klassikere -Før bilen fikk airbag - praktisk og elegant på en gang?

[Rune-K]

Tittelen årets bil er vel noe av den mest missvisende kåringen som finnes. Hvis man ser på listen over vinnere så er det ikke mange man husker idag. Da E32 kom på tredjeplass så vant Opel Omega. Er det noen som skjønner det noen år senere? Den var visstnok veldig strømlinjeformet som var en av begrunnelsene for at den vant. Et annet år så vant Ford med Scorpio. Begrunnelse, det var standard med ABS. Det hjelper vel ikke med ABS hvis resten av bilen er dritt.

 

Akkurat for 1987 så fant jeg en artikkel i biblioteket hjemme. Der står topp 13. Det er ikke mange innovative biler på den listen. Kom det virkelig ingen bedre biler i 1987? Den mest spenstige bilen der er kanskje Volvo 480 ES

 

1.  Opel Omega        275 poeng

2.  Audi 80                238 poeng

3.  BMW E32            175 poeng

4.  Rover 800           169 poeng

5.  Jaguar XJ6          145 poeng

6.  Volvo 480 ES       115 poeng

7.  Renault 21           111 poeng

8.  Fiat Chroma         76poeng

9.  Peugeot 309         59 poeng

10.Toyota Celica        27 poeng

11. Lada Samara       20 poeng

12. Nissan Sunny      10 poeng

13. Nissan Blubird.     5 poeng 

 

 

 

 

[Der Barockengel]

Noen få biler blir nærmest øyeblikkelig klassikere, andre bygger seg en gruppe fans sakte men sikkert.  Og så har du de bilene som det virker som bare fader stille og rolig bort, ikke bare fra gatene, men fra folks bevissthet.  Ford Escort - det må vel være en liten kultbil.  Mjoo, kanskje de to første generasjonene, de med bakhjulstrekk, solid stamtavle i rally og levert i noen rå utgaver, gjerne med navn som inneholdt "Mexico" eller "RS2000", kanskje sogar med deler under panseret med eksotisk opphav som duftet av Lotus eller Cosworth. Her snakker vi snadder for endel kjennere og samlere.

 

Men så kom tiden da Ford skulle føre tredje generasjon fram for publikum, det var høsten 1980 og Ford gjorde hva som var forventet fra produsenter av kompaktklassebiler på denne tiden: De lanserte en ny modell med stor bakluke og trekk på forhjulene. Ford gjorde et stort nummer ut av bakluken, den hadde en liten vipp helt bakerst, slik at den lignet ørlite grann på en sedan, et designgrep tidligere sett på bl.a.  DAF/Volvo 343, og som Ford og andre skulle komme til å benytte igjen flere ganger senere. 

 

 

Utstyrsvarianter du kunne velge i var de vanlige fra Ford: L, GL og Ghia.  Ville du ikke betale for noen av disse bokstavene på bakluken, kunne du få en ribbet basismodell også.  For den som skulle ha noe riktig tøft, het sportsutgaven XR3 - med sporty interiør og pålimte fartsstriper på siden.  Gjerne modifisert med ekstralys i fronten  - runde tusenmetere i grillen og tåkelys under støtfangeren. Introduksjonen gikk bra og bilen ble valgt til årets bil i Europa 1981 - med Fiat Panda som first runner up som det heter i USA.  First runner up betyr altså at du er nummer to, det er visst ikke alle som vet det.

 

 

Det hender fortsatt at du ser en av disse gamle Fordene langs veien, men noen veldig stor skare av fans ser det ikke ut som modellen har fått. Søker du etter originale pressefotos fra 1981 kan du nesten høre hvordan internett ler deg opp i ansiktet. 

 

Og det blir verre: På midten av 80-tallet tok Ford Motor Norge inn en spesialmodell: Ford Escort LX. Med noen litt annerledes dekaler på siden av bilen slik at det var lett å skille den fra den andre modellene, litt andre motorer og et ganske attraktivt forhold mellom pris og utstyr. Den offisielle historien ser ut til å være at dette var en kampanjemodell for å booste salget.  Selv har jeg hatt inntrykk av at LX-utgaven ble tatt inn på impuls for å omgå konsekvensene av en streik, der tilgangen på tyskproduserte biler bremset opp, men det er mulig jeg har misforstått. Det som er sikkert er at Ford Escort LX ikke  ble produsert i Tyskland, den ble nemlig importert fra Fords fabrikk i Brasil.

 

 

Bilen solgte bra, men i dag ser det ut som det nesten bare er minnene igjen. Ingen av bildene her er f.eks. av Brasil-Escorten.  For med årene kom noen av kjennetegnene ved LX-ene tydligere fram:  Kvaliteten var kanskje ikke blant de aller beste, ei heller var rustbeskyttelse det man var mest opptatt av i sambaens hjemland.  Og så var det motorene;  siden Brasil er verdens nest største produsent av etanolbasert drivstoff - utvunnet av sukkerrør - hadde Ford do Brasil (som de het dengang), utviklet en motor som kunne konverteres til dette drivstoffet.  Motoren fant de hos Renault, jeg tror den tidligere blant annet hadde blitt brukt i Renault 12. Artig. Særlig for den som etter noen år fant ut at deler fra 1,6L ikke uten videre kunne brukes i en 1,6LX og omvendt.  

 

Sjelden bil i dag? Definitiv. Ettertraktet og etterspurt. Det virker ikke sånn. Nevnte jeg forresten at bilen hadde en tendens til å ruste?

Endret Desember 30, 2015 av Der Barockengel

[awt]

Jeg tror ikke Ford Escort LX er den mest fotogene bilen som er laget. Etter at Granadaen som jeg skrev litt om etter Granada-innlegget ble overtatt av broren min, handlet foreldrene mine nettopp en slik (i tillegg til at de overtok en Transporter T3 fra faren mitt sitt firma).

 

Denne (og Transporteren) er de første bilene jeg har minner fra i vår familie, og jeg vil tro vi hadde den frem til ca. 92, da den ble erstattet av en Volvo 240. Etter dette ble den overtatt av søsteren min som hadde den noen år, før den ble solgt her lokalt på slutten av 90-tallet en gang. Som alle andre LX-er rustet jo naturligvis denne også sin del, så det var vel knapt et panel på hele bilen som var urørt på slutten.

 

Jeg trodde det fantes flere bilderav denne, men slik er det nok med ufotogene biler. Jeg fant bare dette som dessverre ikke viser registreringsnummeret skikkelig, men det viser at det ihvertfall finnes et bilde av en LX i verden.

 

Jeg er usikker på årstallet her, men jeg vil tro det var mens søsteren min eide den. Bildet er ihvertfall tatt på Haukeligrend ser jeg, og det er tydelig at det har blitt sveiset litt både her og der.

 

[Rune-K]

Escort LX var et mareritt. Det var nesten ikke en del som var lik som de tyske fordene. Kom det noen på høggeri som trengte deler til en slik en så var det nesten bare og riste på hode med det samme. Det var nesten umulig for Ford Norge og få tak i deler også.

 

En annen ting som Ford fant ut var lurt på Escort var at de skulle ha livstidsolje på gearkassen. Mindre smart da de i tillegg fant ut at en tappeplugg trengte de ikke slik at den eneste måten og bytte olje på var og demontere gearkassen. Et jæ....a klin med olje som rant over alt. Nevnte jeg at vi solgte haugevis av brukte gearkasser.

 

De kunne også leveres med en slags mekanisk ABS. En masse rør, bokstavelig talt.

 

Ellers liker jeg tråden din veldig godt Barockengel. Håper det er greit jeg kommer med litt utfyllende opplysninger om bilene du skriver om og noen betraktninger fra livet som høgger.

Endret Desember 30, 2015 av Rune-K

[BMW E30 325]

denne tråden fanger meg hver gang. morsom lesing

[Larsinnj]

Er jo en nordnorsk herremann med kallenavnet Mr. Rallycross som hadde god suksess med diverse utgaver av Ford Escort, dog var jo de veldig modifisert da!

 

Endret Januar 9, 2016 av Larsinnj

[Fredrik]

Martin "Mr. Rallycross" Schanche var 100% nordnorsk adrenalin og underholdning. Rallycross ble aldri helt det samme da Schanche ga seg selv om det selvfølgelig var andre sjåfører som var gode også. Schanche ble europamester 6 ganger... 1978, 1979, 1981, 1984, 1991 og 1995... og alltid med en Ford. Få om noen har markedsført Ford bedre enn Martin Schanche...  

[Der Barockengel]

Noe av sjarmen ved gamle pressebilder er at de ofte har et klart nasjonalt særpreg -  disse fra Saab er virkelig Scandinavian chic:

 

 

Det begynner å bli kjølig - best å bruke hansker:

 

 

Drømmen er: Villa, Vovve och Vol.... erhmh, SAAB!

 

Det urbane liv: Trendiga brudar handlar inte på rea.

Endret Januar 9, 2016 av Der Barockengel

[Der Barockengel]

Som et motstykke til gårsdagens svenske bilder, bringer vi i dag noen fra Japan.

 

Hino Contessa har vi såvidt vært innom en gang før i denne tråden.  Etter andre verdenskrig hadde Japan behov for å få den industrielle produksjonen, så vel som resten av samfunnet i gang igjen.  Hino inngikk derfor en avtale med franske Renault om å montere Renault 4CV i Japan, og etterhvert ble bilene av mange betraktet som bedre sammensatt enn Renaults egne biler. Motivert av suksessen videreutviklet Hino produktet, og på 1960-tallet hyret japanerne Giovanni Michelotti til å stå for designet på den nye modellen som fikk navnet Contessa.

 

Med en lengde på litt over fire meter og med en bredde såvidt over halvannen meter, var dette en ganske artig liten bil, på linje med andre hekkmotoriserte småbiler man så mange av på 1960-tallet.  Hino engasjerte seg i billøp rundt omkring i verden for å skaffe oppmerksomhet rundt den nye modellen.  Det ble meldt på et eget fabrikksteam til Safarirally i Kenya, et løp som dengang hadde større internasjonal anseelse enn i dag. Et år skal den svenske rallystjernen Erik Carlsson ha blitt engasjert for å kjøre Contessa i Kenya. I USA hadde Peter Brock etablert sitt eget motorsportteam, og gikk nesten rett fra arbeidet med Shelby Daytona til løpskjøring med Hino Contessa.

 

Men så i februar 1966 ble det innledet fusjonssamtaler med Toyota, og det ble besluttet at Hino skulle konsentrere seg om lastebiler, mens Toyota skulle stå for personbilproduksjonen. I dag er Hino verdens 4. største lastebilprodusent, mens Contessa ble den siste personbilmodellen med Hino-emblemet.

 

Så var det dagens bilder, som jeg har gitt navnet 3 scener ur ett äktenskap:

 

 

Det lykkelige tiden i huset i skogen - før vi oppdaget at husforsikringen ikke dekket termittangrepet på loftet. 

 

 

Vi lurte oss ofte tidlig hjem fra kjedelige middagsselskaper, bare for å kunne stå og nyte synet av den nye Hino Contessa.

 

 

De lange fine turene i skogen, lyset som ble filtrert gjennom trekronene, duften av skog som steg opp fra det myke underlaget på stien vi gikk på. Alt sammen overskygget av frykten for at det ville ende som sist gang, da vi gikk oss vill og vandret hvileløst rundt i regnet hele natten for å holde varmen og vente på at letemannskapene skulle finne oss neste formiddag.

 

[Rune-K]

Spesielt det siste bildet der er artig. Man kan lure på hva de tenkte da bilen har nesten den samme fargen som bakgrunnen. Ellers er det fine former på den.

[Der Barockengel]

Det er  på tide å ønske et noe forsinket godt nyttår til dere som leser tråden. (De som ikke leser den kan gå og ta seg en bolle.)

Spesielt hyggelig er det når noen (gjen)oppdager tråden og leser de eldre innleggene. En særlig hilsen til dere som gjør tråden morsommere å lage ved å trykke på "liker"-knappen når dere ser noe dere, vel, liker... 

 

I forbindelse med et helt nytt år er det naturlig å se framover: Det ser ut til at trådens 4-5 faste lesere har økt til 6, kanskje 7. På bakgrunn av en slik formidabel suksess bør det kanskje være et mål at det kommer i alle fall noen oppdateringer i tråden også i 2016.

 

I hvilken form dette vil skje er ikke helt klart ennå. Det er særlig blandingsforholdet mellom små og lette oppdateringer og de mer dyptpløyende artiklene oppstykket over flere innlegg som er uavklart.

 

Uten å forlove meg altfor mye, håper jeg å kunne presentere en flyktning fra Wien, litt klassisk musikk, en amerikansk arkitekt, noen biter italiensk filmhistorie, en svensk blondine og en ordentlig sinna østerriker.. Noen fæle nazister sniker seg nok garantert med også.  I tillegg prøver vi å trekke linjene fra alt dette til fine tyskproduserte biler.  Hvor ellers finner du noe sånt??

 

Ellers liker jeg tråden din veldig godt Barockengel. Håper det er greit jeg kommer med litt utfyllende opplysninger om bilene du skriver om og noen betraktninger fra livet som høgger.

 

Det er absolutt hyggelig at andre skriver velvalgte ord i denne tråden, og innleggene dine har gitt idéer til framtidige innlegg. Noe som ikke er fullt så bra er hvis noen legger ut informasjon som fungerer som spoilere for en pågående føljetong. Da blir jeg litt irritert. Kanskje ikke akkurat rammet av et raseri av Louis de Funes-aktige dimensjoner, men likevel.

 

Hvis noen nå sitter og tenker Louis-hvem, så var  Louis de Funes en av forrige århundres mer atypiske filmhelter. de Funes var fylt 30 før han spilte i sin første film, og selv om han var dyktig til å spille piano var han med sin magre skikkelse, tynne hår og høyde under 1,65 ikke helt det naturlige førstevalget i en hovedrolle. I filmene sine spiller han ofte lettere urimelige typer med et nærmest ustoppelig sinne. Mest kjent i dag er han kanskje for rollen som politimannen i filmene om storforbryteren og forkledningsmesteren Fantomas (han med den flygende Citroën DS-en, vet du).

 

Her er et klipp fra 1973, der de Funes er sitt sedvanlige ufyselige film-selv.  Han spiller den rike forretningsmannen som er på vei til sin datters bryllup, mens han irriterer seg over utlendinger som fyller opp veiene. de Funes sitter selv bak rattet siden sjåføren hans er jødisk og ikke kan jobbe på sabatten. Ikke uventet er budskapet i filmen at man skal akseptere hverandres forskjeller, noe som kan forklare hvorfor en som spesialiserte seg på å spille uspiselige personer på film kunne være så populær blant folket som de Funes var.

 

Det er ofte interessante biler å betrakte i de Funes' filmer - her ser vi flere 60-tallskonstruksjoner, bl.a. en nydelig E9 og noen få tidlige 70-tallere, som en Ford Granada. 

 

https://www.youtube.com/watch?v=SqSiaH5A3WM

[Der Barockengel]

Det er en viktig historisk detalj som er i ferd med å gå tapt for alltid: I dag er det mange som ikke aner hvordan en E28 med standardfjærer og original dekkdimensjon ser ut.  Men denne kombinasjonene hadde en artig innebygget feature:  Man behøver egentlig ingen tankmåler, det er bare å kikke på hvor høyt eller lavt bilen ligger på bakfjærere for å få vite hvor mye drivstoff som er igjen på tanken..  Siden drivstofftanken ligger langt bak i bilen, får man også en nyttig bonus når man fyller den i form av bedre framkommelighet på glatt føre.

 

Denne egenskapen virker selvsagt ikke hvis man fyller opp bagasjerommet med feriebagasjen eller andre ting - og det er nettopp det man har gjort med bilene på dagens bilder: Vaskeekte BMW servicemobiler.  Biler som ikke ble bragt til verden for å reise rundt og søke egen lykke, men for å jobbe harde dager og lange netter og ferdes rundt på veiene på leting etter med-BMWer som hadde behov for hjelp. Det er nesten så man kunne blitt varm om hjertet av mindre.

 

Og dersom man skal være en reddende engel, kan det være greit å ha med seg riktig utstyr for situasjonen. Og er det noe det store og lettlastede bagasjerommet i E28 er som skapt for, så er det å frakte riktig utstyr. Dersom man i tillegg hadde utstyrt bilen med tilhengerfeste, fikk man i tillegg noen langsgående innfestingsstag langs sidene i bagasjerommet, som kunne brukes som avdelere hvis man ville stable noe langs sidene. Smart.

 

 

Ok, det hadde sannsynligvis ikke skadet om bayerne hadde fått ned stikkord som "lav lasteterskel" og "nivåregulering" allerede tidlig på 1980-tallet, men man kan ikke forlange alt, kan man vel?  

 

En supertidsriktig detalj på bildene er det lille klistremerket i sidevinduet bak som forteller at bilen er utstyrt med brannslukningsapparat.  Jeg har også litt sans for måten kabelen til magnetfotantennen for mobiltelefonen er løst på i bildet under: Ut gjennom sidedøren og tapet fast med sort tape over kromlisten øverst på c-stolpen. Funksjon foran form.

 

 

Dette med å ha mange antenner på bilen var engang et statussymbol, da bare de aller mest viktige og opptatte typene hadde radiotelefon i bilen.  Kunne du møte opp med tre antenner montert på bilen skjønte alle med en gang at her kom det noen som virkelig var på vei opp og fram her i verden. Jeg lurer på om enkelte lokale helter av denne grunn valgte hurtigfilen til status og anseelsen i lokalsamfunnet, og monterte antenner som ikke var koblet opp mot noe som helst apparat inne i bilen.

 

I alle fall, kos deg med disse bildene av det som kanskje var de alpinhvite bilene BMW-eiere var mest glade for å møte langs veien.

Endret Januar 14, 2016 av Der Barockengel

[Rune-K]

Hærlige bilder.

Det med tankfylling på gamle BMWer kan jeg skrive under på. Når jeg fyller opp syvern så sekker den sammen et par ganger underveis i fylle prosessen. Alltid like artig for kameratene mine som opplever det for første gangen. Det er en opplevelse og kjøre autoslalåm med nesten 5 meter bil og 100 liter bensin lengst bak.

 

Det med mange antenner som ikke er tilkoblet kan jeg skrive under på. Her omkring husker jeg vi kalte det Rakkestad styling. Uvist av hvilken grunn. 

[sveigis]

Nydelig og perfekt lesning..

Når jeg ser disse bildene ,minner det meg om reklameplakatene som hang på Auto Car på 80 tallet.(Lokale Bmw selgeren her hos meg).

Når du nevner det med antenner og status,stemmer det veldig.

Husker den gangen i 1985 da jeg var 11 år.Da hadde en bekjent av familien vært i Hønefoss og hentet en lysgrønn 1982 modell 525iA.

Den bilen var det en direktør som hadde hatt og alle la merke til begge antennene bak samt en foran.

Det med bensin og mengde,var noe jeg aldri la merke til på min e28 og den var original i fjører og dempere.

[Fredrik 90]

Nydelig og perfekt lesning..

Når jeg ser disse bildene ,minner det meg om reklameplakatene som hang på Auto Car på 80 tallet.(Lokale Bmw selgeren her hos meg).

Når du nevner det med antenner og status,stemmer det veldig.

Husker den gangen i 1985 da jeg var 11 år.Da hadde en bekjent av familien vært i Hønefoss og hentet en lysgrønn 1982 modell 525iA.

Den bilen var det en direktør som hadde hatt og alle la merke til begge antennene bak samt en foran.

Det med bensin og mengde,var noe jeg aldri la merke til på min e28 og den var original i fjører og dempere.

Auto Car ja, det var før storkarene ifra Bavaria overtok BMW salget i Arendal