Vestlandet rene skogsveier i forhold til Østlandet.. hehe.

 

Vestlandet er jo rene himmelen når det kommer til svingete veier, lite trafikk og flott landskap! Jeg har vært på rundt 25 motorsykkelturer til Vestlandet (bor i Oslo) og syns det er helt fantastisk. Toppfarten blir ikke alverden men kjøreopplevelsen er helt topp! På alle turene har det omtrent kun vært sol og godt vær og det er alltid like morsomt å spørre hotellbetjeningen om hvordan det kan ha seg at alt er så grønt når det regner så lite 

[axept]

Heldig når du har vært her da! [emoji14]

Er mye svingete veier her ja og flott landskap, men det veier ikke helt opp. Har kanskje noe med at jeg kjører disse veiene hele tiden.

[Robkill]

Motorvegkjøring er kjedelig uansett. Man kommer opp i rette hastighet og setter på cruisen, for å sløve til man er fremme  

[Fredrik]

Jeg bør kanskje for ordens skyld legge til det er på Autobahn jeg har kjørt skikkelig fort. Jeg liker å kjøre fort på Autobahn når den holder ordentlig kvalitet (det gjør den imidlertid langt fra alle steder) og trafikken tillater den slags (noe som etterhvert dessverre er relativt sjelden). Personlig liker jeg å holde en hastighet på rundt 150-160 Km/t når forholdene er de rette. Da har man stadig nogenlunde kontroll relativt til annen trafikk som jevnt over holder rundt 130-140 Km/t. Den største faren på Autobahn når man kjører vesentlig fortere er at andre sjåfører ikke klarer å beregne at man kanskje kommer 100-150 Km/t (og mer til) fortere bakfra. Legger en forankjørende bil seg ut i venstrefilen for sent kan situasjonen bli fatal. Ergo er det best å kjøre skikkelig fort de steder der Autobahn har minst tre spor og på tider av døgnet når det er relativt lite trafikk (gjerne om natten og helt tidlig på morgenen).

 

Ellers kan jeg absolutt anbefale å kjøre landeveier i f.eks Tyskland og Frankrike. Tyskland er (tro det eller ei) Europas grønneste land i form av enorme skogområder og vakre fjelllandskaper. Mange av veiene har relativt liten trafikk, men det er mange småbyer så man bør beregne en god del ekstra tid. Det er det imidlertid verdt etter min mening for Tyskland er et vakkert land med mye fin natur og maleriske landsbyer (få av de små byene ble skadet under WW2 og er derfor nogenlunde autentiske). Tilsvarende også med Frankrike, men det er en annen opplevelse fordi kulturen er mer forskjellig fra vår (ikke dermed sagt at opplevelsen er dårligere av den grunn). Jeg elsker Frankrike, men det tok relativt lang tid før jeg ble nogenlunde dus med kulturen. Landet er imidlertid utrolig vakkert og har man tid og anledning bør man helt klart unne seg opplevelsen det er å kjøre f.eks fra nord til syd utenom motorveiene...

 

Apropos WW2 og det faktum at det i år er 70 år siden den krigen tok slutt her i Europa. Denne filmen fra Youtube kanalen Superior History er ganske interessant i den sammenhengen iom at den viser et tysk perspektiv (relativt) på Operation Weserübung som felttoget i Danmark og Norge ble kalt.

 

[Dweezil]

Takk for tipset, jeg synes WW2-dokumenterer stort sett er veldig interessante.

 

Apropos WW2: Quandt-familien, som ble hovedaksjonær i BMW i 1960, benektet lenge at de profitterte på nazistyret i Tyskland før og under WW2. Det var visstnok lenge kjent at de hadde benyttet arbeidskraft fra konsentrasjonsleirene i sine fabrikker, men Quandt-familien avviste dette. I 2007 ble det sendt en dokumentar på tysk TV om Quandt-familien og WW2. Informasjonen som ble presentert, ble av Quandt-familien avfeiet som gammelt nytt, men uten sannhetsgehalt.

 

Etterhvert skiftet imidlertid Quandt-familien syn på saken, og i 2011 ble en historiker engasjert for å komme til bunns i nazifortiden. Det ble dokumentert at mer enn 50.000 slavearbeidere jobbet i Quandt-fabrikker under krigen, samt at Quandt hadde blitt tildelt verdier og selskaper konfiskert fra jødiske eiere. Patriarken i Quandt-familien, Günther Quandt, meldte seg inn i nazipartiet da Hitler kom til makten i 1933. Alle funnene ble lagt fram i en 1.200 siders rapport, og Quandt-familien hadde endelig tatt et oppgjør med sin nazifortid.

 

Som en kuriositet kan nevnes at Günther Quandts andre kone, Magda, tok ut skilsmisse fra Günther og senere giftet seg med propagandaminister Joseph Goebbels. Hun endte sitt liv utenfor førerbunkeren i hjertet av Berlin mot slutten av krigen da sovjetiske soldater nærmet seg. Der tok hun selvmord sammen med sin mann, men ikke før hun tatt livet av parets seks barn nede i førerbunkeren ved å gi dem cyanidpiller mens de sov.

 

Quandt-familien fikk BMW på fote igjen i 1960, da selskapet lå med brukket rygg på konkursens rand, og det er Quandt-midler som har tatt BMW til den ledende posisjonen selskapet har i dag.

 

Kilder:

 

- http://www.thetruthaboutcars.com/2011/09/bmw-owners-finally-admit-nazi-past/

- http://de.wikipedia.org/wiki/Quandt_%28Familie%29

- http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_BMW

[Fredrik]

Det har vært mye historie i tråden, men knapt så mye om BMW´s historie. Det er derfor på tide å skrive litt om BMW´s pendant til familien Porsche. Den heter Quandt og kommer opprinnelig fra Nederland. På 1700 tallet etablerte familien seg i det som den gangen var hertugdømmet Preussen under Hohenzollern fyrsteslekten. Nærmere bestemt i den lille byen Pritzwalk i det som idag er den nordtyske delstaten Brandenburg.

Den første kjente personen i familien er Emil Quandt (1849-1925). Hans svigerfar var en stor tekstilprodusent (Reichswolle AG) og med dette som utgangspunkt etablerte Emil i 1909 en tekstilfabrikk i Pritzwalk og ble en relativt velstående mann på salg av tekstiler til bl.a den keiserlige tyske hær (Kaiserliche Armee) før og under 1. verdenskrig.

Hans sønn Günther Quandt (1881–1954) videreførte denne virksomheten og han ble etterhvert en stor industrimagnat. Formuer tjent hovedsakelig på salg av tekstiler til den tyske hær ble investert i virksomheter som batteriprodusenten VARTA, BMW og Mercedes-Benz.

Günther Quandt var gift to ganger. Med den første konen fikk han to barn... Helmut og Herbert. Konen døde av spanskesyken i 1918 og Helmut pga. komplikasjoner i forbindelse med en blindtarmbetennelse i 1927. I 1921 giftet Günther Quandt seg med den halvt så gamle Magda Ritschel. De fikk sønnen Harald, men allerede i 1929 ble de skilt.

Magda Ritschel var etter ekteskapet med Günter Quandt økonomisk uavhengig og hun brukte derfor tiden på frivillig arbeide i Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP)... Adolf Hitlers parti. Hun ble en troende nazist og i 1931 giftet hun seg med Joseph Goebbels som på den tiden var en fremadstormende tjenestemann i partiet (gauleiter) og som senere ble propagandaminister i Hitlers regjering (Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda). Adolf Hitler var en av forloverne og selve bryllupet ble holdt på Günther Quandts gård i Mecklenburg. Magda og Joseph fikk seks barn sammen, men ingen overlevde 2. verdenskrig. Hele familien begikk selvmord i førerbunkeren da den røde hæren mot slutten av krigen invaderte Berlin.

I 1933 meldte også Günther Quandt seg inn i NSDAP og i 1937 ble han av Adolf Hitler utnevnt til Wehrwirtschaftsführer (leder for krigsøkonomien). Det er bevist at han i likhet med mange av de andre tyske lederne i Nazityskland utnyttet sin posisjon til egen økonomisk vinning. I 1948 ble han imidlertid kun dømt som medløper i naziregimet. Dette har vært og er stadig en svært omdiskutert dom. Günther Quandt døde i 1954 da han var på en ferie i Kairo i Egypt.

Harald Quandt (sønnen fra ekteskapet med Magda Ritschel) tjenestgjorde under krigen som løytnant i Luftwaffe. Han ble tatt til fange i 1944 av allierte tropper i Italia og satt i krigsfangeskap frem til og med 1947. Etter krigen studerte han til ingeniør og da faren døde i 1954 tok han over familiens interesser sammen med halvbroren Herbert fra farens første ekteskap. De ledet et konglomerat på mer enn 200 forskjellige selskaper inkl. 10% av Mercedes-Benz og 30% av BMW. Harald Quandt fikk fem barn med sin kone Inge Bandekow (1928-1978). Han ble drept i et småflystyrt i 1967.

Herbert Quandt var under krigen ansvarlig for flere av familiens forretningsaktiviteter. Det er bevist at han kjente til både polske kvinnelige slavearbeidere og andre svært brutale forhold, men han ble ikke dømt for dette etter krigen. Dette har vært og er stadig svært omdiskutert. Sammen med halvbroren Harald ledet han familiens forretninger etter farens død i 1954, men i 1959 bestemte han seg for å rendyrke sin forretningsprofil. Han kjøpte seg bl.a opp til 50% av aksjene i BMW og ble hjernen bak BMW´s store snuoperasjon på 60-tallet (les: BMW 1500 "Neue Klasse"). Herbert arvet også en stor aksjepost i BMW da halvbroren Harald døde i 1967.

Herbert Quandt døde i 1982 og han fikk totalt seks barn med tre forskjellige kvinner. For ikke å splitte opp familiens forretningsinteresser arvet barna aksjeposter i separate selskaper. Det er derfor kun barna fra det siste ekteskapet som idag er aksjonærer i BMW. Herbert´s siste kone, Johanna Quandt... lever stadig og eier 16,7% av BMW. Hennes to barn Stefan Quandt og Susanne Klatten eier hhv. 17,4% og 12,5% av BMW. Disse aksjepostene representerer enorme verdier... trolig mer enn 40 milliarder kroner.

BMW 1500 "Neue Klasse" - Herbert Quandt´s genistrek

Helt til slutt er det verdt å påpeke at all informasjon i dette innlegget selvfølgelig finnes på nettet. Poenget har vært å skrive et konsentrat av dette... et lettfattelig og nogenlunde interessant innlegg om BMW´s eierfamile.

 

Som et kort supplemet til ditt innlegg og i denne sammenhengen er det verdt å nevnet at de fleste viktige, rike og fremstående familier/personer i Tyskland før krigen ble direkte eller indirekte delaktige i krigens grusomheter. Dette var praktisk talt uunngåelig nazityskland (les: Tyskland var et diktatur) og dette gjaldt også mange tilsvarende familier/personer i de okkuperte landene inkl. Norge. Gamle sosiale normer ble satt ut av spill og erstattet av et politisk og militært "kastesystem" der man rævslikket, truet og angav hverandre etter alle kunstens regler. Ville man opprettholde sin sosiale possisjon var det ikke annet å gjøre enn å spille det nye spillet som best man kunne. Noen familier/personer gjorde imidlertid ikke dette og all ære skal de ha. 

Endret Mai 15, 2015 av Fredrik

[Dweezil]

Som et kort supplemet til ditt innlegg og i denne sammenhengen er det verdt å nevnet at de fleste viktige, rike og fremstående familier/personer i Tyskland før krigen ble direkte eller indirekte delaktige i krigens grusomheter. Dette var praktisk talt uunngåelig nazityskland (les: Tyskland var et diktatur) og dette gjaldt også mange tilsvarende familier/personer i de okkuperte landene inkl. Norge. Gamle sosiale normer ble satt ut av spill og erstattet av et politisk og militært "kastesystem" der man rævslikket, truet og angav hverandre etter alle kunstens regler. Ville man opprettholde sin sosiale possisjon var det ikke annet å gjøre enn å spille det nye spillet som best man kunne. Noen familier/personer gjorde imidlertid ikke dette og all ære skal de ha.

Det ante meg at Quandts nazifortid hadde vært nevnt tidligere i tråden, ja... Burde ha sjekket.

Vedr. ditt supplement er det galt å bruke "det var sånn det var" som en formildende omstendighet for naziforbrytelser, og slik leser jeg heller ikke ditt innlegg. I oppgjørene etter krigen ble vel dette heller ikke godtatt som et argument i retning av mildere straff.

[Fredrik]

Det er helt korrekt konkludert av deg.... både når det gjelder rettssakene etter krigen og min formulering. Allikvel var det slik det var, men man hadde et valg selv om omkostningene for en selv, familien og evt. selskapene man ledet/eide kunne være høye. Det kan virke som et avgjørende punkt for dommene var om man personlig hadde hatt kjennskap til bestemte deler av grusomhetene som var blitt begått under krigen (spesielt jødeforfølgelsen) samt hadde vært medlem av NSDAP (Hitlers politiske parti). Mange fremstående personer fikk relativt milde dommer hvis de ikke hadde vært medlemmer av NSDAP (et uttrykk for at de ikke personlig var overbeviste nazister) og med rimelig troverdighet kunne påstå at de ikke direkte kjente til jødeforfølgelsene.

 

Man skal i denne sammenhengen huske på at hele det tyske samfunnet hadde vært infiltrert av nazistene. De aller fleste hadde på en eller annen måte hatt en finger med i spillet og/eller hadde noen i familien som var overbeviste nazister. Ergo var det helt avgjørende for politikerne etter krigen å gjøre et skille slik at Tyskland kunne reetableres som retsstat og demokrati med de samme menneskene i ulike roller. De skulle forstå hvor fatal og grusom nazismen var, men livet måtte gå videre. Dette tror jeg var helt avgjørende for å skape stabilitet og ro i kaoset som hadde oppstått i det sønderbombede Tyskland der millioner av mennesker var på flukt fra sovjetene, armod og fattigdom. Det var ikke før langt inn på 70-tallet at folk som hadde hatt ledende possisjoner i det tyske samfunnet før og under krigen etterhvert ga stafettpinnene videre til yngre generasjoner som ikke selv hadde hatt befatning med nazismens grusomheter. Historien om det tyske elektroniske musikkbandet Kraftwerk er interessant i denne sammenhengen. De sprang ut av dette fenomenet både kunstnerisk og uttrykksmessig.