En fjær som er jevnt rustet er svekket i en eller annen grad (Lite så lenge det ikke er gravrust), men har fortsatt en noenlunde homogen fordeling av belastning. Punktskader er verre. Da får man et såkalt "hotspot" i forhold til belastning. Altså et punkt på fjæren med potensielt lavere kapasitet om korrosjonen får feste. (Det skal ikke store poren til før prosessen er irreversibel). Teorien til trådstarter henger på greip sånn sett.
Men det er flere faktorer på fjærer med ukurant geometri. Er de "eggeformet" vil de nødvendigvis være svakere der vindingene blir mindre. Og det blir de gjerne i nedre kant.
Fjærer er laget for å motstå fatigue. (dynamisk utmattingslast). Men til slutt gir de seg, de også. Og det tilsynelatende uten at noe er galt. (Kjører man mikrostrukturinspeksjon på bruddstedet, så finner man som regel en årsak da, med hvem gjør vel det).