klassikere -Før bilen fikk airbag - praktisk og elegant på en gang?

[sveigis]

Amazing Fredrik. .

Fantastisk. .

[Fredrik]

Før mobiltelefonenes tid var det ikke uvanlig å ha en PR-radio i bilen. Det var med andre ord ikke bare yrkessjåfører, drosjer og polakker som hadde slike radioer. Dette krevde en ekstra antenne med mindre man benyttet et delefilter på den vanlige antennen (som ofte ga dårligere mottagerforhold). Mange hørte også på NRK's langbølgefrekvens og skulle man ha en ordentlig rekkevidde var det nødvendig med en ekstra lang antenne med mindre man f.eks hadde en Becker eller Blaupunkt radio med to tunere (de var relativt dyre). Da jeg hadde en E30 320i i 1988-1990 hadde jeg slike antenner på bilen i tillegg til den originale antennen. Dette var praktisk når vi ofte kjørte i følge flere biler sydover på kontinentet. NRK's sendinger på langbølgen fikk jeg inn nesten helt ned til Århus her i Danmark...  

[norbakken]

Apropos original dekkdimensjon og fjærhøyde - kjente plutselig at det hadde vært skrekkelig gøy å foliere opp 518i'n til en sånn servicebil! Skulle tro man får oppmerksomhet, hvert fall!

Utgangspunktet er ikke det verste heller, men tror jeg parkerer vogna.... 

 

[Der Barockengel]

Godt poeng med antenner for forskjellige bølgebånd på radioen. FM-båndet ble introdusert ganske sent, og en på radio som Radionette Kurer som ble produsert rundt 1960 og som vi ser på eksempelbildet under,  hadde man fortsatt ikke FM, men derimot valg mellom "L", "M", "F" og "K" - som stod for henholdsvis langbølge, mellombølge, fiskeribølge(!) og kortbølge.

 

 

FM-nettet var også tungvindt å bygge ut i Norge, noe som førte til at man måtte skifte frekvens manuelt nesten hver gang bilen rundet et nes eller svingte inn i en annen dal. Jeg så en gang en liste over hvilke sendere og frekvenser man måtte veksle mellom for å lytte til NRK radio hvis man kjørte mellom Oslo og Trondhjem, og i tidsalderen før RDS betød dette mye skruing på radioen.  

 

Mellombølgesignaler kunne nå over store deler av Europa i alle fall etter at det var blitt mørkt - til stor glede for ungdommer som krøp under dynen med kurerradioen inntil øret, mens de lyttet til Radio Luxembourg lenge etter at de egentlig skulle ha sovet.  Radio Luxembourg sendte nemlig popmusikk non-stop lenge før dette var i nærheten av å bli betraktet som stuerent av andre radiostasjoner.  Så hvis du noen gang er i selskap med endel eldre mennesker og praten går litt tungt, prøv å la ordene "Radio Lux" gli inn i samtalen for å få opp stemningen.

 

I trange dalstrøk kunne sikkert NRKs mellombølgesendere - som Vigra (630 kHz) og Kvitsøy (1314 kHz) sikkert være et reelt alternativ til stadig å strekke seg etter søkerhjulet på bilradioen.

 

 

 

 

[Der Barockengel]

Det er morsomt å se at i en av annonsene Fredrik 90 la ut på forrige side oppgis motorytelse i "hk din."

 

I dag ville man selvsagt skrytt av drivstofforbruk eller CO2-utslipp i stedet for hestekrefter - CO2en er man vel faktisk lovpålagt å opplyse om i annonser.  

DIN-betegnelsen ser man nå nesten bare i gamle tester eller brosjyrer.

 

DIN står for Deutsche Industrienorm - tysk industrinorm - eller, det var i alle fall det man gikk rundt og trodde. I virkeligheten står forkortelsen for Deutsches Institut für Normung,  altså det tyske standardiseringsinstituttet.

Ser man f.eks. i virkelig gamle utgaver av norske Hvem Hva Hvor, har tyske biler der hk-tall oppgitt i DIN, mens engelske og amerikanske biler har SAE-tall (SAE= Society of Automotive Engineers) som gav litt mer optimistiske resultater.

 

I dag skulle man tro at det fantes EU-regulativer og ISO 9000-standarder som berøvet verden for slik moro som dette, men det finnes fortsatt nasjonale forskjeller, som gjør at enkelte fortsatt snakker om "brake horsepower", der ytelsen oppgis uten at trøtte og kjedelige greier som vannpumpe eller dynamo er tilkoblet.

 

 

Her er en meget tidlig tysk reklame for E12 - "den sportslige fornufts konsekvens." - og ytelse er enkelt og greit oppgitt som PS - som i Pferdestärke.

 

 

 

Japansk E12-reklame -  med pre-photoshop registreringsplate:

 

 

 

I USA var tonen i bilreklamen en litt annen:

 

 

 

 

 

 

 

Endret Januar 17, 2016 av Der Barockengel

[Der Barockengel]

Særlig den siste BMW-annonsen i innlegget over er noe annerledes enn hva vi møter i dag. Ser man bort fra at overskriften og hovedbudskapet ikke lenger er helt politisk korrekt, er annonseteksten faktisk gjennomført i jeg-form, der bilen henvender seg til konen til den potensielle bilkjøperen. Slå den.

 

Men selv om mye er annerledes, er det noe som fortsatt er det samme:  Den tyske E12-annonsen har allerede "Freude am Fahren"-slagordet på plass, og dette budskapet finner også veien inn i "Take me to your husband"-reklamen i det jeg synes er essensen i reklamen, nemlig ordene "jeg er moro å kjøre for mannen som liker å kjøre bil".

 

Disse ordene er fortsatt noe av det som kjennetegner BMW for meg i dag. Andre kan skryte av hvor billig de fikk den nye Skodaen, hvor pen Mazdaen deres er eller hvor godt oversikt de har i Yen-SUVen sin, men disse bilene er ikke i nærheten av å få fram BMW-smilet når jeg kjører langs en svingete vei. Sikkert helt ok framkomstmidler, for all del, men noen BMW blir de aldri.

 

BMW må ha vært så fornøyde med "Take me to your husband"-slagordet at de gjenbrukte det flere ganger.  Her er en tilsvarende annonse, hvor det er en eldre BMW 2000 som ønsker å bli ført til husbonden:

 

[Der Barockengel]

Gammelt markesføringsmateriale gir et unikt innblikk i tiden det stammer fra, og idag skal vi reise 30-35 år tilbake.

Brosjyren for 1983-utgaven av Talbot Solara har vi allerede vært innom i denne tråden, og denne gang blar vi om og kikker på en ny side.

 

Vi starter til venstre og konstaterer at joda, Talbot Solara er akkurat like komfortabel som å sitte hjemme i sin egen stue.  Så lar vi blikket gli mot høyre.....

 

 

For hva er det der? Det som ligger i baksetet.... Jo, et videokamera.  Og den store boksen som ligger ved siden av? Resten av videokameraet så klart.

 

For folk flest hadde videofilming nettopp begynt å bli et alternativ til det gamle smalfilmapparatet.  Det hvor du måtte sende filmen inn til framkalling og deretter vente tålmodig til du fikk filmen tilbake, slik at du kunne rigge opp framviser og lerret hjemme i stuen før lysene ble slukket og alle samlet seg for å se hva man egentlig hadde fått fanget på filmrullen.

 

Video gav uante, nye muligheter - du kunne bare spole båndet tilbake og se opptaket på nytt med det samme. Ok, så var kanskje selve vhs-båndet litt i største laget for et bærbart kamera og opptageren var noe tungvindt å bære med seg.  Kamera med en mindre vhs-kompatibel kassett som fikk plass i selve kameraenheten var  lansert året før Solara-brosjyren så dagens lys, men all ny banebrytende teknologi er gjerne dyr, så utstyret i Solarabaksetet var fortsatt mer enn bra nok for de fleste.

 

Her er en liten reklamefilm fra dengang da.  Varemerket National var ganske utbredt før produsenten Matsushita gikk over til å markedsføre seg selv og produktene sine under navnet Panasonic i stedet.

 

Mannen i reklamen er den australske låtskriveren Peter Allen.  Allen var ganske aktuell i 1981 som denne filmen stammer fra:  Han fikk dette året Oscar for beste sang som han laget til filmen "Arthur", der Dudley Moore spilte hovedrollen.

Peter Allen hadde tidligere vært gift med kjendisdatteren til regissøren Vincente Minelli og filmskuespilleren og sangeren Judy Garland. Men paret ble skilt og Allen erklærte senere at han var homofil - noe som er interessant å ha i bakhodet når man følger storyen i denne gamle reklamefilmen.

 

Neste gang er vi tilbake helt uten skuldervesker eller strandjenter, men jeg håper du følger med likevel.

[Marius2002]

Slike reklamer er kult!

Jeg liker godt VW sine, spesielt Beetle, men siden alle har sett de slenger jeg ved et fra Alfa!

[Hansh]

Morsomt å se det filmkameraet fra 1983, da jeg har vokst opp med flere i familien som har vært både tidlig ute og svært aktive med både filming og fotografering. Det er noe eget ved det å se på slikt fra en tid lenge før mobiler sørget for at det ble noe langt mer hverdagslig og langt mindre høytidelig.

 

Bare noen få år etter, tidligst i 86, senest i 88, bildet av det kameraet som befant seg delvis i en veske, kjøpte både min morfar og min farmor følgende Video8 kamera fra Sony:

 

Det vil altså si at jeg og resten av familien ble foreviget ved alle høytider og diverse ferier med slike kameraer. Min farmor byttet til et mindre kamera midt på 90-tallet, mens min morfar sitt var utslitt og ble erstattet tidlig på 2000-tallet. Prøv å beholde dagens elektronikk så lenge.. Spesielt min mormor og morfar har brukt uttalige kvelder på å se egne opptak alene, eller sammen med hele familien.

 

Før disse nymotens greiene med lyd og annen luksus filmet de begge med 16 mm utstyr helt fra rundt 1960, slik at jeg har kunnet se mye morsom film helt tilbake fra mine foreldre var små. Det var uten tvil en ganske annen tid, der min farmor og farfar hadde forskjellige små Fiater, Noen Vauxhall Victor, og deretter diverse Toyotaer helt frem til i dag. Min mormor, som blant annet vokste opp i en Oldsmobile fra mellomkrigstiden, og morfar derimot forelsket seg i Ford etter han først hadde en Volvo Amazon. Den mest spesielle bilen der var nok en knall rød Ford 17M RS, som han fortsatt er stolt av å ha eid. Problemet med å skrive om dette nå er at gamle bilder og filmer ikke ligger enkelt tilgjengelig på pcen, men håper kanskje dette inspirerer til nye spennende fortellinger her i tråden.

 

Faktisk er det eldste filmklippet jeg har sett fra familien et opptak gjort av min oldemor trolig ca i 1933, av min oldefar, min farfar som liten gutt, og hans eldre søsken.

 

For å friske opp med litt relevans og bilder kan jeg legge til at Oldsmobilen, ut fra hva jeg husker av et bilde jeg så for mange år siden, må ha vært noe lignende denne. Min oldefar fikk kjøpe den rundt 1950 fordi han var lastebilsjåfør med egen bil, og gårdbruker, og fikk derfor godkjennelse til å eie egen bil. Dette er og bilen min mormor kjørte rett i garasjeveggen som ca 12-åring, da hun skulle parkere den for sin far. Hadde vært artig å høre innspill på om dette kan være riktig modell, evt. hva annet det kan ha vært.

 

[Der Barockengel]

On a highway bound for nowhere. I ran my fingers through my tangled hair.

As I pulled in for another tank of freedom.

With a hundred miles behind me. And a million more to go.

 

 

Ordene over er hentet fra sangen “Three chords and the truth”, sunget av Sara Evans. Du har kanskje allerede skjønt at dette er amerikansk musikk og det er USA.  USA på sitt aller beste etter min mening.  I hvilket annet land ville man synge om et stopp på bensinstasjonen, og omtale det hele i så lyriske vendinger:  Another tank of freedom.

 

Og det er nettopp dette privatbilismen dreier seg om: Frihet. Muligheten til å reise akkurat hvor du vil, når du vil - helt uten å måtte søke om lov eller vente på tur. Fyll tanken med frihet og kjør avgårde.

 

USA har lange tradisjoner for dette.  Ikke minst fordi USA tradisjonelt har ligget foran andre deler av verden i teknologisk og økonomisk utvikling.  Allerede på 1930-tallet kunne vi se dette:  Selv om USA brukte tid på å riste av seg etterdønningene av Den store depresjonen høsten 1929, hadde de en stor fordel framfor Europa som fortsatt arbeidet med å reise seg etter Første Verdenskrig og der noen nå hadde begynt å lure på om en liten østerriker med bart kunne være riktig mann å satse på.

 

1932:  Ford lanserer en ny modell. Utvendig er den kanskje ikke noe spesielt å se på, ganske konservativ og med klare likhetstrekk med forgjengeren.  Men under panseret var det noe helt nytt:  En V8-motor.

Dette var altså en volummodell som skulle kappes om gunsten til den jevne amerikanske bilkjøper. Med den nye motoren gjorde Ford det ennå enklere for den alminnelige amerikaner å legge store distanser bak seg i sin egen bil - så lenge du stoppet for en ny tank frihet en gang i blant.

 

At bilen også var populær blant kriminelle var kanskje ikke så bra - forbryterparet kjent som Bonnie og Clyde hadde en forkjærlighet for den lette men hurtige Forden, som gjorde dem i stand til å kjøre fra politiet gang på gang. Husker jeg ikke helt feil, var det også i en Ford V8 de to satt da flakskontoen deres tok slutt og de gikk på sitt endelige møte med lovens lange arm.

 

Her er en V8 fra 1933:

 

 

1930-tallet var på mange måter et tiår med store forandringer innen bilutvikling. Det var her det uavhengige forhjulsopphenget for alvor kom, og man arbeidet med å gjøre bilene lettere å kjøre. Automatisk giring var f.eks. noe man var svært interesserte i å utvikle.

.
Samtidig hadde man en ganske klar forbrukerøkonomi, der amerikanske bilkjøpere skulle ha synlig uttelling for bilkjøpet sitt: Dvs. at selv om 1935-modellen du nettopp kjøpte ikke nødvendigvis var så annerledes enn fjorårsmodellen under skallet, skulle det være klart for naboene at du kjørte en 35-modell og ikke humpet rundt i noen gamle greier fra året før.

 

En grei måte for produsentene å selge flere biler, men også en kilde for rask utvikling av det utvendige designet på bilene. Se på denne Chevroleten fra 1930: Linjene tilbake til hestetrukne vogner fra århundret før er tydelige:  Bygget rundt en passasjeravdeling, der motorrommet riktignok er begynt å smelte sammen med denne, men fortsatt med en tydelig radiatorgrill og med utenpåliggende skjermer og lykter.

 

 

Vi tar et tiårssprang fram til 1940 og en ny Chevrolet.  Skjermene har begynt å bli en integrert del av karosseriet (men stigtrinnet består fortsatt) og frontruten heller svakt bakover.  Og ikke minst i fronten er det skjedd endringer:  Radiatorformen har måttet vike, og grillen strekker seg utover fronten, samtidig som frontlyktene er i ferd med å vokse inn i bilkarosseriet. 

 

 

I 1941 og -42-årgangene ble denne reise fullført, og lyktene ble helintegrerte i bilfronten.  Det ble ikke laget så mange 42-modeller - Japan angrep Pearl Harbor i desember 1941, USA ble med i Andre Verdenskrig og produksjonen av forbrukerartikler måtte vike for produksjon til militære formål. 

 

Designelementene fra de siste førkrigsmodellene ble imidlertid ført videre til de første etterkrigsmodellene - og ledet an mot uviklingen av de klassiske 50-tallsmodellene fra USA.

 

Oldsmobilen Hansh viser bilde av over er klart en førkrigsmodell - som vi ser er frontlyktene på vei inn i skjermene.  Virker som en 38-årgang. Dersom man fikk kjøpstillatelse for en helt ny bil i Norge i 1950, så den nok heller mer ut som denne:

 

Endret Januar 20, 2016 av Der Barockengel

[Hansh]

Den var ikke kjøpt ny rundt 1950, men var en bruktbil fra 30-tallet. Mine oldeforeldre var meget nøysomme folk av den gamle skolen, som ikke brukte mer enn nødvendig. Min oldefar var i tillegg av den typen som bygget luftkompressor av gammelt "skrot" og vinsj i nøstet av en girkasse. Han hadde forresten og en gammel gråtass med bensinmotor, som vi hadde i bruk inntil for ca. 10 år siden, da den ble solgt, fortsatt i bruksstand.

 

Lastebilene kjenner jeg dessverre bare ut fra beskrivelse, men vet han blant annet hadde flere Bedford. Har funnet et bilde som ikke er umulig at er hans bil:

 

 

Jeg må snart få tatt meg en runde og grave frem gamle bilder og historier rundt alt dette.

Endret Januar 20, 2016 av Hansh

[Der Barockengel]

Jeg tror faktisk ikke vi har vært særlig inne på bilrasjoneringen etter krigen i denne tråden.

Da 2. verdenskrig var tilgangen på de fleste varer knapp, og rasjonering var utbredt, også for biler.  

 

Kriteriene for å få kjøpe bil var strenge, og det skal ha vært så få som 3-4% av søknadene som ble innvilget. Jeg har sett en liste over innvilgede søknader om å få kjøpe ny bil på 1950-tallet, og listen domineres nesten totalt av laste- og varebiler, drosjer samt leger som trengte bil for å kjøre i sykebesøk. Et par bedriftseiere som klarte å overbevise myndighetene har også kommet med på listen.

 

Hovedargumentet for den strenge praksisen var at man ikke hadde nok utenlandsk valuta til å bruke den på ting som ikke var helt nødvendige ting.

 

Men, det skinner nok gjennom at arbeiderpartiregjeringene som styrte Norge på 1950-tallet syntes at privatbilismen var noe ganske unødvendig. Hvorfor kjøre bil når man kan ta trikken?  Men det var ikke alle steder det gikk trikk. En sentral del av Arbeiderpartiets gjenoppbyggingsstrategi var å bygge opp små industribyer rundt omkring i landet.  På disse tettstedene ble det etablert kraftkrevende industri - typisk smelting eller støping av metaller - som gjorde bruk av billig norsk vannkraft.  Høyanger i Sogn og Fjordane, som er kjent for bl.a. ha produsert felger for BMW er et eksempel på et slikt industristed. 

 

Historisk sett hadde Det norske arbeiderpartiet endel felles ideologi med det Sovjetiske kommunistpartiet, og i Høyanger og lignende steder skulle det nye Norge bygges, og samfunnet skulle utvikles fra det gamle bonde- og fiskersamfunnet til et nytt industrisamfunn i god sosialistisk ånd: Her skulle alle kunne skaffe seg en leilighet som var akkurat like bra som alle andres leilighet, helst så nært fabrikken (der man selvfølgelig jobbet) at man kunne gå eller sykle til eller fra jobb.  Siden veiene var dårlige og jernbane var dyrt, så man for seg å bruke rutebåter i fjordene når folk skulle på lengre turer.

 

Men fjordabåtene begynte å bli utkonkurrerte etter få år, og selv om den norske industrien hadde tilgang på rimelig strøm, møtte den hard konkurranse fra andre land som hadde andre konkurransefortrinn. Norske myndigheters manglende vilje på å satse på gode veier la dessuten allerede her grunnlaget for at norske bedrifter har ekstra kostnader med å få produktene ut på markedet.

 

Dessuten var nordmenns frihetstrang og reiselyst klart til stede, og godt hjulpet av et kollektivtilbud som heller ikke dengang var fullkomment, var bil noe mange ønsket seg. Siden man ikke kunne kjøpe ny bil, måtte man altså handle brukt.  Dette førte til at førkrigsbilene som fantes på norske veier ble vedlikeholdt og holdt i gang så lenge det lot seg gjøre. Bruktprisene var naturlig nok ganske bra også.

 

Dette førte til en oppblomstring av bruktbilforhandlere på svensk side av den norsk-svenske grensen.  Hit reiste nordmenn for å kjøpe de delene som trengtes for å holde den gamle 1935-modellen gående. Noen ganger kjøpte man en hel bil, lik den man hadde fra før av, demonterte den og tok den med seg tilbake til Norge, del for del.

 

Man skulle tro at norske myndigheter ville se med vennlige øyne på norsk bilproduksjon.  Utenlandsk valuta var jo argumentet for å beholde rasjoneringen, så da måtte vel bilproduksjon i Norge være midt i blinken?  

 

Neppe.  I Lunde i Telemark ble det gjort forsøk på å produsere biler. Per Kohl-Larsen var mannen som så for seg å produsere flere tusen biler av merket Troll. Det ble fem stykker før det hele var over, og en ekstra bli som ble satt sammen av delene man hadde til overs.  For mens andre næringer fikk store tilskudd fra det offentlige, så ikke regjeringen, med Einar Gerhardsen -  mannen som ble berømt for at han i alle fall ikke skulle ha noen bil selv - i spissen, vitsen med å bruke penger på noe så unyttig som privatbilprodusjon.

 

Og dermed var industrieventyret i Telemark over lenge før det egentlig var begynt.

 

Hva som kanskje kunne blitt til noe... Troll.

 

Så da var det tilbake til bruktbilmarkedet igjen for bilhungrige nordmenn?  Ikke helt. Etter hvert som femtitallet rullet framover bestemte regjeringen seg for at svenskene var kanskje ennå bedre sosialdemokrater, så noen ekstra Volvoer og Saaber gjorde ikke noe særlig galt om vi importerte. Dessuten ble salget av biler fra det kommunistiske Øst-Europa frigitt, slik at nordmenn fritt kunne kjøpe biler som Skoda eller Moskvitch.

 

Moskvitch - som betyr “moskovitt”, altså person fra Moskva - hadde sin opprinnelse i Tyskland.  I 1945 ville Sovjetunionen ha kompensasjon for den skade de mente Tyskland hadde påført landet i løpet av krigsårene.  Krigsskadeerstatning var stikkordet, og bestod ofte i at før sovjeterne trakk seg ut av det beleirede Tyskland, tok de med seg det de ville ha av verdi.  En tingene de tok med seg var den komplette produksjonslinjen til Opel Kadett, som ble sendt med tog og satt sammen igjen hjemme i Sovjetunionen.  Nå het altså bilen Moskvitch.

 

En annen var den sovjetiske Pobeda, som senere ble avløst av Volga.

 

Pobeda.

 

En god del biler fra Øst-Europa ble tatt inn til Norge, og du finner fortsatt en og annen Pobeda som finner veien innom autodb.no fra tid til annen.

“Hvorfor”, spurte jeg en eldre bilinteressert mann en gang. Hvorfor var det fri omsetning for østeuropeiske biler og ikke de fra vest?  Det var fordi de østeuropeiske bilene var så dårlige at ingen ville ha dem likevel, var svaret jeg fikk.

 

Dette er nok en viss forenkling; det var nok et ønske fra regjeringen om et visst handelssamkvem og en vennlig dialog med landene i Øst Europa. Handelen med østblokklandene foregikk også gjennom utveksling av varer, en slags byttehandel der de kjøpte noe av oss og vi kjøpte noe tilbake. Og på denne måten omgikk man valuta-argumentet.

 

Men det var en liten hake ved dette, som det ofte er når forretninger og politikk blandes.  I iveren over å gjøre handel over landegrensene, glemte man at bilhold ikke slutter med at kjøpskontrakten signeres, det er der bilholdet starter.  Man hadde glemt ettermarkedet: Deletilgangen, trente mekanikere, serviceverkstedene - ikke noe av dette var godt nok etablert.

 

I dag ville man betraktet dette som en varslet katastrofe, og ganske snart var det mange, og mange som mente at det var enklere å få en velholdt førkrigsmodell gjennom teknisk kontroll, enn en få år gammel østeuropeisk bil.

 

Her er en Moskvitch fra rundt 1970 - Moskvitch Carat har jeg blitt fortalt den ble solgt som i Norge.

 

De siste årene det var bilrasjonering i Norge importerte man faktisk kaffe og sjokolade for større beløp en biler. Men selv rasjoneringen av biler måtte ta slutt, og i 1960 kunne nordmenn nok en gang bestemme selv om man ville kjøpe ny bil igjen.

Sakte men sikkert gikk førkrigsbilene over i pensjonistenes rekker, og ikke fullt så sakte ble Moskvitchene byttet ut med Opeler, Forder eller Folkevogner.  Ikke for det, noen få standhaftige fortsatte å kjøre biler laget av kameratene i øst, og jeg lurer på om det ikke var teknisk mulig å kjøpe ny Moskvitch i Norge fram til rundt 1980.

 

Tro det eller ei - du har nå nådd fram til slutten av dette innlegget. Gratulerer - og takk.

Endret Januar 22, 2016 av Der Barockengel

[Der Barockengel]

Så er det tid for ordspill - vi ser på et par amerikanske BMW-reklamer fra 1970.

 

Først; goes like schnell:

 

 

 

Så; automatisk status (den leveres også med manuelt gir).

Sukk, i dag ser enkelte bilforhandlere rart på deg hvis du ønsker å bestille bil med tre pedaler.

 

 

 

 

[Der Barockengel]

Vi tar det litt forsiktig med oppdateringer så lenge forumet er under oppdatering.

I dag ser vi derfor på flere gamle reklamer.

 

En gang var sofasete, rattgir og dame med hatt så kult at det bare måtte brukes som blikkfang i reklamen:

 

"Lav pris" har alltid vært en hit i USA. Her er det Saab som står for denne gamle standardlåten, og tidlig på 1980-tallet var svart-hvitt fortsatt helt ok.

 

Fengende slagord er ok, men hva er mer tysk enn en virkelig lang tekst over en dobbelside:  "En av våre viktigste prinsipper er ikke å skuffe Deres tillit", i følge Mercedes Benz.  En kupong du kan klippe ut av bladet og sende inn for å få mer info om E-klassen lenge før den het E-klassen hørte selvsagt også med.

 

 

 

[Der Barockengel]

Hei igjen, hyggelig at du stikker innom. Det blir fortsatt ingen lange artikler så lenge prosessen med å kjøre inn forumet til ny programvare pågår. Men jeg tenkte det ville være greit å oppdatere tråden litt, slik at jeg får trening på finessene til den nye forumversjonen.

Derfor tenkte jeg vi kunne se på litt flere gamle reklamer. Men først har jeg lyst til å snakke litt om naboene mine.

Før var man ofte mer lojale overfor bilmerke og bilforhandler.  Etterhvert som man fikk bedre råd, kjøpte man bare en dyrere modell av samme merke. I dag er det letter for at Peugeoten blir til en Audi, eller at Mazda-eieren har lyst til å oppgradere til en Mercedes-Benz.  I nabolaget mitt er det f.eks. begynt å bli veldig mange BMWer.

Ok, så BMW selger godt, så ingen bombe at naboene mine kjøper BMW. Men la oss ta den ene naboen: Bilinteressert, Opel-fan i mange år, så plutselig ny BMW X3 med stor motor og lang ekstrautstyrsliste.  BMW: 1. Opel: 0.

Så, hvilke alternativer har man hvis man er Opel-fan og på vei oppover i verden - jeg mener, både hun der tyske 90-tallssuperwhatevermodellen og han der fotballtrenerfyren i Liverpool eller noe sånt reklamerer jo for Opel, så da må man jo virkelig være på vinnerteamet hvis man kjører bil med Opel-lynet i grillen.

For den som er på vei opp og fram og som ønsker Opel, kan man altså fråtse i følgende modeller:  Ermh, Insignia? Stasjonsvogn? Med ganske basic firehjulsdrift, en litt uengasjerende automatkasse og en toliters dieselmotor som sist jeg prøvde den definitivt ikke hørte hjemme på vinnerteamet? Og så klasker man på noen plastdetaljer og kaller den Cross Tourer? Nei vent, Cross Tourer er en Citroën - Country Tourer er navnet på Opelen.

Hmm, hva var det du sa BMW hadde å tilby?

Men det var ikke alltid slik.  En gang kunne både fabrikkeieren og arbeideren kjøre samme merke - eller den ambisiøse gründeren kunne jobbe seg opp fra Opel Kadett til Opel Diplomat.  Her er noen annonser fra den gang da:

Tre paradevogner fra Opel: Kapitän, Admiral og Diplomat. Som del av General Motors hadde Opel tilgang på delelageret til sin amerikanske familie, og hva passet bedre enn å putte en V8 derfra ned i toppmodellen Diplomat, og hva passet vel bedre enn å kjøre ned til sjøen for å trekke litt frisk luft når man var på vei hjem fra dannet selskap i sin Diplomat V8:

 

Diplomat. Admiral. Kapitän. Mer enn man trenger av alt.

 Mye mer! For her hadde konstruktørene det siste ordet.  Og de har bygget inn mer enn hva man normalt har behov for. Mer teknikk. Mer sikkerhet. Mer kjøresikkerhet:  Helt ny: Bakakselen etter De Dion-prinsippet. Ikke mange unner seg en så ekstragavant konstruksjon. Glansnummeret: Den nye 6-sylindrede motoren, 2,8-liter, 165 hester, elektronisk styrt bensininnsprøytning i Diplomat og Admiral. Formen: Kompakt, europeisk. Formelen: Teknikk. Teknikk         Mer enn man trenger.

 

Senator. Den lille kretsen av eksklusive biler er blitt større.

Opel gjorde en bra jobb med å få Senator til å skille seg fra sin lillebror Rekord - og Senator gjorde det også bra i endel tyske biltester der den ble sammenlignet med hva konkurrentene hadde å tilby på denne tiden. Da tiden for en arvtager var inne, ble både Rekord- og Senator-navnet droppet, og det ble opp til Omega å føre arven videre etter både Rekord og dens større brødre.