Hva er kjøreglede for deg? Hvordan få mest kjøreglede i en bil?

[Hpi]

Jeg har alltid søkt å finne den rette "cockpit" følelsen bak rattet. Litt vondt å forklare men førermiljø må ha et skikkelig midtkonsoll med støtte for Høyre arm og støtte for venstre arm i dør. Alle brytere og stereo må være innen rekkevidde. Belysning i dashbordet og brytere må stemme (rødt er veldig bra)

Plass til brus/kaffe/solbriller cd-plater når det fantes.

Det må rett og slett føles hjemmekoselig bak rattet.

Min første bil,en gammel Audi 80 manglet helt midtkonsoll så det fikk jeg en kamerat som jobbet med kjøkkenfornying til å lage med plass til stereo, equalizer og walkie talkie som var mye brukt da jeg var 18 år

Selv idag når jeg er godt voksen ser jeg etter godfølelsen eller "cockpit følelsen" når jeg prøver biler. Kjører idag E39 med mye utstyr så der trives jeg veldig godt.

Den beste godfølelsen jeg har fått så langt er F10/F11 og F01 og sikkert flere av F-serien. Det har bl.a med den opphøyde midtkonsollen å gjøre. Veldig bra ☺

Riktig motor teller også men det er noe som har kommet mer i voksen alder faktisk. Da jeg var ungdom så hadde de bilene vi kjørte rundt i stort sett mellom 60-90 hk og mellom 1.3L opptil 2.0L

Jeg fikk lappen i 1989

Jeg satt meg inn i en ganske ny Mercedes E-klasse forleden men der var det noe som ikke stemte bak rattet. Ellers fine biler.

 

Endret August 4, 2016 av Hpi

[Bjørnar_]

On 1. juli 2016 at 21.11, Werther skrev:

For meg har kjøreglede alltid vært bensin/manuell og bakhjulstrekk med diffbrems uten elektroniske hjelpemidler. Definisjonen på rendyrket og enkel kjøreglede må jo være MX-5 mk1 - det eneste minuset den bilen har er mangel på rekkesekser (men som hadde gjort bilen mindre nøytral i turn-in, mindre enkel og dyrere...). Styrerespons er det absolutt viktigste for kjøreopplevelsen, trekkraft/hk er ikke så viktig for meg. Det er jo mye morsommere å grisekjøre en normalt motorisert bil enn å "holde igjen" med en sprek bil. 

Men så opplevde jeg en ny type kjøreglede i form av en halvgammel amerikaner. Av en eller annen grunn gir denne tunge, sedate sleden med rattgir mye kjøreglede, og etter 18 000km kan jeg enda ikke få nok. Jeg liker faktisk å bare stå og studere bilens maritime linjer (som minner om en blanding av badekar og spermhval), kjenne lukten av bruktbil, sette meg ned i skinnsofaen og trekke et godt drag av utdatert amerikansk arbeiderklasse-luksus. Den har en unik sjarm jeg aldri har vært borti, og den sløve, deilige småsexy V8eren bidrar til flere smil langs veien.

Dog savner jeg en sprek og kompakt "GTI"-bil, og vurderer om jeg skal bytte ut firmabil ved endt leasingperiode og kjøpe en annen bruksbil. Blir sprø av Mondeoen med sin trege gassrespons der man får følelsen av at fra øyeblikket jeg tråkker ned gasspedalen må kommunikasjonen gjennom flere byråkratiske komitéer før avgjørelsen faller om jeg kan få litt akselerasjon. Er så lei følelsen av hvordan elektronikken setter bilfører i baksetet - hvis jeg vil ha hjulspinn ut av rundkjøringen eller drar i brekket på en parkeringsplass er det MITT valg, og jeg tar konsekvensene for mine valg. Jeg vil ikke ha mange elektroniske tanter som passer på meg og mitt hele tiden. Vi har så mye elektronisk overvåking og innskrenket frihet ellers i samfunnet, så bak rattet ønsker jeg å stenge disse ute av sinnet  

Poenget var at jeg lurer fælt på å kjøpe en eldre Mini Cooper S, Ford Fiesta ST150, Z3 med sekser eller kanskje en E46 323Ci/328Ci manuell som bruksbil etter hvert. Kommer til å hoppe fra en bro hvis jeg må kjøre firesylindret diesel hver dag resten av livet.

Jeg kunne vel knapt vært mer enig din oppsummering hva Mondeo osv angår. Men alt til sin tid/rett. Vi har Mondeo som familiebil, og jeg har en 2003 Cooper S som bil nr 2. Kan ikke komme særlig lenger fra hverandre enn disse to bilene tror jeg til en vanlig sum med penger. Mondeo`n er treg, dvask og komfortabel. Cooper`n er veldig direkte både hva gassrespons angår, og kjøreegenskaper. Til info er min Cooper med 1,6 kompressor, og sportsunderstell med Eibach-fjærer og 17" OZ-hjul. Anbefales som morro-maskin! 

[And-reas]

Jeg har har hatt tre biler til nå, og skal forsøke å fatte meg i korthet.

1. bil: Saab 900 fra -98, husker den som totalt utslitt i foringer og dempere, men med utrolig gode seter, og et fint og godt skinnratt. Husker dèt var et av kravene den gang, altså et ratt som var godt å holde i. Alle brytere og hendler var fornuftig plassert, og jeg fant meg godt til rette i den. 130-hesteren var ikke den friskeste motoren, men mer enn godt nok, og det var aldri noe "tull" med den. Kjørte på Saab-en rundt 60 000 kilometer, bytta en masse understellsdeler, eu-godkjente den, og gav den opp etter en kjøretur med flyttelass, som endte med knust bakrute (en stor kommode som var dårlig sikret, og en fartsdump).

Etter at Saaben ble skrotet, hadde jeg dårlig med penger, og lånte en VW Polo 96-modell gjennom familien. Husker den mest som grusomt treig, den hadde en feil i bensininnsprøytinga, og gikk som en dass i motbakker. Likte ikke rattet, ei heller setene. Men det er klart, å sammenligne en VW Polo mot en Saab 900 er muligens ikke helt rettferdig. Poloen ble med på tur hele den sommeren. Husker spesielt en tur gjennom Hvalertunnellen, med 4 personer og en påhengsmotor i bagasjen. Det var første gang jeg har måtte ta i bruk andre gir for å komme opp de bakkene.

En bekjent av meg kjørte E36 coupe, og jeg likte designet på BMW, men hadde ellers ingen erfaring med merket før jeg kjøpte BMW selv. I nær familie har det vært mange forskjellige bilmerker. Kan nevne følgende: Fiat (D)Ritmo, 2x Peugeot (505 og 405GRi (den første bilen jeg husker, kjøpt som demobil, godt utstyrt og frisk(?) motor), Opel kadett (sent 80-tall, bilen som trodde den var akvarium, hadde god motor men svært dårlig vinduspussermotor.), Mercedes c180 (harde, ukomfortable seter, og dårlig vektfordeling for kjøring på vinterføre), Rover 75 (første bilen som jeg kjørte, hadde V6-eren på 170? hk.) , Opel Meriva (1. generasjon - Lettkjørt og veldig praktisk innredet, men ikke spesielt komfortabel, og byttet vel endeledd like ofte som vi la om dekk.. Dessuten så røk giroverføringen mens jeg øvekjørte), Nissan Kumquat (fint med panoramatak, men maken til økonomisk og kjedelig 1.5L motor har jeg vel ikke kjørt siden) og til slutt VW Tiguan (ny og fin, mengder av utstyr, men liker ikke sittehøyde og styrefølelsen)

Etter denne lille avsporingen fortsetter biljakten..;

Samme høst reiste jeg og Polo til Oslo for å se på en blå e46 touring. (Polo bestemte seg forresten på hjemturen at nei, nå var vindusheisen på venstre side foran utslitt - i ti plussgrader og duskregn.) E46´n hadde en pen farge, var dønn original og hadde et interiør som så helt ubrukt ut, på tross av 180 tusen kjørte kilometer. Den gikk bedre enn Polo´n(!!), den hadde godt ratt og god sitteposisjon, og kjentes god å kjøre. Dessuten var selgeren eneste eier, og dataingeniør. Lite visste jeg om 316i-motorens lunefulle sider.. Men det ble rundt 60 000 kilometer i denne også. Og en haug med verkstedregninger av typen "hold deg fast i verkstedets kundemottaksbenk - for nå besvimer du straks". Men disse ble glemt hver gang jeg var ute og kjørte. Kjørekomfort, styrefølelse, interiør og understell var bilens store styrker.

Under e46-ens eie hadde jeg en nyere Ford Mondeo som lånebil. Den føltes som en mye større bil på veien enn e46-en gjorde. På en negativ måte etter min mening. Savnet styringen og det kompakte/nøkterne interiøret til 3-eren. Og den hadde mye elektroniske gadgets ala filskiftvarsler og automatisk nødbrems. Helt unødvendig.  Ellers var det en ålreit bil, uten at den fremkalte den "godfølelsen" ved kjøring, slik e46en gav.

E46-en ble solgt når kilometertelleren rundet omtrent 230 tusen kilometer; og jeg vedder på at neste eier kan kjøre 100 tusen kilometer til uten påkost..  (hjullagere, register, motorpakninger, eksos, dekk, forstilling, bakstilling, bremser, calipere - ja alt som ryker ble bytta..)

Biljakten var i gang på nytt, og det skal sies at et av kravene var BMW (Jepp, skylappene var tredd på!)

Jeg ønsket en bil med sprekere motor enn 316i-en var (mellomakselerasjon), og mente at bakhjulsdrift, ja det var ålreite saker. Jeg var innom en BMW/MINI-forhandler, og møtte på en ivrig selger som mente jeg burde prøvekjøre en Mini Cooper S. Den med 192 hk bensinmotor, og en masse elektronisk utstyr. Artig bil, men 400 tusen for en bil, nei takk i denne omgang..  

Jakten fortsatte, og en Z4 fra 2005 var til vurdering. Hele 150 hk hadde den, og kun 79 000 kilometer på baken. Motoren var riktignok firesylindret.  Men et smågromt eksosanlegg og et lekkert design gjorde at jeg nærmest var solgt. Undersøkte denne bilen grundig. Prøvekjørte i et par timer, og selger var mildt sagt skuffet når jeg ikke ville kjøpe med en gang. Jeg kjørte forbi forhandleren på kveldstid ved flere anledninger og tok bilder av min kommende bil... Men så fant jeg ut at motoren risikerte å måtte gjennom den samme dyre påkosten som på 316i-en. Redselen for dette gjorde at jeg sto over kjøpet. Altså var driftsikkerhet blitt et krav i denne runden av bilkjøp. Jeg prøvde også å rettferdiggjøre "nei til z4" med at tredørs karosseri er upraktisk, og at rammeløse vinduer garantert betyr trøbbel i vinterhalvåret. Jeg skulle møte meg selv i døra ganske snart.

I nærområdet var det annonsert en tredørs 1-er med rammeløse vinduer til rundt 100 000 kroner. Etter å ha brukt et tilsvarende beløp i verksted og deler på å holde 3-eren i god stand, hadde jeg til slutt bestemt meg for at jeg ikke kunne bruke noe mer på bil enn dette. 1-eren hadde også et godt ratt, og etter prøvekjøring var jeg (og bilen) solgt. Sportssetene var nydelige å sitte i, og det var mengder av justeringsmuligheter. Og en toliters motor med 300 nm føltes helt klart sprekere enn 316i-ens 175 nm, for ikke å snakke om en clutch og et svinghjul som levde laangt på overtid på 3-eren. N47-motoren har jeg lest meg opp på senere, men jeg bestemte meg for å nyte dens fine egenskaper , på tross av et- vel - frynsete rykte etter hvert. 

1-eren er fremdeles i mitt eie, og kort oppsummert er jeg svært fornøyd med den. Den er såpass ny at den ennå ikke er "oppbrukt",  og kommet dit at delebyttet tar fullstendig av, og den er så "analog" som en 2008-modell BMW kan bli, ribbet for utstyr som den er. Den føles i likhet med e46-en god på veien, selv om rattet/servoen er en del lettere på 1-eren. Kjørte "halve Norge" i fjor, og tur-retur Gardasjøen (Italia) i år, og den er fin å kjøre langt med. Skulle jeg kjørt hyppigere på autobahn, ville jeg nok ha avstått fra M-sport understell - det slår litt mye i understellet på de strekningene som ikke er asfaltert opp skikkelig de siste årene. 

Broren min kjører for øyeblikket en e46 320i "plain original, uten m-sport" med 2.2l rekkesekseren, og jeg skal ikke nekte for at noe slikt står på ønskelisten for neste bilkjøp. Får mer av den lett udefinerbare godfølelsen når jeg ratter denne, men så klart, det var en mye dyrere bil enn 1-eren var, og så visst ikke en innstegsmodell for BMW. Innbiller meg at motoren i 320´n er belemret med mindre kostbart tull (registerkjeder som ryker og høytrykk dieselpumper som fylles med metallspon), men det oppveies sikkert med et høyere drivstofforbruk og det faktum at bilene er minst elleve år gamle nå. Interiøret, og særlig saker som ratt og setetrekk virker mye mer solid i e46-en, sammenlignet med nyere biler som for eksempel e90/e87. E46´n har rundet 195 000 km, og interiøret er så nær plettfritt som en kommer, sett i forhold til kilometerstand og antall eiere. 1-eren har antydning til revne på førersetets sidevange, girkula er mattslitt, det samme er deler av rattet. Dessuten er jeg såpass gammeldags at jeg innbiller meg at en pen motorgange teller  

Har kjørt et par nyere 3-ere og 1-ere (første generasjon av F-serien), og opplevde interiørkvaliteten som dårligere enn i e46, særlig tatt i betraktning av e46 ble lansert i 1998. Det skal dog sies at bilene jeg har prøvde, hadde svært lite ekstrautstyr. Men det hadde min gamle e46 også, uten at interiøret føltes "kjipt" av den grunn. 

Siste bil jeg har prøvesittet, er i3. Hjembyen min deles snart av i alle bauger og kanter med bomring, så fornuften sier kjøp. Men jeg liker ikke å sette meg "opp" i en bil, så foreløpig dreier det mot kjøp av eldre "billig-i-innkjøp" gammeldags bil ved neste bytte.

Endret August 5, 2016 av And-reas
La til flere kommategn.

[[space]]

Dette er et artig, men vanskelig, tema.

Når jeg var 18 kjørte jeg rundt i mammas gamle VW Jetta, med noe som umulig kan ha vært mer enn 70hk.
Likevel var godfølelsen alltid tilstede, bare pga friheten. Sommer, vinduet nede, musikk på discman koblet til stereoens line in. En herlig følelse.

Ellers er det styrefølelsen, kombinert med lyden fra motor/eksos som er det store for meg. Z4en var en helt nydelig bil sånn sett. Det å kjøre med taket nede gir en helt egen følelse. Spesielt når resten av bilen leverer det en er ute etter.

Interiøret er også viktig for å gi godfølelsen.

M3en har nesten alt det Z4en hadde, men tar igjen det den mangler med rå og direkte motorkraft, og verdens beste (på denne siden av Porsche og Ferrari) lydbilde. E46 320i var min første egne bil, så er kanskje litt farget av det, men jeg føler meg veldig hjemme i M3en.

I mitt hode tror jeg kanskje E85 Z4M og 981 Boxster er de ultimate kosebilene, uten å måtte selge huset. (Eller, det måtte jeg vel forsåvidt gjort, men de er i det minste billigere enn Jaguar F-Type, V8/V12 Vantage, og den slags. Ganske små lette biler, med kontant styrefølelse, herlig motor, nydelige linjer og åpen himmel.

[tambur4]

Morsom diskusjon, men kjøreglede er vel nesten umulig å definere. Det er jo en veldig subjektiv opplevelse.

Jeg tør påstå at en Ford Anglia-eier kan oppleve like mye kjøreglede som en BMW M-eier. Men uansett helt forskjellig.

[M-Tech]

19 timer siden, Bjørnar_ skrev:

Jeg kunne vel knapt vært mer enig din oppsummering hva Mondeo osv angår. Men alt til sin tid/rett. Vi har Mondeo som familiebil, og jeg har en 2003 Cooper S som bil nr 2. Kan ikke komme særlig lenger fra hverandre enn disse to bilene tror jeg til en vanlig sum med penger. Mondeo`n er treg, dvask og komfortabel. Cooper`n er veldig direkte både hva gassrespons angår, og kjøreegenskaper. Til info er min Cooper med 1,6 kompressor, og sportsunderstell med Eibach-fjærer og 17" OZ-hjul. Anbefales som morro-maskin! 

Får lage en tråd på Cooper'n din nå!

[Alpejohn]

Kjøreglede for meg, er i aller største grad at jeg trives i bilen, at den føles rett. At den er god og kjøre, ligger godt på veien.
Jeg foretrekker biler med større motorer, da jeg HATER biler der jeg må tyne vannet ut av dem bare for og nå 80 når du kjører inn på veien, eller ved forbikjøring. La meg få poengtere at jeg vil ikke ha stor motor for og råkjøre, det er bare noe med følelsen det gir, at man gir litt gass og den skyter fart, i motsetning til flat fjøl og rive rattet i håp om og nå 80 før det blir kveld..

Trives utrolig godt i min E39, hatt den i 6 og et halvt år nå. Og jeg føler overhode ikke for og bytte den ut. Tidligere fikk jeg på en måte følelsen av at jeg hadde lyst på noe nytt, som og selge 240'en og kjøpe en annen 240.. Eller en annen volvo som det gikk i før i tiden. Den følelsen har jeg ikke hatt i det hele tatt etter jeg kjøpte min E39. Jeg gruer meg derimot til den dagen jeg bestemmer meg for og selge den.

Når jeg ikke har lyst til og ta en kjøretur bare for og kjøre, så har ikke bilen kjøreglede i mine øyne.

Endret August 10, 2016 av Alpejohn

[Gabz]

Vanskelig å definere kjøreglede.. Men bilen som har gitt meg desidert mest kjøreglede er MX5'en jeg eide. Liten, lav, høylytt, lett, manuell, turtallsvillig og utrolig responsiv og tight styring. Altså en elementær og sporty bil med full fokus på kjøring. Det var en bil jeg kunne ta med ut på tur om jeg kjedet meg, og kjøre med et konstant smil om munnen resten av dagen. Tok alltid veeldig lange omveier overalt jeg skulle for å kunne suse nedover svingete bakveier overalt med bilen. Det som også er med disse er at de har ikke veldig mye kraft, men det er litt av poenget også. I stedet for å ha masse krefter og måtte begrense seg, kan man gi bilen alt man har, klemme gassen i bånn og likevel ha kontroll og oversikt over alt som skjer. Men 116hk på 970kg var jo helt passe likevel, selv om en turbo eller kompressor hadde gjort seg. Fantastisk bil var det. Aldri vært i nærheten av like stor kjøreglede i en bil i etterkant. Har vel kjørt en 7-8 forskjellige MX5'er, inkludert en med turbo, og har likt alle like godt. MÅ bli en slik igjen snart. Dog passer den nok best som bil nummer to, da den er veldig trangt (spesielt for meg på 2 meter) og ikke så behagelig å ha med på langtur. 

Ellers er det også utrolig morro med "større" luksusbiler med mye kraft. Har jo kjørt litt E90 M3, og fy så morro. Der var det også omtrent konstant glis om munnen under kjøring. Det å kunne ha en komfortabel cruiser som transformerte seg til brølende beist når du klemte litt på gasspedalen var en utrolig god opplevelse og en fantastisk bil å kjøre. 

[Bjørnar_]

On 5.8.2016 at 17.35, M-Tech skrev:

Får lage en tråd på Cooper'n din nå!

Tjohei, det kunne jeg jo funnet på å gjøre. Men er så mye negative folk her når man nevner slik bil så det gidder jeg ikke bruke tid på!

[316]

On 1.1.2017 at 20.41, Bjørnar_ skrev:

Tjohei, det kunne jeg jo funnet på å gjøre. Men er så mye negative folk her når man nevner slik bil så det gidder jeg ikke bruke tid på!

Kan skrive under på at dette er kjøreglede og moro. Solgte min for et par år siden, 2004 modell med Works Tuning og styling, var rundt en 210 hester og den gikk meget bra!

Er ikke så opptatt av fart og spenning lenger, kjøreglede kan også være å nyte naturen og fint vær i forholdsvis lav hastighet med takluka oppe, vinduer nede så jeg hører motoren brumme. 👌🏻